Påskerefleksjoner fra Tautra Mariakloster
Ilustrasjon: «Jesu siste måltid» av Gerbrand van den Eeckhout (1621 – 1674), kan ses i Rijksmuseum, Amsterdam.
«Vi bør juble over Vår Herre Jesu Kristi kors, for hos han er vår frelse, vårt liv, og vår oppstandelse, og gjennom ham blir vi frelst og befridd», lyder inngangsantifonen i skjærtorsdagsmessen vår, innledningen til den høytidelige feiringen triduum.
Tekst: sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO og sr. Maria Rafael Bartlett OCSO
Disse tre helligste dagene i kirkeåret viser egentlig tre aspekter av ett og samme mysterium: Kristus gav sitt liv til oss og for oss. Noen større kjærlighet enn dette finnes ikke … for så høyt elsket Gud verden at han gav sin enbårne sønn, som ble kjøtt og blod for vår skyld og bodde blant oss. Noen større kjærlighet enn dette finnes ikke … enn at Jesus av fri vilje gav avkall på sitt eget liv for oss på et kors. Guds uendelige kjærlighet til oss kjenner ingen grenser.
I løpet av disse tre dagene beveger vi oss mot påske mens vi husker på og takker ham for det han har utrettet for oss. Vi minnes kvelden da Jesus feiret det jødiske påskemåltid med sine disipler, som peker på hans egen påske som ble vår befrielse fra synd og død. Brødet han brakte var hans egen kropp. Vi nærer ærbødighet for korset, som er kilden til frelsen og livet i full fylde. Vi ser mot graven sammen med dem som elsket Jesus. Vi er der idet hans strålende livslys bryter frem gjennom dødens mørke.
Alle de fire evangeliene skildrer Jesu lidelse og død under jødenes påskefeiring i Jerusalem. I de synoptiske evangelieneii er Jesu siste kveldsmåltid med disiplene et jødisk påskemåltid. I Johannesevangeliet finner det siste måltidet sted før påske – Jesus dør i det samme øyeblikk som lammet til påskemåltidet blir ofret. Uansett er poenget klart: Jesu lidelse og død var begynnelsen på en ny påske, som vi feirer i det eukaristiske måltidet.
Følg påsken i liturgien i kirken og gjennom søstrenes refleksjoner skjærtorsdag, langfredag og påskeaften (vigilien).
Skjærtorsdag
YDMYKHET: «Kristus vasker disiplenes føtter» (ca. 1575), maleri av Jacopo Robusti Tintoretto (1518 – 1594).
Kveldsmessen slår an en gledestone når våre stemmer, orgelet og kirkeklokkene synger til Guds ære, han som befridde sitt folk fra slaveri den første påsken. Den første lesningen gjenforteller nettopp historien om israelittenes flukt fra Egypt (2 Mos 12,1–14). Denne har det jødiske folk gjenfortalt år etter år gjennom århundrene, og minnes den dag i dag med et eget måltid.
Den tidligste skildringen av eukaristien finner vi i Paulus’ første brev til menigheten i Korint (11,23–26). Nettopp denne er andre lesning i skjærtorsdagsmessen. Versene 17–22 og 27–34 gir oss konteksten. Her kritiserer Paulus korinterne for eukaristifeiringen deres. Det er ikke ritualet som feires feil. Nei, problemet er at det er splittelse i menigheten (v. 18–19). Eukaristien skal være et fellesskap i Kristi blod, slik refrenget til dagens gradualesalme slår fast: «Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod?» (1 Kor 10,16). Når vi deler brød og kalk, Herrens legeme og blod, forkynner vi Herrens død. Det skulle også bli et uttrykk for vårt fellesskap med hverandre: «Fordi det er ett brød, er vi alle en kropp.» (1 Kor 10,17).
Dagens evangelium er forunderlig nok ikke innstiftelsen av nattverden, men historien om da Jesus vasket disiplenes føtter, som en tjener (Joh 13,1–15). På veien til Jerusalem, hadde Jesus sagt til sine disipler: «Menneskesønnen kommer ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,28). Disse ordene er til oss. Fotvaskingen er både et forbilde og et påbud for oss: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre … Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre» (Joh 13,15–34). Under skjærtorsdagsmessen er dette symbolisert ved at presten vasker føtter til tolv medlemmer av menigheten etter homilien.
Dagens evangelium
Han gav dem det ytterste bevis på sin kjærlighet
Påskehøytiden var ennå ikke begynt; men Jesus visste at timen var kommet, da han skulle dra fra denne verden over til sin Far. Og som han alltid hadde vist dem som var hans her i verden, hvor han hadde dem kjær, gav han dem nå det ytterste bevis på sin kjærlighet.
Aftensmåltidet var i gang; og djevelen hadde allerede inngitt Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde ham. Jesus, som visste at Faderen hadde overlatt alt i hans hender, og at som han var utgått fra Gud, var det til Gud han vendte tilbake, reiser seg da fra bordet, legger kappen av seg og binder et klede om seg. Så heller han vann i et fat og gir seg til å vaske disiplenes føtter og tørre dem med det klede han bærer om livet.
Han kommer da også til Simon Peter. Men han sier: «Skal du vaske mine føtter, Herre?»
Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det siden.»
Men Peter sier: «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!»
Jesus svarer: «Får jeg ikke vaske deg, har du ingen plass hos meg.»
Da sier Simon Peter: «Ikke bare føttene, Herre, men hendene og hodet med!»
Jesus sier: «Den som har tatt et bad, trenger ikke vaske seg, han er ren over det hele. Og dere er rene – dog ikke alle.» Han visste nemlig hvem forræderen var; derfor var det han sa at de ikke alle var rene.
Da han var ferdig med å vaske deres føtter, og hadde tatt på seg kappen og satt seg til bords igjen, sa han til dem: «Forstår dere hva jeg nå gjorde for dere? Dere kaller meg ‘Mester’ og ‘Herre’, og dere gjør rett i det; jeg er det. Men har da jeg, som er Herren og Mesteren, vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter; det er et eksempel jeg har gitt dere, og hva jeg har gjort for dere, skal også dere selv gjøre.»
Joh 13,1–15
Etter slutningsbønnen i messen blir det hellige Sakramentet overført til et oppbevaringssted inntil et bestemt tidspunkt om kvelden. I løpet av disse timene er vi invitert til å bli med Jesus og våke og be med ham (Matt 26,38 –41), slik Jesus inviterte sine disipler denne første skjærtorsdagen. Vi kan gjøre det i kirken og vi kan også fortsette å gjøre det hjemme.
Hvordan kan denne kvelden bli spesiell for oss, slik den første påskekvelden var – og er – for det jødiske folk? Vi må ordne oss så skjærtorsdag kveld – og de to neste triduums dager – virkelig bli forskjellige fra vanlige dager. Disse er de viktigste dagene i kirkeåret. Hvordan kan vi se på internett, Netflix, TV eller lese krimbøker når våre tanker skal fokusere på det Jesus har gjort for oss? Erkjenner vi virkelig det Jesus har gjort for oss?
La oss dette året minnes hva Herren har gjort for oss, hva det betyr for oss, og hva vi er kalt til som hans disipler i dag. Kanskje vi kan snakke om det i familien eller med en venn.
Les mer om påskens mysterier
- Påsken – årets liturgiske sentrum
- Den stille uke og påsken
- La oss gå opp til Jerusalem
- Påskefeiringen og kirkens liturgi
- Påskesekvensen «Victimae paschali laudes»
Refleksjoner over Det hellige triduum ved p. Josef Ottersen og p. Hallvard Hole
- Guide til kirkeårets høydepunkt: skjærtorsdag
- Guide til kirkeårets høydepunkt: langfredag
- Guide til kirkeårets høydepunkt: vigilien
Kateket Peder Josef Foss' artikkelserie om Det hellige Triduum
- Skjærtorsdag: «Får jeg ikke vaske deg, har du ingen plass hos meg.»
- Langfredag: «Det er fullbrakt.»
- Påskevigilien: Kristus er oppstanden! Alleluia! Alleluia! Alleluia!
Sr. Anne-Lise Strøms betraktninger om Påskens hellige triduum
Anne Samuelsen ocds' meditasjoner over påskehøytiden
- Meditasjon over palmesøndag 2022: Velsignet er han som kommer, kongen i Herrens navn!
- Meditasjon over skjærtorsdag 2022: Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
- Meditasjon over langfredag 2022: Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena.
- Meditasjon over påskedag: «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester.