500-årsjubileum: Norges skjebne ble lagt i hans hender

– Han var ikke alene i Norge, men ble stående alene mot den sterke danske kongemakt i Europa. Det ble hans – og Norges – skjebne.

ENGELBREKTSSONS DILEMMA: – På den ene siden skulle erkebiskopen holde Norge fritt med eget riksråd og egne institusjoner. På den annen side han beholde Kirkens selvstendighet, både som organisasjon og teologisk, sier historiker Henning Laugerud. Tirsdag 30. mai er det 500 år siden Olav Engelbrektsson ble valgt til erkebiskop av Nidaros. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Tirsdag 30. mai er det 500 år siden Den katolske kirke valgte sin siste norske erkebiskop.

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen

30. mai 1523 valgte domskapitelet i Nidaros Olav Engelbrektsson til ny erkebiskop av Trondheim. Han etterfulgte Erik Valkendorf (1510 – 1522), som døde i Roma året før. Engelbrektsson ble den siste leder av et norsk riksråd og den siste katolske erkebiskop i Norge, for i 1537 var reformasjonen et faktum.

– Noen forfattere fremstiller ham som en helt, andre som en tragisk skikkelse, dømt til å mislykkes. Hva tenker du om ham?

– En blanding av de to, sier historiker og forfatter Henning Laugerud:

– Det er noe tragisk over hans liv – det gikk galt og prosjektet mislykkes: Norge ble reformert og mistet sin selvstendighet. Han var dermed den tapende part. På den annen side: Det var nok ikke åpenbart for ham, eller for folket i Norge, i 1537. På det tidspunktet kunne fortsatt alt skje. Danskekongens reformasjonsprosjekt var i sin spede begynnelse og kunne gått andre veien, sier Laugerud, som utgav boken «Reformasjon uten folk. Det katolske Norge i før- og etterreformatorisk tid» på St. Olav forlag i 2018.

– Det mest tragiske var at han døde allerede vinteren 1538, i Belgia. Det punkterte den organiserte reformasjonsmotstanden i Norge i og med at lederen forsvant så raskt, sier Laugerud, som mener det er god grunn til å hevde at reformasjonen kunne gått begge veier i 1537 og årene like etter:

– Engelbrektsson forlot en garnison på festningsverket Steinvikholm i Åsenfjorden, en arm av Trondheimsfjorden. Han tok også med seg midler til å drive kampen videre. Han forventet på det tidspunkt hjelp fra keiser Karl V og habsburgerne, som hadde styrker i det som da ble kalt Nederlandene, så var han en helt eller ikke? Han gjorde iallfall en heroisk innsats for å berge Kirken og norsk selvstendighet. For meg må man gjerne tenke på ham som en helt i den forstand – han lot seg ikke knekke, han inspirerte andre og holdt disiplin og lojalitet oppe.

Olav Engelbrektsson (biskop 1523 –1538)

Olav Engelbrektsson eller Engelbriktsson, f. ca. 1480 i Trondenes, magister, klerk i Oslo, dosent i Rostock, kannik i Nidaros, muligens sogneprest på Veøy, dekan i Nidaros og official, ble 30. mai 1523 av domkapittelet enstemmig valgt til erkebiskop. 9. desember samme år ble han av pave Clemens VII i Roma befordret til embetet, i konsistorium 14. desember innrømmet pallium og 15. desember bispeviet. Til Nidaros kom han tilbake 31. mai 1524. Han måtte 1. april (påskedag) 1537 flykte fra erkebispedømmet da kong Christian IIIs lutherske reformasjon skulle gjennomføres med militærmakt. Erkebiskop Olav Engelbrektsson slo seg ned i Lier i Brabant der han døde 6. februar 1538 i og ble begravet ved høyalteret i St. Gummarus kirke.

Storpolitisk spill om Norge

1. april 1537 setter erkebiskopens skip kurs for eksil. Kirken i Norge er uten leder og reformasjonen er et faktum. I 1538 dør Engelbrektsson etter noen dramatiske år ved makten.

– Hvilke politiske og strategiske dilemma sto han oppi?

– For erkebiskopen handlet det om å bevare det norske kongedømmets selvstendighet i en situasjon hvor de danske kongene iallfall de siste 100 årene hadde forsøkt å etablere mer direkte kontroll over Norge. Forholdet mellom Danmark og Norge var altså komplisert i lang tid før reformasjonen. På den ene siden skulle erkebiskopen holde Norge fritt med eget riksråd og egne institusjoner. På den annen side han beholde Kirkens selvstendighet, både som organisasjon og teologisk. Tro er et viktig anliggende, åpenbart, for Olav Engelbrektsson: Hans ambisjon var å bevare den katolske tro, lære og det selvstendige kirkelige fellesskap, forklarer Laugerud.

Etter reformasjonen overtar danskekongen Kirken – og kontrollerer dermed også troen.

– Det handler om teologi og åndelighet, men også om verdslige verdier: Kirkens eiendommer og verdisaker, som ble oppbevart i kirker og klostre, sier Laugerud.

Danskekongene hadde nemlig en dobbel motivasjon for reformasjonen: Med den ville de både skaffe seg kontroll over Kirkens verdslige verdier og de kunne avskaffe riksrådet, som representerte det selvstendige norske riket.

– Kirken og statens selvstendighet hang tett sammen. Avsatte du erkebiskopen, avsatte du også rikrådet. I Norge styrte Kirken. Den norske adelen var i stor grad i Kirkens tjeneste, ikke kongens. Reformasjonsprosjektet ble nøkkelen til å ta kontroll på Norge, politisk og økonomisk. Når det gjelder den folkelige tro, var det ikke like enkelt. Det tok lenger tid.

BISKOPENS BORG: Steinvikholm slott var den siste katolske
erkebiskop av Nidaros' siste tilholdssted i Norge. Foto: Gorm Kallestad_SCANPIX

Steinvikholm

Erkebiskop Olav Engelbrektssons Steinvikholm slott er ey festningsverk på Steinvikholmen i Trondheimsfjorden. Anlegget ble bygd i perioden 1524 – 1532 for å vise og befeste Kirkens og erkebiskopens makt. Etter at Nidarosdomen brant i 1531 og reformasjonen raste innover landet i 1537, flyttet erkebiskopen Hellig Olavs levninger til festningen på Steinvikholmen. Våren 1537 ble han tvunget på flukt via Sverige til Nederlandene. Der døde Norges siste erkebiskop i 1538. Olavsskrinet stod igjen på Steinvikholmen, og danske tropper ribbet det for verdier i 1540: 95 kilo sølv, 170 små og store krystallstener og litt gull ble sendt til kongen i København. Helgenkongens levninger ble forsøkt røvet av svenske soldater, så ble han gravet ned og gravet opp, og til slutt, i 1568, atter lagt i vigslet jord under Nidarosdomens stengulv.

Tar du deg ut til Steinvikholm, er du ikke langt unna Tautra Mariakloster.
Du biler dit på 20 – 30 minutter.

DANSK ADEL: Vincens Vincenssøn Lunge hørte egentlig til den danske
adelsfamilien Dyre, og han var sønn av Vincens Iverssøn Dyre som eide godset
Tisbæk på Jylland. Vincens tok imidlertid, som sine brødre, slektsnavn etter
sin mor, Kirsten Lunge. Her Dyre-familiens våpenskjold. Ill.: Wikimedia

Troppene som ikke kom

Olav Martinsen skriver i katolsk.no’s Engelbrektsson-biogfari: «I erkebispegården 3. januar 1536 sto erkebiskopen fram på møtet [i riksrådet] og sa at han hadde lovnad fra [ Habsburger-]keiseren og pfalzgreven om at de ville komme med en stor hær til våren og ta både Danmark og Norge. Erkebiskopen ville deretter sette rådsmennene i fengsel. Dette var ikke nok for enkelte, de krevde død over Vincens [Lunge]. Erkebiskopen gikk med på dette, og Vincens Lunge ble hogd ned i sitt herberge og de andre satt i fengsel på Tautra.» Et halvt år senere var det klart at det ikke kom noen utenlandske styrker og erkebiskopen måtte kapitulere.

– Hva forteller disse hendelsene oss?

