Siste søndag før Kristi kongefest er Verdensdagen for de fattige, slik pave Frans kunngjorde ved avslutningen av Barmhjertighetsåret. I sitt budskap til den første Verdensdagen, den 19. november, oppfordrer han oss til å feire dagen ved å gå mennesker, som på en eller annen måte er fattige, i møte. Vi kan da møte Gud selv; som «fattige i ånden» kan vi besvare hans kjærlighet – bitte litt.
De ni deloverskriftene nedenfor er satt av oversetteren.
BUDSKAP FRA DEN HELLIGE FAR FRANS
DEN FØRSTE VERDENSDAGEN FOR DE FATTIGE
33. søndag i det alminnelige kirkeår
19. november 2017
La oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning
1. Besvar Guds kjærlighet!
«Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet» (1 Joh 3,18). Disse ordene fra apostelen Johannes uttrykker et imperativ som ingen kristen kan se bort fra. Med stort alvor videreformidler «disippelen Jesus elsket» hans bud helt til våre dager, og dette alvoret framheves av motsetningen mellom de tomme ordene, som vi ofte tar i vår munn, og de konkrete gjerningene, som vi egentlig er kalt til å måle oss med. Kjærligheten fins det ikke noe påskudd for: Den som vil elske slik Jesus elsket, må ta etter ham, og da framfor alt når det er fattige mennesker man er kalt til å elske. Guds sønns måte å elske på er velkjent, og Johannes minner oss om den med klare ord. Den støtter seg på to bæresøyler: Gud elsket først (jf. 1 Joh 4,10.19); og han elsket oss ved å gi oss hele seg selv, også sitt liv (jf. 1 Joh 3,19).
En slik kjærlighet kan ikke forbli ubesvart. Selv om den er ensidig og ikke krever noe til gjengjeld, setter den likevel hjertet slik i brann, at enhver må ønske å kunne besvare den, til tross for sine begrensninger og synder. Og det er mulig hvis vi så godt vi kan tar imot Guds nåde, hans barmhjertige kjærlighet, i vårt hjerte, slik at vi, med både vilje og følelser, blir drevet til å elske Gud selv og vår neste. Slik kan barmhjertigheten, som så å si veller fram av Treenighetens hjerte, sette vårt liv i bevegelse og frambringe medlidenhet for og barmhjertighetsgjerninger mot søsken som trenger hjelp.
2. Fra begynnelsen av.
«Den hjelpeløse ropte, og Herren hørte» (Sal 34,7). Kirken har alltid forstått betydningen av et slikt rop. Allerede de første sidene av Apostlenes gjerninger gir oss et viktig vitnesbyrd om det, idet Peter ber om at sju menn «fylt av Ånd og visdom» må bli valgt ut til å ta seg av omsorgen for de fattige (Apg 6,3). Ett av de første tegnene som det kristne fellesskapet sto fram med på denne verdens skueplass var sikkert dette: tjenesten for de fattige. Det lot seg gjøre fordi Kirken hadde forstått at livet til Jesu disipler må komme til uttrykk i et brorskap og en solidaritet som svarte til Mesterens lære om at de fattige er salige og arvinger til himmelriket (jf. Matt 5,3).
«De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det» (Apg 2,45). Dette uttrykker tydelig hva det var de første kristne bekymret seg intenst om. Av de bibelske forfatterne er det evangelisten Lukas som skriver mest om barmhjertigheten, og det er slett ikke for å komme med pene ord at han beskriver hvordan delingen foregikk i det første fellesskapet. Han ønsker å fortelle dette til de troende gjennom alle tider, og dermed også til oss, for å støtte oss i vitnesbyrdet og få oss til å hjelpe dem som trenger det mest. Samme lære blir gitt med like stor overbevisning av apostelen Jakob, som bruker sterke og inntrengende uttrykk i sitt brev: «Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? […] Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død.» (Jak 2,5-6.14-17)
3. Gjensidig nestekjærlighet.
Det er ikke alltid de kristne virkelig har hørt etter denne appellen; i stedet har de latt seg smitte av verdslig mentalitet. Men Den hellige ånd har ikke unnlatt å minne dem om å holde blikket festet på det vesentlige. Han har jo stadig frambrakt menn og kvinner som på forskjellig vis har viet sitt liv til omsorgen for de fattige. Hvor mange sider historie er vel ikke blitt skrevet i løpet av disse to tusen årene av kristne som i all enkelhet og ydmykhet og med nestekjærlighetens gavmilde fantasi tjente de fattigste av sine søsken!
