– Vi har prøvd å gi det vi kunne gi

Slutt for St. Bonifatius institutt i Levanger etter 54 år

Bilde

SISTE VERS: Etter flere tiår i Levanger reiser Ulla Engel (t.v.) og Hanna Mersch til hver sin kant i Tyskland.

«Søstrene» på St. Eystein splittes etter flere tiår i Levanger. Nå sendes de tilbake til Tyskland av St. Bonifatius institutt.

Levanger

Tekst og bilder: Marte Skjesol / katolsk.no

­– Vi er norske, smiler Hanna Mersch, idet hun og Ulla Engel forteller om da de flyttet fra Tyskland, sendt ut på oppdrag fra St. Bonifatius institutt.

Mange i nærmiljøet på Levanger har trodd at Hanna Mersch, Ulla Engel, Helma Kleinmann og Elisabeth Ok Re Lee er nonner. Søstre blir de også kalt, men betegnelsen er ikke helt korrekt.

– Vi er et bønnefellesskap, understreker Mersch.

St. Bonifatius institutt er et sekulærinstitutt for kvinner, og fikk den pavelige anerkjennelse i 1978. I Levanger har Hanna Mersch, Ulla Engel, Helma Kleinmann og Elisabeth Lee bodd i mange år for å tjene Kirken.

– Bonifatius Institutt har drevet i Levanger siden 1964. Nå er det slutt, hust er solgt, virksomheten lagt ned, og i disse dager flytter dere. Hvordan føles det?

– Det føles vemodig å måtte forlate Norge og det trivelige Trøndelag! Vi har trivdes godt, og vi har mye å takke for – for alt vi fikk være med på både innenfor Kirken og i lokalsamfunnet. Takknemlig er vi også for mange gode venner. Vi tenker mye på menigheten, og ber for at mange skal bidra til at menigheten blir styrket og at den skal står sammen som en Guds familie. 

– Hvorfor flytter dere?

– Vi blir kalt tilbake fra Norge, akkurat som vi den gangen i 1962 ble sendt til Norge. Vår synlige sendelse opphører, men den usynlige vil fortsette. Vi kommer alltid til å huske på og be spesielt for Kirken i Midt-Norge.

Bilde

Første sykehjem

St. Eystein sykehjem ble bygget i 1964. Som første institusjon i fylket, fikk det betegnelsen «sykehjem», ikke «pleiehjem» eller «aldershjem». Mersch arbeidet og bodde på St. Eystein, hvor hun var administrasjonsleder. Sykehjemmet hadde 23 plasser og gjennom årenes løp opptil 14,5 stillinger. Noen av brukerne ble boende kun for kort tid, andre i flere år.

En pårørende mente det måtte være mulig for enkelte å komme innom kun på dagtid. I 1980 begynte sykehjemmet derfor å ta imot dagpasienter, itillegg til de langtidsboende.

– Hjertet vårt har alltid vært på St. Eystein, sier Engel.

Hun kom til Levanger og St. Eystein i 1985. Slik som Hanna Mersch, ble også hun både boende og arbeidende på sykehjemmet. Engel var sykepleier. Noen år senere kom også de andre to kvinnene fra St. Bonifatius Institutt som sykepleiere til St. Eystein.

– Det var en god organisasjon. Men uten de ansatte, kunne vi aldri klart det, sier Mersch.

Kjøpte eget hus

Med årene ble budsjettet strammere. Det ble ikke bevilget nok offentlig midler til å drive sykehjem, og i februar 1994 ble sykehjemsplassene lagt ned. Deretter ble St. Eystein kun drevet som dagsenter. I 1998 ble Mersch pensjonist, og Engel tok over som daglig leder. Etter 12 år med dagsenter vedtok kommunen å legge ned dagtilbudet på St. Eystein. De fire utsendte fra St. Bonifatius institutt fortsatte hybelboertilværelsen i St. Eystein frem til 2009. Da kjøpte de en enebolig på Ulve. Siden dengang har bygningen ved siden av St. Torfinn kirke stått tom.

– Vi har hatt noen aktiviteter her. Menigheten har arrangert møter, for eksempel. Vi har utført flere sosiale oppgaver, slik som språkgrupper for innvandrere sammen med Norske Kvinners Sanitetsforening. Og vi har hatt Sesam-grupper her (integrerings- og inkluderingsaktiviteter, red.anm.). Jeg har også gjort en innsats for å forsøke og opprette et dagtilbud for demente personer i samarbeid med kommunen, men har ikke lykkes, forteller Engel.

– Hvilken rolle kan Bonifatius institutt og ordenssamfunn spille i dagens sekulariserte samfunn?

– Hver tid er Guds tid! Som sekular-institutt er vi sendt ut verden som den er. Vi kristne er surdeig som Jesus selv har kalt til å være sine disipler. Vi står sammen med alle mennesker av god vilje for å utvikle og skape gode livsvilkår. Vi er oppmerksom på anliggender og problemer rundt oss og i verden, bærer dem med oss, og legger dem frem for Gud i vår tidebønn og i privat bønn.

Bilde

NYTT LIV: Ulla Engel er glad for at St. Eystein ikke skal stå tom mye lenger. Her viser hun ett av rommene som pusses opp til hybelleilighet. 

Skremt av utviklingen

Engel har nylig sagt opp stillingen som hjemmesykepleier i kommunen. Hun har vært aktiv i frivilligheten, og hun har tatt videreutdanning i demenssykepleie.

– Vi trenger demenssykepleiere, og det er viktig å bruke kompetanse på riktig sted. Når kommunen spør sykepleiere om de vil ta slik utdanning, og de svarer ja, da må også disse sykepleierne få tilbud om å arbeide med mennesker med demens, mener Engel.

Hun sier at hun blir skremt når hun ser på utviklingen i norsk eldreomsorg:

– For oss har det alltid vært viktig å ta vare på ikke bare de fysiske og psykiske behov, men også de sosiale og åndelige behovene, sier hun. Mersch legger til at hun godt kan skjønne de sykepleierne som fortviler over for liten tid til både å hjelpe og samtale med pasientene.

– Det er akkurat dét som er så skremmende. Mennesker blir ikke sett med sitt menneskeverd, sier Mersch.

Hun er 86 år, og flytter i juni til Detmold.

–Der ligger St. Bonifatius institutts hovedkontor (Zentrum).  Der bor mange av instituttets eldre, som får den hjelp de trenger, forsikrer Engel.

Reiser hver til sitt

Etter mange år i bofellesskap, splittes nå de fire.

– Hvordan har det vært å bo sammen så lenge?

– Vi er fortrolige med hverandre. Kjenner hverandre på godt og vondt. Vi ber sammen, vi spiser sammen og vi drøfter ting felles.

– Krangler dere noen ganger?

– Diskusjoner kan det bli, men vi krangler ikke, svarer Engel.

– Og jeg kommer unna med det meste, jeg som er eldst, smiler Mersch.

Ingen av dem hadde sett for seg å flytte fra hverken Levanger eller Norge. Men på nyåret fikk de altså forespørsel fra instituttets ledelse om nye oppgaver i Tyskland.

– Først ble vi sjokkert, men vi ser jo også at dette er nødvendig. Jeg er 65 år, Hanna er 86 og de to andre er også snart over 80 år.

Vi supplerer hverandre, forteller de, men erkjenner at hvis én av dem blir, kan det bli både ensomt og slitsomt for de andre.

– Hva er det viktigste dere har oppnådd i Levanger og omegn siden oppstarten?

– Vår sendelse gjaldt både St. Eystein sykehjem og, på fritiden, menigheten. St. Eystein drev vi ansatte selvstendig; i menigheten har vi stilt oss til disposisjon for samarbeid med sognepresten.  Menigheten har vokst fra 30 registrerte katolikker i hele Nord-Trøndelag da vi kom, til i dag med ca. 1 800 katolikker. Vi var tilstede, og det ble mye reising, for vi ønsket å være nær våre medmennesker, spesielt våre trosfeller. Vi har prøvd å gi det vi kunne gi, la oss si at «vi har sådd litt her og der». Vi håper at vi har kunnet hjelpe og trøste og veilede litt. Frukten må vise seg engang i ettertid. Det er i hvert fall vårt håp.

– Hvordan har holdningen til det katolske / Den katolske kirke endret seg gjennom tidene og til idag?

– Ja, den har forandret seg fra avstand og skepsis til åpenhet, interesse og deltagelse. Her i lokalmiljøet har det utviklet seg et fruktbart økumenisk miljø, preget av samarbeid og utveksling.

Nærmere familie

Engel skal til Westerland på øya Sylt. Her skal hun etablere et gjestehus for personer med spesielle behov og bo med en gruppe på seks personer.

– Jeg blir ansvarlig for gruppen, og skal også der bidra i samfunnet. Når jeg kommer dit, vil jeg etterhvert finne ut hva jeg kan gjøre. Kanskje blir det oppgaver innen demensomsorg.

Engel har både foreldre, søsken og tantebarn i Tyskland, men hun kommer fortsatt til å bo langt unna familien.

Mersch er forberedt på å ta avskjed med St. Eystein. Hun flytter til samme område som søsken og søskenbarn, nieser og nevøer.

– Å bryte opp etter 50 år, er både óg. Men det er livets gang, sier Mersch.

Bilde

BORT MED DET GAMLE: Gjenstander fra flere tiår ble nylig solgt på loppemarked. 

Husket som gode medmennesker

Hun reiser seg opp fra stolen i det som var sykehjemmets dagligstue, og går bort til pianoet. Hun spiller «Kom mai, du skjønne milde» og kniper øynene sammen idet hun hører hvor ustemt pianoet er blitt.

Engel viser rundt i lokalet, som er fylt av bøker, barneleker, interiør og møbler. Denne dagen inviterer de til loppemarked og auksjon for å tømme det gamle sykehjemmet. Hun forteller at første etasje av St. Eystein nå skal tas i bruk som menighetslokale.

I andre etasje er gulvteppet fjernet og vegger  delvis revet. Her skal det bli syv hybler og to enkeltrom for overnattinger. Det er Trondheim stift som eier bygget.

Det meste er revet ut. Nå venter vi bare på en avgjørelse fra Trondheim, sier Engel.

– Det er godt at bygget endelig skal bli tatt i bruk igjen, sier Hanna Mersch.

– Hva vil dere huske best fra tiden i Levanger?

– Mennesker vi har hatt å gjøre med. Vi husker oppgavene vi ble betrodd i menigheten og samfunnet, slik som oppfølging av innvandre, trosfeller som bor langt fra kirken, barn og familier som følges opp i katekesen, men også  lokale begivenhetene som feiring av  17. mai, Martnan, utviklingen i byen,  trebebyggelse, Cita slow osv..

– Hvordan håper dere at Bonifatius Institutt vil bli husket i deres nærområde?

– Vi håper at vi blir husket som gode medmennesker som var lyttende og deltagende som medvandrere.

Fakta: St. Bonifatius institutt

• St. Bonifatius institutt er et sekularinstitutt for kvinner og er preget av den misjonsbenediktinske spiritualitet.
• Det ble grunnlagt i Tyskland i 1949 og medlemmene finnes i dag i Mellom-Amerika (Guatemala) og Afrika (Rwanda/Den Demokratiske Repulikk Kongo), foruten i forskjellige land i Europa.
• St. Bonifatius institutt fikk den pavelige anerkjennelse i 1978.
• Som sekularinstitutt er det «et institutt for vigslet liv. Medlemmene av slike institutter tar del i Kirkens evangeliseringsoppgave ved et liv som er helt og fullt viet helliggjørelsen — i verden og ut fra verden. De tar på seg de evangeliske råds forpliktelser og bevarer seg imellom det fellesskap som passer for deres livsstil i verden» (jfr. Den katolske kirkes katekisme, 928/929).
• Biskop av Trondheim, Johannes Rüth, forespurte i 1962 instituttet om personale for ledelse av St. Eystein sykehjem i Levanger og medarbeid i den unge katolske menighet i Nord-Trøndelag.
• Fire kvinner, deriblant Hanna Mersch og Maria Feldhoffer, kom dengang til Norge.
• St. Bonifatius institutt har lagt ned driften i Levanger, og de utsendte reiser tilbake til Tyskland iløpet av uke 26, 2018.
• Les mer på instituttets internasjonale hjemmeside.