TAKKER FARVEL: Sr. Pauline Sundari (venstre) og sr. Stefani Gowijaya (høyre), de to gjenværende St. Carolus Borromeussøstrene, takker farvel nå som kommuniteten legges ned i Norge. Foto: Elisabeth Pham thi Thanh Thuy
St. Carolus Borromeussøstrene har virket i Norge i 95 år. På kongregasjonens generalkapittel i Nederland i fjor ble det avgjort at kommuniteten i Norge skulle legges ned i løpet av 2018. Vi har snakket med sr. Stefani Gowijaya (S). og sr. Pauline Sundari (P), de to gjenværende søstrene i Norge. De har virket her til lands i 30 år, og bor nå i Moss. De har vært svært aktive i menighetsarbeidet, samt ansatt i kommunen som sykepleiere.
Tekst: Kathrine Låver
– Nå skal kongregasjonen avslutte sin virksomhet her i Norge. Hvordan føles det?
S: – Det er trist. Men vi må også innrømme at vi ikke klarer mer. Det blir for mye jobb nå som vi kun er to. Vi må også få tid til bønn. Jeg gikk av med pensjon i april i år. Egentlig skulle jeg gå av med pensjon i 2016, men jeg har valgt å jobbe litt lengre som sykepleier i eldreomsorgen. Tidligere arbeidet jeg som jordmor.
P: – Med stort vemod forlater vi Norge. Norge har blitt mitt andre hjemland. Etter 95 års virksomhet i Norge, og 40 år i Moss, er tiden nå kommet for å si farvel. Jeg vil takke for alt jeg har fått erfare iløpet av 30 års tjeneste i Norge. Nå legger jeg alt for dagene fremover i Herrens hender.
– Hvorfor avslutter kongregasjonen sitt virke her i Norge?
S: – Kongregasjonen har bestemt at vår virksomhet skal legge ned her i Norge. Søstrene i moderhuset i Maastricht i Nederland har forberedt oss en god stund på at vi en dag vil komme til å måtte legge ned. Så ble det vedtatt under Generalkapittelet i fjor. Jeg vil også gjerne reise hjem til Indonesia nå mens jeg fortsatt er ved god helse, og videreføre arbeidet mitt der.
P: – Det ble et tankekors for kongregasjonens fremtid i Norge, da våre nederlandske medsøstre ble eldre og vendt hjem. Vi fikk ikke hjelp fra andre regioner eller provinser med å sende søstre til Norge, og det var ingen rekruttering av nye søstre. Så tilslutt, som all ting, måtte det få sin ende.
– De har forberedte dere lenge. Hvorfor har det tatt så lang tid?
S: – Alt må planlegges og ting tar tid. Alle søstrene måtte få tid å reflektere og vurdere mulighetene for og imot. Så samles vi alle til Generalkapittelet kun hvert sjette år, og det var altså i fjor, så da ble avgjørelsen tatt.
P: – Jeg er fremdeles ansatt i kommunen, og må følge reglene som gjelder for å avslutte et arbeidsforhold. Vi måtte også forberede menigheten. Vi vil gjerne ordne med alt det praktiske, slik at alt skal gå så godt som mulig før vi forlater Norge.
HEDRET: Sr. Stefani ble hedret da Indonesias ambassade feiret uavhengighetsdagen 17. august. Ambassadøren takket henne for 30 års innsats i Norge ved å servere henne den første porsjonen gul festris.
Søstrene har hatt virksomhet i forskjellige steder i Norge. De første Carolus Borromeussøstrene ankom Norge i 1923, med Molde som mål, og en gryende katolsk menighet som var i fred med å se dagens lys. Der opprettet de et kloster som i ettertid ble kalt «Carolus hus».
Allerede ett år etter ankomsten dro søstrene til Hamar, også der for å være med på opprettelsen av en ny menighet.
Søstrene kom opprinnelig fra Nederland, der de var ansvarlige for en blomstrende sykehusdrift. Med tiden fikk de også hus i Kristiansund, Ålesund, Bærum og Moss og drev en rekke helseinstitusjoner og barnehager. Nye søstre fra andre steder kom også til. Deres øyenklinikk på Hamar betjente et enormt område. Alle stedene de bodde var de sentrale i menighetslivet. Nå har kommuniteten virket i nesten 40 år i Moss og St. Mikael menighet.