Det mest iøynefallende eksempelet er den hellige Frans av Assisi, fulgt av mange andre hellige menn og kvinner opp gjennom århundrene. Han nøyde seg ikke med å omfavne og gi almisse til spedalske, men bestemte seg for å dra til Gubbio for å være sammen med dem. Selv anså han dette møtet som vendepunktet i sin omvendelse: «Da jeg var i synd, var det utålelig bittert for meg å se spedalske, og Herren selv brakte meg blant dem, og jeg var barmhjertig mot dem. Og da jeg dro fra dem, ble det som før hadde vært bittert, sødmefylt i sjel og kropp» (Testament 1-3). Dette vitnesbyrdet viser den forvandlende kraften i nestekjærligheten og den kristne livsstilen.
La oss ikke tenke på de fattige bare som mottakere av vår ukentlige innsats som frivillige, eller av våre sporadiske gode gjerninger for å skaffe oss god samvittighet. Riktignok er slike gjerninger verdifulle og nyttige når det gjelder å bli oppmerksom på våre søskens behov og på en ofte underliggende urettferdighet. Men de bør så føre til at vi og de fattige virkelig møterhverandre og deler med hverandre. Dette bør bli vår livsstil. Det er nettopp i nestekjærligheten, som kommer til uttrykk ved at vi deler, at vi får etterprøvet om vår bønn, vår disippelvandring og vår omvendelse virkelig er evangeliske. Og denne måten å leve på bringer glede og sjelefred, fordi vi med egne hender rører ved Kristi kropp. Om vi virkelig vil møte Kristus må vi røre ved hans kropp i de fattiges sårede kropp – som et motsvar på den sakramentale kommunionen som vi har mottatt i eukaristien. Når vi lever i gjensidig nestekjærlighet, kan Kristi kropp, brutt i eukaristien, gjenfinnes i ansiktene til våre svakeste søsken og i dem selv. Den hellige biskop Krysostomos' ord er stadig aktuelle: «Vil du ære Kristi kropp, så ikke forsmå den når den er naken; ikke ær den eukaristiske Kristus i liturgiske klær av silke, mens du forsømmer den andre Kristus der ute, som fryser og er naken» (Preken om Matteusevangeliet, 50, 3: PG58).
Så vi er kalt til å rekke ut hånden til de fattige, å møte dem, å se dem i øynene, å omfavne dem for å la dem kjenne den kjærlighetsvarmen som bryter ensomhetens onde sirkel. Den hånden, som de på sin side rekker ut mot oss, inviterer oss til å gå ut av våre vissheter og bekvemligheter og til å anerkjenne fattigdommens egenverdi.
La oss ikke glemme at for Kristi disipler er fattigdom først og fremst kallet til å følge etter Kristus i hans fattigdom. Den er en vandring, etter ham og sammen med ham, en vandring som fører til himmelrikets salighet (jf. Matt 5,3; Luk 6,20). Fattigdom betyr å ha et ydmykt hjerte som godtar sin tilstand som en begrenset og syndig skapning for slik å motstå allmaktsfristelsen, som bedrar en til å tro at man er udødelig. Fattigdom er en indre holdning som forhindrer oss i å tenke på penger, karriere og luksus som livets mål og som forutsetninger for lykken. Det er snarere fattigdommen som skaper betingelsene for at vi fritt skal kunne ta på oss vårt personlige og sosiale ansvar ved at vi, tross våre begrensninger, stoler på Guds nærvær og blir holdt oppe av hans nåde. Forstått på denne måten er fattigdom målestokken som gjør det mulig å vurdere bruken av materielle goder og også å leve relasjoner og følelser på en uegoistisk og ikke-besittende måte (jf. Den katolske kirkes katekisme, 25-45).
