Bli med på kirkevandring i Roma: Femtenhundretallskirken for dem fra bortenfor Alpene
Bilde
Publisert 18. januar 2023
|
Oppdatert 18. januar 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
ALTERTAVLE: Giulio Romanos Den hellige familie med de hellige Jakob og Markus (1522).
Etter 1417, da det skandaløse kirkeskismaet var over og Avignon-pavedømmet for lengst et tilbakelagt kapittel, fikk Roma fornyet relevans. Store ressurser ble nedlagt for å modernisere byen og få den til å skinne som den vestlige kirkens ubestridte hovedstad.
Tekst: Kristin B. Aavitsland
Oppgraderingen av Roma fortsatte gjennom hele 1500- tallet, og siden Den romerske kirken gjorde krav på universalitet, omfattet fornyelsesprosjektene også flere kirkebygg som tilhørte ikke-romere. Florentinerne og venetianerne, lombardene og genoveserne fikk alle opprustet sine historiske kirker i Roma, akkurat som franskmennene, portugiserne og spanjolene. Kirken for folk fra oltralpe, bortenfor Alpene, var fremfor alt S. Maria dell’Anima, som helt siden 1300-tallet hadde huset et hospits for flamske og tyske pilegrimer. Også den gjennomgikk arkitektonisk og kunstnerisk fornyelse. I de første årtiene av 1500-tallet ble den flunkende ny, og fikk utsmykning og monumenter utført av flere av tidens ledende kunstnere. I 1542 ble den endelig nyinnviet, tyve år etter at fornyelsen var ferdig.
Bilde
POPULÆR LEGENDE:Altertavlen i St. Bennos kapell, malt av Carlo Saraceni, 1618. Det kuriøse motivet er hentet fra en populær legende om at biskop Benno av Meissen kastet nøklene til byens domkirke i Elben for å forhindre den ekskommuniserte keiser Henrik IV i å komme inn, men fikk dem tilbake fra en fisker som hadde funnet nøklene i buken på en fisk han hadde fanget.
Valkendorfs minneplate
På 1500-tallet betjente S. Maria dell’Anima og det tilhørende hospitset ikke bare folk fra det vidstrakte tyske imperiet, men også dem som kom til Roma helt fra Skandinavia langt mot nord. En av dem var den lærde svenske presten Olaus Magnus, som ble utnevnt til erkebiskop i eksil på flukt fra reformasjonen. Nå i høst har denne kirken fått et nytt håndfast vitnesbyrd om sin historiske forbindelse til Norden: en minneplate til ære for erkebiskop Erik Valkendorf av Nidaros, som var medlem av S. Maria dell’Animas brorskap. Man kan lese mer om Valkendorf og minneplaten hans her. Minneplaten gjør kirken vel verdt et besøk for nordmenn som kommer til Roma, men det er mye mer å se her enn monumentet over den norske erkebiskopen.
Bilde
MAKTEN PÅ TOPPEN:Maria dell’Animas kirketårn, satt opp i 1502. Habsburgernes dobbeltørn kom på plass i løpet av 1800-tallet.
Den habsburgske værhane
Det første glimtet man får av S. Maria dell’Anima når man går vestover fra Piazza Navona, er klokketårnet. Det er ulikt alle andre kampaniler i Roma, med et spir dekket av glaserte takstein i ulike farger, slik skikken er i Sentral-Europa, og den habsburgske dobbeltørn troner som en slags værhane i toppen (ill. 1). I det man kommer inn i gaten som bærer kirkens navn, ser man den flate renessansefasaden i gul tegl med tre portaler og detaljer i travertin og lyserød marmor (ill. 2). De lærde strides om hvorvidt det er Sansovinio, Bramante eller Peruzzi som har tegnet den. En yndig skulpturgruppe i gavlfeltet over den midtre portalen gir et tydelig signal om hvem kirken er viet til: Vår frue sitter med Jesusbarnet på fanget, flankert av to nakne menneskeskikkelser som ydmykt ber om hennes forbønn (ill. 3). De forestiller sjeler i skjærsilden – og illustrerer at kirken er tilegnet Beatae Mariae Animarum, sjelenes salige jomfru Maria. Speciosa facta es, står det under til Vår Frues pris: Du er skapt vakker!
Bilde
DE FORTAPTES HÅP:Skulpturgruppen i gavlfeltet over midtportalen: Vår Frue med Jesusbarnet mellom to sjeler i skjærsilden.