– Kirken i Norge og dens allierte var lovet militærhjelp fra habsburgerne. Den skulle egentlig allerede vært påvei, men kom aldri, fordi det ble krig mellom Østerrike-Ungarn og Frankrike. Det er dokumentert i brev fra erkebiskopens folk på kontinentet at fartøyer og tropper, som skulle seile til Norge, bare ventet på ordre og godt vær. Så endte habsburgerne i krig med Frankrike og trengte soldatene selv. Hvis dette ikke hadde skjedd, ville det sannsynligvis stått en styrke i Norge på flere tusen mann. Da ville alt sett anderledes ut, også fordi danskekongen ikke kunne komme i konflikt med Karl V og habsburgermonarkiet. Habsburgerne var den tids NATO for Norge – og Den katolske kirke, sier Laugerud.

Erkebiskopen lå i krig med riksråd Vincens Lunge, som altså ble drept i 1536. Han var også ansvarlig for fengslingen og henrettelsen av motstanderen Nils Lykke i 1535.

– Hvordan vil du beskrive erkebiskopens ledelse av Kirke og land?

– La meg kommentere Vincens Lunge – han var en erkeopportunist og taskenspiller. Han klarte å skaffe seg en posisjon i Norge blant annet som lensherre ved Bergenhus (festningen i Bergen). Bergen var da den desidert største og rikeste byen i Norge. I begynnelsen spilte han på lag med riksrådet og erkebiskopen. Han giftet seg sågar inn i den mektige Austrått-familien. Så skifter han side og støtter etterhvert danskekongen, forklarer Laugerud om Lunge.

Den danske adelsmannen skaffer seg systematisk mer eiendom i Norge, blant annet kirkegods, som han med kongens støtte rett og slett stjeler.

– Han var upopulær i Norge og blant annet plyndrer hans menn Apostekkirken i Bergen. Det er rett og slett ikke mye pent å si om ham. Han sitter i det norske riksrådet og er blant de rådsmedlemmene som blir arrestert i Trondheim i 1536. De andre blir satt i arresten, mens Lunge blir drept. Vi vet ikke om han blir drept på erkebiskopens ordre eller om han setter seg til motverge idet han blir forsøkt arrestert. Det fremstilles ofte som om erkebiskopens styrker angrep og drepte ham, men det kan like gjerne være at han satte seg til motverge og ble drept i kamp. I den politiske situasjonen erkebiskopen var i, og sammenlignet med hvordan danske konger og adelsmenn oppførte seg, så er dette ingenting. Danskekongen og hans representanter drev kynisk og uetterrettelig maktspill i Norge og opptrådte hardhendt overfor både bønder og andre norske borgere. Det var en brutal tid, konkluderer Laugerud.

Det er litt anderledes med Nils Lykkes henrettelse. «En mindre heldig avgjørelse», sier Laugerud, men viser til at lovverket var klart: Han var anklaget for incest – og straffen var døden.

– Ikke det vi forstår med incest, men han hadde hatt kjødelig omgang med sin svigerinne. De var ikke altså i slekt, men dette var definert som incest på den tiden. Vincent Lunge og fru Inger til Austrått (Römer-slekten) la press på biskopen for å straffe Lykke. Dette handlet også om arv, for om han ble henrettet, ville de overta hans eiendommer og verdier. Her lar erkebiskopen seg presse. Han tror åpenbart at det er mulig å få til en politisk allianse med Lunge- Austrått. Lykke blir dermed ofret som en bonde i et strategisk sjakkspill. Det var ikke noe erkebiskopen gjorde med lett hjerte og han angret dypt på det i ettertid. Her skimter vi også noe av forklaringen på den åpne konflikten mellom erkebiskop Engelbrektsson og Lunge i ettertid.

Laugerud presiserer at våre historiske kilder ikke gir klare svar, og at dette er hans tolkning av hendelser langt tilbake i tid. Det man kan si med sikkerhet er at erkebiskopen befant seg i en politisk situasjon, som var ekstremt uoversiktlig og labil.

– Han skulle bevare en selvstendig norsk nasjonal linje med svært begrensede ressurser. Han hadde ingen militære kapasiteter av betydning sammenlignet med hva danskekongen kunne stille med. Han befant seg hele tiden i en meget presset situasjon, hvor han måtte forhandle, skaffe seg alliansepartnere, også blant folk som neppe var førstevalget. Alle som kunne demme opp mot danskekongens innflytelse, var aktuelle. Derfor mener jeg at det er imponerende at han klarer å sjonglere dette så lenge som han gjør og i lange perioder klarer å etablere norsk selvstendighet og hevde Kirkens og statens frihet. En dårligere kvalifisert person ville gitt tapt mye tidligere enn han gjorde, resonnerer Laugerud.

BYGGHERRE: Olav Engelbrektsson var også en av de største byggherrer landet har hatt. Han har bygd en stor del av erkebispegården i Trondheim (foran), men fremfor alt er han byggmesteren av Steinvikholm. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Sterk og kompetent

Olav Engelbrektsson flyktet til i Lier i Brabant, der han døde 6. februar 1538. Han ble begravet ved høyalteret i St. Gummarus kirke. Martinsen skriver i katolsk.no-biografien at «ser man Olav Engelbrektsson mot sin norske samtid, blir han ingen liten mann, men han blir en ensom mann».

– Hvordan vil du oppsummere vår siste erkebiskops liv og levnet 500 år etter at han ble valgt?

– Han fremstår som en sterk, kompetent leder både kirkelig og politisk, men med få ressurser til hjelp. Det er imponerende at han holder stand så lenge. Han sto ikke alene. Han hadde stor støtte i norsk befolkning, blant bøndene og norsk adel. Han var en populær og elsket overhyrde, som både biskoper, prester og andre hadde tillit til. Han fremstår som en skikket erkebiskop. Med unntak av Hans Rev, den danske biskopen av Oslo, så var alle andre biskoper lojal mot sin erkebiskop. Han var ikke alene i Norge, men ble stående alene mot den sterke danske kongemakt i Europa. Det ble hans – og Norges – skjebne.

Biografi: Henning Laugreud

Henning Laugerud (f. 1961)
Kunst- og kulturhistoriker ved Universitetet i Bergen.
Har arbeidet med og skrevet bredt innenfor europeisk kultur-, idé- og kunsthistorie fra middelalder til 1500-tall.
Han har særlig konsentrert seg om religiøs mentalitet og kristendommens materielle og visuelle kultur i middelalder og tidlig nytid.
Andre bøker: Myten om det moderne, Norsk fritenkerhistorie 1500-1850.

Om Reformasjon uten folk. Det katolske Norge i før- og etterreformatorisk tid

Boken er tilgjengelig i St. Eystein bokhandel, Trondheim, og St. Olav bokhandel, Oslo.
Den kan også kjøpes i St. Olav bokhandels nettbokhandel.
Antall sider: 364
Forlag; St. Olav forlag

Kong Christian III (1503 – 1559)

Christian III var norsk konge i perioden 1537–1559. Etter å ha overvært riksdagen i Worms ble Christian en ivrig lutheraner, og da han i 1525 fikk Tønning og Haderslev som len, begynte han å innføre reformasjonen der. Ved Københavns overgivelse i 1536 stod Christian III som seierherre, og i oktober samme år undertegnet han den danske håndfestning, som blant annet bestemte at Norge skulle ligge under Danmarks krone på linje med de danske landskapene. På riksdagen i København i oktober 1536 ble det vedtatt en ny kirkeordning som innebar innføringen av en luthersk statskirke. Ved Christian IIIs død var Danmark Østersjøens mektigste stat. (Kilde: snl.no)

Erkebiskop Olav Engelbrektsson (1480 – 1538)

Olav Engelbrektsson var av bondeætt eller lavadel. Han ble født i Trondenes ca. 1480. Fra 1503 til 1514 studerte han hovedsakelig i Rostock. 10. mai 1515 blir han nevnt som kannik i Nidaros. Den 17. september samme år ble han utnevnt til dekan av pave Leo X. Tross sin unge alder var han nå den fremste mann i domkapitlet, nest etter erkebiskopen. Engelbrektsson velges til erkebiskop i 1523 etter forgjengeren Erik Valkendorfs død under et opphold i Roma. Etter langvarig strid med danskekongen seilte han ut fra Trondheim 1. april 1537. Han hadde med seg Nidaros domkirkes arkiv og kostbarheter. Han bosatte seg etterhvert i Lierre i Brabant, Nederland, der han døde 7. februar 1538. Den siste erkebiskopen i Nidaros ble begravd foran høyalteret i kirken Saint Gommaire. (Kilde: katolsk.no)