Ingrid Rosendorf Joys: – Er ikke Kirken tilstede idag, så er den ikke tilstede
Bilde
SNART FERIE: Ingrid Rosendorf Joys mener at det ikke er galt å glede seg til tross for all verdens uro: – Jeg håper at alle finner glede i livet, også de som bekymrer seg eller lider.
Det er sommer, det er sol og det er polariserte tider. Det merker generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.
Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Ukene inn mot sommerferien ble ikke som planlagt. Selv om temperaturen har steget og lengselen etter late sommerdager på hytta ved Tyrifjorden er blitt stadig sterkere, har arbeidsdagene vært lange og intense: Når drapsmenn påberoper seg religion for å rettferdiggjøre vold, blir Samarbeidsrådets nytte og nødvendighet tydelig. Etter terroren i Oslo natt til 25. juni, tok generalsekretæren initiativ til at religions- og livssynsledere vandret til åstedet i Rosenkrantz’ gate, der de la ned blomster for å minnes ofrene etter masseskytingen. Rådets medlemmer samlet seg om en tydelig fordømmelse: «Religions- og livssynsledere i Norge står sammen for å vise vår dypeste medfølelse med ofrene for terrorangrepet i Oslo og deres pårørende. Samlet, på tvers av religioner og livssyn, fordømmer vi all terror.»
Etter slike mørke dager er sommerferie under blå himmel ved en skvulpende innsjø desto mer velkommen.
– Hvis du skal legge ut på en sommerlig pilegrimstur, hvorhen reiser du helst?
– Hvis det hadde vært utenfor landets grenser: Jerusalem. Det er ett eller annet med selv ta seg bortover Via Dolorosa, fra Løveporten mot Gravkirken. Her sitter gamle menn og røker vannpipe, du passerer en kafé og en turistsjappe og så står du plutselig ved korsveistasjonen, der Simon fra Kyréne tok Jesu kors … . Jeg var nylig der, og det gjorde inntrykk. Et innenlandstips: Jeg ser alltid frem til olsokfeiringen på Storøya i Tyrifjorden. Vi har hytte i området, og deltar så ofte det lar seg gjøre. Det står et gammelt olavsalter utendørs, og vi feirer helgenkongen under åpen himmel. Noen ganger høljer det ned, andre ganger er det vakker sommerdag – begge deler skaper opplevelser som berører. St. Teresia menighet på Hønefoss arrangerer den lokale olsokfeiringen. Det er en spennende menighet med stort kulturelt mangfold, noe som kommer til uttrykk i helgenfeiringen og menighetsfesten, sier Ingrid, som er fra gammel katolsk familie. Hun arbeidet tidligere som samfunnskontakt i Oslo katolske bispedømme.
– Hva er ditt sommer-mirakel?
– ETT? Jeg har flere! Det første mirakelet er at man blir ferdig med alt på kontoret før man tar ferie. Det er vel igrunn et stort mirakel, når jeg tenker meg om! Heldigvis pleier det å gjenta seg, sier Ingrid før hun kommer inn på ett av sitt livs store kjærligheter: Hytta like utenfor Oslo:
– Så må jeg ta med hver eneste sommermorgen på Storøya; vi våkner opp sammen med naturen rundt oss, og så tar hele familien morgenbad før frokost. Skjønt, det er vel mer et formiddagsbad, innrømmer hun: De tar selvsagt hensyn til ungdommen, og er ikke oppe veldig tidlig.
– Det oppleves nådefullt også å få med tenåringene på en frisk dukkert. Det er en herlig måte å våkne på!
PÅ OPPDRAG:Før-sommeren har presentert generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys for flere offentlige oppdrag. Blant de hyggeligste var å møte prinsesse Ingrid Alexandra i forbindelse med hennes myndighetsdag. Her sammen med Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunns styreleder Trond Enger. Foto: Lise Åserud, NTB
En barmhjertig Gud
Bilde
Når man er på hytta ved Tyrifjorden for å nyte høysommerlig slummer, er veien kort fra sol og bading til hengekøyen i skyggen av et løvspent tre.
– Hva slags lesestoff ville du tatt med deg dit?
– En hel stabel med bøker, som jeg flytter med meg fra soverommet til hagen … Én av bøkene jeg ser frem til å lese, er Selma Lønning Aarøs «Privatlivets fred» Itillegg til at det er en god hverdagsskildring, tar romanen opp et spesielt interessant tema i vår digitale tidsalder: Hvem eier den enkeltes personlige historie? Så gru-gleder meg til å lese Abid Rajas selvbiografi «Min skyld – En historie om frigjøring». Boken er også et lite stykke Norge på sitt aller beste: Lille Abid ender opp med å sitte ved Kongens bord! Samtidig forventer jeg en nær og tøff historie om omsorgssvikt og tabubelagt sykdom og traumer, sier Ingrid.
Når hun er ferdig med å lese mange aviser, skal hun sette av tid til skjønnlitteraturen, så skal hun lage lunch eller slappe av med noe godt i glasset.
– Og da er det jammen ikke sikkert at det blir tid til faglitteratur før dagen etter … eller neste sommer, vedgår hun ganske så bekymringsløst.
– Oppsummer essensen i din katolske tro i én setning!
– Jeg håper på en barmhjertig Gud, sier Ingrid – og legger til som parentes:
– Da kommer jeg best ut av det – om han ikke bare er rettferdig, men også barmhjertig, altså.
«Å føle med og hjelpe nødlidende står ikke i kontrast til at vi skal kunne glede oss over at solen skinner eller at vi har det godt i Norge.»
Korona-konsekvenser
Når vi legger oss i hengekøyen og himmelen brer seg blått og stort over oss, manes vi også til ettertanke og alvor. Vi har lagt bak oss to helt spesielle pandemiske år med 3415 døde, 1,5 millioner korona-smittede og snart 15 000 innlagt på sykehus – bare i Norge.
– Har vi kommet over pandemien allerede?
– Ja og nei. Ja i den forstand at vi knapt hadde stukket hodet ut av koronaboblen før det – bang! – var krig i Ukraina. Det tok helt over nyhetene og presset seg frem i pannebrasken: Koronatall ble tatt over av våpensalg, troppeforflytninger, tapstall og atomtrussel. På den annen side: Smittetallene øker igjen, så nei – vi er ikke over pandemien; vi har ikke lagt den bak oss, oppsummerer Ingrid, og spør:
– Hva har to år med isolasjon og redsel for smitte gjort med sårbare grupper? Eldre som ble ensomme? Ungdommer som mistet to år av korte liv? Ikke kunne de besøke bestemor, møte venner eller gå på fest. Vi har både en generasjon av eldre og unge som har hatt det tøft, og som nå sliter med ettervirkningene, minner hun oss på.
Koronakommisjonen har allerede levert to rapporter, men ingen av dem berører tro og livssyn: Myndighetene stengte gudshus i en veldig krevende situasjon – og de var stengt eller regulert lenge under strenge smittevernsregimer.
– Det må evalueres, slik at vi kan ta lærdom av det. Utover det som har med religionsfrihet å gjøre, rammet stengte kirker også troende sosialt. Det er vi ikke ferdig med, sier Ingrid.
– Er det galt å glede seg når man ser så mye ondskap og lidelse og bekymring rundt seg?
– Nei, det kan ikke være galt å glede seg: Jeg håper at alle finner glede i livet, også de som bekymrer seg eller lider. Krig og vold forekommer hele tiden over hele verden: Det er kommet tettere på oss nå, og vi bør la det berøre oss: Vi kan engasjere oss på ulikt vis – støtte Caritas’ arbeid, utføre praktisk solidaritetsarbeid selv og stemme på partier som står for et inkluderende vi og arbeider for en rettferdig verdensorden. Å føle med og hjelpe nødlidende står ikke i kontrast til at vi skal kunne glede oss over at solen skinner eller at vi har det godt i Norge, sier hun – og lar handling følge ord idet hun tar en god slurk kaffe i solskinnet på fortauscafeen i Oslo-sentrum. Nå er ferien bare timer unna.
Bilde
RETT TIL TRYGGHET: – Skytingen natt til 25. juni har økt frykten og fått frem i dagen at mange skeive opplever at de ikke kan leve trygge liv: De er rett og slett redde for trakassering, vold og i ytterste konsekvens drap. Det må vi ta på alvor. Alle har rett til å leve trygge og gode liv, sier Ingrid Rosendorf Joys.
Inspirert av pave
Da Norge ble rammet av masseskyting med to drepte og over 20 skadde i Rosenkrantz’ gate, endret Ingrids rolige før-ferie tid seg helt over natten. Siden gjerningsmannen ble karakterisert som «islamistisk ekstremist», forsto hun at Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn måtte delta i den påfølgende debatten med en tydelig stemme. Det ble hektisk, men var viktig.
– For det første så er det viktig å fremholde at vi ikke kjenner til motivene til gjerningsmannen. Men uavhengig av om det var rettet mot det skeive miljøet eller ikke, har det ført til øket frykt blant skeive. Nå kommer det frem andre historier om trakassering: Folk blir banket opp på byen, får slengt skjellsord etter seg og de tør ikke leie hverandre på gaten. Skytingen har økt frykten og fått frem i dagen at mange opplever at de ikke kan leve trygge liv: De er rett og slett redde for trakassering, vold og i ytterste konsekvens drap. Det må vi ta på alvor. Alle har rett til å leve trygge og gode liv, sier hun og poengterer at politiet karakteriserte masseskytingen som «ekstrem islamistisk terror» allerede dagen etterpå. De rapporterte at gjerningsmannen har hatt kontakt med kjente ekstremister i Norge og at han har uttrykt støtte til IS.
– Når noen sier at dette ikke har med religion å gjøre, er jeg ikke enig: Religion har ikke med alt å gjøre, men den har heller ikke med ingenting å gjøre. Den kan gjøres om fra tro og teologi til ideologi og dessverre også brukes til å rettferdiggjøre ondskapsfulle og ekstreme handlinger. Det må vi være oppmerksomme på. Selvsagt kan ikke den vanlige muslim svare for én persons handlinger. Voldsmannen kan ikke påberope seg eierskap til en religion som tilhører en milliard mennesker. Dette var en gal mann verk, ikke alle muslimers, sier hun.
Etter masseskytingen har nettdebatten vært intenst og frontene like steile som ordbruken.
– Hva er en god regel for den som vil sette et eksempel til etterfølgelse i nettdebatter?
– Skriv til andre som du vil at andre skal skrive til deg, råder hun.
– Du arbeider for å skape dialog mellom troende i en polarisert tid. Hvem inspirerer deg til innsats?
– Mange, både nære og fjerne, men hvis jeg skal tenke litt større på det: P. Oscar Romero, p. Gustavo Gutiérrez Merino OP og ikke minst Den hellige pave Johannes XXIII (1881–1963). Hans prosjekt var å åpne opp og se Kirken inn i en ny tid for at den skulle kunne bevare sine største skatter. Alt – også Kirken – må forstås i tid og rom. Er ikke Kirken tilstede idag, så er den ikke tilstede, sier generalsekretæren i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Ingrid Rosendorf Joys før hun setter fra seg kaffekoppen og haster avsted til siste dag på arbeid før ferien endelig kan innta kropp og sjel.