Den hellige Frans var et vitne for ekte fattigdom, så la oss ta ham til eksempel. Nettopp fordi han holdt øynene festet på Kristus kunne han gjenkjenne ham i de fattige og tjene ham i dem. Så hvis vi ønsker å bidra effektivt til å endre historien og muliggjøre virkelig utvikling, må vi lytte til de fattiges rop og engasjere oss for å få dem ut av marginaliseringen. Samtidig ber jeg de fattige i våre byer og fellesskap om ikke å glemme meningen med den evangeliske fattigdommen, som hører til deres liv.
5. Dagens fattigdom.
Vi vet at det i dagens verden kan være meget vanskelig å identifisere fattigdom skikkelig, selv om den daglig utfordrer oss med sine tusenvis av ansikter merket av lidelse, marginalisering, maktmisbruk, vold, tortur og fengsel, krig, frihetsberøvelse og tap av menneskeverd, uvitenhet og analfabetisme, helseproblemer og arbeidsløshet, menneskehandel og slaveri, eksil, stor nød og tvungen migrasjon. Fattigdommen har ansiktet til kvinner, menn og barn som av nederdrektige interesser blir utnyttet , trampet ned av maktens og pengenes perverse logikk. For en grusom og aldri komplett liste vi ville få hvis vi skulle ta med all den fattigdom som kommer av sosial urettferdighet, moralsk elendighet, et mindretalls begjær og allmenn likegyldighet!
I våre dager er det dessverre slik at mens fattigdommen vokser skandaløst i store deler av samfunnet over hele verden, praler noen få priviligerte med sin rikdom, som ofte går sammen med illegalitet og med utnyttelse som er krenkende for menneskeverdet. Overfor en slik utvikling kan vi ikke være passive og vi kan slett ikke gi opp. Det fins en fattigdom som slukker virkelysten til mange unge og forhindrer dem i å finne arbeid; det fins en fattigdom som bedøver ansvarsfølelsen, som får en til å overlate til andre å gjøre jobben og til å søke fordeler for en selv; det fins en fattigdom som forgifter samfunnsdeltakelsen og levner profesjonaliteten lite rom. Dermed krenkes fortjenstfullheten til de som virkelig arbeider og er produktive. På alt dette må vi svare med et nytt syn på livet og samfunnet.
Alle disse fattige – slik den salige Paulus VI elsket å si – tilhører Kirken av «evangelisk rett» (Tale ved åpningen av den andre sesjonen av Andre vatikankonsil, 29. september 1963) og forplikter oss til en «grunnleggende opsjon» [fundamental option i for eksempel Veritatis Splendor, 66] til fordel for dem. Velsignet er de hender som åpner seg for å ta imot fattige og hjelpe dem, for det er hender som bringer håp. Velsignet er de hender som overvinner alle kulturbarrierer, religionsbarrierer og nasjonalitetsbarrierer og heller trøstens olje over menneskehetens sår. Velsignet er de hender som åpner seg uten å be om noe til gjengjeld, uten noe «hvis», «men» og «kanskje»: Det er hender som nedkaller Guds velsignelse over søsknene!
6. Møtets kultur.
Ved avslutningen av Barmhjertighetsåret ønsket jeg å tilby Kirken Verdensdagen for de fattige [punkt 21] for at de kristne fellesskapene over hele verden stadig mer og bedre skal bli konkrete tegn på Kristi kjærlighet til de siste og mest trengende. Til de Verdensdagene som mine forgjengere innstiftet og som har blitt til tradisjoner i våre fellesskap, ønsker jeg at denne dagen må bli lagt til. Den bringer et kompletterende evangelisk element, nemlig Jesu karakteristiske forkjærlighet for de fattige.
Jeg inviterer hele Kirken og alle menn og kvinner av god vilje til på denne dagen å holde blikket festet på alle dem som i håp om vår solidaritet rekker fram hendene og roper om hjelp. De er våre brødre og søstre, skapt og elsket av den ene Far i himmelen. Denne Verdensdagen er ment å stimulere framfor alt de troende til å reagere på bruk-og-kast-mentaliteten og til i stedet å gå inn for møtets kultur. Samtidig inviteres alle, uavhengig av religiøs tilhørighet, til å åpne seg for å dele med de fattige i allslags former for solidaritet, som et konkret tegn på brorskap. Gud skapte himmelen og jorda for alle; det er menneskene som dessverre har satt opp grenser, murer og stengsler, og dermed forrådt den opprinnelige gaven – bestemt for hele menneskeheten uten unntak.
7. Den fattige Kongen på korset.
I år faller Verdensdagen for de fattige på den 19. november, det alminnelige kirkeårets 33. søndag. Jeg ønsker at de kristne fellesskapene i uka før Verdensdagen skal engasjere seg for å muliggjøre møter og vennskap, solidaritet og konkret hjelp. Fattige og frivillige kan inviteres til å delta sammen i eukaristifeiringen denne søndagen; slik blir feiringen av Kristi kongefest enda mer autentisk søndagen etter. For det er jo nettopp på Golgata at Kristi kongelighet kommer fram i sin fulle betydning; Den uskyldige, naglet til korset, fattig, naken og blottet for alt, legemliggjør og åpenbarer fylden av Guds kjærlighet. Hans fullstendige overgivelse til Far uttrykker total fattigdom og viser tydelig hvor mektig denne Kjærligheten er, som reiser ham til nytt liv påskedag.
Hvis det lever noen fattige i vårt nabolag som søker beskyttelse og hjelp, så la oss nærme oss dem: Det vil være en gunstig anledning til å møte den Gud som vi søker. La oss ta imot dem som æresgjester ved vårt bord ifølge det Skriften lærer (jf. 1 Mos 18-3-5; Hebr 13,2); de kan være lærere som hjelper oss å leve vår tro på en mer konsekvent måte. Med sin tillit og beredvillighet til å la seg hjelpe viser de oss på en nøktern, og ofte gledesfylt måte, hvor viktig det er å leve enkelt og overgi oss til Fars forsyn.
8. Bønn.
Må de mange konkrete tiltakene som kan bli satt ut i livet på denne Verdensdagen alltid være basert på bønn. La oss ikke glemme at Fadervår er de fattiges bønn. Ved å be om brød uttrykker vi jo at vi betror oss til Gud for å få dekket våre grunnbehov. Slik Jesus lærte oss både uttrykker og mottar denne bønnen ropet til dem som lider under et usikkert liv og mangler det aller nødvendigste. Da disiplene ba Jesus om å få lære å be, svarte han med ordene til de fattige som vender seg til den ene Far, som alle ser seg selv som søsken i. Fadervår er en bønn i flertallsform: Det brødet som vi ber om er «vårt», og det medfører at vi deler, deltar og sammen tar ansvar. I denne bønnen erkjenner vi alle nødvendigheten av å overvinne enhver form for egoisme for å få tilgang til gleden over å ta imot hverandre gjensidig.
9. Evangelisering.
Jeg ber mine medbrødre, biskopene, prestene og diakonene – som alle har det som sitt særskilte kall å bistå de fattige –, ordenfolk , foreninger, bevegelser og de mange frivillige organisasjoner om å være med på å gjøre denne Verdensdagen for de fattige til en tradisjon som kan bidra konkret til evangeliseringen i dagens verden.
Må altså denne nye Verdensdagen bli en sterk påminnelse til vår samvittighet som troende; må vi bli stadig mer overbevist om at ved å dele med de fattige kan vi forstå evangeliet i dets dypeste sannhet. De fattige er ikke et problem: De er en ressurs som vi kan øse av for å kunne ta imot og etterleve kjernen i evangeliet.
Fra Vatikanet den 13. juni 2017
Minnedagen for den hellige Antonius av Padova
Frans