GRØNN KIRKE: Maria Jordet, Carl Johan Bahre og pater Ragnar Leer Salvesen tilrettelegger for dem som ønsker å svare på pave Frans’ oppfordring til å gjøre noe med klimaendringene.
I St. Hallvard kirke i Oslo møtes en Laudato Si’- gruppe hver måned for å se hva den kan gjøre i kampen mot global oppvarming, klimaødeleggelser og sosial urettferdighet – og for et mer livskraftig felles hjem.
Tekst og foto: Linda Therese Utstøl
Den sjette hovedrapporten fra FNs klimapanel bekrefter at klimaendringene truer livsgrunnlaget vårt og at de mest sårbare rammes hardest. Vi må handle raskt for å sikre fremtiden og kirken har et særlig ansvar. Beskjeden om at vi må reagere kommer ikke bare klart og tydelig fra FN, men fra pave Frans. Nå er det snart sju år siden han ba alle mennesker av god vilje om å lytte til «både de fattiges og jordens klage» i det pavelige rundskrivet Laudato Si’. Gjør vi det?
Laudato Si’(Lovet være du) – Om omsorgen for vårt felles hjem.
Pave Frans’ andre encyklika , datert 24. mai 2015
Åpningsordene er fra Solsangen av Frans av Assisi: «Lovet være du, min Herre, med alt du har skapt».
Her beskriver pave Frans vår nåværende levemåte som selvdestruktiv og går til roten på klimakrisen som han også anser som en sosial og åndelig krise.
Han henvender seg til alle mennesker av god vilje og kildehenvisningene gjenspeiler denne bredden.
KLIMAFOKUS:Maria Jordet synes det er for lite fokus på Laudato Si’ i kirken i Norge,
og hun savner at kirken er en tydeligere stemme i offentligheten når det gjelder å forholde seg til klimakrisen.
– Det ligger et stort potensial i om alle katolikker i verden forholdt seg aktivt til Laudato Si’. Da hadde det skjedd store ting, sier Maria Jordet, en av initiativtakerne bak Laudato Si’-gruppen som er startet i St. Hallvard menighet. Maria, sammen med Carl Johan Bahre og pater Ragnar Leer Salvesen forteller at de tilrettelegger for, ikke leder gruppen. De ville skape et rom som er åpent for alle som vil gjøre noe med problematikken paven tar opp i Laudato Si’. Man trenger ikke være katolikk eller kristen for å bli med, men man må ville gjøre noe.
Bilde
– Bevisstgjøring og samtale er sentralt, men det er ingen samtalegruppe, det er en handlingsgruppe. Målet er konkret praksis, sier p. Ragnar.
Å gi handler om å få
Det er ikke bare et stort ubrukt potensial for miljøet i dette engasjementet, men også for alle som velger å leve mer i tråd med skaperverket ifølge Laudato Si’-gruppen. Det handler om å leve på en måte som er godt for oss.
Carl Johan: – Jeg tror det finnes en mulighet her for å få et enda bedre liv selv. Man ofrer kanskje noe, men man får så mye mer igjen. Jeg tror det er viktig å sette søkelys på det som er mulig og det som er positivt i forandringen vi utfordres til å gjennomgå.
Maria: – Det er et sentralt tema i Laudato Si’ å gjenoppdage gleden vi har mistet i måten vi lever på nå. Å leve slik Guds verden trenger er ikke noe tungt og vanskelig, eller det er vanskelig fordi det krever alt, men det ligger en stor glede i forbindelsen med naturen som vi må gjenoppdage.
Mer Laudato Si’ i kirken!
Maria forteller at Laudato Si’ var en av tingene som ledet henne til å bli tatt opp i Den katolske kirke i 2018. Både fordi det var en så tydelig forbindelse til tradisjonen og fordi pave Frans engasjerte seg i aktuelle problemstillinger. Det gjorde kirken levende. Maria er utdannet psykolog og gjør et forskningsprosjekt med feltarbeid i Bangladesh. Gjennom arbeidet har hun fått oppleve hvor akutt klimakrisen er.
Maria: – Vi har i mange år hørt at det haster gjennom klimarapporter og gjennom media, men for meg ble det en vekker å bli kjent folk som faktisk lever veldig utsatt nå. I Bangladesh har jeg sett flom og tørketider og virkelig kjent det på kroppen.
På fem års-jubileet til Laudato Si’ fulgte hun en ti dagers digital feiring med deltakere fra hele verden.
Maria: – Der ble det sagt veldig tydelig at vi måtte ta tak i prestene og biskopene våre, og ikke la ansvaret for jorda drukne i administrative oppgaver. Kardinal Jean-Claude Hollerich oppfordret oss å minne dem om Laudato Si’.
En annen inspirator for Maria var Extinction Rebellions opprørsuke.
Maria: – Det som traff meg var den ikke-voldelige motstandspraksisen, og at de har skjønt alvoret. At tiden er overmoden for handling. Jeg ble igjen konfrontert med spørsmålet: men hvor er kirken?
