En ung katolikks vei inn i Kirkens fulle fellesskap
BRISTE ELLER BÆRE:– Det var Den katolske kirke som kom til å fortsette å gjøre meg til en kristen. Jeg slang meg nærmest inn i armene på Kirken. Det var den eneste og siste utvei både eksistensielt og intellektuelt, forteller Sebastian Ekberg. Foto: Linda Therese Utstøl
Bilde
– Den katolske kirke er mer enn identitet. Den er ikke et perfekt fellesskap. Den er full av idioter, inkludert meg selv. Det som holder oss sammen, er Guds overnaturlige kjærlighet.
Tekst: Linda Therese Utstøl
Sebastian Ekberg bor på Bolteløkka i Oslo i en gammel bygård sammen med sin kone Ann Jeanette og deres fire små barn. Stua er så full av bøker som man forventer hos en doktorgradsstipendiat, med hyller fra gulv til tak. Det er en herlig blanding barneleker og ikoner som skaper en stemning av varme og tilhørighet. For nesten 10 år siden handlet han ut av desperasjon. For å kunne fortsette å kalle seg kristen ble han nødt til å bli katolikk.
Sebastian Ekberg
Født 1988 i Hässelby, Stockholm
Vokste opp i en pinsemenighet
Ble tatt opp i Kirkens fulle fellesskap skjærtorsdag i 2013
Mastergrad i teologi (MTS) fra University of Notre Dame
Doktorgradsstipendiat i dogmatikk på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo
Rasjonelle Svermere
I pinsemenigheten Sebastian vokste opp, fortalte de som kom til tro om sterke karismatiske gudsmøter. Åndsdåp var viktig, man skulle la seg forvandles radikalt av Den hellige ånd. Livet skulle gå fra svart til hvitt, fra synd til hellighet, over natten. – Dette er kanskje fordi Pinsebevegelsen har vært sterkt knyttet til sosial gjenopprettelse. Det har vært en vekkelse og en folkebevegelse parallelt med arbeiderbevegelsen, og har vært viktig for individer som har levd vanskelige liv, sier Sebastian. Han forteller om en menighet som definerte seg imot den lutherske statskirken. De hadde en outsider-identitet selv om vekkelsesbevegelsen hadde blitt mer og mer del av majoriteten da han vokste opp. De hadde blitt «rasjonelle» svermere som ikke drev med tungetale og slike ting, man finner i andre pinsekirker. – I Norge har jeg inntrykk av at mange pinsekirker søker det spektakulære. Slik var det ikke der jeg vokste opp. Det var viktigere med en radikal personlig omvendelse.
– Hvordan opplevdes det å vokse opp i en menighet som krevde en dramatisk troshistorie? – Jeg prøvde å leve meg inn i det suggererende, og sette meg inn i en sjelstilstand hvor det skulle være mulig for meg og oppleve denne åndsdåpen. Men det var vanskelig å skille mellom mine følelser og Den hellige ånd, sier han. – Identifiserer du deg fortsatt med det karismatiske? – Nei, og jeg tror mange som vokste opp slik, opplevde et for stort gap mellom hverdagen og det ekstravagante de lærte at sann kristendommen skulle være.
Det kan skape en underlig forventning som gjør det vanskelig å forbli kristen, forteller Sebastian. – Der tror jeg mystikerne har mye å lære oss. Man trenger ikke være redd for overnaturlige gaver, men det skal bygge opp Kirken, ikke bare din egen personlige overbevisning.
Sebastian opplevde Guds nærvær i oppveksten, noe han fortsatt gjør, og han mener erfaring er en viktig vei til tro. Grunnen til at han forlot pinsebevegelsen handler mer om at han ikke passet inn, han hadde spørsmål det ikke var rom for å stille. Han syntes det var mer interessant å diskutere enn det som passet seg som karismatisk protestant. – Men jeg vil ikke være for kritisk til pinsebevegelsen heller, både fokuset på Den hellige ånd og dragningen mot det motkulturelle er fortsatt en stor del av meg. Dessuten tror jeg fortsatt på en Gud som griper inn i tilværelsen og utgjør en forskjell.
FORSKNING OG TRO:– En kristen må kunne leve i spenningen mellom det vi vet, det vi ikke vet, og det vi kan håpe å få et glimt av. Foto: Linda Therese Utstøl
Skriften alene
Bilde
– En gang i tenårene leste jeg en bok om apologetikk og ble oppmerksom på filosofi. Det var så spennende å se troen på Gud gjennom et analytisk fornufts-resonnement.
Det var da han flyttet ut for å gå på videregående at han ble konfrontert med hvilken kirke han nå skulle gå til. Sebastian oppsøkte EFS, en lavkirkelig, evangelisk-luthersk vekkelsesbevegelse, fordi han kjente noen venner som gikk der. Etter videregående gikk han et år på en folkehøyskole. Der var det fokus på filosofi, kristen etikk og noe han aldri hadde tenkt over som en stor sak, nemlig bibelsyn. Han ble for første gang bevisst på at mange protestantiske kristne hadde bygget identitet, kirkesamfunn og tro på at man skulle ha rett bibelsyn. – Det var et sjokk for meg, og det var den første gangen jeg begynte å lure på om jeg kanskje ikke var protestant. Jeg var skeptisk til å sette skriften over alt annet.
Da han var 21 år gammel begynte han å studere filosofi på Universitetet i Stockholm. Han ville finne ut hvordan virkeligheten hang sammen. – Jeg var ganske naiv, jeg tenkte at filosofene sikkert visste det.
Han forteller at i Sverige er fagfeltet filosofi ofte både anti-metafysisk og anti-religiøst. I filosofihistorie for eksempel hoppet man rett over middelalderen. – Filosofien man lærte var analytisk og rasjonalistisk på en snusfornuftig måte, og alt annet måtte man tie om.
Sebastian sier han fikk noen nyttige verktøy med seg på veien, men han flyttet etter noen semestre over til teologisk fakultet i Lund. Her måtte det vel finnes de som tenkte dypt om tro, Gud og kunne gi en litt bredere innføring i filosofi, teologi og historie? Noen som kunne hjelpe ham å forstå den tradisjonen og helhetsperspektivet vi kristne er arvtakerne til? Han flyttet inn på Laurentiistiftelsens studenthjem, et høykirkelig luthersk studenthjem. Her kom han inn i en rytme av tidebønner og det liturgiske, og sammen med det filosofiske, ble det avgjørende for hans studietid. Før han flyttet til Lund hadde han fått en liten smakebit av dette via den økumeniske kommuniteten på Bjärka-Säby, som selv med sitt utspring i pinsebevegelsen har en uttrykksform inspirert av Den ortodokse og Den katolske kirke, med tidebønner, Lectio Divina, Jesusbønnen og et fellesskap som setter bønn og arbeid høyt. – I det liturgiske fant jeg stor frihet. Nå var det ikke lenger jeg som skulle sitte og lese Bibelen, men jeg som skulle bli lest av Bibelen.
En protestant uten protester
Luthersk høykirkelighet ser på seg selv som den sanne katolske kirken i Sverige. De står for kontinuitet av middelalderens arv og er stolt over sin apostoliske suksesjon, sier Sebastian.
– Etter en stund fremsto dette litt artifisielt for meg. Var det virkelig dette som var kirken?
På den tiden leste Sebastian John Henry Newman og forsøkte nettopp å forstå hva som gjør kirken katolsk. Spørsmålet om kristen enhet ble viktig, men hovedgrunnen til at han ble interessert i Den katolske kirke på alvor var at han innså at han personlig ikke hadde noen innvending mot paven eller Kirken. – Jeg hadde ikke behov for å protestere, og kjempet en del med deler av bekjennelsen til mine medstudenter, sier Sebastian.
Enhet med den synlige kirken var viktig for ham, og han kjente mer behov for å protestere mot deler av luthersk lære enn den katolske. Hvor den lutherske dogmatikken vender seg mot den katolske dogmatikken, og spesielt når det kom til menneskesynet, opplevde han at det lutherske ikke var i samsvar med hans egne overbevisninger. – Simul justus et peccator, for eksempel, at vi både er rettferdiggjort og syndere er i og for seg korrekt hvis vi forstår det mer som Augustin gjorde, at livet med Kristus er å vokse inn i ham. Men på et eksistensielt nivå førte den lutherske innsnevringen av dette temaet til noe ganske problematisk. – Det førte til en type fortvilelse som jeg verken trodde eller ville skulle være sann. Det er et altfor pessimistisk syn på mennesket, og på Gud. Jeg vokste jo opp med en Gud som kunne forvandle personer her og nå.
Men det skulle enda ta en stund før han konkluderte at han ikke hørte hjemme i Den svenske kirken. Så begynte han å stille seg selv spørsmålet: hva skjer når jeg er ferdig med bachelorstudiet og flytter fra studenthjemmet? Hvor skal jeg da gå? Han hadde allerede tatt kurs på Newmaninstituttet i Uppsala og truffet katolske lekfolk, nonner og prestestudenter som levde en helhetlig tro med både alvor og humor. Det var en veldig attraktiv tro. Han hadde kommet til et punkt hvor han måtte begynne å sette seg inn i hva det betyr å være katolikk. – Dette tok mange år, og jeg hadde tenkt lenge og grundig. Det hadde formet seg en så sterk overbevisning at jeg måtte bare følge den.
Han begynte å gå på troskurs på St. Thomas av Aquinos katolske kirke i Lund, som han fortsatt regner som sin hjemforsamling. – Jeg hadde flere professorer som også var medlem av menigheten som jeg snakket med om teologi, men til syvende og sist var det en eksistensiell beslutning. For meg ble det tydelig at skulle jeg kunne kalle meg kristen måtte jeg bli katolikk. Jeg tenkte ikke at alle må bli katolikker, men for meg var det Den katolske kirken som kom til å være det som skulle fortsette å gjør meg til en kristen. Nå fikk det bære eller briste. Jeg slang meg nærmest inn i armene på kirken. Jeg ble dratt inn i den. Det var den eneste og siste utvei både eksistensielt og intellektuelt.
Bilde
DYP KJÆRLIGHET: Sebastian forelsket seg i sin kone og Kirken samtidig. Det ble viktig for dem at kirken de tilhørte så på ekteskapet som et sakrament. Foto: privat.
En dobbel forelskelse
Sebastian forteller om en dyp glede, nesten som en forelskelse i den første tiden som katolikk. Det samme året han gikk inn i Kirkens fulle fellesskap, skjærtorsdag 2013, giftet han seg med sin forlovede Ann Jeanette. De møttes i 2011, begge med en bakgrunn fra pinsebevegelsen og begge hadde allerede tenkt på om de skulle konvertere til Den katolske kirke. De hadde begge til og med lurt på om de hadde klosterkall. Ann Jeanett hadde allerede bodd i kommuniteten i Bjärka-Säby og et nonnekloster i Italia. – Det fantes en frihet i det livet som tiltrakk meg også, og hadde det ikke vært for Ann Jeanett, så kan det hende jeg hadde blitt munk. Men da jeg møtte henne forsvant den tanken. Jeg ville gifte meg med henne etter en måned.
Men de ville gifte seg som katolikker. – Vi trengte en kirke som erkjente det kallet og sakramentale livet vi inngikk i ekteskapet, som velsignet oss og holder oss ansvarlige til de løftene vi ga hverandre.
– Så det var en dobbel nyforelskelse det året? – Ja, absolutt. Livet var endelig veldig enkelt og lett. Det fantes bare en vei som var rett og vi gikk på den veien. Vi hadde funnet noe å glede oss over, vi hadde noe å vie livet vårt til og ofre oss for. Jeg lever fortsatt i denne overbevisningen, men den første tiden er spesiell. Mystikerne sier jo også det. Man forelsker seg i Gud.
Senere kom arbeidet, det å elske i det daglige. – Det var vi veldig bevisste på, og det var jo derfor vi giftet oss. Vi var forelsket, men ekteskapets mål er den dype kjærligheten, den man finner frem til etter et helt liv med å gi seg selv til den andre. – Var det samme forventning knyttet til kirken også? – Absolutt! Vi var omgitt av mange eldre, kloke mennesker som hadde vært katolikker lenge. De viste oss en bærekraftig måte å være katolikk på midt i alt.
I Lund forteller Sebastian at det katolske miljøet preges av å være ganske intellektuelt, hvor dominikanerne spiller en viktig rolle. En sterk fornyelsesbevegelse etter 2. verdenskrig bidro til en holdning om å forsøke å leve midt i verden i dag, ikke isolere seg i en romantisert og nostalgisk versjon av Kirken. Sebastian tror det kan være en fristelse for konvertitter å ville gå tilbake til en enklere tid, en myteomspunnet tilværelse i Skandinavia før reformasjonen. – Vår forståelse av oss selv var at vi var en innvandrermenighet. Ja, vi var i kontinuitet med den globale katolske kirken, men vi var ikke de eneste restene av en Svensk gullalder, med et mål å gjenopplive “det kristne Sverige”.
FAMILIELIV:Sebastian oppga tanken om klosterkall da han fant noen han heller ville gi seg hen til for resten av livet. Foto: Privat.
Katolsk misjon og fristelser
Bilde
Det katolske misjonsprosjekt handlet mer om å invitere alle mennesker inn i et fellesskap med Kristus. Det handler ikke om å konvertere flest mulig i en overfladisk forstand, eller ta over landområder. Målet er å lede flest mulig til sannhet og faktisk fellesskap, mener Sebastian. – Kontinuitet kokes ikke ned til gamle kirkebygg og nasjonshistorie, den kommer av det sakramentale båndet mellom oss.
Selv om Sebastian forstår fristelsen spesielt konvertitter, eller katolikker i land hvor troen har blitt undertrykt, kan kjenne på – til å tenke på misjon i antall og større politisk makt – opplevde han selv frihet fra en viss misjonsnevrose som finnes i mange vekkelsesbevegelser. – Vi deler vår tro ved å leve. Den enkle evangeliske måten å misjonere på som jeg hadde med meg fra min oppvekst, hvor man skal snakke om Jesus med alle man kjenner og sørge for at flest mulig ble med i min forsamling, finner jeg ikke noe belegg for i katolsk lære. Det er ikke slik man måler kirkens fremgang.
Han tror det faller naturlig for det moderne menneske å ville måle suksess i sifrer og tall, men mener det heller handler om å lede andre til å erkjenne sannhet, og se det gode og det skjønne i Gud. – Vi lever vår tro ut i verden fordi vi ble elsket først. Vi elsker ikke vår neste med en baktanke om å forbedre vår konverteringsstatestikk. Vi skal ikke behandle folk som midler, vi skal se Kristus i den andre. – Selvsagt var det et fremskritt for samfunnet når vi både historisk og i dag omvender oss til kristendommen, og selvsagt har tall betydning i den forstand at hver eneste en av oss er viktige, men omvendelsen er bare starten på noe. Den synlige kirken har stor betydning i katolsk lære, men vi tror også at Guds veier er mer enn dette. Guds omsorg strekker seg lengre enn vi ser. Det er en romslighet i Den katolske kirke som appellerer til meg.
En enhetlig, paradoksal og mystisk kirke
Sebastian tror også det kan være en fristelse for katolikker å definere seg utfra hvordan man tar avstand fra andre. Ut fra identitet, livsstil eller andre ytre markører. – Men jeg tror Kirken er noe helt eget. Den er ikke som andre fellesskap, eller klubber. Det er ikke særlig behagelig å være katolikk, og det er ikke gitt at andre katolikker er mine favorittmennesker. Kirken er full av idioter, inkludert meg selv. Jeg tror ikke at kirken skal være et perfekt samfunn på jorden. Selvsagt er det ekstra tragisk når man ikke elsker hverandre innad i Kirken, men jeg tror det som i hovedsak binder katolikker sammen er Guds overnaturlige kjærlighet til oss. Det er sakramentene. Og det er bare gjennom dette overnaturlige båndet at Kirken kan fortsette å eksistere. Ikke på grunn av katolikkers evne til å elske hverandre eller vårt forsøk på å bli likt. – Det er derfor jeg elsker å være katolikk, det er noe annet. Det er å få næring fra Kirken og Kristi hjerte.
LEVENDE PARADOKS:– Vårt liv får en større betydning ved at det blir mindre viktig. Det er viktig i en kultur hvor alle er så opptatte av seg selv og sitt eget. Foto: Privat
– Var det mye som var vanskelig og uforståelig i møte med Den katolsk kirke?
Bilde
– I grunnen tror jeg det er sånn at – dette tar jeg rett fra John Henry Newman – har man først blitt overbevist om at Den katolske kirken er rett, så handler det mer om å tro på Kirken som enhet. Noe annet enn en samling oppfatninger og en liste med punkter hvor du er enig i minst 90%.
Det er viktigere at man tror på Kirkens autoritet som forvalter av Guds åpenbarelse, Kirkens autentiske identifikasjon med Kristus selv og formidler av visdommen om livet i Kristus, påpeker Sebastian. – Det betyr ikke at man ikke hele tiden kjemper med å tilegne seg Kirkens lære eller moral, og det betyr ikke at man alltid opplever argumentene som overbevisende. Det finnes tankekors og deler av troen som er mysterier! Ja, det finnes svar, men det er tydelig at disse svarene er til for å leves. Det å leve slik og lytte til Guds ord krever hele meg. Det går ikke an å flykte fra.
Innforstått i tillitten til Kirken, sier Sebastian, ligger det også en tanke om at han ikke nødvendigvis vet hva som er det beste for ham selv. Det har kanskje også gjort det vanskelige lettere. – Tro, håp og kjærlighet er helt nødvendige for denne ørkenvandringen. Det er klart det finnes oaser, teologi, trøst og sakramentenes som gir oss styrke, men livet i Kirken er ingen instant gratification.
– Det er ikke så lett som å lære seg katekesen og så bare jobbe på sin personlige hellighet. Jeg tror at for et moderne menneske, er det delvis slik at vi bør søke helliggjørelse, og leve det sakramentale livet som mennesker til alle tider har gjort, men jeg tror det å være en tenkende har blitt mye mer viktig i vår tid.
Sebastian trekker frem Karl Rahner (1904-1984). – Han har sagt noe slikt som at fremtidens kristne må være en mystiker. En kristen må kunne leve i spenningen mellom det vi vet og det vi ikke vet, og i det vi kan håpe å få et glimt av. Det er viktig for Sebastian at kontemplasjonen over Guds mysterier ikke bare er en sukkersøt historie og fromme følelser, men at man må kunne verdsette Guds storhet. – Vår tid er så pluralistisk. Vi søker gjerne en sterk identitet som kan redde oss fra det fluktuerende og relativistiske. Som kristne har vi fått en visshet som er veldig viktig, men man må kunne ta denne vissheten og leve med den uten å gjøre det til en snever identitet eller noe som skal beskytte deg fra tilværelsens kompleksitet.
Det er veldig viktig for ham som teolog at Kirken faktisk forvalter sannheten om Jesus, forteller han. Det er for eksempel viktig at vi finner frem til sanne idéer om treenigheten. Og at vi forstår hva det betyr at Guds nåde gjør mennesket fullkomment. Men troen har også et annet mål. Og det er at det tenkende, ansvarlige, voksne mennesket skal nå frem til en hvile og en ro i at mysteriet fortsatt er større enn dogmenes formularer. De peker frem til da vi skal få se Kristus ansikt til ansikt. – Ikke at katekesen ikke er viktig altså, men det endelige målet er ikke bare å stadig gjenta den i møte med virkeligheten. Man har et ansvar å tenke selv som katolikk. Lydighet og ansvar henger sammen. Vi skal ta ansvar for hvordan vi utøver vår lydighet til Kristus. Samvittigheten trenger å formes etter Kirkens lære, men samvittigheten er også Guds røst i den enkeltes liv. Det er noe vi skal være lydhøre til. Det er ikke noe enten eller, men et samspill.
Den hellige ånd og doktorgrad
I 2015 flyttet Sebastian til USA og tok en mastergrad ved University of Notre Dame. Han sier det som motiverte ham til å studere videre var oppmuntring fra professorer, ønsket om å forstå, og en misnøye med egne svar. Han finner alltid nye teoretiske problemer, noe han liker. Men arbeidet har også en eksistensiell dimensjon. Han tror han har vanskeligere for å tro enn mange andre. Han må hele tiden prøve å se om det han tror på holder. Samtidig sier han at det finnes det en frihet i å kunne bidra til en forståelse av Guds åpenbarelse og delta i en pågående samtale om hvem Gud er.
Han tror legmenn har en egen rolle å spille i Kirken i det å tilegne seg og formidle Guds sannhet. – Jeg liker veldig godt å snakke med unge studenter som har en energi og virkelig også kjemper med Gud på et intellektuelt plan.
Det er biskopene som inntar læreembetet og står for kirkens autoritative lære, noe han er takknemlig for. Som akademiker er han friere til å stille spørsmål uten å måtte komme frem til riktig svar hele tiden. – Moderne akademisk teologi har en viktig plass, den viser romsligheten i troen og i mysteriet, og at det finnes et potensial i å utforske det Gud har åpenbart om seg selv. Det fører samtalen videre og bidrar til åndslivet i kulturen, det inngår i en større sammenheng.
I Sebastians doktorgradsprosjekt kan vi se linjer og inspirasjoner fra hele hans troshistorie. Eks-pinsevennen som forsker på Den hellige ånds plass i Den katolske kirke. – Den katolske teologien anklages ofte for å ha mistet Den hellige ånd på veien. Årsakene til dette diskuteres, men Augustin nevnes ofte som skurken. Jeg beundrer på mange måter Augustin og jeg tror ikke det er så ille som mange skal ha det til. Det handler mye om språk, ikke at katolikker ikke tror at Den hellige ånd er virksom i verden og i kirken.
Via å lese Nicolaus Cusanus (1401-1464) argumenterer han for at Den hellige ånd, som Gudskraft i verden absolutt ikke har blitt glemt i vestkirken. – Vi snakker kanskje for lite om Den hellige ånd, men dette er heller et moderne problem enn et historisk problem i Kirken. Mitt perspektiv er at alt Gud gjør, gjør Han ved Den hellige ånd. Ånden skaper, frelser, opplyser, og gjør oss mer lik Kristus. Den hellige ånd er den som gjør sakramentet til et sakrament! – Det finnes et poeng i å ikke adressere Den hellige ånd hele tiden. Vi relaterer lettest til Kristus, som peker på Faderen, men det er hele tiden Ånden som binder dem sammen og åpenbarer Sønnen for oss. Så et litt sterkere fokus på ånden tror jeg er bra, det er viktig å forstå «hens» sentrale plass i Kirkens liv.
Abonner gratis på St. Olav magasin
Bilde
Ønsker du å motta kirkebladet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:
