Klosterskatter, Katarinahjemmet: En bro mellom oss og det forgagne
Bilde
Publisert 8. januar 2021
|
Oppdatert 20. september 2022
Linken er kopiert til utklippstavlen!
SUNNIVA-SKATTEN:Legenden om Sta. Sunniva fortelles gjennom 15 Gösta af Geijerstam-akvareller i Katarinahjemmets spisesal.
Gjennom alle livets prøvelser forble Sta. Sunniva trofast mot Ham som hun anså som sin Herre og Mester. I Katarinahjemmets spisesal kan du følge hennes historie, fra flukten over storhavet til martyrdøden i Seljas hellige grotte.
Bilde
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen Foto: Niklas Hart
Der hun steg i land, slo Kirken sine første røtter i værbitt norsk jord, der hadde Olav Haraldsson knelt under samme himmelhvelving som vi fremdeles kneler under – og der hadde en irsk kongsdatter med sine ferdamenn engang drevet i land.
Det gjorde inntrykk på Sigrid Undset å trå på de gjengrodde stier, som den hellige Sunnivas reisefølge og deretter de barkede benediktinerbrødrene hadde tråkket opp gjennom nesten 500 år, fra like før år 1000 til rundt 1470.
Vår store norske, katolske forfatter kom ikke alene, hun heller, men i følge med sønnen Hans, vennene Gösta og Astri af Geijerstam:
– Undset var meget fascinert av Selja og Sta. Sunniva-legenden etter hennes pilegrimsferd til klosterruinene i 1926, forteller sr. Else-Britt Nilsen ved Sta. Katarinahjemmet. Undset bestemte seg for å skrive historien om «Sankta Sunniva og Seljemændene», og hun ville ha Gösta til å lage illustrasjonene. Han var forfatter og kunstner med utdannelse fra Valands målarskola i Göteborg. Samme år som hun mottok Nobelprisen i litteratur, i 1928, gjorde hun seg ferdig med Sunniva-manuset.
– Hun var visst ikke helt fornøyd. Den ble litt rotet, mente hun: Boken kom ut på tysk i 1932, og det i praktutgave: gotisk skrift og gullsnitt, sier sr. Else-Britt.
Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
12 av Gösta af Geijerstams opprinnelig 15 Sankta Sunniva-akvareller (gouach) ble trykket i såkalt dyptrykk av forlaget Ars Sacra i München.
– Vi fikk Gösta af Geijerstams originalbilder i 1934, to år etter at boken ble publisert, og seks år etter at klosteret ble stiftet. De har altså fulgt oss lenge, konstaterer sr. Else-Britt. Nå pryder hele den imponerende Sta. Sunniva-serien klosterets spisesal, som en naturromantisk bord langs veggenes øvre kant.
– Katolske prester, ordensbrødre og -søstre har nokså bevisst brukt norsk middelalderhistorie for å binde den nye katolske tilstedeværelsen i Norge til vårt utgangpunkt, kristningen av Norge. Kunsten blir en bro mellom samtid og fortid – og et strategisk redskap, sier sr. Else-Britt.
Mary Farrelly, kjent som søster Mary Réginald O.P., gikk i kloster 1928, og var historiens første norskfødte dominikanerinne på norsk jord. Hennes far var irsk, som den hellige Sunniva, og moren norsk. Søstrenes personlige forbindelse til Sunniva var – og er – også tydelig.
Hvorfor – blant alt du kunne valgt – falt valget på akkurat denne billedserien?
– Først og fremst fordi akvarell-serien er et konkret, visuelt og svært iøynefallende uttrykk både for katolsk fromhetsliv og forbindelsen mellom vår nåtid og nasjonens historie. I et kloster for kvinner er det også berikende å kunne løfte frem en sterk kvinneskikkelse nettopp fra vår egen norske fortid.
KUNST-KOBLING:– Akvarell-serien er et konkret, visuelt og svært iøynefallende uttrykk både for katolsk fromhetsliv og forbindelsen mellom vår nåtid og nasjonens historie, sier sr. Else-Britt Nilsen
Profet for vår tid
Bilde
Billedserien ble først kommisjonert av Sigrid Undset til bruk i hennes egen bok om Sta. Sunniva, deretter gitt av forfatterinnen til dominikanerinnenes nystiftede kloster i Gjørstads gate 8 på Majorstuen, Oslo.
– Undsets innsats betød mye for stiftelsen av klosteret. Hun var med i en gruppe som forberedte ankomsten for mère Marie des Anges Glaizot og tre andre apostoliske dominikanerinner fra Chatillon i Paris. Allerede 7. mars 1927, på festen for Thomas Aquinas, ble Undset medlem av dominikanernes legmannsorden. Hun kunne dermed motta de første søstrene i 1928 under tertiærnavnet søster Olave.
– Undset var nok ganske sky, men hadde nære vennskap, slik som med den første priorinnen her, sr. Marie des Anges. Det førte blant annet til at Undset var den eneste som fikk røke i spisesalen, forteller sr. Else-Britt muntert.
Sta. Sunniva endte opp på den hellige øya Selja, som ble Kirkens første bispesete i Norge. Katarinahjemmet er landets første kvinnelige dominikanerkloster. Hva slags forhold har dere til den hellige Sunniva?
– Vi vet ikke mye om henne. Noen av våre samtidige avskriver henne sågar. Men lytter vi til kildene som står henne nærmest i tid, så får vi et glimt av hennes liv og egenskaper: Vi møter en sterk kvinne, som sto for sine meninger og sin tro, sier sr. Else-Britt, som mener at Sta. Sunniva fremstår som en profet for vår tid: Vår eneste kvinnelige helgen utfordrer oss i en tid hvor vi så ofte søker mer det å ha enn å være; mer det å realisere seg selv enn sammen å strebe mot et felles mål.
– Hun minner oss også om de fremmede blant oss, sier sr. Else-Britt om den irske kongsdatteren som flyktet for å redde sitt liv, men endte i martyrium på en øde norsk øy: «Så skred berget sammen over dem, store blokker av sten stængte indgangen til helleren, og Gud gav dem lønnen for deres gode gjerninger på jorden.» (Den hellige Sunniva, Sigrid Undset)
Om Sta. Katarinahjemmet
Bilde
Katarinahjemmet er et såkalt apostolisk kloster i Dominikanerordenen.
Sommeren 1928 grunnlagt av mère Marie des Anges Glaizot og tre andre apostoliske dominikanerinner fra Chatillon utenfor Paris i Gjørstads gate 9, på Majorstuen, Oslo.
Klosteret i dag består av to bygninger. Den eldste, et mindre trehus fra rundt 1850, inneholder blant annet møtelokaler. Den andre bygningen består av en klosterdel fra 1936, om- og påbygget i 1976. Den rommer gjestehuset og studenthjemmet.
Klosteret er viet Den hellige Katarina av Siena.
Søstrenes hovedoppgave er gjennom bønn, ord og gjerning å bidra til at Jesu Kristi evangelium når mennesker i vår tid.
Artikkelen ble første gang publisert i St. Olav kirkeblad 4-2020.
