Publisert 29. januar 2021
|
Oppdatert 29. januar 2021
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Ikke en encyklica kun for de spesielt interesserte
Bilde
NÆR INSPIRASJONSKILDEN:Pave Frans signerer encyklicaen Fratelli tutti – brødre (alle) sammen i Den hellige Frans av Assisis krypt i Assisi, Italia, 3. oktober 2020. Foto: Vatican Media / Reuters
Pave Frans’ tredje encyklica, Fratelli tutti (Alle brødre) – handler om sosialt vennskap, om menneskelig forbrødring. Analysen av vår samtid, skrevet i skyggen av pandemiens herjinger, er sylskarp.
Tekst: Marta Bivand Erdal
PAVE FRANS: Fratelli tutti (Alle brødre) (2020)
Pave Frans peker – som sine forgjengere – på fundamentale utfordringer for mennesker i vår tid: individualisme og materialisme. Han mener disse sterkt påvirker mulighetene for vår fredelige sameksistens og for jordklodens overlevelse. Paven beskriver «mørke skyer over en lukket verden», men han peker like klart på håpets vei.
Bilde
Encyklikaen er en tekst med åtte kapitler som er vel verdt å lese. Jeg vil trekke frem tre hovedmomenter. Men først noe om konteksten disse skrives inn i. Paven retter et kritisk blikk på vår samtid, og beskriver en «throwaway culture», en bruk-og-kast kultur, i begrepets videste forstand. Her innbefatter han den utnytting mange arbeidstakere opplever i dag. I mer ekstreme former møter vi det som «moderne slaveri», men også i arbeidslivet, slik det fortoner seg over store deler av verden. Sviktende arbeiderrettigheter, kontrakter som er midlertidige og usikre, er normen. Han retter hardt skyts mot globaliseringens slagsider, og jakt etter fortjeneste som fullstendig glemmer eller velger å overse hvert enkelt menneskes ukrenkelige verdighet.
Encyklikaen er blitt beskrevet både som veldig politisk, og som dypt åndelig og evangelisk – en meditasjon over sosialt vennskap.
«Vi kan enten stoppe og gjøre noe for vårt medmenneske, eller vi kan gå forbi, kanskje raskt, kanskje med blikket vendt bort.»
En fremmed langs veien
Kapitlet om den barmhjertige samaritan settes i en nåtidig kontekst ved at paven skisserer mørke skyer over en lukket verden, der ensomhet, frykt, bekymring og forvirring får råde grunnen. Mot denne bakgrunnen stilles vi overfor muligheten for et møte – et sett av handlinger – idet vi ser den fremmede som ligger skadet langs veikanten, hjelpeløs og forlatt. Paven beskriver det åpenbare: vi kan enten stoppe og gjøre noe for vårt medmenneske, eller vi kan gå forbi, kanskje raskt, kanskje med blikket vendt bort.
«Vær i stand til å ha medfølelse: dette er nøkkelen. Det er vår nøkkel. Dersom du ikke føler medfølelse med en person i nød, dersom ditt hjertt ikke blir beveget, så betyr det at det er noe galt. Vær våkne, la oss være våkne. La oss ikke falle for selvisk likegyldighet».
Pave Frans i Fratelli tutti
Da encyklikaen ble offentlig presentert 4. oktober var Anna Rowland, forsker på katolsk sosiallære ved Durham universitetet i England, en av paneldeltagerne. Hun beskrev den som et «dypt filosofisk dokument» og pekte på pavens evne til intellektuelt lederskap. Hun understreket hvordan spesielt kapitlet der paven mediterer over fortellingen om den barmhjertige samaritan også trekker på sin ignatianske spiritualitet: «han bruker denne delen om den barmhjertige samaritan med en evne til å avkle vår tids ånd og dens bortkommenhet og tilby en visjon som strekker seg utover dette, en visjon som betegnes av håp», sa Anna Rowland.
«Paven peker ganske enkelt på at hverken hensynet til det felles gode – bredt forstått, eller hensynet til en håpets vei, er ivaretatt i det som tilbys av de fleste populistiske politiske bevegelser.»
Et hjerte åpent for verden
Pave Frans tar populismens fremvekst på alvor. Han forstår og erkjenner den reelle frykten – uroen for fremtiden, bekymringene for barns og barnebarns levekår, mange steder i verden. Han mestrer samtidig å stille betimelige spørsmål ved populismens definisjon av «folk flest». Paven peker på populismens paradoks. At til tross for dens ofte presise analyse av de problemer som mennesker opplever, og som de gjenkjenner i populistens beskrivelser, både rasjonelt og følelsesmessig, er hverken årsakssammenhengene eller løsningsforslagene som tilbys tilfredsstillende.
En mer lukket verden, en mer avgrensende tilnærming til hvem «vi» er – til hvem som skal telle som «folk flest», bidrar i liten grad til å overvinne uroen for framtiden. Snarere næres uroen, i populismens egeninteresse. Paven peker ganske enkelt på at hverken hensynet til det felles gode – bredt forstått, eller hensynet til en håpets vei, er ivaretatt i det som tilbys av de fleste populistiske politiske bevegelser.
Bilde
DEN HELLIGE FRANS' GRAVKAMMER:I St. Frans' basilika, Assisi, ligger helgenens gravkammer. Der feiret pave Frans messe 3. oktober, deretter signerte han den nye encyklikaen Alle brødre. Foto: REUTERS/Paolo Cocco
Et åpent hjerte og en åpen verden fordrer en politikk som er for og med folk flest, på den måten at den ser deres iboende verdighet og bygger på nestekjærlighet. Den politikk pave Frans beskriver i Fratelli tutti vil bidra til det felles beste, universelt. Kvinner og menn som deltar i et allment og livgivende politisk prosjekt, hvor det sosiale, kulturelle og økonomiske er sammenvevd. Denne ideelle visjonen bygger på pavens trofasthet mot et kall til et universelt fellesskap.
Her finnes bare ett «oss». Paven minner om at den verden vi ønsker, sammen med Gud og i Gud, er en åpen verden. Det er en verden uten murer, uten grenser, uten mennesker som blir avvist, uten fremmede. Men for å oppnå en slik verden, kreves åpne hjerter – der solidaritet og ekte mellommenneskelige møter er grunnstenene.
Pave Frans imøtegår raskt enhver mistanke om at han har en naiv tilnærming til dagens verden, med lite jordnære ideer om et grenseløst mellommenneskelig fellesskap. I stedet utfordrer han nettopp tanken om at de grenser og murer som finnes, er et mål i seg selv. Han skriver: «En sunn åpenhet truer aldri ens egen identitet». Pavens tilnærming til kulturer er at de samtidig er – og bør være – veldefinerte, men porøse, dvs. at ulike kulturer har en sterk egen-identitet, og samtidig er åpne for berikelse og endring over tid, utenfra og innenfra.
«Paven skriver nokså direkte at samfunnene våre her i Europa, inkludert oss kristne, må erkjenne at man behandler migranter som om de er mindre verdt, i mindre grad er mennesker.»
Når pave Frans skriver om globalisering og om kolonitidens betydning, høres hans latin-amerikanske historiske bevissthet, og hans blikk på verden også med briller fra Buenos Aires. Han er opptatt av globalisering – og både økonomiske og politiske utfordringer som globalisering åpenbart har ført til, og forsetter å føre til, men han er ingen motstander av globalisering.
Snarerere påkaller han det krystallklare behov for sosial rettferdighet globalt. Både fordi vi vet at globallisering ofte bidrar til økte forskjeller, innad i land, såvel som mellom land, og fordi globaliseringen gir oss verktøyene og kunnskapen til å endre denne situasjonen, dersom vi ønsker å bidra til dette. Paven advarer dermed mot to ulike avgrunner – ekstreme former for nasjonalisme (og nativisme), men også, ekstreme former for synkretisme (og relativisme).
Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
Som kjent fra pavens tidligere engasjement for flyktninger og andre migranter, tar han også i Fratelli tutti opp sin uro over økende fremmedfrykt og rasisme. Paven skriver nokså direkte at samfunnene våre her i Europa, inkludert oss kristne, må erkjenne at man behandler migranter som om de er mindre verdt, i mindre grad er mennesker.
Han skriver: «Herren vil be oss gjøre rede for alle de migranter som har mistet livet på sine individuelle reiser drevet av håp. De er ofre for bruk-og-kast-kulturen». Pave Frans viker heller ikke unna den kompleksiteten som verden byr på. Enten det gjelder økonomisk urettferdighet, vold eller krigshandlinger, peker pavens perspektiver mot løsninger som dreier seg om at ingen mennesker skal oppleve at de ikke har noe annet valg enn å måtte reise fra sine hjemsteder.
«Paven er opptatt av at dialog mellom religionene er nødvendig og helt naturlig. Samtidig utfordrer han hvert enkelt menneske til dialog.»
Dialogens nødvendighet
Et nøkkelbudskap som løper gjennom Fratelli tutti er dialogens nødvendighet. I innledningen skriver paven om sin inspirasjon til å skrive encyklikaen, som er hentet fra den hellige Frans av Asissi, og blant annet beretningen om da han besøkte sultan Malki-al-Kamil:
«Vel vitende om vanskelighetene og farene dro Frans ut for å møte sultanen med den samme innstilling som han krevde av sine disipler, nemlig at ingen skal fornekte sin egen identitet, at den som ferdes blant «saracenerne eller andre vantro […] ikke innlater seg på tvister eller diskusjoner, men er underordnet enhver menneskelige skapning for Guds skyld». Gitt forholdene var dette en usedvanlig fordring. Det er slående hvordan Frans, for åttehundre år siden, kunne oppfordre til å unngå enhver form for aggresjon og strid og til og med å vise ydmyk og broderlig «underkastelse», også overfor dem som hadde en annen tro. Han drev ikke ordkrig og påtvang ikke andre doktriner; han meddelte Guds kjærlighet. Han hadde forstått at «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham» (1 Joh 4,16).
Bilde
PAVEN OG IMAMEN:Pave Frans omfavner storimamen av al-Azhar Ahmed el-Tayeb i Abu-Dhabi. I Fratelli tutti beskriver paven møtet som en stor inspirasjon. Foto: Reuters, Mohamed Abd El Ghany
Pave Frans skriver om sitt møte storimamen av al-Azhar, Ahmed el-Tayeb i Abu-Dhabi, som en inspirasjon han har trukket på i arbeidet med Fratelli tutti. Han er en viktig religiøs leder innenfor sunni-islam. Paven er opptatt av at dialog mellom religionene er nødvendig og helt naturlig. Samtidig utfordrer han hvert enkelt menneske til dialog. Han etterspør en «dialogens kultur» der mellommenneskelige møter er virkelige, levende og ærlige. Der gjenkjenner mennesker hverandre som søsken, og det sosiale vennskap – denne kjærligheten som paven beskriver – får vokse.
«Å tilnærme seg noen, å snakke, å lytte, å se på noen, å bli kjent og å forstå hverandre, og å finne felles grunn, alle disse tingene oppsummeres i ordet dialog» skriver paven. Han peker på at nettop slik utrettelig og modig dialog sjelden når medienes overskrifter, men den bidrar til å la verden bli så mye bedre enn vi kan forestille oss. Paven retter samtidig kraftig skyts mot utvekslinger i sosiale medier, der nettopp dialog slettes ikke er betegnende, men det han kaller «parallelle monologer», som er lite opptatt av det felles gode – og mer av makt eller det å fremme sine egne idéer.
Encyklikaen Fratelli tutti kritiseres som ventet av pavens kritikere. Samtidig er det vanskelig å lese denne encyklikaen som noe nytt og radikalt i katolsk sosiallære. Snarere er det kanskje en svært betimelig påminnelse, idet mørke skyer truer over en lukket verden. Paven oppfordrer mennesker av god vilje til dialog, til håp om at åpne hjerter bidrar til sosialt vennskap. Og der vår åpenhet som kristne nødvendiggjør anerkjennelsen av alle mennesker som brødre og søstre.
Artikkelen ble første gang publisert i St. Olav kirkeblad 4-2020.
