ENDRINGER: Pave Frans fornyer Vatikanstatens Grunnlov, som erstatter den av 26. november 2000, utstedt av Johannes Paul II, som i sin tur etterfulgte den som ble utstedt 7. juni 1929 av Pius XI. FOTO: NTB, Reuters, Yara Nardi
13. mai 2023 «promulgerte» (fra latin promulgare «offentlig bekjentgjøre») pave Frans en ny Grunnlov (italiensk: Legge fondamentale) for Vatikanstaten. Den trer i kraft 7. juni 2023. Den nye Grunnlov erstatter Grunnloven fra 2000 som igjen erstattet Grunnloven fra 1929.
Tekst: Mgr. Torbjørn Olsen,
kirkerettsekspert
For nordmenn kan dette virke merkelig. Vår Grunnlov er datert 17. mai 1814, og selv om enkeltbestemmelser stadig er blitt endret (og også språkformen et par ganger), har folk og myndigheter holdt fast på det er den gamle Grunnlov som skal bestå. En del juristers våte drøm om å få skrive en helt ny Grunnlov, er aldri blitt innfridd. At Grunnloven vår inneholder en del åpenbare mangler (ut fra det som var vanlig i tiden da slike tekster mest ble til), f.eks. en innledende liste over borgernes rettigheter (og plikter), har ikke kunnet rokke ved Grunnlovens standhaftighet.
Men i andre land har det vært annerledes. Nye grunnlover eller «konstitusjoner» er stadig blitt vedtatt, noen ganger etter politiske omveltninger, andre ganger fordi de eldre var «gått ut på dato». Vatikanstaten følger altså heller «normalen» enn den norske mal. Samtidig må det sies å være noe påfallende at man etter bare 23 år har funnet det riktig å skifte ut Grunnloven.
«Om morgenen 20. september 1870 brøt italienerne gjennom Romas bymur (med 45 000 soldater, mot pavens 15 000), og Kirkestatens reelle og endelige undergang var inntruffet. Paven aksepterte ikke det, og levde siden som «frivillig fange» i Leobyen (tilsvarende det nåværende Vatikanet).»
Ung stat med fersk grunnlov
Før vi ser på den nye Grunnlov for Vatikanstaten, er det nødvendig å si noe om selve staten. Den er ikke gammel. Opprettelsen skjedde i 1929. Den gamle «Kirkestaten» – som på det meste dekket store deler av Mellom-Italia – gikk tilbake til «uminnelige tider», dog formelt til 700-tallet etter Kristus og reelt til noe av det statlige vakuum som oppstod etter Vestromerrikets undergang og som delvis biskopen av Roma (paven) kom til å fylle. Ved Italias samling midt på 1800-tallet avviste paven at Kirkestaten skulle bli en del av Italia. Men denne ble bit for bit okkupert og annektert av Italia. Om morgenen 20. september 1870 brøt italienerne gjennom Romas bymur (med 45 000 soldater, mot pavens 15 000), og Kirkestatens reelle og endelige undergang var inntruffet. Paven aksepterte ikke det, og levde siden som «frivillig fange» i Leobyen (tilsvarende det nåværende Vatikanet). Motsetningen og uforsonligheten mellom stat og Kirke vedble i mange tiår, og var nok til lite glede for italienerne som elske landet og Kirken. Men sterke krefter på begge sider motsatte seg enhver form for kompromiss. Det skulle vare frem til to sterke menn valgte å «overkjøre» intern motstand, nemlig statsminister Benito Mussolini og pave Pius XI. Ved inngåelsen av Lateranavtalene (italiensk: Patti Lateranensi) i 1929 la paven bak seg «Det romerske spørsmål» og Italia anerkjente Leobyen som territoriet til en egen stat med paven som statsoverhode. (Avtalene inneholdt også en rekke andre ting om økonomi, katolisismens stilling i Italia, eksterritorialitet osv..) Paven fulgte opp ved å opprette «Vatikanstaten» (italiensk: Stato della Città del Vaticano). Av praktiske grunner overtok den nye staten det meste av italiensk lovgivning på det daværende tidspunkt. Men mye måtte nyskapes. I den sammenheng ble den første Grunnlov for Vatikanstaten utarbeidet, og man skaffet seg flagg, statsvåpen og statssegl. Hertil hører også nasjonalsang (endret flere ganger, den nåværende går tilbake til 1949):
Hør «Himno Pontificio» fremført av The Vatican Choir
«Vatikanstaten må statsrettslig betegnes som et absolutt valgmonarki, der monarken (paven) ikke står til ansvar for andre enn Gud.»
Garanti for Kirkens frihet
Den kirkelige begrunnelse for å holde seg med en «egen territoriell stat» er å garantere Kirken og paven absolutt frihet i utøvelsen av forkynnelsen og den kirkelige ledelsesvirksomhet. Dette har gått igjen fra Grunnlov til Grunnlov. Det må dog skilles klart mellom Vatikanstaten og f.eks. Den romerske kurie (med de øverste «kirkelige departementer»). Det må også skilles nokså klart mellom kirkerett og borgerlig rett i Vatikanstaten. Borgerlige tvister og straffbare forhold behandles ikke etter kirkeretten, men etter Vatikanstatens lovgivning. Vatikanstaten har egne domstoler som er forskjellig fra de kirkelige «tribunaler» osv.. (Vatikandiplomatiet representerer ikke Vatikanstaten, men Den hellige stol, altså kirkeledelsen. Det fantes lenge før Vatikanstaten ble opprettet.)
Vatikanstaten må statsrettslig betegnes som et absolutt valgmonarki, der monarken (paven) ikke står til ansvar for andre enn Gud. Hverken ny eller gammel Grunnlov legger noen som helst begrensninger på pavens statlige myndighet. Han har den øverste legislative myndigheter (er øverste lovgiver), øverste eksekutive myndighet (øverste regjeringsmakt) og judikative myndighet (øverste dommer som ikke kan dømmes av noen) i staten. Derfor er det naturlig å tale om en Grunnlov og ikke om en konstitusjon. Det har alltid vært paven som gir Grunnloven for Vatikanstaten. Alt dette er bekreftet av den nye Grunnlov.
I praksis bruker paven liten tid på å regjere Vatikanstaten. Han er primært biskop og kirkeleder. Styret i Vatikanstaten ivaretas på hans vegne av andre, og det er her Grunnloven gir de viktigste overordnede bestemmelser.
Ny struktur
Den forrige Grunnloven bestod av 20 artikler, den nye av 24. Noe av det gamle stoffet er falt bort. Men første og fremst kjennetegnes den nye ved at den er blitt mye mer omfattende (eller i det minste mer ordrik). Mange av de gamle artikler går igjen. Men så dukker det opp en rekke nye artikler og ikke minst underpunkter innimellom. Foran den gamle Grunnloven stod det en kort «preambel» (innledende tekst). Den nye har fått en lang tekst, bestående av 6 avsnitt. Her legges det ut i det vide og brede om hva man vil med den nye Grunnloven.
Nytt nå er at Grunnlovens artikler er organisert i fem avsnitt (italiensk: titoli), nemlig: I: Generelle bestemmelser. II: Legislativ funksjon. III: Eksekutiv funksjon. IV: Judikativ funksjon. V: Avsluttende bestemmelser. Men rekkefølgen på artiklene er langt på vei som tidligere.
«Nytt nå er det at også ikke-kardinaler (herunder legfolk) kan utnevnes til medlemmer av Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten.»
VERDENSHOVEDSTAD: Siden 1929 har paven regjert i Vatikanstaten, regulert av Laterantraktaten, som ble signert av kardinal Gasparri og daværende statsminister i Italia Benito Mussolini. Staten er verdens minste etter både areal og folketall, men er likefullt sentrum for verdens største trossamfunn: Den verdensomspennende katolske kirke. Foto: NTB / Reuters / Polizia Moderna
Kirken og statens organisering
Frem til 1952 ble Vatikanstaten på vegne av paven ledet av en leg adelsmann med betegnelsen «guvernør». Statsapparatet som stod til hans disposisjon, ble betegnet som «guvernoratet», og det består fremdeles, selv om guvernørembetet er bortfalt. Guvernøren ble da erstattet av Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten, lenge bestående av syv kardinaler, deriblant en president. Dette er det nærmeste man kommer Stortinget hos oss (men medlemmene er dog ikke folkevalgt, men pavelig utnevnt for fem år). Nytt nå er det at også ikke-kardinaler (herunder legfolk) kan utnevnes til medlemmer av kommisjonen. Den støttes av noen konsultorer (fremtredende, ofte italienske, fagfolk). Kommisjonens ansvar er lovgivning, budsjett og regnskap. Viktige lovsaker skal fremlegges for paven personlig. Alt dette er noe mer detaljert beskrevet i den nye Grunnloven.
Grunnloven opprettholder ordningen med at den eksekutive myndighet formelt er adskilt fra den legislative. Men det er presidenten for Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten som også er president for guvernoratet. Til å hjelpe seg i denne sammenheng har han en generalsekretær, som representerer Vatikanstaten utad (og derfor vel på en måte kan sammenlignes med en statsminister hos oss). Under ham finnes så selve statsapparatet, inndelt i direktorater. Ledelsen utnevnes av paven på åremål, og viktige saker skal fremlegges for paven personlig. I statsapparatet er det engasjert en lang rekke menn og kvinner, de aller fleste legfolk.
«Mye av det som kjennetegner den nye Grunnlov er rent tekniske endringer.»
EDSAVLEGGELSE; Sveitsergarden har bestått nesten kontinuerlig gjennom bortimot 500 år. Det var pave Julius II som fikk tak i sveitsiske leiesoldater, gjerne datert til 1506, en generasjon før reformasjonen ble gjennomført i Norge. Tiden var urolig, både politisk, militært og religiøst. På bildet passerer pave Frans medlemmer av Sveitsergarden dagen før deres edsavleggelse i 2018. FOTO: NTB / Osservatore Romano
Kun paven benåder
Noen få generelle artikler (færre enn tidligere) finnes også om domstolsystemet som (finnes i flere instanser og) er regulert i egne lover. Mens paven etter den nåværende Grunnlov (art. 16) kan gi dommerne fullmakt til å avgjøre en sak ut fra «rimelighet», skal etter den nye Grunnlov (art. 21, nr. 3) dommerne generelt la seg inspirere av prinsippet om rimelighet. Det finnes også en rettsgaranti i den nye Grunnlov om dommerens upartiskhet, om retten til forsvar og til kontradiksjon mellom partene. Det nye er neppe prinsippene, men at de nå er innskrevet i Grunnloven.
Som tidligere forblir amnesti- og benådningsretten hos paven personlig.
Tekniske endringer
Mye av det som kjennetegner den nye Grunnlov er rent tekniske endringer. F.eks. heter det i den nåværende (art. 14) at presidenten i Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten – som under seg har Gendarmerikorpset (vatikanpolitiet) – om nødvendig av hensyn til sikkerheten kan rekvirere hjelp fra Sveitsergarden. I den nye Grunnlov (art. 20) sies det sammen om presidenten for guvernoratet.
Den nye Grunnlov kan kanskje gi litt «ny farge» på det indre styret i Vatikanstaten, men vil neppe ha betydning ut over det.
Les mer