En julebetraktning: Om å glemme verdens spott

Julehøytid 2021

«JESU FØDSEL»: Maleri (ca. 1406 – 10) av Lorenzo Monaco (Piero di Giovanni)  (1370– ca. 1425).  Bildet kan ses i Galleria Degli Uffizi, Firenze. 

 

Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom.

Der samles min tanker som i sin hovedsum.

Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt.

Jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt.

 

Du mørke stall skal være mitt hjertes frydeslott,

der kan jeg daglig lære å glemme verdens spott-.

Der kan jeg best besinne hvori min ros består,

når Jesu krybbes minne, meg rett til hjerte går.

Tekst: H.A. Brorson  (1732), Lov Herren 380.

 

Da Gud ble menneske, valgte han å ta sin del av verdens spott. Selv om han var av Davids hus og ætt – kongeslekten – valgte han å bli født i et uthus.

 

Den hellige Frans av Assisi, «Guds lille fattige», tilskrives æren av å ha laget den først julekrybbe. Der kan vi erfare at «Gud seg skjule i andres stall og strå.» (id.)

 

I år 2021 etter Kristi fødsel, er mediene opptatt av krenkede minoriteter. Historien skal gjerne skrives om, så folk som var gjenstand for spott, kommer til heder og verdighet. Urbefolkninger, slavers etterkommere, seksuelle minoriteter. Antisemittismen må stadig motarbeides.

 

Vi katolske kristne i Norge kan også godt anse oss som en krenket minoritet. For hundre år siden lærte man i folkeskolen at i «den katolske tiden» hersket overtro: «vankunna ljoset gjøymde.» (Elias Blix, Norsk Salmebok, 757). Men så kom reformasjonen, og «ljos yver landet strøymde:» (Eller tenkte dikteren på kristningsverket på Hellig Olavs tid?) Skoleeksemplet blir likevel Lars Eskeland, som måtte forlate sin stilling ved Voss Folkehøyskole, fordi han ble katolikk.

 

I vår tid er det fortsatt vanskelig for unge å bekjenne sin tro i skolegården. Man lærer at naturvitenskapen, representert av Galileo Galilei, står i motsetning til kristen tro. Men Galileo forble jo katolsk kristen.

 

I høst hadde Det Norske Teatret i Oslo premiere på forestillingen «Gudspartikkelen» av Svein Tindberg og Kjetil Bang-Hansen. Emnet er nettopp forholdet mellom Gudstro og naturvitenskap, og emnet fenger i den grad, at forestillingen måtte flyttes fra en liten scene til hovedscenen.

 

«Å glemme verdens spott»: I dette årtusen har Den katolske kirke stadig vært gjenstand for anklager om overgrep. Normalt er man uskyldig inntil det motsatte er bevist. Men siden de anklagede ofte har vært døde i årtier, har de ikke kunnet gi sin versjon av hvordan de opplevde hendelsen som ble traumatisk for den unge. Og hvis man ville si noe til deres forsvar, ville det bli forstått som om man ikke var opptatt av å beskytte barn. Et forsøk på klargjøring ble i avisen Vårt Land møtt med overskrift over fem spalter: «Nedrig retorikk fra Den katolske kirke i Norge». (4. desember 2021.)

 

Jesus Kristus valgte å gi avkall på guddommelig ære. Han valgte å akseptere å bli gjenstand for spott. På festen for Herrens Åpenbaring kommer riktig nok vise menn fra Østerland og bringer kongelige gaver: gull, røkelse og myrrah. Julekrybben får litt gull og brokade, så den kan stå i stil med «Du grønne glitrende tre».

 

Tredve år senere står Jesus med krone av torner og spottes av okkupasjonsmaktens soldater. Jesus ville dele den spott vi utsettes for.

 

Kirken er Kristi legeme. Og Kristus forutså, at også vi skal bli gjenstand for spott. Han frelser oss fra det onde, men ikke fra baktalelse. Kristi etterfølgelse skal ha et aspekt av «å ta sitt kors opp.» Vi skal akseptere hån, slik Han gjorde.

 

For da er vi salige, sier Han: «Ja, salige er dere når dere for min skyld blir spottet og forfulgt, og all slags ondskap blir løyet dere på: gled og fryd dere da! For en stor lønn venter dere i himlene!» (Matt 5, 1-12.)

 

Men Jesus har også hjerte for dem som snubler i snaren, for dem som ikke makter hån: «At snarer finnes kan ikke unngås, men ve dem som stiller dem opp! For ham ville det være bedre å få en kvernsten om halsen og bli kastet i sjøen, enn å bli årsak til fall for en av de små! Så ta dere i vare!» (Lukas, 17,1-2.)

 

Så vil Herren altså at vi, likesom han selv, skal ha hjerte, også for dem som tar anstøt. Og han vil gjøre vårt hjerte til sin bolig:

 

Akk, kom jeg vil opplukke - mitt hjerte, sjel og sinn,

med tusen lengelssukke: Kom Jesus dog her inn!

Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt.

Så skal du blive trolig uti mitt hjerte svøpt.

Tekst: «Mitt hjerte alltid vanker», H.A. Brorson (1732), Lov Herren 380.

 

Velsignet julehøytid!

 

Fr. Arne Fjeld

 

Pater Arne Fjeld leser juleevangeliet