Innvandrerkirke: Kirken i Norge har aldri favnet flere eller bredere
Bilde
Publisert 21. april 2020
|
Oppdatert 23. april 2020
Linken er kopiert til utklippstavlen!
75 prosent Kirkens medlemmer er født utenfor Norge
De troende kommer fra over 180 land
107 prester fra 22 land tjener Kirken i Norge
Mange kaller Den katolske kirke i Norge for en «innvandrerkirke». Hva vil i så fall det si, og hvilke utfordringer byr det på?
Bilde
INKLUDERENDE KIRKE:– Mange av dem som kommer til Norge legger vekt på å finne seg til rette i sitt nye hjemland, og å bli en del av fellesskapet, sier biskop Bernt I. Eidsvig.
– Vi har ikke kirker i Norge primært for at de skal være integreringsarenaer. Men god integrering er en svært gunstig følgeeffekt, sier biskop Bernt i. Eidsvig.
Biskop Eidsvig har ledet Oslo katolske bispedømme i den største vekstperioden i bispedømmets historie. Kirkens hyrde kan se ut over en broget flokk: over 180 nasjonaliteter i alt, messer på mange språk hver uke, vigsling av nye gudshus hvert år, en gjennomsnittsalder på 36 år. Kort sagt en vital og voksende kirke som samler mange i felles tro, bønn og feiring.
– Vårt felles prosjekt er å bringe troende med ulik bakgrunn sammen til messe og felles aktiviteter. Kirken er på det viset inkluderende, og jeg har ikke noe i mot merkelappen «inkluderingsarena». De fleste menigheter er seg også svært bevisste på å ta i mot og inkludere de nye som kommer, og å åpne dørene inn til fellesskapet for dem. Mange av dem som kommer til vårt land har foretatt en lang reise blant annet for å investere i sine barns fremtid. De legger stor vekt på å finne seg til rette i sitt nye hjemland, og å bli en del av det store fellesskapet, sier biskop Eidsvig. Han påpeker at katolikker i Norge ikke er en ensartet gruppe: – Norske katolikker er spredt over hele det sosiale, kulturelle og politiske spekteret. De skiller seg sånn sett ikke fra andre. Så ofte jeg kan, oppmuntrer jeg katolikker til å være midt i samfunnet: gå på skole, ta utdanning, delta i yrkeslivet, bidra til frivillighet, send barna og delta selv i ulike fritidsaktiviteter der du bor.
Mye til felles
– Men er vi én norsk kirke, og kan man snakke om en egenartet norsk katolisisme i en kirke med så enormt spenn i landbakgrunnene? – Ja, jeg mener vi er én kirke og har mye til felles ut over vår felles tro og lære. Vi har en sterk liturgisk bevissthet til felles. Til tross for noen nyanser, er det svært likt over hele spekteret hvordan messen feires. Vi er også alle preget av felles holdninger overfor livets utfordringer, og jeg mener katolsk romslighet er en god felles egenskap. Den nasjonale lojaliteten er nok sterk hos mange, men min erfaring er at de aller fleste opplever seg som katolikker som bor i Norge. Det er folks eget valg om de vil sogne til i sitt nasjonale miljø og få dekket sine pastorale behov på et språk de er mest fortrolige med. Det er viktig at de troende får den betjening de selv vil ha.
«Norske katolikker er spredt over hele det sosiale, kulturelle og politiske spekteret.»
Ingen tvang
– I hvor mange generasjoner fremover bør vi tilby messer på nasjonale språk? – Så lenge det er behov. De troende må selv få avgjøre dette. Jeg tror ikke på tvang i Kirken. Det gjøres et stort og viktig arbeide med å legge til rette for messer og sjelesorg på så mange språk og for så mange som mulig. Selv om mange finner seg godt til rette i det norske samfunnet, ønsker de å beholde sitt religiøse morsmål. De har for eksempel lært seg å be på polsk, eller vil helst skrifte på morsmålet. En observasjon er at engelsk begynner å ta av som et nytt felles liturgisk språk. Engelsk appellerer til ektefeller med ulik landbakgrunn, til asiater og tilreisende. – Vi er en kirke i stadig vekst. Hvilke utfordringer har vi? – Vi har stadig vekk for liten plass i forhold til våre behov. Vi mangler plass til katekese og vi sliter på våre bygninger. Sammenlignet med Sverige og Danmark, har vi få prester. Vi er avhengige av bevilgninger fra det offentlige. Med tiden skulle jeg gjerne sett en større økonomisk uavhengighet fra det offentlige. Jeg håper også at vi etter hvert vil se et bredere offentlig samfunnsengasjement blant våre katolikker. Jeg skulle gjerne sett at Kirken hadde flere stemmer i hele det store politiske spekteret, sier biskop Bernt I. Eidsvig.