Fordi hun ønsker mer Laudato Si’ i kirken i Norge, spurte hun pater Ragnar om det var mulig å arrangere en Laudato Si’-messe.
FORBILDE:P. Ragnar Salvesen tror at om vi tar eksempelet til Frans av Assisi på alvor
og gjør fattigdom og ydmykhet til idealer, kan det ha en enorm innvirkning på hva vi gjør og hvilke valg vi tar.
Pater Ragnar forteller at Marias ønske ikke var vanskelig å si ja til. Selv ble han veldig glad da Laudato Si’ først kom. Han har tidligere jobbet med klima i Porsgrunn menighet, såkalt «grønn kirke», og er interessert i økologisk mat.
Bilde
P. Ragnar: – Før var det veldig alternativt, nå har det blitt enklere. Det er viktig for meg å støtte opp om lokale entreprenører, produsenter og småbrukere som faller utenfor de store utsalgsstedene. Og så begynte jeg å dyrke litt selv. Som teologer og prester er vi veldig flinke til å preke, men det er kanskje lurt å få litt jord under neglene en gang iblant også.
Han deler interessen for økologisk mat med økobonde og sosialentreprenør Carl Johan Bahre som også har jobbet for Fransiskushjelpen i mange år.
Carl Johan: – Jeg har studert teologi, økonomi og landbruk. Tre forskjellige måter å passe på skaperverket på.
Carl Johan startet også en av de få «social dining»-restaurantene i Oslo, «Ett bord», som samlet fremmede mennesker til økologiske småretter rundt ett og samme bord. På grunn av korona ble den avviklet, men han hadde lyst til å fortsette på den grønne veien og begynte å jobbe på Horgen gård på Romeriket. Der driver de økologisk og regenerativt med kyr, høner, griser og grønnsaker. Da p. Ragnar spurte om han kunne tenkte seg å tilrettelegge for en Laudato Si’-gruppe i St. Hallvard menighetet med dens 16.000 medlemmer fra hele verden, måtte han si ja.
Hva gjør en Laudato Si’-gruppe?
Maria forteller at gruppen er ment å inspirere til en mer bærekraftig livsstil på et personlig plan, for kirken og for menighetskontoret. De tenker stort i det lille.
Maria: – Vi starter her på grassrotsnivå. Vi må begynne med oss selv og gå så langt vi kan med så mange som mulig. Vi håper jo det kan være en begynnelse til noe som kan spre seg, og at hele kirken blir med.
P. Ragnar: – Poenget er å se på de underliggende årsakene til problemene vi står overfor, og ta på alvor sosial urettferdighet og utarming av ressurser. I gruppen vil vi at alle skal slippe til og bli inspirert til å ta ansvar. Veldig ofte er fristelsen å snakke om vi hele tiden, kanskje vi kan bli flinkere til å bruke jeg mer. Det er lett å være passiv, eller skyve problemet fra seg når jeg ikke gjør det til mitt eget. Det skal komme noe konstruktivt ut av hver eneste samling vi har. Hvis ikke har vi feilet. Det vi gjør skal gi et resultat.
Gruppen er relativt nystartet og p. Ragnar forteller at de har begynt med bevisstgjøring med mål om konkret praksis.
P. Ragnar: – Det handler om handling, men også en ny måte å tenke på. Tar vi virkelig det eksempelet Frans av Assisi viste oss på alvor, med fattigdom og ydmykhet som idealer, tror jeg det kan ha en enorm innvirkning på hva vi gjør og hvilke valg vi tar. Vi er alle på forskjellige steder og har forskjellige muligheter, men vi kan alle gjøre noe.
Carl Johan: – Sist gang vi møttes kom det opp en idé om CO²-faste. Å begrense vårt avtrykk i det vi spiser og forbruker. Vi ønsker å rette oppmerksomheten mot hvordan vi selv kan bidra til klimaet positivt. Hvordan kan vi konkret få gjort noe i våre liv, i våre familier, i vår vennekrets.
LÆRE:Carl Johan Bahre ønsker å invitere inn mennesker som allerede
har kommet et stykke på den grønne veien, og be dem dele sine erfaringer.
– Må man være tilhenger av økologisk landbruk, stemme MDG eller kunne mye om overforbruk for å være med i gruppen eller svare på pavens oppfordringer?
Bilde
Maria: – Det er veldig lite som er rent, vi er viklet inn i et system som er råttent. Hvis vi skal begynne å skille ut folk etter om man er for eller mot økologisk landbruk, blir det ikke gruppen vi har sett for oss. Vi forankrer oss i Laudato Si’, det er det som er ledesnoren. Den går vidt ut og trekker de store linjene, den ser på de bakenforliggende årsakene. Vi er ikke tilknyttet andre organisasjoner eller har en bestemt politisk agenda, men vi er åpne for å lære av alle som har noe å komme med og blir inspirert av andres engasjement.
P. Ragnar: – Det er rom for alles innspill og det gjør ikke noe om vi har våre egne interesseområder og spesialiteter. Da kan vi lære mer av hverandre.
Carl Johan: – Vi ønsker også å invitere inn mennesker som allerede har kommet et stykke på vei, som kan dele sine erfaringer med oss. Vi skal blant annet ha besøk av lederen av Fremtiden i våre hender, Anja Bakken Riise, som har skrevet bok om sitt eget klimaregnskap. Vi har også dialog med Den norske kirke og ønsker å lære fra deres miljøengasjement.
– Mange opplever at de blir motløse og passive fordi de ikke vet hva de skal gjøre i møte med en slik krise. Hva tenker dere om det?
P. Ragnar: – Vi må ta ett steg av gangen. Først handler det om å bli mer og mer bevisst. Det handler om å se på produksjonslappen på t-skjorta du kjøper. Begynne med de små tingene. Sørge for å ikke være med på å ødelegge, men på å bevare. Det har ringvirkninger inn i vårt fellesskap og der vi er.
Maria: – Og forhåpentlig etter hvert protestere litt. Vi trenger noen som forstyrrer forestillingen om at vi bare kan fortsette som normalt. Jeg tenker vi også har et ansvar i å legge press på politikerne.
Radikalt
I Laudato Si’ peker pave Frans på de store problemene i vår tid som klimakrisen bare er et symptom på. Vi lever på en selvdestruktiv måte som ikke bare ødelegger verden rundt oss, men som fornekter vår åndelige natur og hva som egentlig er bra for oss. Det er vanlig å tenke på verden som materiell og mekanisk, og sette sin lit til at teknologien skal redde oss. Pave Frans etterlyser en ny økonomi og politikk som setter hensynet til skaperverket og mennesket i sentrum. Der penger og teknologien er til for mennesket, ikke motsatt.
Maria forteller at hun er inspirert av «The Economy of Francesco», et prosjekt paven har satt i gang blant unge forskere og hvor han vil tenke nytt om økonomi.
– Men er det noe jeg som individ kan bry meg om? Har ikke noen andre ansvar for økonomien?
Carl Johan: – Vi kan absolutt påvirke alle sammen med våre daglige valg og hva vi kjøper, eller ikke kjøper. Eller hvem vi stemmer på, og hvilke lover de innfører. Jeg tenker at det er en kombinasjon av politiske føringer og bevisste valg fra oss konsumenter.
Maria: – Det er tydelig at det er strukturer som må endres. Jeg tror det må være en prosess hvor vi gjør det vi kan der vi er, og hele tiden bevisstgjør oss, søker kunnskap og leter etter måter å påvirke den større sammenhengen. Uten de større strukturelle endringene, kommer vi ikke ut av dette.
– Hvordan tror dere den nye økonomien ser ut?
Maria: – Den er solidarisk, den øker ikke forskjellene og gapet mellom fattig og rik. Det er ikke noen få som skal benytte seg av det meste av ressurser. Fattigdomsidealet til Frans av Assisi gir oss frihet til å bruke penger slik de er ment å brukes.
– Hvorfor er det så lite oppmerksomhet rundt Laudato Si’? Er den for radikal?
P. Ragnar: – Jeg tror radikaliteten ligger i at det kreves at du gjør noe. «Gud gi oss mot til å vende oss bort fra fossilt brennstoff» var del av forbønnen på Laudato Si’- messen. Så klart det skremmer folk, det fordrer en stor omlegging og kanskje offer. Vi katolikker forholder oss mest til det som skjer etter døden og ikke før. Det å gjøre Guds rike synlig her og nå og ikke en gang i en fjern fremtid… Det er radikalt, og det er det nok flere som ikke liker.
Maria: – Jeg så en diskusjon mellom en i Extinction Rebellion og en høyrepolitiker på Dagsnytt18. Høyrepolitikeren mente det Extinction Rebellion gjør er ekstremt og trakk plutselig frem skolestreikene som noe han mente var helt innafor. Men bare for noen år siden ble streikene sett på som ekstremt. Da ser vi hvor lett definisjonen av hva som er akseptabelt eller normalt endrer seg.
P. Ragnar: – Jeg tror mange kan reagere negativt på miljøengasjement fordi det tvinger oss til å se oss selv i speilet. Endring kan koste, men vi må huske på at å gi fra seg privilegier i seg selv er en gave. Og en dyd. Vi håper Laduato Si’ kan få en mer sentral rolle i andre menigheter også. Når vi har det på agendaen her, viser vi at det ikke er så farlig å snakke om. Det er ikke radikalt i negativ forstand, det er normalt og nødvendig.
Laudato Si'-gruppen møtes siste torsdag i hver måned kl. 18.30-20.00 i St. Hallvards menighetssal i Oslo. Alle er hjertelig velkomne.