– Hvorfor endte dere opp i Moss, etter å ha virket så mange forskjellige steder i Norge?
P: –Moss begynte etter at kongregasjonen hadde forlatt de andre institusjonene i Molde, Kristiansund, Ålesund og Bærum. Her begynte søstrene med noe helt noe annet som vi ikke hadde gjort tidligere, nemlig menighetsarbeid. Sr. Avita Store og sr. Gudulina Fokker var de første søstrene som begynte med menighetsarbeid i St. Mikael kapell i Ryggeveien 24, Moss. Da bodde de i andre etasje, og menighetens kapell var i første etasje. Huset tilhørte bispedømmet. I 1994 flyttet St. Mikael menighet til det nye lokalet midt i sentrum, og kongregasjonen kjøpte den nåværende eneboligen på Jeløya.
Fra 1990 hadde vi to kommuniteter i Norge, i Moss og Hamar. År 2000 var det fem søstre igjen; tre bodde på Hamar og to i Moss. Tre søstre ønsket at kongregasjonens virksomhet i Norge skulle fortsette, selv om de to siste nederlandske søstrene ønsket å reise tilbake til Nederland. Vi valgte å bo i Moss fremfor Hamar. Jeg kom til Norge i 1988, og har bodd i Moss siden 1990.
S: – Da jeg først kom til Norge fra Indonesia den 6. september 1988, dro jeg til Hamar. Da var vi syv søstre. Der bodde jeg i 10 år, til vår primus motor, sr. Avita, flyttet til Moss. Etterhvert ville vi gjenværende søstre også flytte til Moss.
– Hvordan er det å være ordenssøster og samtidig ha full jobb?
S: – Bønnelivet er veldig viktig for oss Carolus Borromeumssøstrene, i tillegg til arbeidet. Jeg møter Gud i min bønn, og jeg møter Gud i mitt apostoliske arbeid. Uten bønnen og styrken Kristus gir meg, ville jeg ikke klart å leve dette livet. Vi er ikke kontemplatoriske søstre. Vi lever og arbeider ute blant mennesker. Vi må hele tiden balansere bønn og arbeid. Det er ikke alltid vi får tid til å be sammen som en kommunitet, siden vi har forskjellige timeplaner på grunn av arbeid, men når vi er hjemme, ber vi alltid sammen. En karmelittpater sa til med en gang at hvis man ikke er trofast mot den private bønnen og tidebønnene, vil man ikke klare dette livet. Det er jeg helt enig. Et vers som går slik, er jeg veldig glad i: " Min båt er så liten og havet så stor men Jesus har grepet min hånd, når Han styrer båten går det alltid bra, på veien til Himmelens Land".
P: – Vår kongregasjon er en apostolisk kongregasjon. Det innebærer at vi bringer Kristus ut i samfunnet. Kongregasjons spiritualitet og karisma minner oss om Kristi lidelse gjennom vårt arbeid i medmennesker. I arbeidet møter vi mange ulike lidelser, og dette er vår inspirasjon til bønn som styrker relasjonen til Herren – og omvendt. Vi selv må ta ansvar for å holde relasjonen til Gud levende, slik at den ikke tørker og dør. Det er vårt «våpen» når vi ute i arbeidet.
90 ÅR I NORGE: Menigheten feiret kommunitetens 90 års jubileum i Norge.
– Borromeumssøstrene har vært sentrale i menighetslivet. Hvordan har det vært i St. Mikael menighet?
S: – I tillegg til mitt arbeid som jordmor og sykepleier, har jeg jobbet i menigheten som blant annet sakristan, kateket og økumenisk representant. Jeg lager også teaterforestillinger som brukes i katekeseundervisningen. Vi jobber nå med en forestilling om vår historie her i Norge, som vi skal vise søndag 19. august. Da blir det også pontifikalmesse og avskjedsmiddag.
P: Siden 1980 har søstrene i Moss vært sentrale i menighetslivet. Spesielt da vi bodde i Ryggeveien 24. Vi har hatt ulike oppgaver, både i menigheten og i lokalsamfunnet. Vi var på husbesøk og bragte kommunion til de syke både hjemme og på institusjoner.
Vi utfører fortsatt andre karitative tjenester, slik som katekese, fengselsbesøk, økumenisk samarbeid, sangkor, liturgi og menighetsliv ved kirkekaffen hver søndag etter messen.
Som sykepleier ved palliativ enhet er min oppgave å gi åndelig støtte til pasienter og pårørende i deres siste fase i livet.
Den fulle navnet for kommuniteten er Kongregasjonen av søstrene av nestekjærlighet av St. Carolus Borromeus, som forkortes C.B.. I Nederland er de kjent som Zusters Onder de Bogen, et kallenavn som kommer fra den arkitektoniske buen mellom deres moderhus og kirken ved siden av.
Kongregasjonen ble grunnlagt av Elisabeth Gruyters i Maastricht i 1837. Hun valgte St. Karl Borromeus som vernehelgen, og tok hans navn med i kongregasjonens.
Søstrene er tilstede på fire forskjellige kontinenter: Afrika, Asia, Amerika og Europa, hvor de arbeider innen utdanning, helsevesenet, sosial og pastoral omsorg, samt sprer kunnskap om troen ute blant lekfolk.
– Hva gjør dere økumenisk?
S: – Vi er veldig gode venner med andre trossamfunn. Vi drar en gang i måned sammen med de andre trossamfunnene til Bastøy fengsel. Det har jeg gjort i 18 år. Det startet først i Moss fengsel. Hvert år hjelper jeg også til med å arrangere innsamling til fasteaksjonen ved Caritas og innsamling til Kirkens nødhjelp. Vi går fra dør til dør. Det har vi gjort i 17 år. Jeg hjelper også Caritas med å selge blomster før jul og påske.
P: –Før var søstrene med på et felles møte en gang i måned med andre prester fra forskjellige kirkesamfunn i Moss. Etter at menigheten fikk egen sogneprest trakk søstrene seg, men vi fortsatte å følge med på arrangementer i regi av det felleskirkelige samfunn. Vi har for eksempel korsvei i fastetiden, felles gudstjeneste for det nye året, vi er med i Felleskomiteen for Kvinnedagen og gir vitnesbyrd om vår tro og klosterliv på skolene i Moss og omegn.
Hva skal dere så gjøre videre?
S: – Etter 30 år i Norge reiser jeg den 1. oktober til et kloster i Jakarta, hovedstaden i Indonesia. Jeg vet ennå ikke konkret enda hva jeg skal gjøre. Mine medsøstre vil ordne noe for meg. Men det blir nok litt tid til retrett og bønn. Jeg skal også besøke familien. De bor ikke så langt unna klosteret i Jakarta.
P: – Jeg fikk lov til å fortsette noe år til i Moss, men jeg vil tilhøre kommuniteten i Maastricht Nederland.
FORESTILLING: Sr. Stefani organiserer teaterforestillinger som blir brukt til katekesen, men også som innslag i messen. Søndag 19. august holdt de i høymessen en forestilling om søstrenes historie i Norge.
– Hva er det beste dere vil huske fra Norge og St. Mikael menighet?
S: – Jeg kommer til å ha mange gode minner fra Norge. Jeg har trivdes godt med de gamle i eldreomsorgen. Det beste er at Gud kalte meg til denne kongregasjonen og til å virke disse årene Norge. Jeg er veldig stolt av å være St. Carolus Borromeussøster og av det arbeidet vi gjør. Jeg vil ta med meg den kjærligheten og respekten som jeg har møtt her i Norge, videre.
P: – Norge er et flott land med nydelige omgivelser og natur. Det gir åndelig næring, og jeg liker å trekke inn den friske luften. St. Mikael menighet er en livlig menighet, som stadig vokser i antall medlemmer. Da jeg kom til Moss 1990 var det ca. 350 medlemmer i menigheten. Nå er vi over 2000.
I årene som har gått har vi hatt et godt samarbeide med OMI-prestene. Jeg takker for kongregasjonens tillit, slik at vi har kunnet erfare så mange gode minner gjennom vår tjeneste i Norge.
Les også: