SEGLBEVARERNE:Redaktørene Peder Solberg og Ståle Johannes Kristiansen (t.v.) har hatt en rekke a-ha-opplevelser under arbeidet med årets SEGL-utgave. – Et av de store privilegiene med å arbeide med SEGL er at slike a-ha-opplevelser er uunngåelige, sier Kristiansen. Foto: Privat
Frihet er menneskes adelsmerke og handler om noe mer enn «å gjøre som jeg selv vil». SEGL 2019 skal ikke bare «Tilbake til friheten», slik tittelen på redaktørenes lederartikkel erklærer, årsskriftets ambisjon er å ta friheten tilbake dit den hører hjemme: I det kristne budskapet.
Tekst: Petter T: Stocke-Nicolaisen
SEGL 2019 er imponerende både i form og innhold: At et årsskrift på hele 391sider og mye substans skal ha sånn himmelsk oppdrift, er nesten ikke til å fatte.
– Hva er redaktørenes mål med og håp for årets utgave?
– Hovedmålet med hver eneste utgave av Segl er å bidra til en tydeliggjøring av katolske perspektiver på kulturen og samfunnet, med et grunnleggende premiss: At det «katolske» ikke er et sekterisk sideperspektiv, men en bred tradisjon som formidler et bærende kultur- og menneskesyn; vi kaller det katolsk humanisme. Denne humanismen står i tett dialog med alle mennesker «av god vilje», og derfor er det også viktig for oss å løfte frem ikke-katolske stemmer som bidrar til å utdype dette brede anliggendet, sier Peder Solberg, én av SEGLs to redaktører, før medredaktør Ståle Johannes Kristiansen legger til at denne utgaven særlig løfter frem temaet frihet.
– På grunn av den sentrale rollen dette temaet spiller i en kultur som kan være på kollisjonskurs med sentrale kirkelige anliggender, ser vi at det ofte blir stemoderlig behandlet i mange av våre sammenhenger. Men frihet er ikke et skjellsord i katolsk sammenheng. Tvert imot: det er helt sentralt i det kristne budskapet. Friheten er menneskets adelsmerke!
– Har dere hatt noen a-ha-opplevelser underveis i arbeidet SEGL 2019?
– Ja! Et av de store privilegiene med å arbeide med SEGL er at slike a-ha-opplevelser er uunngåelige, forteller Kristiansen.
Redaktørene er skjønt enig om at én av mange slike opplevelser, var oppdagelsen av møtet mellom Sigrid Undset og årets SEGL-profil Dorothy Day, og den dype respekten de uttrykte for hverandre:
– Mens Day utrettelig jobbet for arbeidernes kår og levde med et varig stempel som radikal nesten-kommunist, ble Undset gjerne ansett som en svært konservativ stemme her i Norge. Det viser hvordan ulik karisma og ulike kontekster kan prege engasjementet til samfunnsengasjerte katolikker, som likevel gjenkjenner et grunnleggende fellesskap med hverandre, forteller Solberg.
«Oh, freedom» er tittelen på årets frihets-tema, som løper fra side 55 til og med 133. Blant bidragsyterne kan nevnes: Johannes Paul II, biskop-elekt Erik Varden, Trond Berg Eriksen, Magdalene Thomassen og Niels Fredrik Skarre.
– Frihet er årets tema og i redaktørenes forord skriver dere: «Det kan virke lite motkulturelt å velge 'frihet' som hovedtema når hele samtidskulturen forsvarer retten til å være fri.» Det kommer vel an på definisjonen av frihet? Presenterer SEGL 2019-forfatterne alternativer til samtidens dominerende frihetsforståelse – isåfall hvilke?
– Du har helt rett i at definisjonen av frihet er avgjørende. Samtidig er det viktig for oss – og for Kirken – å anerkjenne det genuine i menneskers frihetslengsel. Lengselen, begjæret etter frihet samsvarer med de kristne grunnkategoriene: At vi er skapt av Gud til frihet, og at livsvilkårene i denne verden og det vi kaller synden, på mange vis atskiller oss fra denne fundamentale friheten, sier Kristiansen.
SEGL-redaktørene mener at det først og fremst er synet på mennesket og på hvordan friheten kan gjenvinnes at mye av samtidskulturens frihetsforståelse skiller seg fra Kirkens.
– Lignelsen om den bortkomne sønnen illustrerer dette: For mange mennesker er frihet å frigjøre seg fra båndene som vi opplever hindrer oss i å «gjøre som vi vil». For Kirken er frihet å «komme til seg selv», og å «komme hjem». I årets lederartikkel legger vi derfor stor vekt på den indre friheten, presiserer redaktør Solberg.
– Biskop-elekt Erik Varden av Trondheim skriver i sitt bidrag «Om å være fri» at «Ifølge ham [Augustin av Hippo] er man helt og holdent fri først når man ikke lenger må treffe valg.» Det er vel temmelig motkulturelt i et land – og en verden – som defineres av forbrukerens frie valg?
– Ja, det er nok riktig at dette er motkulturelt. Samtidig finnes det en gjenkjennelse av dette perspektivet, ikke minst hos den oppvoksende generasjonen, de som gjerne kalles «generasjon prestasjon». Alle muligheter ligger åpne for dem, ikke sant, og det er opp til dem selv og deres egne valg hvor vellykket livet blir. Dette er en tung bør å legge på unge skuldre, og det er et paradoks at psykosoiale problemer er økende, ikke minkende, blant unge mennesker, sier Kristiansen og trekker frem at et slikt utsagn gjerne må balanseres med å si at målet ikke er å bli viljeløs.
– Tvert imot; det er den modne og velutviklede viljen som er i stand til å tillitsfullt hengi seg til Gud gjennom de forutsetningene livet gir, uavhengig av hvor mørkt det kan se ut, mener han.
Troen trues
Bilde
Ifølge nettstedet opendoors.no er kristne den mest forfulgte folkegruppen i verden – og forfølgelsen brer stadig om seg, både geografisk og i styrke. De skriver at «Over 200 millioner kristne blir diskriminert, av disse opplever 100 millioner alvorlig forfølgelse.»
– For Johannes Paul II er religionsfriheten «grunnlaget for de andre friheter». Hva mener redaktørene om kristnes religionsfrihet idag – er den under press?
– Ja, det er den utvilsomt. Vi har i tidligere utgaver av Segl satt søkelys på de forfulgte kristne rundt om i verden, og de er mange! Ikke bare kristne, men ulike religiøse minoriteter er under sterkt press mange steder, sier Solberg.
De to redaktørene understreker at dette også gjelder millioner av muslimer, for eksempel i India og ikke minst Kina.
– Men trusselen mot religionsfrihet finnes ikke bare i de åpenbart undertrykkende regimene. Vi skal være forsiktig med å rope «ulv» i land som Norge, der religionsfriheten står sterkt, og den generelle rettssikkerheten er blant de høyeste i verden. Samtidig finnes det også hos oss kulturelle koder og tabu som vi lett internaliserer for å unngå sosial stigmatisering og utfrysning. Spørsmålet om religionsfrihet inneholder mange gråsoner, sier Kristiansen.
Fra kommunisme til katolisisme
Bilde
– Den radikale amerikanske katolikken Dorothy Day er årets SEGL-profil. Hun var først kommunist, deretter konverterte hun til katolisismen. Er det sydd inn en (rød!) tråd fra tema frihet til valg av motkulturell profil?
– He, he, spørsmålet er i hvert fall interessant! Dorothy Days livsvei er utfordrende for alle katolikker. På den ene siden førte den henne inn i Kirken, på tross av alle personlige og sosiale omkostninger. På den andre siden tok hun med seg engasjementet for arbeidernes kår, og opplevde skuffelsen over at Kirken i praksis gjorde lite for å leve opp til sin egen sosialetiske lære, utmyntet for eksempel i Rerum Novarum, forteller Solberg, som mener at Days engasjement viser hvor mange forbindelser det kan være mellom Kirkens sosiallære og sekulære bevegelser – også kommunismen – i konkrete saker.
– Samtidig innebærer hennes vei til Kirken et brudd. Kommunismens frigjøringsideal bygger på en annen tenkning om mennesket og samfunnet, som i enkeltsaker også fører til diametralt motsatte holdninger, sier Solberg og forteller om Days store sorg over aborten hun gjennomførte som ung kvinne. Eksempelet viser et tydelig brudd med frigjøringsidealene hun hadde bekjent seg til.
– I møte med ulike liberalistiske ideologier er Kirken, som Olav Rune Bastrup skriver i årets SEGL, hverken liberal eller illiberal: Den er katolsk! Utfordringen er å holde fast på det katolske engasjementet for alle mennesker – også når det blir forsøkt klistret til ideologiske rammeverk som er Kirken fremmed. I sitt sosiale engasjement bør Kirken ikke være redd for å bli beskyldt for å være rød i kinnene!
«Negativ sosial kontroll knyttes gjerne til kombinasjonen av lojalitet og frykt. Som katolikker bør vi stadig minne oss selv på at vi har to grunnleggende lojalitetslinjer: til vår egen samvittighet og til Kirkens lære (dypest sett til Kristus!).»
Ståle Johannes Kristiansen
Kirkens fasthet og individets frihet
Bilde
Niels Fredrik Skarre skriver i artikkelen «–Hold deg i folden» om fenomenet negativ sosial kontroll. Han nevner «lukkede, kristne miljøer i Norge». Nå er ikke Den katolske kirke spesielt lukket, men likevel: På hvilken måte kan sosial kontroll utfordre norske katolikker?
– Negativ sosial kontroll er et allmennmenneskelig fenomen. Den destruktive frykten som gjerne knyttes til dette eksisterer i de fleste sammenhenger, også katolske. Problemet eskalerer gjerne i sammenhenger der man tenker at «dette finnes ikke hos oss!», mener de to redaktørene og advarer katolikker mot å tenke «dette bare gjelder andre», for eksempel karismatiske kristne, aktualisert gjennom filmen Disco.
– Negativ sosial kontroll knyttes gjerne til kombinasjonen av lojalitet og frykt. Som katolikker bør vi stadig minne oss selv på at vi har to grunnleggende lojalitetslinjer: til vår egen samvittighet og til Kirkens lære (dypest sett til Kristus!). Der disse kommer i konflikt (og det kan de gjøre for de fleste av oss!) er det alltid en sjelesørgerisk utfordring, men vi faller lett for fristelsen til å forsøke å redusere eller døyve våre indre konflikter ved å styre andres samvittighet. Det finnes nok av både «liberale» og «konservative» eksempler på dette. Kombinasjonen av Kirkens fasthet og menneskers frihet er alltid utfordrende å håndtere, sier redaktør Kristiansen.
Modig og ydmyk
Bilde
– I forordet «Tilbake til friheten» kommer dere – blant svært meget interessant – også inn på den hellige Frans av Assisi og dydene. Dere skriver at «En dyd er nettopp en ‘opptrent evne’ til å gjøre det gode.» Nå har dere reflektert langt og lenge over temaet frihet blant katolikker og i samfunnet, så hva mener dere. Hva slags dyd bør Kirken trene seg på, slik at vi som fellesskap av troende kan gjøre (mer av) det gode?
– Alle dydene, og balansen mellom dem, er viktige for Kirken og de enkelte kristne til alle tider. Vi må unngå å sette dem opp mot hverandre. Samtidig: Med Dorothy Day som forbilde er kanskje motets dyd noe vi særlig bør fremheve, innleder Solberg redaktørenes svar og SEGL-makker Kristiansen legger til:
– Motet til å tre ut av de trygge rekkene vi så lett gjemmer oss bak. Motet til å stå opp mot urett, til å innse vår egen svakhet, erkjenne våre feil og nederlag, og rekke ut en hånd til andre mennesker i deres svakhet. Mange av de forsømmelser vi bekjenner i syndsbekjennelsen har sin årsak i vårt manglende mot.
SEGL-redaktørene fascineres av sammenhengen mellom dydene: Praktiseringen av én dyd – som for eksempel motet – slår positivt inn i de andre dydene og vanene våre. Når vi får nåde til å bli modigere i hverdagen mener de to at det også blir lettere å gjøre andre gode valg.
– For eksempel er det en nær forbindelse mellom å være modig og ydmyk, sier Solberg.
