Publisert 21. februar 2021
|
Oppdatert 5. oktober 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Apostelen Peters stol (22. februar)
Bilde
CATHEDRA PETRI:I Peterskirkens apsis (det halvrunde hvelvet bak alteret) reiser Berninis alter og gloria-monument seg. Verket er bygget omkring den ekestol som apostelen Peter skal ha sittet i. Vindusåpningen øverst er forvandlet til en strålende sol i gyllent glass med Duen i midten, omgitt av stukkengler i voldsom bevegelse. Bildet er tatt under askeonsdagsmessen 17. februar 2021 med pave Frans bak alteret. Foto: Vatican Media / Reuters
Denne dagen feirer Kirken apostelen Peters embete. Han er Kirkens synlige overhode, en oppgave han og hans etterfølgere fikk av Jesus Kristus selv.
Tekst: Kateket Peder Foss
Pavens autoritet symboliseres av hans læresete, cathedra, Den hellige stol. Paven, biskopen av Roma, er Kristi stedfortreder, og har i oppgave å ivareta, vokte og formidle troen. Med Himmelens nøkler kan han binde de troende til, og løse dem fra, forpliktelser overfor Kirken, og garanterer synlig enhet i den verdensomfattende Kirke. Festen er meget gammel. Den nevnes allerede i den eldste romerske kalenderen, 354 e.Kr.
Øyeblikket vi feirer kan vi lese om i Matteusevangeliet:
På den tid kom Jesus frem til bygdene i nærheten av Caesarea Philippi. Der spurte han sine disipler: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier Johannes Døperen, noen Elija, andre Jeremia eller en av profetene.» «Men dere,» spurte han da, «hvem sier dere at jeg er?» Da tok Simon Peter ordet, og svarte: «Du er Messias, Sønn av den levende Gud.» Og Jesus svarte ham: «Salig er du, Simon Bar-Jona! Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene. Og jeg sier deg, at du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke. Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold. Deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike; det du binder på jorden, skal være bundet i himlene, og det du løser på jorden, skal være løst i himlene.» (Matteus 16,13-19)
NØKKELSYMBOL:Bronsjestatuen av apostelen Peter i Peterskirken viser Kirkens første pave med forgyldt glorie og hans mest kjente attributt: himmelnøklene.
Bærer av himmelens nøkler
Bilde
Peter var ikke hans opprinnelige navn, det var Simon. Han kalles Simon Peter i Evangeliet fordi det ble skrevet etter denne navneendringen. Peter kommer av det greske Πέτρος (‘petros’), som betyr«klippe» eller «stein». Troen på Jesus som Messias, den levende Guds Sønn, og han som først bekjente den, er klippen som Kirken er bygget på. Kirken har alle apostlene som grunnvoll, og Jesus selv som hovedhjørnesten (Ef 2,20; Åp 21,14), men blant apostlene ble Peter gitt denne æren først – og på en spesiell måte. Jesus gir sin makt til å binde og løse to ganger: én gang til Peter (Matt 16,19), og én gang til alle apostlene samlet (18,18). Dette viser at Kirken kan uttale seg ufeilbarlig gjennom paven alene, og når alle biskopene, paven inkludert, er samlet.
Når Gud gir noen et nytt navn i Bibelen, betyr det alltid at de får en viktig rolle i Guds plan: Abram blir Abraham når han inngår pakten med Gud (1 Mos 17,5), Sarai blir Sara når hun blir med barn, tross hennes høye alder (1 Mos 17,15), og Jakob blir Israel etter hans kamp med Engelen, som forbereder ham til å bli far til et stort folk (1 Mos 32,28). Jakob uttrykker sin tro på Gud og blir Israel, fører for Den gamle pakts folk. På samme måte uttrykker Simon sin tro på Jesus som Messias og blir Peter, fører for Den nye pakts folk, Kirken. I Den gamle pakt var jødene under Moses’ læresete. Derfor sier Jesus til jødene, før Hans tid er kommet: «På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Følg derfor deres bud, og overhold deres forskrifter … De binder sammen tunge bører som de lesser på folks skuldre». (Matt 23,2-4) Her snakker Han også om fariseernes makt til å binde og løse, som gjaldt hva jødene måtte tro om Gud, og hva slags bud de måtte følge i tillegg til loven, for eksempel å holde faste, å feire høytidsdager, og å gi en andel av sin inntekt til tempelet. Nøyaktig slik makt har pavene: de sitter på Peters stol, derfor skal vi følge deres bud og overholde deres forskrifter. De har Himmelrikets nøkler, med makt til å binde å løse de troende til å tro og å handle på bestemte måter.
PAVENS TRONE:Over Peters stol – øverst i Berninis praktfulle barokkverk– ses duen, Den hellige ånds symbol. Bildet er tatt 2. februar 2021, på Ordenslivets dag. Foto: Vatican Media/ Reuters
Pavens tale fra stolen
Bilde
Paven troner over de andre biskopene, i kraft av å være Peters etterfølger. Dette anerkjennes nærmest enstemmig av kirkefedrene fra Kirkens tidligste tider. Den hellige pave Klemens I (biskop av Roma mellom 88 og 99 e.Kr.), skriver et brev til kirken i Korint, omkring 95 e.Kr. Klemens formaner korinterne til å adlyde «ordene Han [Kristus] taler» gjennom ham og at å motstå hans autoritet ikke «er noen liten overtredelse». (Brev til korinterne, 59) Vi har altså en biskop av Roma, den tredje etter Peter, som utøver autoritet over en kirke utenfor Romas grenser, såpass tidlig i Kirkens historie at flere av øyenvitnene til Kristi oppstandelse fortsatt er i live. Omkring 180 e.Kr. skriver Den hellige Ireneus om «den allmennkjente Kirken, grunnlagt og etablert i Roma, av de to største apostler, Peter og Paulus … For med denne Kirken, grunnet dens høyere autoritet, må alle kirker være enige». Å gjengi alle kirkefedrenes vitnesbyrd om biskopen av Roma ville tatt for mye plass, men det følger av ren fornuft at det behøvdes en synlig overhyrde som kunne samle kirkene spredt rundt om i verden når de var uenige i noe. Jesus lovte at Han skulle være «med [apostlene] alle dager, frem til verdens ende». (Matt 28,20) Hvis Jesus skulle ha noen apostler å «være med» til verdens ende, så måtte det apostoliske embete fortsette gjennom hele Kirkens historie. Dette inkluderer Peters overhyrdeembete.
Pavens viktigste myndighet er at han kan tale ex cathedra (fra stolen, læresetet). Når han taler ex cathedra om tro eller moral er utsagnet ufeilbarlig. Dette er Kirkens høyeste læreembete, hvor hun kan fremsette en sannhet som «guddommelig åpenbart og gjenstand for tro» (Den katolske kirkes katekisme, §891). Disse sannhetene kalles dogmer. Blant de viktigste er at Gud er Treenig, at Jesus er sann Gud og sant menneske, Jesus virkelige nærvær i Eukaristien, at Maria er Guds Mor og at hun ble unnfanget uten arvesynd. Å vedkjenne seg Kirkens dogmer er nødvendig for frelsen (KKK §88). Et dogme er aldri nytt; det er Kirkens anerkjennelse av noe som Jesus Kristus har åpenbart gjennom apostlene, bevart i Skriften (Bibelen) og Tradisjonen. Når Kirken erklærer et dogme, er det ikke ny lære, men en bekjennelse og definisjon av hva Gud har åpenbart fra Kirkens begynnelse av. På denne dagen er det godt å reflektere over troens mysterier og å fornye vår tilslutning og bekjennelse av dem i lydighet til Kirken. Kjenner vi dogmene godt nok? Vi har alle behov for å kjenne troen bedre, og festen for Peters stol er en ideell dag for å bla litt i katekismen.
«I dag kan det være godt å meditere over Kristi bønn til Faderen om at Kirken måtte være ett (Joh 17,21).»
Se til Peter
Ved konsilet i Jerusalem ser vi hvordan Peter utøvde fullmakten til å tale ex cathedra (sml. Apg. 15,7-12). «I de dager reiste Peter seg efter en lang diskusjon og sa til apostlene og presbyterne: «Brødre, dere vet at helt fra begynnelsen av var det meg Gud utvalgte blant dere for å forkynne evangeliet blant hedningene og bringe dem til troen.» Han avklarte så hva Kirken tror om saken, og da han hadde snakket ferdig «tidde hele forsamlingen». Slik er det også ved konsiler i Kirken til den dag i dag: biskopene kommer sammen og diskuterer et lærespørsmål, og til slutt bringer pavens ord dem til enighet. I Trosbekjennelsen bekjenner vi troen på «én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke». Paven garanterer Kirkens synlige enhet, ved å være hennes ene overhode på jorden. Han er instrumentet Jesus, Kirkens hode, styrer Kirken på jorden ved. Den som ikke har biskopen av Roma, har heller ikke Kirken Kristus grunnla. Man skiller seg fra Kristus ved å skille seg fra Hans utsendinger (Matt 10,40), først blant dem paven. I dag kan det være godt å meditere over Kristi bønn til Faderen om at Kirken måtte være ett (Joh 17,21). Vi ber om at alle kirkesamfunn som er adskilt fra paven må komme til å forstå Kristi vilje for sin Kirke, og om at alle sår forårsaket av splid innenfor og utenfor Kirken må helbredes av Den hellige Ånd. Måtte vi finne enhet ved å se til Peter.
AUTORITET I KIRKEN: «Vi adlyder ikke paven av frykt og under tvang, men av kjærlighet og i frivillig underdanighet», skriver Peder Foss. Maleri: «Apostelen Peter», Anton Raphael Mengs
Å adlyde av kjærlighet, ikke frykt
Bilde
I vår tid sees autoritet (at én har makt over en annen) som skadelig eller urettferdig i seg selv. Det er forståelig, fordi falne mennesker bruker overlegen makt til å undertrykke andre. Vår Herre lærer oss å se på autoritet på en annen måte: «Den som vil regnes for stor blant dere, han skal være alles tjener, og den som vil være den første, han skal være alles slave. Menneskesønnen er nemlig ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv som løsepenge for de mange.» (Mark 10,43-44) En av pavens titler er derfor servus servorum Dei («Guds tjeneres tjener»), for i Guds rike, og i Kirken, som er Guds rike på jorden, er autoritet tjenende og givende. Vi adlyder ikke paven av frykt og under tvang, men av kjærlighet og i frivillig underdanighet, fordi han er Guds tjener. Det er sannheten som setter oss fri (Joh 8,32), og Kristus har satt oss fri så vi kan være Guds tjenere (1 Pet 2,16). Det kristne synet på makt, og pavedømmets guddommelige grunnleggelse, minner oss om respekten og ærbødigheten paven fortjener i kraft av å sitte på Peters stol, uansett hva slags person han måtte være.
På denne festen fornyer hele Den katolske kirke sin troskap og lydighet til ham som sitter på Peters stol, og Han som satte ham på den. Kirken ber i dag spesielt om at Gud må velsigne, bevare og veilede sin tjener så han kan fø Herrens lam (Joh 21,15) og forkynne Ordet med kraft. Herren, i sin uuttømmelige visdom, ville ikke bygge et hus i strid med seg selv (Matt 12,25), Han ville bygge et hus på fjell (Matt 7,25) som kunne stå seg mot vindene og flommene. Han ville bygge en Kirke på en Klippe som helvetes porter aldri skulle få i sin vold.
La oss takke vår gode Gud for paven!
Bønn for paven
Herre, vår Gud, du har utvalgt din tjener, vår Pave N., til Peters etterfølger som hyrde for din hjord. Gi ham kraft til å vokte de får som er ham betrodd. Samle hele Kirken om ham i et kjærlighetens synlige fellesskap, så verden kan tro på Jesus Kristus, alles hyrde og vokter. Han som lever og råder i all evighet. Amen.
Les og mediter
Jesaja 22,20-25; Matteus 16,13-19
På primstaven
22. februar, Persok eller Petersmesse, er på primstaven merket med en nøkkel, bokstaven «P» eller en sten. Den kaltes også Per varmestein, fordi man mente at på denne dagen kastet St. Peter glødende varme stener i vannet så isen kunne begynne å smelte og våren kunne begynne. Et annet navn på dagen var Peder stol, til minne om at apostelen Peter ble satt på biskopstolen i Antiokia og senere på pavestolen i Roma.
