FRA STILLHET TIL STORM: «Hans administrative talenter og plettfrie tjeneste gjorde ham til en naturlig kandidat for avansement», skriver p. Mark Drew om erkebiskop Viganò. Foto: REUTERS/Gregory A. Shemitz
En mann som ubemerket har steget i gradene i kurien, har blitt kirkens mest kontroversielle figur.
Tekst: P. Mark Drew, dr. i økumenisk teologi fra Institut Catholique, The Catholic Herald
Oversettelse og bearbeidelse: Stefan Storm og katolsk.no
Alle som vurderer en karriere i den romerske kurien, bør unngå offentlig kontrovers og sørge for kun å bli lagt merke til av de riktige personene og av de riktige grunnene. Forrige måned ble denne regelen brutt av en mann som har fulgt den det meste av sitt liv. Det skjedde da han fremsatte sjokkerende anklager mot den sittende paven og gikk så langt som å be ham gå av.
Erkebiskop Carlo Maria Viganò har anklaget pave Frans for å ha reversert disiplinære reaksjoner iverksatt av hans forgjenger mot den overgrepsanklagede erkebiskop Theodore McCarrick, og for å ha gitt McCarrick en privilegert rolle med mulighet for å påvirke bispeutnevnelser i USA. Mediestormen Viganò utløste har ført til at han har gått under jorden, og det hevdes at han frykter for sitt liv.
«I mer enn 30 år lyktes Viganò i å bli lagt merke til kun av de rette personene og av de rette grunnene.»
Mot toppen
Så hvem er forfatteren av dette usedvanlige angrepet på den jordiske kirkens overhode? Han er en mann som opplevde at hans tilsynelatende uanstrengte vei mot toppen i den pavelige tjenesten bråstoppet, før han nå, to år etter at han gikk av med pensjon, har lagt dette ekstraordinære etterordet til sin karriere.
Carlo Maria Viganò ble født 16. januar 1941 inn i en velstående familie i byen Varese i Lombardia nord i Italia. Han ble ordinert til prest i 1968 og ble senere utnevnt til doktor juris utriusque, ekspert i både sivil og kanonisk rett. Innehaverne av denne distinksjonen blinkes ofte ut for forfremmelse, så det var ingen overraskelse at den unge presten gikk inn i den romerske kurien i 1973.
I mer enn 30 år lyktes Viganò i å bli lagt merke til kun av de rette personene og av de rette grunnene. Han hadde juniorstillinger ved de pavelige delegasjonene i London og Bagdad før han vendte tilbake til Roma, slik det ofte skjer, til en stilling i Statssekretariatet.
Plettfri tjeneste
Hans administrative talenter og plettfrie tjeneste gjorde ham til en naturlig kandidat for avansement. I 1989 ble han spesialutsending og Den hellige stols permanente observatør i Europarådet i Strasbourg. I 1992 ble han utnevnt som nuntius til Nigeria og ordinert til bispeembetet med ærestittelen erkebiskop av Sankt Johannes Paul II.
Viganò vendte tilbake til Roma i 1998 og ble delegat for de pavelige representasjonene, personalsjef for hele kurien og Vatikanets diplomati. I 2009 utpekte Benedikt XVI ham til generalsekretær for Vatikanstatens guvernement. Guvernementet er etaten som paven delegerer utøvende makt for Vatikanstaten til. Kardinalpresidenten er ofte i hovedsak et symbolsk overhode for guvernementet, mens generalsekretæren som nestkommanderende har oppsyn med administrasjonens virksomhet. Så Viganò fikk bruk for sine ferdigheter og naturlige autoritet som aldri før. Dette skulle vise seg å bli høydepunktet i hans karriere.
«Viganò ble også anklaget for nepotisme etter å ha fremmet karrieren til sin nevø, som var embetsmann i statssekretariatet.»
Jakt på sløseri
På mange måter var Viganòs tjeneste en stor suksess. Han gikk løs på Vatikanets notorisk ugjennomsiktige finanser med glødende reformiver. Ved å granske innkjøpsrutinene, insistere på stram budsjettering og jakte hensynsløst på sløseri, hadde han innen 2011 snudd et underskudd på drøyt 80 millioner kroner til et overskudd på mer enn 300 millioner. For dette ble han offentlig takket av pave Benedikt.
Men det ble mumlet om en hard og uforsonlig lederstil. Viganò ble også anklaget for nepotisme etter å ha fremmet karrieren til sin nevø, som var embetsmann i statssekretariatet. (Han har insistert på at han var transparent i sitt virke i guvernementet.)
Nå lot Viganò til å tiltrekke seg feil type oppmerksomhet. I august 2011 ble han utnevnt som nuntius til USA, til tross for at han motsatte seg flyttingen. Selv om Benedikt fremholdt at han trengte en mann i Washington som hadde vist seg verdig, så det ut som en degradering.
Møter motgang
Hadde Viganòs engang ustoppelige opptur støtt på hindringer? Det så slik ut i 2012, da han ble en nøkkelperson i VatiLeaks-skandalen. For første gang ble navnet hans nevnt utenfor den enge kretsen som fulgte med på Vatikan-affærer. Brev fra Viganò til Benedikt og statssekretær kardinal Tarcisio Bertone ble offentliggjort. I disse fremstilte han seg som en varsler som ble straffet av de korrupte kreftene i Vatikanet.
Viganòs fem år lange tjeneste i Washington DC skulle vise seg å bli hans siste post. Hans avskjed ved fylte 75 år i januar 2016 ble raskt godkjent. Nå hadde Frans avløst Benedikt, og Viganòs anbefalinger til bispeutnevnelser – generelt rabiate konservative prelater – var ikke egnet til å innynde seg hos det nye regimet.
Forrige måneds bombenedslag gjorde slutt på Viganòs forholdsvis rolige pensjonisttilværelse. Det går stadig flere rykter om kommende kanoniske sanksjoner, men så langt har pavens foretrukne svar vært stillhet – selv om hans daglige prekener har referert til dem som «kun søker skandale». Det rapporteres at Vatikanet forbereder seg på å komme med «nødvendige klargjøringer».
Skuffet karrieremenneske
Men noen av Viganòs kritikere har inntatt en mindre høymodig holdning. De anklager hans brev for å være hevnen til et skuffet karrieremenneske som hadde trodd han var garantert en rød hatt, men som ødela for seg selv med sine karakterbrister. Viganò, antyder de, var rasende over å bli tvunget til å gi avkall på sin luksuriøse leilighet i Vatikanet, og han la skylden på Frans. (Erkebiskopen benekter disse påstandene.)
Andre har spekulert i at det ligger ideologiske motiver bak de påståtte avsløringene, og at Viganò har gjort seg selv til redskap for høyreorienterte amerikanske katolikker som er fast bestemte på å destabilisere eller til og med gjøre slutt på det nåværende pavedømmet. (Hans tilknytning til «kulturkrigernes» leir er av relativ ny dato. Da han var i Statssekretariatet, ble han anklaget for å dele denne institusjonens kjente mangel på begeistring for militant ortodoksi.)
Motstandere har avdekket aspekter ved Viganòs karriere som ser ut til å underminere hans troverdighet: en arvetvist med en bror som også er prest, og som han ikke har kontakt med, samt et tilfelle der Viganò selv er anklaget for å ha dekket over angivelig misbruk begått av en biskop. Eks-nuntien har benektet disse påstandene fra sitt skjulested.
«Hvorvidt Viganòs påstander er sanne eller usanne, er åpenbart ikke relatert til vår mening om pave Frans og hans reformer.»
Sorg og bekymring
Hva skal den jevne katolikk tro om denne lite oppbyggelige, offentlige skittkastingen? Et av de sørgeligste aspektene er hvor raskt man tar side ut fra forutsigbare ideologiske skillelinjer. Hvorvidt Viganòs påstander er sanne eller usanne, er åpenbart ikke relatert til vår mening om pave Frans og hans reformer.
Selv i den mye utskjelte romerske kurien tjener mange kirken med selvfornektende oppriktighet. Her reageres det stort sett med sorg og bekymring. En embetsmann peker på at Viganòs brev bryter med den pavelige konfidensialitet: «Jeg kan ikke tro at han har avlagt den samme eden som jeg», sa han til meg. Den såkalte pavelige konfidensialitet, som er nedfelt i kanonisk rett, er utformet for å beskytte pavedømmet mot innblanding utenfra. Konsekvensene av å bryte den, selv om det virker nødvendig i møte med grov korrupsjon, er uforutsigbare.
Vatikanet beleiret
Å åpne opp Vatikanet for sekulær granskning, kan synes edelt, men det kan føre til at andre ting enn lys slipper inn. Vatikanet kan ende opp med å bli beleiret av krav fra anklagere fra hele verden – og deres motiver trenger ikke nødvendigvis å være edle. Viganò og hans mest frittalende støttespillere kan, ironisk nok, være i ferd med å starte en revolusjon som de hverken ønsker seg eller er i stand til å kontrollere.
Full åpenhet og fritt innsyn i all dokumentasjon medfører derfor en risiko. Men det kan likevel være et bedre svar enn stillhet.
Pater Mark Drew har en doktorgrad i økumenisk teologi fra Institut Catholique. Han er sokneprest i Hedon og Withernsea i Middlesbrough bispedømme.
Les mer
- Originalteksten kan du lese HER.
- Tar avstand fra Viganó
- Se intervju med den amerikanske biskopen Robert Bannon om krisen i Kirken i USA
- Janne H. Matlarys kommentar: «Ledelse når det virkelig gjelder»
- Viganò til den sanksjonerte McCarrick: «Veldig høyt skattet av oss alle»
- Pavens preken i Sankta Marta-kapellet: «Svar på skandaler med taushet og bønn.»