Finansiert av styrtrik bankier
Går man inn i kirken, åpner det seg et luftig og høyloftet rom med grunne krysshvelv båret av ranke pilarer. Romdisposisjonen er uvanlig i romersk sammenheng. De italienske arkitektene som sto for ombyggingen av kirken, valgte en «tysk» form og reiste en såkalt hallkirke, der det er like høyt under taket i hovedskip som i sideskip. Interiørets utforming og utsmykning bærer ellers umiskjennelig preg av Italia. Blikket dras mot det dype koret, der hvite marmorengler omkranser manieristen Giulio Romanos altertavle av Den hellige familie med evangelisten Markus og apostelen Jakob (ill. 4). Disse to er med fordi de er navnehelgener til oppdragsgiveren, den styrtrike tyske bankieren Jakob Fugger og hans nevø Markus. Giulio Romano ferdigstilte dette verket samme år som Erik Valkendorf døde i Roma – og muligens også ble gravlagt i denne kirken med den flunkende nye altertavlen.
PAVENS DYDER:Baldassare Peruzzi, Michelangelo Senesi og Niccolò Tribolo: Pave Hadrian VIs gravmæle (1523).
Pave Hadrian VIs grav
Bilde
Én av dem vi med sikkerhet vet at fikk sin grav året etter Valkendorfs død, er han som den norske erkebiskopen hadde reist til Roma for å møte, nemlig pave Hadrian VI. Hans pontifikat var kortvarig – fra januar 1522 til september 1523, og han rakk derfor ikke å gjennomføre de mange sårt tiltrengte reformer han hadde planer om. Hadrian VI kom fra Utrecht og er historiens hittil eneste nederlandske pave; lite elsket av den romerske kirkelige eliten som fryktet at reformer ville frata dem deres privilegier. Men om han ikke var særlig populær i Roma, fikk han likevel et flott gravmæle, formgitt av den navngjetne Baldassare Peruzzi. Det er inkorporert i den høyre veggen i koret, rikt utsmykket med marmorskulptur: på toppen av sin sarkofag hviler den avdøde paven selv på en madrass av hvit marmor, med albuen støttet på en stabel av puter, også de i marmor. Relieffet nedenfor viser Hadrian VIs inntog i Roma, og i nisjer på hver side står personifikasjoner av fire dyder som reformatorpaven satte høyt, kanskje nettopp fordi de ble så neglisjert i kirkens hovedstad på 1520-tallet: Klokskap og Rettferdighet til høyre, Måtehold og Styrke til venstre.
Sidekapellene i S. Maria dell’Anima har alle interessante utsmykninger av høy kvalitet, og ikke overraskende er flere av dem innviet helgener fra det tyske imperiets territorium, som St. Benno av Meissen og St. Johannes Nepomuk av Praha. Kanskje er det tilfeldig, men i hvert fall er det passende, at disse, i likhet med Erik Valkendorf, blir æret for å ha kjempet for Kirkens frihet i konflikt med verdslige herskere.
28. november ble erkebiskop Erik Valkendorf av Nidaros hedret av norske katolikker og lutheranere i Roma, på dagen 500 år etter at han døde.
Tekst: Øivind Østang, Roma
VALKENDORFS SISTE HVILE: Maria dell’Animas renessansefasede fra 1514. Innskriften på gesimsen over portalene lyder: Templum Beatae Mariae de anima hospitalis teutonicorum MDXIIII
I den tyske kirken Santa Maria dell’ Anima, like ved Piazza Navona, ledet dagens katolske biskop Erik i Nidaros, Erik Varden, vesper (kveldsbønn). Med seg hadde han den lutherske presesbiskopen av Nidaros Olav Fykse Tveit, den lutherske domprosten der, Ragnhild Jepsen, ledelsen for det tyske prestekollegiet ved kirken, representanter for de katolske biskopene i Oslo og Tromsø, ambassadør Johan Vibe og bofaste og tilreisende nordmenn og andre.
Bilde
Minnetavlen over danskfødte Valkendorf ble avduket av biskop Fykse Tveit, før biskop Varden velsignet den.
– I sin tid, på sin vakt, fylte Erik Valkendorf bispeembetet med kontinuitet og fornyelse. Det ser vi i de mange initiativene han tok for å opprettholde, organisere og beskytte Kirken i Nidaros erkebispedømme – og dermed også i Norge, sa biskop Fykse Tveit.
Han viste til at Valkendorf fikk trykket liturgiske bøker for hele kirkeprovinsen, og gjennomførte en omfattende restaurering av oktogonen rundt høyalteret i Nidarosdomen.
