UENDELIG VERDIGHET: Pave Frans vekket oppsikt da han vasket føttene til innsatte i et ungdomsfengsel på skjærtorsdag i 2013. Siden har han holdt praksisen ved like. Foto: NTB / Reuters / L’Osservatore Romano 

 

Dikasteriet for troslæren

Dignitas infinita

«Uendelig verdighet»

Om menneskets verdighet

 

 Fotnoter følger nederst i saken. 

 

Presentasjon

På kongressen 15. mars 2019 besluttet den daværende Troskongregasjonen å påbegynne «utarbeidelsen av en tekst som fremhever menneskeverdets uunnværlighet i kristen antropologi og viser begrepets betydning og gunstige følger på det sosiale, politiske og økonomiske området, samtidig som man tar i betraktning den siste utviklingen på området i akademia og de tvetydige måtene begrepet forstås på i dag.» Et første utkast til teksten ble utarbeidet med hjelp fra noen eksperter i 2019, men ble vurdert som utilfredsstillende på en begrenset konsultasjon i kongregasjonen 8. oktober samme år.

Læreseksjonen utarbeidet deretter et nytt utkast til teksten fra bunnen av, basert på bidrag fra flere eksperter. Dette utkastet ble presentert og diskutert på en begrenset konsultasjon 4. oktober 2021. I januar 2022 ble det nye utkastet presentert på kongregasjonens plenumsmøte, hvor medlemmene forkortet og forenklet teksten.

6. februar 2023 ble det nye, reviderte utkastet gjennomgått på en begrenset konsultasjon hvor ytterligere endringer ble foreslått. 3. mai ble den nye versjonen lagt frem for å bli vurdert av dikasteriets ordinære sesjon. Medlemmene ble enige om at dokumentet, med noen justeringer, kunne publiseres. Pave Frans godkjente beslutningene fra denne forsamlingen under audiensen som ble innvilget meg 13. november 2023. Ved den anledning ba han også om at dokumentet skulle belyse temaer som er nært knyttet til verdighet, slik som fattigdom, situasjonen for migranter, vold mot kvinner, menneskehandel, krig og annet. For å følge Den hellige fars anvisning viet læreseksjonen i dikasteriet en kongress til et grundig studium av encyklikaen Fratelli tutti, som tilbyr en original analyse og videre behandling av temaet menneskeverd «uavhengig av alle omstendigheter».

2. februar 2024 ble en ny og betydelig modifisert versjon av teksten sendt til medlemmene av dikasteriet i forkant av den ordinære sesjonen 28. februar 2024. Brevet som fulgte utkastet, inneholdt følgende forklaring: «Dette nye utkastet var nødvendig for å imøtekomme en spesifikk anmodning fra Den hellige far. Han ba oss ettertrykkelig om å vie større oppmerksomhet til de alvorlige krenkelsene av menneskeverdet i vår tid, særlig i lys av encyklikaen Fratelli tutti. På bakgrunn av dette forkortet læreseksjonen den innledende delen [...] og utdypet det Den hellige far hadde påpekt.» Teksten til den gjeldende erklæringen ble endelig godkjent av den ovennevnte ordinære sesjonen 28. februar 2024. Under audiensen som ble innvilget meg og mgr. Armando Matteo, sekretær for læreseksjonen, 25. mars 2024, godkjente Den hellige far denne erklæringen og ba om at den skulle publiseres.

Den fem år lange utarbeidelsen av teksten hjelper oss å forstå at dokumentet vi har foran oss, gjenspeiler alvoret og den sentrale plassen temaet verdighet har i kristen tenkning. Teksten trengte en betydelig modningsprosess for å komme frem til den endelige versjonen, som vi nå publiserer.

I de tre første delene minner erklæringen om grunnleggende prinsipper og teoretiske premisser, med mål om å gi viktige avklaringer som kan bidra til å unngå den forvirringen som ofte oppstår rundt bruken av begrepet «verdighet». Den fjerde delen presenterer noen aktuelle og problematiske situasjoner der den umåtelige og umistelige verdigheten som tilhører ethvert menneske, ikke anerkjennes i tilstrekkelig grad. Kirken ser på fordømmelsen av slike alvorlige og aktuelle krenkelser av menneskeverdet som nødvendig, fordi hun er dypt overbevist om at troen ikke kan skilles fra forsvaret av menneskeverdet, evangelisering fra fremme av et verdig liv og åndelighet fra et engasjement for alle menneskers verdighet.

Denne verdigheten kan forstås som «uendelig» (dignitas infinita), som Den hellige pave Johannes Paul II bekreftet i et møte med mennesker som lever med ulike begrensninger eller funksjonshemminger. [1] Han sa dette for å vise at menneskeverdet overskrider alle ytre fremtoninger og spesifikke aspekter ved menneskers liv.

I encyklikaen Fratelli tutti ønsket pave Frans å understreke med særlig kraft at denne verdigheten eksisterer «uavhengig av alle omstendigheter». Med dette oppfordret han alle mennesker til å forsvare menneskeverdet i enhver kulturell kontekst og i ethvert øyeblikk av menneskets liv, uavhengig av fysiske, psykiske, sosiale eller moralske mangler. Erklæringen forsøker å vise at dette er en universell sannhet, som vi alle er kalt til å anerkjenne som en grunnleggende forutsetning for at våre samfunn skal være rettferdige, fredelige, sunne og sant menneskelige.

Selv om temaene i denne erklæringen ikke er uttømmende, er de valgt ut for å belyse ulike sider ved menneskeverdet som kan være formørket i manges bevissthet. Noen av temaene vil kanskje vekke større gjenklang i enkelte deler av samfunnet enn andre. Likevel mener vi at alle disse temaene er nødvendige, fordi de til sammen hjelper oss å anerkjenne harmonien og rikdommen i de tankene om menneskets verdighet som springer ut av evangeliet.

Denne erklæringen tar ikke sikte på å uttømme et så rikt og viktig tema. I stedet er målet å gi noen tankevekkere som kan hjelpe oss å være bevisste på menneskets verdighet i den komplekse historiske situasjonen vi befinner oss i, slik at vi ikke går oss vill og påfører oss selv flere sår og dype lidelser i vår tids mange bekymringer og engstelser.

 

Kardinal Víctor Manuel Fernández
Prefekt

 

Innledning

1. Ethvert menneske besitter en uendelig verdighet som er umistelig forankret i hans eller hennes vesen, og som finnes i og uavhengig av enhver omstendighet, tilstand eller situasjon personen måtte befinne seg i. Dette prinsippet, som fullt ut lar seg erkjenne selv ved fornuften alene, ligger til grunn for menneskets forrang og forsvaret av menneskets rettigheter. I lys av åpenbaringen gjentar og stadfester Kirken ettertrykkelig menneskets ontologiske verdighet, som skapt i Guds bilde og likhet og forløst av Jesus Kristus. Ut fra denne sannheten begrunner Kirken sitt engasjement for de svake og mindre mektige, og insisterer alltid på «menneskets forrang og forsvaret av dets verdighet, uavhengig av alle omstendigheter.» [2]

2. Denne ontologiske verdigheten og den unike og enestående verdien til hver eneste mann og kvinne i verden ble autoritativt slått fast i Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som ble vedtatt av FNs generalforsamling 10. desember 1948. [3] 75-årsjubileet for dette dokumentet gir Kirken anledning til på nytt å forkynne sin overbevisning om at ethvert menneske – skapt av Gud og forløst av Kristus – må anerkjennes og behandles med respekt og kjærlighet på grunn av sin umistelige verdighet. Jubileet gir også Kirken anledning til å oppklare noen vanlige misforståelser om menneskeverdet og til å ta opp noen alvorlige og presserende spørsmål i denne sammenheng.

3. Helt fra starten av sin misjon, og med evangeliet som drivkraft, har Kirken arbeidet for å bekrefte menneskets frihet og fremme alle menneskers rettigheter. [4] I nyere tid har Kirken, takket være pavenes stemmer, bevisst forsøkt å formulere denne forpliktelsen i tydeligere ordelag gjennom en fornyet oppfordring til å anerkjenne ethvert menneskes grunnleggende verdighet. På dette punktet stadfestet Den hellige pave Paul VI at «ingen antropologi kan måle seg med Kirkens syn på den menneskelige person, særlig når det gjelder personens egenart, verdighet, ukrenkeligheten og rikdommen i personens grunnleggende rettigheter, dens hellighet, evne til utdanning, streben etter fullstendig utvikling og udødelighet.» [5]

4. På den tredje generalkonferansen for latinamerikanske og karibiske biskoper i Puebla i 1979 bekreftet Den hellige pave Johannes Paul II at menneskeverdet er «en evangelisk verdi som ikke kan foraktes uten alvorlig å krenke Skaperen. Denne verdigheten krenkes på individnivå når det ikke tas behørig hensyn til verdier som frihet, retten til å bekjenne sin religion, fysisk og mental integritet, retten til livsviktige goder og til livet. Den krenkes på det sosiale og politiske plan når mennesket ikke kan utøve sin rett til medbestemmelse, eller når det utsettes for urettferdig og ulovlig tvang, eller utsettes for fysisk eller psykisk tortur osv. [...] Når Kirken engasjerer seg for å forsvare eller fremme menneskeverdet, gjør hun det i tråd med sin misjon, som, selv om den er religiøs og ikke sosial eller politisk, ikke kan unnlate å ta hensyn til mennesket i hele dets vesen.» [6]

5. I en tale til Det pavelige akademi for livet i 2010 erklærte pave Benedikt XVI at menneskeverdet er «et grunnleggende prinsipp som troen på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus alltid har forsvart, særlig når det ikke tas hensyn til de minste og mest forsvarsløse menneskene.» [7] Ved en annen anledning, da han talte til økonomer, sa han at «økonomi og finans eksisterer ikke for sin egen skyld; de er bare et instrument eller et middel. Deres eneste mål er mennesket og den fullstendige virkeliggjørelsen av menneskets verdighet. Dette er den eneste kapitalen som det gjelder å bevare.» [8]

6. Helt fra starten av sitt pontifikat har pave Frans invitert Kirken til å «tro på en Far som elsker alle menn og kvinner med en uendelig kjærlighet, i erkjennelsen av at ‘han dermed gir dem en uendelig verdighet.’» [9] Han har sterkt understreket at denne uendelige verdigheten er et opprinnelig datum (noe gitt) som trofast må anerkjennes og tas imot med takknemlighet. Basert på denne anerkjennelsen og aksepten av menneskeverdet kan det etableres en ny sameksistens mellom mennesker som utvikler sosiale relasjoner innenfor rammen av sant brorskap. Bare ved å «anerkjenne ethvert menneskes verdighet» kan vi «bidra til gjenfødelsen av en universell streben etter brorskap». Pave Frans stadfester at «kilden til menneskelig verdighet og brorskap ligger i Jesu Kristi evangelium.» [11] Men selv den menneskelige fornuft kan komme frem til denne overbevisningen gjennom refleksjon og dialog, siden «andres verdighet skal respekteres under alle omstendigheter, ikke fordi denne verdigheten er noe vi har funnet på eller forestilt oss, men fordi mennesker har en iboende verdi som er høyere enn materielle objekter og omstendigheter. Dette krever at de behandles annerledes. At ethvert menneske har en umistelig verdighet, er en sannhet som tilhører menneskets natur, uavhengig av alle kulturelle endringer.» [12] Pave Frans konkluderer: «Mennesket har den samme ukrenkelige verdigheten i alle historiens epoker, og ingen kan anse seg som berettiget av spesielle omstendigheter til å fornekte denne overbevisningen eller til å handle i strid med den.» [13] Fra dette perspektivet utgjør pave Frans’ encyklika Fratelli tutti et slags «Magna Carta» for vår tids oppgave med å forsvare og fremme menneskeverdet.

 

En grunnleggende avklaring

7. Det er i dag bred enighet om betydningen og det normative omfanget av menneskeverdet og om den unike og transcendente verdien til ethvert menneske. [14] Uttrykket «menneskets verdighet» risikerer imidlertid å gi rom for en rekke tolkninger som kan føre til mulige tvetydigheter [15] og «selvmotsigelser som får oss til å lure på om alle menneskers likeverd [...] virkelig anerkjennes, respekteres, beskyttes og fremmes under alle omstendigheter.» [16] Dette får oss til å anerkjenne muligheten for en firedeling av verdighetsbegrepet: ontologisk verdighet, moralsk verdighet, sosial verdighet og eksistensiell verdighet. Den viktigste av disse er den ontologiske verdigheten som tilhører personen som sådan, rett og slett fordi han eller hun eksisterer og er villet, skapt og elsket av Gud. Den ontologiske verdigheten er uutslettelig og forblir gjeldende uavhengig av alle omstendigheter som personen måtte befinne seg i. Når vi snakker om moralsk verdighet, viser vi til hvordan mennesker utøver sin frihet. Selv om mennesker har en samvittighet, kan de alltid handle i strid med den. Men hvis de gjør det, vil de oppføre seg på en måte som er «uverdig» i forhold til deres natur som skapninger som er elsket av Gud og kalt til å elske andre. Men denne muligheten er alltid til stede når det gjelder menneskets frihet, og historien vitner om at enkeltmennesker – når de utøver sin frihet i strid med kjærlighetens lov som åpenbares i evangeliet – kan begå ufattelig stor ondskap mot andre. De som handler på denne måten, ser ut til å ha mistet ethvert spor av menneskelighet og verdighet. Det er her denne distinksjonen kan hjelpe oss å skille mellom den moralske verdigheten som faktisk kan «gå tapt», og den ontologiske verdigheten som aldri kan oppheves. Og det er nettopp på grunn av dette siste punktet at vi må arbeide med all vår kraft for at alle som har gjort noe ondt, kan angre og omvende seg.

8. Vi har også to andre mulige betydninger av verdighet: den sosiale og den eksistensielle. Når vi snakker om sosial verdighet, viser vi til kvaliteten på en persons levekår. I tilfeller av ekstrem fattigdom, der mennesker ikke engang har det minimale som er nødvendig for å leve i henhold til sin ontologiske verdighet, sier man for eksempel at de fattige lever på en «uverdig» måte. Dette uttrykket innebærer ingen dom over disse menneskene, men understreker at situasjonen de er tvunget til å leve i, strider mot deres umistelige verdighet. Den siste betydningen er eksistensiell verdighet, den typen verdighet som det vises til i den stadig økende diskusjonen om et «verdig» og et «uverdig» liv. Selv om noen mennesker av ulike grunner ikke ser ut til å mangle noe livsviktig, kan de likevel ha vanskeligheter med å leve i fred, glede og håp. I andre situasjoner kan alvorlige sykdommer, voldelige familieforhold, patologisk avhengighet og andre vanskeligheter få mennesker til å oppleve sine livsvilkår som «uverdige» i forhold til deres oppfatning av den ontologiske verdigheten som aldri kan tilsløres. Disse distinksjonene minner oss om den umistelige verdien av den ontologiske verdigheten, som er forankret i selve menneskets vesen under alle omstendigheter.

9. Til slutt er det verdt å nevne at den klassiske definisjonen av en person som en «individuell substans med rasjonell natur» [17] tydeliggjør grunnlaget for personens verdighet. Som en «individuell substans» har personen ontologisk verdighet (dvs. på selve værens metafysiske nivå). Etter å ha fått eksistens fra Gud er mennesket et subjekt som «subsisterer», dvs. at det eksisterer på selvstendig vis. Begrepet «rasjonell» omfatter alle menneskelige evner, inkludert evnen til å vite og forstå, samt evnen til å ville, elske, velge og ønske; det omfatter også alle kroppslige funksjoner som er nært knyttet til disse evnene. «Natur» viser til de betingelsene som er særegne for oss som mennesker, som muliggjør våre ulike handlinger og opplevelsene som kjennetegner dem; i denne forstand er naturen «handlingens prinsipp». Vi skaper ikke vår natur; vi forvalter den som en gave, og vi kan ta vare på, utvikle og styrke evnene våre. Ved å utøve vår frihet til å kultivere rikdommen i vår natur, vokser vi over tid. Selv om en person ikke er i stand til å utøve disse evnene på grunn av ulike begrensninger eller andre omstendigheter, eksisterer personen likevel alltid som en «individuell substans» med en fullstendig og umistelig verdighet. Dette gjelder for eksempel ufødte barn, bevisstløse mennesker og eldre som nærmer seg døden.

 

1. En voksende bevissthet om menneskeverdets sentrale betydning

10. Allerede i antikken [18] vokste det frem en erkjennelse av menneskeverdet ut fra et sosialt perspektiv: Man så på hver enkelt person som utstyrt med en bestemt verdighet basert på deres rang og status i en etablert orden. Fra sin opprinnelse i den sosiale sfæren ble ordet «verdighet» videre brukt til å beskrive veseners ulike verdighet i kosmos. Ifølge dette synet har alle vesener sin egen «verdighet» i henhold til sin plass i den harmoniske helheten. Noen av høydepunktene i antikkens tenkning begynte å anerkjenne menneskets særstilling som et fornuftsvesen som er i stand til å ta ansvar for seg selv og andre i verden, [19] men det var likevel langt igjen til en tenkemåte som kunne forankre vår respekt for ethvert menneskes verdighet under alle omstendigheter.

 

Bibelske perspektiver

11. Den bibelske åpenbaringen lærer oss at alle mennesker har en iboende verdighet, fordi de er skapt i Guds bilde og likhet: «Gud sa: ‘La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!’ [...] Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1,26–27). Mennesket har en spesifikk kvalitet som ikke kan reduseres til det rent materielle. «Bildet» viser ikke til sjelen eller dens intellektuelle evner, men til mannens og kvinnens verdighet. I et forhold preget av likeverd og gjensidig kjærlighet representerer både mannen og kvinnen Gud i verden, og de er kalt til å ta vare på og ha omsorg for verden. Å være skapt i Guds bilde betyr derfor at vi har en hellig verdi som overskrider alle forskjeller av seksuell, sosial, politisk, kulturell og religiøs art. Verdigheten vår er gitt oss av Gud, og vi kan hverken kreve eller fortjene den. Hvert eneste menneske er elsket og villet av Gud, og har derfor en ukrenkelig verdighet. I Andre Mosebok, i hjertet av Det gamle testamente, viser Gud seg som den som hører de fattiges rop, ser sitt folks elendighet og tar seg av de minste og de undertrykte (jf. 2 Mos 3,7; 22,20–26). Den samme læren finner vi i den deuteronomiske lovboken (jf. 5 Mos 12–26). Her er læren om lov og rett forvandlet til et manifest for menneskeverdet, særlig til fordel for den tredelte kategorien foreldreløse, enker og fremmede (jf. 5 Mos 24,17). Profetene, som representerer Israels kritiske samvittighet, minner om de gamle forskriftene fra Andre Mosebok og anvender dem i sin forkynnelse. Profetene Amos, Hosea, Jesaja, Mika og Jeremia har hele kapitler som fordømmer urettferdighet. Amos går hardt ut mot undertrykkelsen av de fattige og tilhørernes manglende evne til å anerkjenne de fattiges grunnleggende menneskeverd (jf. Am 2,6–7; 4,1; 5,11–12). Jesaja forbanner dem som tramper på de fattiges rettigheter og nekter dem all rettferdighet: «Ve dem som gir urettferdige påbud og skriver undertrykkende forskrifter, driver fattige bort fra domstolen og tar retten fra de hjelpeløse i folket mitt» (Jes 10,1–2). Denne profetiske læren finner vi igjen i visdomslitteraturen. Sirak sidestiller undertrykkelsen av fattige med drap: «Å ta fra sin neste det han skal leve av, er å slå ham i hjel. Den som snyter en dagarbeider for lønnen, utøser blod» (Sir 34,26–27). I Salmene kommer det religiøse forholdet til Gud til uttrykk gjennom forsvaret av de svake og trengende: «Hjelp svake og farløse til deres rett, frikjenn hjelpeløse og fattigfolk, berg fattige og svake, fri dem fra de lovløses hånd!» (Sal 82,3–4).

12. Jesus er født og oppvokst under enkle kår, og han åpenbarer trengende og arbeidende menneskers verdighet. [20] Gjennom hele sitt offentlige virke stadfester han verdien og verdigheten til alle som bærer Guds bilde, uavhengig av deres sosiale status og ytre omstendigheter. Jesus brøt ned kulturelle og kultiske barrierer og gjenopprettet verdigheten til dem som var «utstøtt» eller ble ansett for å stå på siden av samfunnet, som f.eks. tollere (jf. Matt 9,10–11), kvinner (jf. Joh 4,1–42), barn (jf. Mark 10,14–15), spedalske (jf. Matt 8,2–3), syke (jf. Mark 1,29–34), fremmede (jf. Matt 25,35) og enker (jf. Luk 7,11–15). Han helbreder, gir mat, forsvarer, frigjør og frelser. Han beskrives som en hyrde som bryr seg om den ene sauen som har gått seg bort (jf. Matt 18,12–14). Han identifiserer seg med de minste av sine søsken: «Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt 25,40). I bibelsk språkbruk er «de minste» ikke bare barna, men også de sårbare, de mest ubetydelige, de utstøtte, de undertrykte, de forkastede, de fattige, de marginaliserte, de ulærde, de syke og de som underkues av de mektige. Den herlighetsfylte Kristus vil dømme på grunnlag av nestekjærligheten som består i å ta seg av de sultne, tørste, fremmede, nakne, syke og fengslede, som han identifiserer seg med (jf. Matt 25,34–36). For Jesus er det gode som gjøres mot alle mennesker, uavhengig av blodsbånd eller religion, det eneste kriteriet for å felle dom. Apostelen Paulus slår fast at enhver kristen må leve i samsvar med kravene om verdighet og respekt for alle menneskers rettigheter (jf. Rom 13,8–10), i henhold til det nye nestekjærlighetsbudet (jf. 1 Kor 13,1–13).

 

Utviklinger i kristen tenkning

13. Etterhvert som den kristne tenkningen utviklet seg, har den også bidratt til og ledsaget menneskehetens refleksjon over verdighetsbegrepet. Med utgangspunkt i kirkefedrenes rike tradisjon la den klassiske kristne antropologien vekt på læren om mennesket som skapt i Guds bilde og likhet og på menneskets enestående rolle i skaperverket. [21] Ved å gå kritisk gjennom arven fra antikkens filosofi kom middelalderens kristne tenkning frem til en syntese av begrepet «person» som anerkjente det metafysiske grunnlaget for menneskeverdet. Den hellige Thomas Aquinas vitnet om dette da han sa at «‘person’ betegner det mest fullkomne i hele naturen, det vil si et individ med rasjonell natur som eksisterer på selvstendig vis.» [22] Senere la renessansens kristne humanisme vekt på denne ontologiske verdigheten, slik den kommer til uttrykk i fri menneskelig handling. [23] Selv i skriftene til moderne tenkere som Descartes og Kant, som utfordret noen av grunnpilarene i tradisjonell kristen antropologi, kan man fortsatt fornemme et tydelig ekko av åpenbaringen. Med utgangspunkt i nyere filosofiske refleksjoner om den teoretiske og praktiske subjektivitetens status, begynte kristen refleksjon å legge enda større vekt på dybden i begrepet «verdighet». I det 20. århundre kom dette til et originalt perspektiv (som i personalismen), som revurderte spørsmålet om subjektivitet og utvidet det til å omfatte intersubjektivitet og relasjonene som binder mennesker sammen. [24] Refleksjoner som følger av dette synet har beriket moderne kristen antropologi. [25]

 

Vår tid

14. I dag brukes begrepet «verdighet» først og fremst for å understreke det unike ved den menneskelige person, som ikke kan sammenlignes med noen andre vesener i universet. Fra dette perspektivet kan vi forstå hvordan ordet «verdighet» ble brukt i FN-erklæringen fra 1948, som snakker om «iboende verdighet og [...] like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten». Bare menneskeverdets umistelige karakter gjør det mulig å snakke om menneskerettigheter. [26]

15. For å klargjøre verdighetsbegrepet ytterligere, er det viktig å påpeke at verdighet ikke er noe som er gitt en person av andre på grunnlag av personens begavelser eller egenskaper, slik at det kan trekkes tilbake. Hvis menneskeverdet ble gitt på denne måten, ville det være på en betinget og fremmedgjørende måte, og da ville selve betydningen av verdighet (selv om den gis stor respekt) stå i fare for å bli avskaffet. I virkeligheten er verdigheten iboende i personen. Den gis ikke i ettertid; den går forut for enhver anerkjennelse, og den kan ikke gå tapt. Alle mennesker har den samme iboende verdigheten, uavhengig av om de kan uttrykke den på en adekvat måte eller ikke.

16. Av denne grunn snakker Det annet vatikankonsil om «menneskets bevissthet om eget verd, om overlegenhet i forhold til alle andre ting, om sine egne universelle og ukrenkelige rettigheter og plikter.» [27] Som åpningslinjen i konsilets erklæring Dignitatis Humanae minner om: «Vår tids mennesker er blitt seg sitt menneskeverd stadig mer bevisst, og flere og flere krever at mennesket i sine handlinger skal være autonomt og ha frihet under ansvar, ledet av sin samvittighet og ikke under tvang.» [28] En slik tanke- og samvittighetsfrihet, både for den enkelte og for fellesskapet, er «basert på selve menneskeverdet slik dette er tilkjennegitt i Guds åpenbarte ord og ved fornuften.» [29] Kirkens læreembede utviklet gradvis en stadig større forståelse av menneskeverdets betydning, sammen med dets krav og konsekvenser, inntil det nådde frem til erkjennelsen av at ethvert menneskes verdighet er den samme under alle omstendigheter.

 

2. Kirken forkynner, fremmer og garanterer menneskets verdighet

17. Kirken forkynner alle menneskers likeverd, uavhengig av deres livsvilkår eller egenskaper. Denne forkynnelsen hviler på en tredelt overbevisning som – i lys av kristen tro – gir menneskeverdet en umåtelig verdi og forsterker dets iboende krav.

 

Guds uutslettelige bilde

18. Den første overbevisningen, som er hentet fra åpenbaringen, er at menneskeverdet er et resultat av Skaperens kjærlighet. Han har gitt alle mennesker et uutslettelig bilde av seg selv (jf. 1 Mos 1,26). Skaperen kaller ethvert menneske til å kjenne ham, elske ham og leve i et paktsforhold med ham, samtidig som han kaller mennesket til å leve i brorskap, rettferdighet og fred med alle andre. I dette perspektivet viser verdigheten ikke bare til sjelen, men også til personen som en uatskillelig enhet av kropp og sjel. Følgelig er verdigheten også iboende i hver enkelt persons kropp, som på sin egen måte tar del i Guds bilde og også er kalt til å ta del i sjelens herlighet i den guddommelige salighet.

 

Kristus opphøyer menneskeverdet

19. Den andre overbevisningen følger av det faktum at menneskeverdet ble åpenbart i sin fylde da Faderen sendte sin Sønn, som tok på seg hele den menneskelige eksistens: «I inkarnasjonens mysterium bekreftet Guds Sønn verdigheten til legemet og sjelen som utgjør mennesket.» [30] Ved å forene seg med hvert eneste menneske gjennom sin inkarnasjon, bekreftet Jesus Kristus at hver person har en umåtelig verdighet, bare ved å tilhøre det menneskelige fellesskap; dessuten stadfestet han at denne verdigheten aldri kan gå tapt. [31] Ved å forkynne at Guds rike tilhører de fattige, de ydmyke, de foraktede og de som lider i kropp og sjel; ved å helbrede alle slags sykdommer og skrøpeligheter, selv de mest dramatiske, som spedalskhet; ved å bekrefte at alt som blir gjort mot disse menneskene, også blir gjort mot ham, fordi han er til stede i dem; på alle disse måtene brakte Jesus den store nyheten om å anerkjenne verdigheten til alle mennesker, spesielt de som ble ansett som «uverdige». Dette nye prinsippet i menneskets historie – som understreker at mennesker er enda mer «verdige» vår respekt og kjærlighet når de er svake, foraktet eller lider, til og med så mye at de mister sin menneskelige «skikkelse» – har forandret verden. Det har ført til opprettelsen av institusjoner som tar seg av mennesker i vanskelige situasjoner, som forlatte spedbarn, foreldreløse barn, eldre som er overlatt til seg selv, psykisk syke, mennesker med uhelbredelige sykdommer eller alvorlige misdannelser, og hjemløse.

 

Et kall til full menneskelig verdighet

20. Den tredje overbevisningen handler om menneskets endelige skjebne. Etter skapelsen og inkarnasjonen åpenbarer Kristi oppstandelse et annet aspekt ved menneskeverdet. «Fundamentet for menneskets verd er å finne i dets kall til fellesskap med Gud», [32] som er bestemt til å vare evig. «Dette livets verdighet er ikke bare forbundet med dets guddommelige opphav, men også med dets bestemmelse, som er enhet med Gud for å kjenne og elske ham. I lyset av denne sannhet presiserer og kompletterer Den hellige Ireneus sin lovprisning av mennesket: ‘Guds ære’ er virkelig ‘det levende menneske’, men ‘menneskets liv er å se Gud’.» [33]

21. Følgelig tror og bekrefter Kirken at alle mennesker – skapt i Guds bilde og likhet og gjenskapt [34] i Sønnen som ble menneske, ble korsfestet og stod opp igjen – er kalt til å vokse under Den Hellige Ånds påvirkning for å gjenspeile Faderens herlighet i det samme bildet og få del i det evige liv (jf. Joh 10,15–16; 17,22–24; 2 Kor 3,18; Ef 1,3–14). «Åpenbaringen [...] kaster lys over menneskeverdet i hele dets omfang.» [35]

 

En forpliktelse til egen frihet

22. Ethvert menneske besitter en umistelig og iboende verdighet fra begynnelsen av sin eksistens som en ugjenkallelig gave. Valget om å uttrykke denne verdigheten og virkeliggjøre den fullt ut eller tilsløre den, avhenger imidlertid av hver enkelt persons frie og ansvarlige beslutning. Noen kirkefedre, som Den hellige Ireneus og Den hellige Johannes av Damaskus, skilte mellom «bilde» og «likhet» som nevnes i Første Mosebok (jf. 1,26). Dette åpnet for et dynamisk perspektiv på menneskeverdet hvor Guds bilde er overlatt til menneskets frihet, slik at menneskets likhet med Gud kan vokse under Åndens veiledning og virkning, og hver enkelt kan oppnå sin høyeste verdighet. [36] Alle mennesker er kalt til å virkeliggjøre det ontologiske omfanget av sin verdighet på et eksistensielt og moralsk nivå når de i kraft av sin frihet orienterer seg mot det sanne gode som svar på Guds kjærlighet. Som skapt i Guds bilde mister mennesket aldri sin verdighet, og det slutter aldri å være kalt til å omfavne det gode i frihet. Samtidig kan menneskets verdighet uttrykke seg fritt, dynamisk og gradvis etter hvert som personen svarer på det gode. Dermed kan den også vokse og modnes. Derfor må hver enkelt også strebe etter å leve opp til hele sin verdighet. I lys av dette kan man forstå hvordan synden kan såre og tilsløre menneskeverdet, siden den er en handling som strider mot verdigheten, men synden kan aldri oppheve det faktum at mennesket er skapt i Guds bilde og likhet. På denne måten spiller troen en avgjørende rolle når det gjelder å hjelpe fornuften til å oppfatte menneskeverdet og til å akseptere, forsterke og tydeliggjøre dets grunnleggende trekk, slik Benedikt XVI påpekte: «Uten religionens korrektiv kan også fornuften bli offer for forvrengninger, som når den manipuleres av ideologi eller brukes på en delvis måte som ikke fullt ut tar hensyn til menneskets verdighet. Et slikt misbruk av fornuften var tross alt det som ga opphav til slavehandelen og til mange andre sosiale onder, ikke minst de totalitære ideologiene i det tyvende århundre.» [37]

 

3. Verdighet, grunnlaget for menneskets rettigheter og plikter

23. Som pave Frans har minnet om: «I den moderne kultur er den nærmeste referansen til prinsippet om menneskets umistelige verdighet Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som Den hellige Johannes Paul II definerte som en ‘milepæl på menneskeslektens lange og vanskelige vei’ og som ‘et av de høyeste uttrykkene for den menneskelige samvittighet.’» [38] For å motstå forsøk på å endre eller oppheve den dype betydningen av denne erklæringen, er det verdt å minne om noen grunnleggende prinsipper som alltid må overholdes.

 

Ubetinget respekt for menneskeverdet

24. For det første er det, selv om bevisstheten om menneskeverdet har økt, fortsatt mange misforståelser av begrepet som forvrenger dets betydning. Noen mener at det er bedre å bruke uttrykket «personlig verdighet» (og «personens rettigheter») i stedet for «menneskets verdighet» (og «menneskets rettigheter»), fordi de mener at en «person» bare er «en som er i stand til å tenke». Deretter argumenterer de for at verdighet og rettigheter utledes av individets evne til kunnskap og frihet, noe ikke alle mennesker har. Ifølge dem ville derfor ikke det ufødte barnet ha personlig verdighet, og det ville heller ikke en eldre person som er avhengig av andre, eller en person med mentale funksjonshemminger. [39] Kirken insisterer tvert imot på at ethvert menneskes verdighet, nettopp fordi den er iboende, består «under alle omstendigheter». Anerkjennelsen av denne verdigheten kan ikke være avhengig av en vurdering av personens evne til å forstå og handle fritt; ellers ville den ikke være iboende i personen, uavhengig av personens situasjon og derfor verdig en ubetinget respekt. Bare ved å anerkjenne en iboende og umistelig verdighet i ethvert menneske, kan vi garantere et sikkert og ukrenkelig grunnlag for menneskeverdet. Uten en ontologisk forankring vil anerkjennelsen av menneskeverdet være prisgitt ulike og vilkårlige vurderinger. Den eneste forutsetningen for å kunne snakke om personens iboende verdighet er at den tilhører menneskearten, og det er derfor «personens rettigheter er menneskets rettigheter.» [40]

 

Et objektivt grunnlag for menneskelig frihet

25. For det andre misbrukes verdighetsbegrepet av og til for å rettferdiggjøre en vilkårlig utbredelse av nye rettigheter, hvorav mange er i strid med de opprinnelige rettighetene, og ofte står i motsetning til den grunnleggende retten til liv. [41] Det er som om muligheten til å uttrykke og realisere alle individuelle preferanser eller subjektive ønsker skal garanteres. Dette perspektivet likestiller verdighet med en isolert og individualistisk frihet som gjør krav på å hevde visse subjektive ønsker og tilbøyeligheter som «rettigheter», som skal garanteres og finansieres av fellesskapet. Menneskeverdet kan imidlertid ikke bare baseres på individualistiske standarder, og det kan heller ikke identifiseres med individets mentale og fysiske velvære. Snarere er forsvaret av menneskeverdet basert på menneskenaturens grunnleggende krav, som ikke avhenger av individuell vilkårlighet eller sosial anerkjennelse. Derfor har pliktene som følger av å anerkjenne den andres verdighet, og de tilsvarende rettighetene som følger av dette, et konkret og objektivt innhold basert på vår felles menneskelige natur. Uten et slikt objektivt grunnlag blir verdighetsbegrepet de facto underlagt de forskjelligste former for vilkårlighet og maktinteresser.

 

Menneskets relasjonelle struktur

26. Sett i lys av personens relasjonelle karakter bidrar menneskeverdet til å overvinne det snevre perspektivet til en selvsentrert og individualistisk frihet som gjør krav på å skape sine egne verdier, uavhengig av de objektive normene for det gode og vårt forhold til andre levende vesener. Det er nemlig en stadig økende fare for at menneskeverdet reduseres til evnen til å bestemme over sin egen identitet og fremtid uavhengig av andre, uten hensyn til ens medlemskap i det menneskelige fellesskap. Med en slik feilaktig forståelse av frihet blir den gjensidige anerkjennelsen av plikter og rettigheter som gjør oss i stand til å ta vare på hverandre, umulig. Som Den hellige pave Johannes Paul II minnet om, står friheten «i andres tjeneste og fullbyrdes ved at vi gir oss selv og åpner oss for andre. Når friheten holdes frem som et individuelt og absolutt gode, tømmes den for sitt opprinnelige innhold og frihetens egentlige mening og verdi fornektes.» [42]

27. Menneskeverdet innebærer også evnen til å påta seg forpliktelser overfor andre, noe som ligger i menneskets natur.

28. Forskjellen mellom mennesker og alle andre levende vesener, som kommer til syne gjennom verdighetsbegrepet, må ikke få oss til å glemme godheten i andre skapninger. Disse skapningene er ikke bare til for menneskets nytte, men har også en egenverdi; de er som gaver som er betrodd menneskeheten, og de skal pleies og tas vare på. Selv om verdighetsbegrepet er forbeholdt mennesket, må den skapte godheten i resten av kosmos bekreftes. Som pave Frans påpeker: «Nettopp på grunn av vår unike verdighet og fordi vi er utstyrt med fornuft, er vi kalt til å respektere skaperverkets iboende lover [...]. ‘Hver skapning er på sitt vis god og fullkommen. (...) De ulike skapningene, som er villet slik de er, gjenspeiler hver på sin måte et glimt av Guds uendelige visdom og godhet. Dette er grunnen til at mennesket må respektere det gode i hver skapning, slik at den ikke blir brukt på en måte som er i strid med skaperordenen.’» [43] Videre, «i dag ser vi oss tvunget til å innse at det bare er mulig å forsvare en ‘situert antroposentrisme’ – med andre ord anerkjenne at menneskelivet ikke er forståelig og bærekraftig uten andre skapninger.» [44] I dette perspektivet er det «ikke likegyldig for oss at så mange arter forsvinner, og at klimakrisen truer mange andre veseners eksistens.» [45] Det er faktisk en del av menneskeverdet å ta vare på miljøet, med spesielt hensyn til den menneskelige økologi som bevarer menneskets egen eksistens.

 

Å frigjøre mennesket fra negativ innflytelse på det moralske og sosiale området

29. Selv om disse grunnleggende forutsetningene er nødvendige, er de ikke tilstrekkelige til å sikre at mennesket utvikler seg i tråd med sin verdighet. Selv om «Gud skapte mennesket utrustet med fornuft og gav det verdighet som en person, i stand til selv å handle og styre sine handlinger» [46] med henblikk på det gode, foretrekker vår frie vilje ofte det onde fremfor det gode. Derfor må menneskets frihet i sin tur frigjøres. I sitt brev til galaterne skriver Den hellige Paulus at: «Til frihet har Kristus frigjort oss» (Gal 5,1). Han minner om den oppgaven som tilkommer hver kristen, på hvis skuldre det hviler et ansvar for frigjøring som omfatter hele verden (jf. Rom 8,19ff). Dette er en frigjøring som, med utgangspunkt i det enkelte menneskets hjerte, er kalt til å spre og tilkjennegi sin humaniserende kraft i alle relasjoner.

30. Frihet er en vidunderlig gave fra Gud. Selv når Gud trekker oss til seg med sin nåde, gjør han det på en måte som aldri krenker vår frihet. Det ville derfor være en stor feil å tro at vi kan bli friere og dermed føle oss mer verdige ved å distansere oss fra Gud og hans hjelp. I stedet kan friheten vår, hvis den løsrives fra Skaperen, bare svekkes og formørkes. Det samme skjer hvis friheten innbiller seg at den er uavhengig av ytre referansepunkter og oppfatter ethvert forhold til en forutgående sannhet som en trussel. Da vil også respekten for andres frihet og verdighet svekkes. Som pave Benedikt XVI har forklart: «En vilje som anser seg som fullstendig ute av stand til å søke sannhet og godhet, har ingen objektive grunner eller motiver for å handle, bortsett fra de som følger av dens flyktige og tilfeldige interesser; den har ingen ‘identitet’ å beskytte og bygge opp gjennom virkelig frie og bevisste beslutninger. Derfor kan den ikke kreve respekt fra andre ‘viljer’, som selv er løsrevet fra sitt eget dypeste vesen og dermed i stand til å påtvinge oss andre ‘grunner’ eller, for den saks skyld, ingen ‘grunn’ i det hele tatt. Illusjonen om at moralsk relativisme er nøkkelen til fredelig sameksistens, er i virkeligheten opphavet til splittelser og fornektelse av menneskeverdet.» [47]

31. Dessuten ville det være urealistisk å hevde at det finnes en abstrakt frihet som ikke er påvirket av ytre forhold, og som mangler kontekst eller begrensninger. I stedet krever «riktig utøvelse av personlig frihet spesifikke betingelser i en økonomisk, sosial, juridisk, politisk og kulturell orden», [48] som ofte ikke er oppfylt. Slik sett kan vi si at noen individer nyter større «frihet» enn andre. Pave Frans har viet dette poenget spesiell oppmerksomhet: «Noen mennesker er født inn i økonomisk stabile familier, får en god utdannelse, vokser opp med god ernæring eller har et stort talent fra naturens side. De trenger absolutt ikke en proaktiv stat, de trenger bare å gjøre krav på friheten sin. Men den samme regelen gjelder selvsagt ikke for en funksjonshemmet person, en person som er født i stor fattigdom, en person uten god utdannelse og med liten tilgang til adekvat helsehjelp. Hvis et samfunn først og fremst styres etter kriterier om markedsfrihet og effektivitet, er det ikke plass til slike mennesker, og brorskap blir bare et vagt ideal.» [49] Derfor er det avgjørende å forstå at «fjerning av urettferdighet fremmer menneskets frihet og verdighet» [50] på alle nivåer av menneskelig virksomhet. For å muliggjøre sann frihet «må vi sette menneskeverdet tilbake i sentrum og bygge de alternative sosiale strukturene vi trenger på denne grunnpilaren.» [51] På samme måte svekkes friheten ofte av en rekke psykologiske, historiske, sosiale, utdanningsmessige og kulturelle innflytelser. Virkelig og historisk frihet må alltid «frigjøres». Man må dessuten bekrefte den grunnleggende retten til religionsfrihet.

32. Samtidig viser menneskehetens historie klare fremskritt når det gjelder forståelsen av menneskets verdighet og frihet, om enn ikke uten skygger og risiko for tilbakeskritt. Slike fremskritt i forståelsen av menneskeverdet kommer til uttrykk gjennom et økende ønske om å utrydde rasisme, slaveri og marginalisering av kvinner, barn, syke og mennesker med nedsatt funksjonsevne. Denne ambisjonen er blitt styrket under innflytelse av den kristne tro, som fortsetter sin gjæringsprosess, selv i stadig mer sekulariserte samfunn. Den vanskelige reisen for å fremme menneskeverdet er imidlertid langt fra over.

 

4. Noen alvorlige krenkelser av menneskeverdet

33. I lys av de foregående refleksjonene om menneskeverdets sentrale betydning, tar den siste delen av denne erklæringen for seg noen konkrete og alvorlige krenkelser av menneskets verdighet. Dette gjøres i samme ånd som Kirkens læreembede, og som tidligere nevnt har kommet til uttrykk i de siste pavenes lære. For eksempel minner pave Frans oss utrettelig om behovet for å respektere menneskeverdet: «Ethvert menneske har rett til å leve med verdighet og til en helhetlig utvikling; denne grunnleggende rettigheten kan ikke nektes av noe land. Alle mennesker har denne retten, selv om de er uproduktive eller er født med eller har vokst opp med begrensninger. Dette reduserer ikke deres store verdighet som mennesker, en verdighet som ikke er basert på omstendigheter, men på deres iboende verdi. Hvis ikke dette grunnprinsippet opprettholdes, finnes det ingen fremtid hverken for brorskapet eller for menneskehetens overlevelse.» [52] På den annen side slutter han aldri å påpeke de konkrete krenkelsene av menneskeverdet i vår tid, og oppfordrer alle til å ta ansvar og engasjere seg aktivt.

34. Når vi tar for oss noen av de mange alvorlige krenkelsene av menneskeverdet i dag, kan vi trekke veksler på læren fra Det annet vatikankonsil i denne forbindelse: «Alt [...] som strider mot livet, såsom mord i enhver form, folkemord, fosterdrap, barmhjertighetsdrap eller selvmord» må anerkjennes som krenkelser av menneskeverdet. [53] Videre sa konsilet at «alt det som krenker menneskets personlige integritet, såsom lemlestelse, fysisk eller psykisk tortur» og «forsøk på å øve moralsk tvang» også krenker vår verdighet. [54] Endelig fordømte det «alt det som krenker menneskeverdet, som umenneskelige livsforhold, vilkårlig fengsling, deportasjon, slaveri, prostitusjon, kjøp og salg av kvinner eller barn» og «uverdige arbeidsvilkår som nedverdiger arbeideren til å bli et profittredskap istedenfor et fritt og ansvarlig individ». [55] Her bør man også nevne dødsstraff, siden den også krenker ethvert menneskes umistelige verdighet under alle omstendigheter. [56] I denne forbindelse må vi erkjenne at «den faste avvisningen av dødsstraff viser i hvilken grad det er mulig å anerkjenne ethvert menneskes umistelige verdighet og akseptere at det har en plass i denne verden. Hvis jeg ikke nekter de verste forbryterne denne verdigheten, vil jeg ikke nekte noen andre den. Jeg vil gi alle muligheten til å dele denne planeten med meg, til tross for alle våre forskjeller.» [57] Det er også på sin plass å bekrefte verdigheten til dem som sitter i fengsel, som ofte må leve under uverdige forhold. Til slutt bør det påpekes at selv om noen har gjort seg skyldig i alvorlige forbrytelser, er tortur fullstendig i strid med den verdigheten som tilhører ethvert menneske.

35. De følgende avsnittene påstår ikke å være uttømmende, men peker på noen alvorlige krenkelser av menneskeverdet som er særlig aktuelle.

 

Fattigdommens drama

36. Et av de fenomenene som i stor grad bidrar til å krenke menneskeverdet til mange mennesker, er ekstrem fattigdom, som henger sammen med den skjeve fordelingen av rikdom. Som Den hellige pave Johannes Paul II understreket: «En av de største urettferdighetene i dagens verden består nettopp i dette: at det er relativt få som eier mye, og mange som nesten ikke eier noe. Det er urettferdigheten i den dårlige fordelingen av varer og tjenester som opprinnelig var ment for alle.» [58] Dessuten ville det være misvisende å lage et overfladisk skille mellom «rike» og «fattige» land. Benedikt XVI erkjente at «verdens rikdom vokser i absolutte tall, men ulikhetene øker. I rike land blir nye samfunnsgrupper fattige, og nye former for fattigdom oppstår. I fattigere områder nyter enkelte grupper godt av en slags ‘superutvikling’ av sløsende og forbruksorientert art, som står i uakseptabel kontrast til den vedvarende og umenneskeliggjørende nøden.» «‘De skrikende ulikheters skandale’ fortsetter», [59] der de fattiges verdighet blir dobbelt fornektet på grunn av mangelen på ressurser til å dekke deres grunnleggende behov og likegyldigheten som naboene deres viser dem.

37. Med pave Frans kan man derfor konkludere med at «rikdommen har økt, men det samme har ulikheten, og resultatet er at ‘nye former for fattigdom oppstår.’ Påstanden om at den moderne verden har redusert fattigdommen, er basert på at man måler fattigdom ut fra kriterier fra fortiden som ikke stemmer overens med dagens realiteter.» [60] Resultatet er at fattigdom sprer seg «på mange måter, for eksempel gjennom besettelsen av å redusere lønnskostnader uten å innse de alvorlige konsekvensene dette medfører. Arbeidsledigheten som oppstår av et slikt tiltak, fører til økt fattigdom.» [61] Blant disse «ødeleggende virkningene av pengenes herredømme» [62] må vi erkjenne at «det finnes ingen verre fattigdom enn den som fratar mennesket arbeid og arbeidets verdighet.» [63] Hvis noen er født i et land eller en familie der de har færre utviklingsmuligheter, bør vi dessuten erkjenne at dette er i strid med deres verdighet, som er nøyaktig den samme som for dem som er født i en rik familie eller et rikt land. Vi er alle ansvarlige for denne store ulikheten, om enn i varierende grad.

 

Krig

38. En annen tragedie som krenker menneskeverdet, i dag som i fortiden, er krig: «Krig, terrorangrep, rasemessig eller religiøs forfølgelse og mange andre krenkelser av menneskeverdet [...] er ‘blitt så vanlige at de utgjør en reell ‘tredje verdenskrig’ som utkjempes stykkevis og delt.’» [64] Med sitt kjølvann av ødeleggelse og lidelse angriper krig menneskeverdet både på kort og lang sikt: «Samtidig som vi bekrefter den umistelige retten til selvforsvar og ansvaret for å beskytte dem som er truet på livet, må vi erkjenne at krig alltid er et ‘nederlag for menneskeheten’. Ingen krig er verdt tårene til en mor som har sett sitt barn bli lemlestet eller drept; ingen krig er verdt tapet av livet til så mye som ett menneske, et hellig vesen skapt i Skaperens bilde og likhet; ingen krig er verdt forgiftningen av vårt felles hjem; og ingen krig er verdt fortvilelsen til dem som tvinges til å forlate sitt hjemland og på et øyeblikks varsel blir fratatt sitt hjem og alle familiære, vennskapelige, sosiale og kulturelle bånd som er blitt bygget opp, i noen tilfeller gjennom generasjoner.» [65] Alle kriger er, fordi de strider mot menneskeverdet, «konflikter som ikke løser problemer, men bare forsterker dem.» [66] Dette poenget er enda viktigere i vår tid, når det er blitt vanlig at så mange uskyldige sivile dør utenfor slagmarken.

39. Derfor kan Kirken i dag ikke annet enn å gjøre pavenes ord til sine egne, og gjentar med Den hellige pave Paul VI: «Jamais plus la guerre, jamais plus la guerre!». [«Aldri mer krig, aldri mer krig!»] [67] Videre, sammen med Den hellige pave Johannes Paul II, ber Kirken «i Guds navn og i menneskets navn: Ikke drep! Forbered ikke ødeleggelsen og utslettelsen av mennesket! Tenk på deres brødre og søstre som lider sult og lever i fattigdom! Respekter hverandres verdighet og frihet!» [68] Nettopp i vår tid er dette Kirkens og hele menneskehetens rop. Pave Frans understreker det ved å si: «Vi kan ikke lenger tenke på krig som en løsning, fordi risikoen ved krig sannsynligvis alltid vil være større enn de antatte fordelene. I lys av dette er det i dag svært vanskelig å påberope seg de rasjonelle kriteriene som ble utarbeidet i tidligere århundrer for å snakke om muligheten for en ‘rettferdig krig’. Aldri mer krig!» [69] Siden menneskeheten ofte begår de samme feilene som i fortiden, «må vi, for å virkeliggjøre freden, bevege oss bort fra logikken om krigens legitimitet.» [70] Det nære forholdet mellom tro og menneskeverd gjør at det er selvmotsigende å basere krig på religiøse overbevisninger: «Den som påkaller Guds navn for å rettferdiggjøre terrorisme, vold og krig, følger ikke Guds vei. Krig i religionens navn er en krig mot religionen selv.» [71]

 

Migrantenes kvaler

40. Migranter er blant de første ofrene for ulike former for fattigdom. Ikke bare blir de fratatt sin verdighet i hjemlandet, [72] men livene deres settes også på spill, fordi de ikke lenger har mulighet til å stifte familie, arbeide eller brødfø seg selv. [73] Når de først har kommet til land som burde kunne ta imot dem, «anses de ikke som verdige nok til å delta i samfunnslivet som alle andre, og man glemmer at de har samme iboende verdighet som alle andre mennesker. [...] Ingen vil åpent benekte at de er mennesker, men i praksis gir beslutningene våre og måten vi behandler dem på uttrykk for at vi anser dem som mindre verdt, mindre viktige, mindre menneskelige.» [74] Derfor er det viktig å huske på at «enhver migrant er et menneske som har grunnleggende, umistelige rettigheter som må respekteres av alle og under alle omstendigheter.» [75] Å ta imot migranter er en viktig og meningsfull måte å forsvare «den umistelige verdigheten til ethvert menneske uavhengig av opprinnelse, rase eller religion.» [76]

 

Menneskehandel

41. Menneskehandel må også regnes som en alvorlig krenkelse av menneskeverdet. [77] Selv om det ikke er et nytt fenomen, har det antatt tragiske dimensjoner som er synlige for alle, og det er derfor pave Frans har fordømt det i særlig sterke ordelag: «Jeg gjentar at ‘menneskehandel’ er en avskyelig aktivitet, en skam for våre samfunn som kaller seg siviliserte! Utnyttere og kunder på alle nivåer bør foreta en alvorlig samvittighetsransakelse, både for seg selv og overfor Gud! I dag fornyer Kirken sin inntrengende appell om at hvert eneste menneskes verdighet og sentrale betydning alltid må ivaretas, med respekt for grunnleggende rettigheter, slik Kirkens sosiallære understreker. Hun ber om at disse rettighetene virkelig utvides til millioner av menn og kvinner på alle kontinenter, der de ikke blir anerkjent. I en verden der det snakkes mye om rettigheter, hvor ofte blir ikke menneskeverdet faktisk tråkket på! I en verden der det snakkes mye om rettigheter, er det bare penger som ser ut til å ha dem.» [78]

42. Derfor må Kirken og menneskeheten ikke gi opp kampen mot fenomener som «salg av menneskelige organer og vev, seksuell utnyttelse av gutter og jenter, slavearbeid, inkludert prostitusjon, narkotika- og våpenhandel, terrorisme og internasjonal organisert kriminalitet. Disse situasjonene er av et slikt omfang og krever så mange uskyldige liv at vi må unngå enhver fristelse til å henfalle til en nominalisme som nøyer seg med uttalelser for å berolige vår samvittighet. Vi må sørge for at institusjonene våre virkelig er effektive i kampen mot alle disse plagene.» [79] Stilt overfor disse mangfoldige og brutale krenkelsene av menneskeverdet, må vi bli stadig mer bevisste på at «menneskehandel er en forbrytelse mot menneskeheten.» [80] Den krenker menneskeverdet på minst to måter: «Menneskehandel vansirer i stor grad offerets menneskelighet og krenker hans eller hennes frihet og verdighet. Samtidig dehumaniserer det også gjerningsmannen.» [81]

 

Seksuelt misbruk

43. Den dype verdigheten som ligger i mennesket i sin helhet, i kropp og sjel, gjør det også mulig å forstå hvorfor ethvert seksuelt misbruk etterlater dype arr i hjertene til dem som utsettes for det. De opplever virkelig at deres menneskeverd tar skade. Dette er «lidelser som kan vare livet ut, og som ingen anger kan bøte på. Dette fenomenet er utbredt i samfunnet, og det berører også Kirken og utgjør et alvorlig hinder for hennes misjon.» [82] Dette er bakgrunnen for Kirkens uopphørlige innsats for å få slutt på alle former for misbruk, og hun begynner med seg selv.

 

Vold mot kvinner

44. Vold mot kvinner er en global skandale som blir stadig mer anerkjent. Selv om kvinners likeverd anerkjennes i ord, er ulikhetene mellom kvinner og menn i noen land fortsatt svært alvorlige. Selv i de mest utviklede og demokratiske landene vitner den konkrete sosiale virkeligheten om at kvinner ofte ikke anerkjennes som likeverdige med menn. Pave Frans understreket dette da han sa at «organiseringen av samfunn verden over fortsatt er langt fra å gjenspeile at kvinner har nøyaktig samme verdighet og samme rettigheter som menn. Vi sier én ting med ord, men våre beslutninger og virkeligheten sier noe annet. De kvinnene som lider i situasjoner med utestenging, mishandling og vold er dobbelt fattige, siden de ofte har færre muligheter til å forsvare rettighetene sine.» [83]

45. Den hellige pave Johannes Paul II erkjente at «mye gjenstår å gjøre for å forhindre diskriminering av dem som har valgt å være hustruer og mødre. [...] Det haster med å oppnå reell likestilling på alle områder: lik lønn for likt arbeid, beskyttelse av yrkesaktive mødre, rettferdige karrieremuligheter, likestilling mellom ektefeller i familieretten og anerkjennelse av alt som hører til borgernes rettigheter og plikter i en demokratisk stat.» [84] Ulikheter på disse områdene kan også kalles vold. Han minnet dessuten om at «tiden er inne for å fordømme på det sterkeste de former for seksuell vold som ofte rammer kvinner, og for å vedta lover som effektivt beskytter dem mot slik vold. Vi kan heller ikke unnlate å fordømme den utbredte hedonistiske og kommersielle kulturen som fremmer en systematisk utnyttelse av seksualiteten, og som får selv svært unge jenter til å la kroppene sine bli utnyttet for profitt.» [85] Blant de former for vold som utøves mot kvinner, må vi også nevne tvangsaborter, som rammer både mor og barn, ofte for å tilfredsstille menns egoisme. Og hvordan kan vi unngå å nevne polygami? Som Den katolske kirkes katekisme minner oss om, er polygami i strid med kvinners og menns likeverd; det står også «i motsetning til [...] ekteskapelig kjærlighet som er én og utelukker andre partnere.» [86]

46. Når det gjelder vold mot kvinner, kan man ikke fordømme fenomenet kvinnedrap nok. På denne fronten må hele det internasjonale samfunnet ha et koordinert og konkret engasjement, slik pave Frans har gjentatt: «Vår kjærlighet til Maria må hjelpe oss til å verdsette og føle takknemlighet for kvinner, for våre mødre og bestemødre, som er en bastion i livet i byene våre. Nesten alltid i stillhet bærer de livet videre. Det er håpets stillhet og styrke. Takk for deres vitnesbyrd! [...] Men når jeg tenker på våre mødre og bestemødre, vil jeg invitere dere til å bekjempe en svøpe som rammer vårt amerikanske kontinent: de mange tilfellene der kvinner blir drept. Og de mange voldssituasjonene som forties bak så mange vegger. Jeg ber dere om å kjempe mot denne kilden til lidelse ved å fremme lovgivning og en kultur som tar avstand fra enhver form for vold.» [87]

 

Abort

47. Kirken slutter aldri å minne oss om at «ethvert menneskes verdighet er av en iboende art og gjelder fra unnfangelsen til den naturlige død. Det er nettopp bekreftelsen av denne verdigheten som er den umistelige forutsetningen for å beskytte den enkeltes personlige og sosiale eksistens. Det er også den nødvendige betingelsen for å realisere brorskap og sosialt vennskap mellom alle jordens folk.» [88] På grunn av menneskelivets ukrenkelige verdi har Kirkens læreembede alltid uttalt seg mot abort. I denne forbindelse skrev Den hellige pave Johannes Paul II: «Blant alle de forbrytelser som rettes mot livet, har provosert abort karakter av å være spesielt alvorlig og bedrøvelig. [...] Men i dag er alvoret i disse forbrytelser gradvis blitt svekket i mange menneskers samvittighet. Den utbredte aksept av abort som viser seg både i adferd og lovgivning, er et talende tegn på en dyp krise hvor den moralske dømmekraft i stadig mindre grad blir i stand til å skjelne mellom godt og ondt, selv når det står om den fundamentale retten til liv. I en så alvorlig situasjon trenger vi mer enn noen gang mot til å se sannheten i øynene og kalle ting ved deres rette navn uten å bøye av for passende kompromisser eller fristes til selvbedrag. I så henseende er profeten svært kategorisk: ‘Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke’ (Jes 5,20). Når det gjelder abort, er en ambivalent ordbruk utbredt, som f.eks. ‘svangerskapsavbrudd’ som går i retning av å ville skjule handlingens sanne natur og dempe alvoret av denne overfor folk flest. Dette lingvistiske fenomenet er uten tvil selv et symptom på en samvittighet som ikke har fred med seg selv. Men intet ord har makt til å forandre realitetene: provosert abort er, uansett ved hvilket middel, overlagt og direkte avliving av et menneske i den tidligste fase av dets eksistens mellom unnfangelse og fødsel.» [89] Ufødte barn er således «de mest forsvarsløse og uskyldige blant oss. I dag forsøker man å nekte dem deres menneskeverd og gjøre hva man vil med dem, ta livet av dem og vedta lover som hindrer enhver i å stå i veien for dette.» [90] Det må derfor slås fast med all kraft og klarhet, også i vår tid, at «dette forsvaret av det ufødte liv er nært knyttet til forsvaret av alle andre menneskerettigheter. Det forutsetter overbevisningen om at et menneske alltid er hellig og ukrenkelig, i enhver situasjon og på ethvert utviklingstrinn. Mennesket er et mål i seg selv og aldri et middel for å løse andre problemer. Hvis denne overbevisningen forsvinner, forsvinner også det solide og varige grunnlaget for forsvaret av menneskerettighetene, som alltid vil være underlagt makthavernes tilfeldige innfall. Fornuften alene er tilstrekkelig til å anerkjenne den ukrenkelige verdien av ethvert menneskeliv, men hvis vi også ser på saken fra troens ståsted, ‘roper enhver krenkelse av menneskets personlige verdighet på hevn fra Gud og er en krenkelse av menneskets skaper’.» [91] I denne sammenhengen er det verdt å minne om Den hellige Teresa av Calcuttas sjenerøse og modige engasjement for å forsvare ethvert menneske som unnfanges.

 

Surrogati

48. Kirken tar også avstand fra surrogati, som gjør det umåtelig verdifulle barnet til et objekt. På dette punktet har pave Frans’ ord en enestående klarhet: «Veien til fred krever respekt for livet, for ethvert menneskeliv, og det begynner med livet til det ufødte barnet i mors liv, som ikke kan undertrykkes eller gjøres til en handelsvare. I denne forbindelse beklager jeg praksisen med såkalt surrogatmorskap, som utgjør en alvorlig krenkelse av kvinnens og barnets verdighet. Den er basert på utnyttelse av morens materielle behov. Et barn er alltid en gave og aldri gjenstand for en kommersiell kontrakt. Derfor uttrykker jeg håp om at det internasjonale samfunnet vil arbeide for et universelt forbud mot denne praksisen.» [92]

49. Surrogatipraksisen krenker først og fremst barnets verdighet. Ethvert barn har en ukrenkelig verdighet som kommer tydelig til uttrykk – om enn på en særegen og differensiert måte – på alle stadier av livet: fra unnfangelsen, ved fødselen, under oppveksten som gutt eller jente og i voksen alder. I kraft av denne umistelige verdigheten har barnet rett til å ha en fullt ut menneskelig (og ikke kunstig fremkalt) opprinnelse, og til å få i gave et liv som uttrykker både giverens og mottagerens verdighet. Å anerkjenne menneskets verdighet innebærer også å anerkjenne verdigheten til det ekteskapelige samliv og menneskelig forplantning i alle sine dimensjoner. I lys av dette kan ikke det legitime ønsket om å få barn forvandles til en «rett til et barn» som ikke respekterer barnets verdighet som mottager av livets frie gave. [93]

50. Surrogati krenker også kvinnens verdighet, enten hun blir tvunget til det eller frivillig velger å underkaste seg en slik praksis. For i denne praksisen løsrives kvinnen fra barnet som vokser i henne, og hun blir bare et middel som er underlagt andres vinning eller vilkårlige ønsker. Dette står på alle måter i kontrast til ethvert menneskes grunnleggende verdighet og rett til alltid å bli anerkjent i seg selv og aldri som et redskap for noe annet.

 

Eutanasi og assistert selvmord

51. Det finnes et spesielt tilfelle av krenkelser av menneskeverdet som er stillere, men som stadig vinner terreng. Det er unikt, fordi det utnytter en feilaktig forståelse av menneskeverdet til å vende verdighetsbegrepet mot selve livet. Denne forvirringen er i dag spesielt tydelig i debattene rundt eutanasi. For eksempel blir lover som tillater eutanasi eller assistert selvmord noen ganger omtalt som «lover om en verdig død». Med dette følger en utbredt forestilling om at eutanasi eller assistert selvmord er forenlig med respekten for menneskets verdighet. Som svar på dette må det på nytt understrekes på det sterkeste at lidelse ikke medfører at den syke mister sin iboende og umistelige verdighet. I stedet kan lidelsen bli en mulighet til å styrke båndene av gjensidig tilhørighet og få større bevissthet om hvor verdifullt hvert eneste menneske er for hele menneskeheten.

52. Det er klart at verdigheten til dem som er alvorlig eller uhelbredelig syke, krever egnede og nødvendige tiltak for å lindre lidelsene deres gjennom passende palliativ behandling og ved å unngå aggressive behandlinger eller uforholdsmessige medisinske inngrep. Denne tilnærmingen samsvarer med det «vedvarende ansvaret for å anerkjenne den sykes behov: omsorgsbehov, smertelindring og affektive og åndelige behov.» [94] En slik innsats er imidlertid noe helt annet enn – og står i motsetning til – en beslutning om å avslutte sitt eget liv eller livet til en annen person som er tynget av lidelse. Selv i sin smertefulle tilstand har menneskelivet en verdighet som alltid må anerkjennes, som aldri kan gå tapt og som krever ubetinget respekt. Det finnes faktisk ingen omstendigheter der menneskelivet ikke lenger har verdighet og derfor kan avsluttes: «Ethvert liv har samme verdi og verdighet for alle. Respekten for en annens liv er den samme som respekten man skylder sitt eget liv.» [95] Derfor er det å hjelpe en suicidal person til å ta sitt eget liv en objektiv krenkelse av verdigheten til den som ber om det, selv om man dermed oppfyller personens ønske: «Vi må ledsage mennesker mot døden, men ikke fremprovosere døden eller legge til rette for noen form for selvmord. Husk at retten til omsorg og behandling for alle alltid må prioriteres, slik at de svakeste, særlig eldre og syke, aldri blir tilsidesatt. Livet er en rettighet, ikke døden, som må hilses velkommen og ikke administreres. Og dette etiske prinsipp angår alle, ikke bare kristne eller troende.» [96] Som allerede nevnt innebærer verdigheten til hvert enkelt menneske, uansett hvor svakt eller lidelsesplaget det er, verdigheten til oss alle.

 

Marginalisering av funksjonshemmede mennesker

53. Et kriterium for å se om verdigheten til hvert enkelt menneske i samfunnet virkelig blir ivaretatt, er omsorgen som gis til de dårligst stilte. Vår tid er dessverre ikke særlig preget av slik omsorg; snarere er det en «bruk-og-kast-kultur» som i økende grad gjør seg gjeldende. [97] For å motvirke denne tendensen er det grunn til å rette spesiell oppmerksomhet mot og ha særlig omsorg for dem som har fysiske eller psykiske begrensninger. Slike tilstander av akutt sårbarhet [98] – som har en fremtredende plass i evangeliene – reiser spørsmål om hva det vil si å være et menneske, særlig med utgangspunkt i en funksjonsnedsettelse eller funksjonshemming. Spørsmålet om menneskelig ufullkommenhet har også klare sosiokulturelle implikasjoner, siden noen kulturer har en tendens til å marginalisere eller til og med undertrykke mennesker med funksjonsnedsettelser og behandle dem som «utstøtte». Sannheten er imidlertid at alle mennesker, uansett hvor sårbare de er, får sin verdighet i kraft av at de er villet og elsket av Gud. Derfor bør man gjøre det man kan for å fremme inkludering og aktiv deltagelse i samfunnets og Kirkens liv for dem som på en eller annen måte er preget av skrøpelighet eller funksjonshemming. [99]

54. I et bredere perspektiv bør vi huske at «nestekjærligheten, som er politikkens åndelige hjerte, alltid er en kjærlighet til dem som trenger det mest; den ligger til grunn for alt vi gjør for dem. [...] ‘Å ta seg av dem som trenger det, krever styrke og ømhet, anstrengelse og sjenerøsitet midt i en funksjonalistisk og privatisert tankegang som ubønnhørlig fører til en ‘bruk-og-kast-kultur’ [...]. Det innebærer å ta ansvar for nåtiden i dens mest marginale og sørgelige situasjoner, og å være i stand til å gi den verdighet.’ Dette vil også gi opphav til intens innsats for å sikre at ‘alt gjøres for å beskytte menneskets status og verdighet’.» [100]

 

Kjønnsteori

55. Kirken ønsker først og fremst «å bekrefte at enhver person, uavhengig av seksuell legning, skal respekteres i sin verdighet og behandles med omtanke, samtidig som ‘ethvert tegn på urettferdig diskriminering’ nøye må unngås, særlig enhver form for aggresjon og vold.» [101] Av denne grunn bør det fordømmes som i strid med menneskeverdet at ikke få mennesker noen steder fengsles, tortureres og til og med fratas livets goder utelukkende på grunn av sin seksuelle legning.

56. Samtidig fremhever Kirken viktige punkter for kritikk i kjønnsteori. I denne sammenheng har pave Frans minnet om at «veien til fred krever respekt for menneskerettighetene, i henhold til den enkle, men klare formuleringen i Verdenserklæringen om menneskerettigheter, hvis 75-årsjubileum vi nylig feiret. Disse prinsippene er selvinnlysende og allment aksepterte. Dessverre har det de siste tiårene blitt gjort forsøk på å innføre nye rettigheter, som ikke er helt i tråd med de opprinnelige og ikke alltid akseptable. Det har gitt opphav til ideologisk kolonisering, der kjønnsteori spiller en sentral rolle. Sistnevnte er svært farlig, siden den opphever forskjeller med sitt krav om å gjøre alle like.» [102]

57. Når det gjelder kjønnsteori, hvis vitenskapelige holdbarhet er gjenstand for betydelig debatt blant eksperter, minner Kirken om at menneskelivet i alle dets dimensjoner, både fysiske og åndelige, er en gave fra Gud. Denne gaven må tas imot med takknemlighet og stilles i det godes tjeneste. Å ønske seg personlig selvbestemmelse, slik kjønnsteori foreskriver, uten å ta hensyn til denne grunnleggende sannheten om at menneskelivet er en gave, er å gi etter for den urgamle fristelsen til å gjøre seg selv til Gud og konkurrere med den sanne kjærlighetens Gud som åpenbares for oss i evangeliet.

58. Et annet fremtredende aspekt ved kjønnsteori er at den forsøker å fornekte den største forskjellen mellom levende vesener: forskjellen mellom kjønnene. Denne grunnleggende forskjellen er ikke bare den største man kan tenke seg, men også den vakreste og mektigste av dem. I parforholdet mellom mann og kvinne oppnår denne forskjellen sin mest beundringsverdige gjensidighet. Dermed blir den kilden til det underet som aldri slutter å forbløffe oss, nemlig at nye mennesker kommer til verden.

59. I denne forstand er respekten for både egen og andres kropp avgjørende i møte med de stadig nye rettighetskravene som fremmes av kjønnsteori. Denne ideologien «ser for seg et samfunn uten kjønnsforskjeller, og undergraver dermed det antropologiske grunnlaget for familien.» [103] Det er derfor uakseptabelt at «noen ideologier av denne typen, som hevder å svare på det som til tider er forståelige ønsker, søker å hevde seg som absolutte og ubestridelige, og til og med dikterer hvordan barn skal oppdras. Det må understrekes at ‘det biologiske kjønnet og den sosiokulturelle kjønnsrollen (gender) kan skjelnes fra hverandre, men ikke adskilles’.» [104] Alle forsøk på å tilsløre den uutslettelige kjønnsforskjellen mellom mann og kvinne må derfor avvises: «Man kan ikke skille det mannlige og det kvinnelige fra Guds skaperverk, som ligger forut for alle våre valg og erfaringer, og hvor det finnes biologiske elementer som er umulige å ignorere.» [105] Bare ved å anerkjenne og akseptere denne forskjellen i gjensidighet kan hver enkelt person fullt ut oppdage seg selv, sin verdighet og sin identitet.

 

Kjønnsskifte

60. Kroppens verdighet kan ikke betraktes som mindreverdig i forhold til personen som sådan. Den katolske kirkes katekisme oppfordrer oss uttrykkelig til å erkjenne at: «Menneskets kropp har del i den verdighet å være ‘Guds bilde’.» [106] Det er spesielt viktig å huske denne sannheten når det gjelder kjønnsskifte, for mennesker er uatskillelig sammensatt av både kropp og sjel. Kroppen er det levende stedet der sjelens indre utfolder seg og kommer til uttrykk, slik den også gjør det gjennom nettverket av menneskelige relasjoner. Både sjelen og kroppen, som utgjør personens vesen, har del i den verdigheten som kjennetegner ethvert menneske. [107] Menneskekroppen deltar i denne verdigheten fordi den er utstyrt med personlig betydning, særlig i sin kjønnede tilstand. [108] Det er i kroppen at hver person gjenkjenner seg selv som skapt av andre, og det er gjennom kroppen at menn og kvinner kan etablere et kjærlighetsforhold som er i stand til å skape andre personer. I sin undervisning om behovet for å respektere menneskets naturlige orden, sier pave Frans at «skaperverket kommer før oss og må mottas som en gave. Samtidig er vi kalt til å beskytte vår menneskelighet, og det betyr først og fremst at vi må akseptere og respektere den slik den ble skapt.» [109] Det følger av dette at ethvert kjønnsskifteinngrep som regel risikerer å true den unike verdigheten personen har fått fra unnfangelsesøyeblikket. Dette utelukker ikke at en person med kjønnsavvik som er tydelige allerede ved fødselen eller som utvikler seg senere, kan velge å få medisinsk hjelp til å korrigere disse avvikene. I så fall vil inngrepet imidlertid ikke utgjøre et kjønnsskifte i den forstand som er ment her.

 

Digital vold

61. Selv om utviklingen av digital teknologi gir mange muligheter til å fremme menneskeverdet, bidrar den også i økende grad til å skape en verden der utnyttelse, utestenging og vold øker og kan gå så langt som å undergrave menneskeverdet. Tenk bare på hvor lett det er å sette en persons gode navn i fare med falske nyheter og bakvaskelse. På dette punktet understreker pave Frans at «det er ikke sunt å forveksle kommunikasjon med rent virtuell kontakt. Faktisk er ‘det digitale miljøet også preget av ensomhet, manipulasjon, utnyttelse og vold, til og med i ekstreme tilfeller på det ‘mørke nettet’. Digitale medier kan medføre risiko for avhengighet, isolasjon og gradvis tap av kontakt med den konkrete virkeligheten, noe som hindrer utviklingen av ekte mellommenneskelige relasjoner. Nye former for vold sprer seg via sosiale medier, for eksempel nettmobbing. Internett er også en kanal for spredning av pornografi og utnyttelse av mennesker til seksuelle formål eller pengespill’.» [110] Paradoksalt nok er det slik at jo mer mulighetene for å knytte kontakt vokser, jo mer isolert og fattigere på mellommenneskelige relasjoner blir folk: «Den digitale kommunikasjonen vil vise frem alt; folks liv blir finkjemmet, blottlagt og spredt rundt, ofte anonymt. Respekten for andre går i oppløsning, og selv om vi avviser, ignorerer eller holder andre på avstand, kan vi skamløst kikke inn i hver eneste detalj i deres liv.» [111] Slike tendenser representerer en mørk side av den digitale utviklingen.

62. I dette perspektivet, hvis teknologien skal tjene menneskeverdet og ikke skade det, og hvis den skal fremme fred i stedet for vold, må menneskesamfunnet være proaktivt når det gjelder måten det håndterer disse trendene på. Det må gjøres med respekt for menneskeverdet og i det godes tjeneste: «I dagens globaliserte verden kan ‘mediene hjelpe oss til å føle oss nærmere hverandre, skape en følelse av enhet i den menneskelige familie som igjen kan inspirere til solidaritet og seriøs innsats for å sikre et mer verdig liv for alle. [...] Mediene kan være til stor hjelp for oss i dette arbeidet, særlig i vår tid, da nettverkene for menneskelig kommunikasjon har gjort enestående fremskritt. Særlig internett gir oss enorme muligheter for møter og solidaritet. Dette er en god ting, en gave fra Gud.’ Vi må imidlertid forsikre oss om at dagens kommunikasjonsformer faktisk leder oss til sjenerøse møter med andre, til en oppriktig søken etter hele sannheten, til tjeneste, til nærhet til de svakeste og til å fremme det felles gode.» [112]

 

Konklusjon

63. I anledning 75-årsjubileet for publiseringen av Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948) sa pave Frans at dette dokumentet «er som en hovedplan der mange skritt er tatt, men mange gjenstår, og dessverre er det til tider blitt tatt skritt bakover. Vi kan aldri slutte å engasjere oss for menneskets rettigheter! I denne forbindelse står jeg nær alle dem som uten fanfare, i den konkrete hverdagen, kjemper og personlig betaler prisen for å forsvare rettighetene til dem som ikke regnes med.» [113]

64. I denne ånd oppfordrer Kirken med denne erklæringen innstendig til at respekten for menneskeverdet uavhengig av alle omstendigheter settes i sentrum for forpliktelsen til det felles gode og i sentrum for ethvert rettssystem. Respekten for ethvert menneskes verdighet er det uunnværlige grunnlaget for ethvert samfunn som hevder å være basert på rettferdig lov og ikke på makt. Anerkjennelse av menneskeverdet danner grunnlaget for å opprettholde de grunnleggende menneskerettighetene, som går forut for og ligger til grunn for all sivilisert sameksistens. [114]

65. Hver enkelt person og ethvert menneskelig fellesskap er ansvarlig for den konkrete og virkelige realiseringen av menneskeverdet. I mellomtiden påhviler det statene ikke bare å beskytte menneskeverdet, men også å garantere de nødvendige betingelsene for at det kan blomstre i form av en helhetlig utvikling av den menneskelige person: «I vår politiske virksomhet bør vi huske at 'uavhengig av sitt ytre er ethvert menneske umåtelig hellig og fortjener vår kjærlighet og hengivenhet’.» [115]

66. Selv i dag, i møte med så mange krenkelser av menneskeverdet som alvorlig truer menneskehetens fremtid, oppmuntrer Kirken til å fremme ethvert menneskes verdighet, uavhengig av fysiske, mentale, kulturelle, sosiale og religiøse egenskaper. Kirken gjør dette i håp og tillit til kraften som utgår fra den oppstandne Kristus, som fullt ut har åpenbart den helhetlige verdigheten til enhver mann og kvinne. Denne vissheten blir til en appell i pave Frans’ ord til hver og en av oss: «Jeg appellerer til hvert enkelt menneske i denne verden om aldri å glemme denne verdigheten, som er vår. Ingen har rett til å ta den fra oss.» [116]

Under audiensen som ble innvilget undertegnede prefekt for Dikasteriet for troslæren, sammen med sekretæren for dikasteriets læreseksjon, 25. mars 2024, godkjente pave Frans denne erklæringen, som ble vedtatt på dette dikasteriets ordinære sesjon 28. februar 2024, og ba om at den skulle publiseres.

 

Gitt i Roma, ved Dikasteriet for troslæren,
2. april 2024, på nittenårsdagen for Den hellige pave Johannes Paul IIs død.

Kardinal Víctor Manuel Fernández
Prefekt

Mgr. Armando Matteo
Sekretær for læreseksjonen

Ex Audientia Die 25.03.2024

Franciscus

 

Dette er en uoffisiell oversettelse, foretatt av katolsk.no.
Vi tar gjerne imot tilbakemeldinger på oversettelsen, og teksten oppdateres fortløpende.

 

Fotnoter

[1] Johannes Paul II, angelus i katedralen i Osnabrück (16. november 1980): Insegnamenti III/2 (1980), 1232.

[2] Frans, den apostoliske formaningen Laudate Deum (4. oktober 2023), nr. 39: L’Osservatore Romano (4. oktober 2023), III.

[3] I 1948 vedtok FN Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som består av tretti artikler. Ordet «verdighet» eller «verd» dukker opp fem ganger på strategiske steder: i de første ordene i innledningen og i første setning i artikkel 1. Denne verdigheten erklæres å være «iboende [...] for alle medlemmer av menneskeslekten» (innledning), og: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter» (artikkel 1).

[4] Hvis vi bare ser på moderne tid, ser vi hvordan Kirken gradvis har understreket betydningen av menneskeverdet. Temaet ble særlig utviklet i pave Leo XIIIs encyklika Rerum novarum (1891), pave Pius XIs encyklika Quadragesimo anno (1931) og pave Pius XIIs tale til den italienske katolske jordmorforeningens kongress (1951). Det annet vatikankonsil videreutviklet og viet et helt dokument til temaet med erklæringen Dignitatis humanae (1965). Det diskuterte også menneskets frihet i den pastorale konstitusjonen Gaudium et spes (1965).

[5] Paul VI, generalaudiens (4. september 1968): Insegnamenti VI (1968), 886.

[6] Johannes Paul II, tale til den tredje generalkonferansen for de latinamerikanske biskopene (28. januar 1979), III.1–2: Insegnamenti II/1 (1979), 202–203.

[7] Benedikt XVI, tale til deltakerne på generalforsamlingen til Det pavelige akademi for livet (13. februar 2010): Insegnamenti VI/1 (2011), 218.

[8] Benedikt XVI, tale til deltakerne på møtet i Europarådets utviklingsbank (12. juni 2010): Insegnamenti VI/1 (2011), 912–913.

[9] Frans, den apostoliske formaningen Evangelii gaudium (24. november 2013), nr. 178: AAS 105 (2013), 1094. Sitat fra Johannes Paul II, angelus i katedralen i Osnabrück (16. november 1980): Insegnamenti III/2 (1980), 1232.

[10] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 8: AAS 112 (2020), 971.

[11] Ibid, nr. 277: AAS 112 (2020), 1069.

[12] Ibid, nr. 213: AAS 112 (2020), 1045.

[13] Ibid, nr. 213: AAS 112 (2020), 1045. Sitat fra Message to Participants at the International Conference “Human Rights in the Contemporary World: Achievements, Omissions, Negations” (10. desember 2018): L’Osservatore Romano, (10.–11. desember 2018), 8.

[14] FN-erklæringen fra 1948 ble etterfulgt og videreutviklet av FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966 og Helsingfors-erklæringen fra konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa i 1975.

[15] Jf. Den internasjonale teologiske kommisjon, Propositions on the Dignity and Rights of the Human Person (1983), innledning, 3. En oversikt over katolsk lære om menneskeverdet finnes i Den katolske kirkes katekisme, i kapittelet «Menneskets verdighet», nr. 1700–1876.

[16] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 22: AAS 112 (2020), 976.

[17] Boethius, Contra Eutychen et Nestorium, c. 3: PL 64, 1344: «persona est rationalis naturae individua substantia». Jf. Bonaventura, In I Sent., d. 25, a. 1, q. 2; Thomas Aquinas, Summa theologiae I, q. 29, a. 1, resp.

[18] Siden denne erklæringen ikke har til hensikt å utarbeide en uttømmende avhandling om verdighetsbegrepet, nevner vi for korthetens skyld bare den såkalte klassiske greske og romerske kulturen som et eksempel. Den var referansepunkt for tidlig kristen filosofisk og teologisk refleksjon.

[19] Se for eksempel Cicero, De officiis I, 105–106: «Sed pertinet ad omnem officii quaestionem semper in promptu habere, quantum natura hominis pecudibus reliquisque beluis antecedat [...] Atque etiam si considerare volumus, quae sit in natura excellentia et dignitas, intellegemus, quam sit turpe diffluere luxuria et delicate ac molliter vivere quamque honestum parce, continenter, severe, sobrie» (Scriptorum Latinorum Bibliotheca Oxoniensis, 43. Redigert av M. Winterbottom. Oxford, 1994). I norsk oversettelse: «Ved enhver drøfting av plikt må man aldri glemme hvor høyt menneskets natur er hevet over det dyriske nivået. [...] Og når vi betenker menneskenaturens fortrinn og verdighet, vil vi nok innse hvor skjendig det er å hengi seg til overdådighet og leve i ømskinnet vellyst, da det jo anstår oss å leve sparsommelig, avholdende, strengt og nøkternt» (Om pliktene, 47–48. Oversatt av Henning Mørland. Oslo: De norske bokklubbene, 2004).

[20] Jf. Paul VI, tale til pilegrimer til Det hellige land, besøk i Bebudelsens basilika i Nasaret (5. januar 1964): AAS 56 (1964), 166–170.

[21] Se for eksempel Klemens av Roma, 1 Klem. 33, 4f: PG 1, 273; Theofilos av Antiokia, Ad Aut. I, 4: PG 6, 1029; Klemens av Alexandria, Strom. III, 42, 5–6: PG 8, 1145; Ibid, VI, 72, 2: PG 9, 293; Ireneus av Lyon, Adv. haer. V, 6, 1: PG 7, 1137–1138; Origenes, De princ. III, 6, 1: PG 11, 333; Augustin, De Gen. ad litt. VI, 12: PL 34, 348; De Trinitate XIV, 8, 11: PL 42, 1044–1045.

[22] Thomas Aquinas, Summa theologiae, I, q. 29, a. 3, resp: «persona significat id, quod est perfectissimum in tota natura, scilicet subsistens in rationali natura».

[23] Jf. Giovanni Pico della Mirandola og hans velkjente tekst Oratio de hominis dignitate [Lovprisning av menneskets verdighet] (1486).

[24] For en jødisk tenker som E. Levinas (1906–1995) er menneskets frihet betinget av at det oppdager seg selv som uendelig ansvarlig for et annet menneske.

[25] Noen av de store kristne tenkerne i det 19. og 20. århundre – som J.H. Newman, A. Rosmini, J. Maritain, E. Mounier, K. Rahner, H.-U. von Balthasar og andre – har lyktes i å legge frem en visjon om mennesket som på gyldig vis kan gå i dialog med alle tankestrømninger i begynnelsen av det 21. århundre, uansett hva de er inspirert av, til og med postmodernismen.

[26] Dette er grunnen til at «Verdenserklæringen om menneskerettigheter [...] implisitt antyder at kilden til de umistelige menneskerettighetene ligger i hvert enkelt menneskes verdighet» (Den internasjonale teologiske kommisjon, In Search of a Universal Ethic: A New Look at the Natural Law [2009], nr. 115).

[27] Det annet Vatikankonsil, den pastorale konstitusjonen Gaudium et spes (7. desember 1965), nr. 26: AAS 58 (1966), 1046. Hele første kapittel i første del av pastoralkonstitusjonen (nr. 11–22) er viet «Menneskeverdet».

[28] Det annet Vatikankonsil, erklæringen Dignitatis humanae (7. desember 1965), nr. 1: AAS 58 (1966), 929.

[29] Ibid, nr. 2: AAS 58 (1966), 931.

[30] Jf. Troskongregasjonen, instruksjonen Dignitas personae (8. september 2008), nr. 7: AAS 100 (2008), 863. Jf. også Ireneus av Lyon, Adv. haer. V, 16, 2: S. 7, 1167–1168.

[31] Siden «Guds Sønn forenet seg på et vis med hvert menneske ved sin inkarnasjon», åpenbares hvert menneskes verdighet for oss av Kristus i sin fylde (Det annet vatikankonsil, den pastorale konstitusjonen Gaudium et spes [7. desember 1965], nr. 22: AAS 58 [1966], 1042).

[32] Det annet vatikankonsil, den pastorale konstitusjonen Gaudium et spes (7. desember 1965), nr. 19: AAS 58 (1966), 1038.

[33] Johannes Paul II, encyklikaen Evangelium vitae (25. mars 1995), nr. 38: AAS 87 (1995), 443. Sitat fra Ireneus av Lyon, Adv. haer. IV, 20, 7: PG 7, 1037–1038.

[34] Kristus har gitt de døpte en ny verdighet, nemlig å være «Guds sønner»: jf. Den katolske kirkes katekisme, nr. 1213, 1265, 1270, 1279.

[35] Det annet vatikankonsil, erklæringen Dignitatis humanae (7. desember 1965), nr. 9: AAS 58 (1966), 935.

[36] Jf. Ireneus av Lyon, Adv. haer. V, 6, 1. V, 8, 1. V, 16, 2: PG 7, 1136–1138. 1141–1142. 1167–1168; Johannes av Damaskus, De fide orth. 2, 12: S. 94, 917–930.

[37] Benedikt XVI, tale i Westminster Hall (17. september 2010): Insegnamenti VI/2 (2011), 240.

[38] Frans, generalaudiens (12. august 2020): L’Osservatore Romano (13. august 2020), 8. Med henvisning til Johannes Paul II, tale til FNs generalforsamling (2. oktober 1979), 7 og tale til FNs generalforsamling (5. oktober 1995), 2.

[39] Jf. Troskongregasjonen, instruksjonen Dignitas personae (8. september 2008), nr. 8: AAS 100 (2008), 863-864.

[40] Den internasjonale teologiske kommisjon, Religious Freedom for the Good of All (2019), nr. 38.

[41] Jf. Frans, tale til medlemmer av diplomatkorpset akkreditert til Den hellige stol i forbindelse med overrekkelsen av nyttårshilsener (8. januar 2024): L’Osservatore Romano (8. januar 2024), 3.

[42] Johannes Paul II, encyklikaen Evangelium vitae (25. mars 1995), nr. 19: AAS 87 (1995), 422.

[43] Frans, encyklikaen Laudato Si’ (24. mai 2015), nr. 69: AAS 107 (2015), 875. Med henvisning til Den katolske kirkes katekisme, nr. 339.

[44] Frans, den apostoliske formaningen Laudate Deum (4. oktober 2023), nr. 67: L’Osservatore Romano (4. oktober 2023), IV.

[45] Ibid, nr. 63: L’Osservatore Romano (4. oktober 2023), IV.

[46] Den katolske kirkes katekisme, nr. 1730.

[47] Benedikt XVI, budskap til feiringen av den 44. verdensdagen for fred (1. januar 2011), nr. 3: Insegnamenti VI/2 (2011), 979.

[48] Det pavelige råd for rettferdighet og fred, Compendium of the Social Doctrine of the Church, nr. 137.

[49] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 109: AAS 112 (2020), 1006.

[50] Det pavelige råd for rettferdighet og fred, Compendium of the Social Doctrine of the Church, nr. 137.

[51] Frans, tale til deltakerne på verdensmøtet for folkebevegelser (28. oktober 2014): AAS 106 (2014), 858.

[52] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 107: AAS 112 (2020), 1005-1006.

[53] Det annet vatikankonsil, den pastorale konstitusjonen Gaudium et spes (7. desember 1965), nr. 27: AAS 58 (1966), 1047.

[54] Ibid.

[55] Ibid.

[56] Jf. Den katolske kirkes katekisme, nr. 2267 og Troskongregasjonen, brev til biskopene om den nye revisjonen av nr. 2267 i Den katolske kirkes katekisme om dødsstraff (1. august 2018), nr. 7–8.

[57] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 269: AAS 112 (2020), 1065.

[58] Johannes Paul II, encyklikaen Sollicitudo rei socialis (30. desember 1987), nr. 28: AAS 80 (1988), 549.

[59] Benedikt XVI, encyklikaen Caritas in veritate (29. juni 2009), nr. 22: AAS 101 (2009), 657. Sitat fra Paul VI, encyklikaen Populorum progressio (26. mars 1967), nr. 9: AAS 59 (1967), 261–262.

[60] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 21: AAS 112 (2020), 976. Sitat fra Benedikt XVI, encyklikaen Caritas in veritate (29. juni 2009), nr. 22: AAS 101 (2009), 657.

[61] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 20: AAS 112 (2020), 975–976. Se også «Bønn til Skaperen» på slutten av denne encyklikaen.

[62] Ibid, nr. 116: AAS 112 (2020), 1009. Sitat fra Frans, tale til deltakerne på verdensmøtet for folkebevegelser (28. oktober 2014): AAS 106 (2014), 851–852.

[63] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 162: AAS 112 (2020), 1025. Sitat fra Frans, tale til medlemmer av diplomatkorpset akkreditert til Den hellige stol (12. januar 2015): AAS 107 (2015), 165.

[64] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 25: AAS 112 (2020), 978. Sitat fra Frans, budskap til verdens fredsdag 2016 (1. januar 2016): AAS 108 (2016), 49.

[65] Frans, budskap til deltakerne på den sjette utgaven av «Forum de Paris sur la Paix» (10. november 2023): L’Osservatore Romano (10. november 2023), 7. Sitat fra generalaudiens (23. mars 2022): L’Osservatore Romano (23. mars 2022), 3.

[66] Frans, tale til konferansen for partene til FNs rammekonvensjon om klimaendringer (COP 28) (2. desember 2023): L’Osservatore Romano (2. desember 2023), 2.

[67] Jf. Paul VI, tale til De forente nasjoner (4. oktober 1965): AAS 57 (1965), 881.

[68] Johannes Paul II, encyklikaen Redemptor hominis (4. mars 1979), nr. 16: AAS 71 (1979), 295.

[69] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 258: AAS 112 (2020), 1061.

[70] Frans, tale til FNs sikkerhetsråd (14. juni 2023): L’Osservatore Romano (15. juni 2023), 8.

[71] Frans, tale på verdens bønnedag for fred (20. september 2016): L’Osservatore Romano (22. september 2016), 5.

[72] Jf. Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 38: AAS 112 (2020), 983: «Av denne grunn ‘er det også behov for å stadfeste retten til ikke å emigrere, det vil si å forbli i sitt hjemland’.» Sitat fra Benedikt XVI, budskap til den 99. verdensdagen for migranter og flyktninger (12. oktober 2012): AAS 104 (2012), 908.

[73] Jf. Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 38: AAS 112 (2020), 982–983.

[74] Ibid, nr. 39: AAS 112 (2020), 983.

[75] Benedikt XVI, encyklikaen Caritas in veritate (29. juni 2009), nr. 62: AAS 101 (2009), 697.

[76] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 39: AAS 112 (2020), 983.

[77] Vi kan her minne om pave Paul IIIs erklæring om verdigheten til de menneskene som befinner seg i landene i «den nye verden» i bullen Pastorale officium (29. mai 1537), der Den hellige far slo fast – med ekskommunikasjon som straff – at innbyggerne i disse områdene, «selv om de befinner seg utenfor Kirkens skjød, ikke [...] skal berøves sin frihet eller eiendomsretten til sine eiendeler, for de er mennesker og derfor i stand til å tro og bli frelst» (licet extra gremium Ecclesiae existant, non tamen sua libertate, aut rerum suarum dominio [...] privandos esse, et cum homines, ideoque fidei et salutis capaces sint): DH 1495.

[78] Frans, tale til deltakerne på plenumsmøtet i Det pavelige råd for pastoral omsorg for migranter og reisende (24. mai 2013): AAS 105 (2013), 470–471.

[79] Frans, tale til FN-organisasjonen, New York (25. september 2015): AAS 107 (2015), 1039.

[80] Frans, tale til nye ambassadører akkreditert til Den hellige stol i anledning overrekkelsen av kreditivbrevene (12. desember 2013): L’Osservatore Romano (13. desember 2013), 8.

[81] Frans, tale til deltakerne på den internasjonale konferansen om menneskehandel (11. april 2019): AAS 111 (2019), 700.

[82] Bispesynodens 15. ordinære generalforsamling, sluttdokument (27. oktober 2018), nr. 29.

[83] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 23: AAS 112 (2020), 977. Med henvisning til Frans, den apostoliske formaningen Evangelii gaudium (24. november 2013), nr. 212: AAS 105 (2013), 1108.

[84] Johannes Paul II, Letter to Women (29. juni 1995), nr. 4: Insegnamenti XVIII/1 (1997), 1874.

[85] Ibid, nr. 5: Insegnamenti XVIII/1 (1997), 1875.

[86] Den katolske kirkes katekisme, nr. 1645.

[87] Frans, tale i anledning Maria-feiringen – Vår Frue av Porten (20. januar 2018): AAS 110 (2018), 329.

[88] Frans, tale til deltakerne på Troskongregasjonens plenarforsamling (21. januar 2022): L’Osservatore Romano (21. januar 2022), 8.

[89] Johannes Paul II, encyklikaen Evangelium vitae (25. mars 1995), nr. 58: AAS 87 (1995) 466–467. Om respekten for menneskelige embryoer, se Troskongregasjonen, instruksjonen Donum vitae (22. februar 1987): «Praksisen med å holde menneskelige embryoer i live in vivo eller in vitro for eksperimentelle eller kommersielle formål, er fullstendig i strid med menneskeverdet» (I, 4): AAS 80 (1988), 82.

[90] Frans, den apostoliske formaningen Evangelii gaudium (24. november 2013), nr. 213: AAS 105 (2013), 1108.

[91] Ibid.

[92] Frans, tale til medlemmer av diplomatkorpset akkreditert til Den hellige stol (8. januar 2024): L’Osservatore Romano (8. januar 2024), 3.

[93] Jf. Troskongregasjonen, instruksjonen Dignitas personae (8. september 2008), nr. 16: AAS 100 (2008), 868–869. Alle disse aspektene er nevnt i den daværende kongregasjonens instruks Donum vitae (22. februar 1987): AAS 80 (1988), 71–102.

[94] Troskongregasjonen, brevet Samaritanus bonus (14. juli 2020), V, nr. 4: AAS 112 (2020), 6969. 4: AAS 112 (2020), 925.

[95] Jf. ibid, V, nr. 1: AAS 112 (2020), 919.

[96] Frans, generalaudiens (9. februar 2022): L’Osservatore Romano (9. februar 2022), 3.

[97] Se spesielt Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 18–21: AAS 112 (2020), 975–976: «En ‘bruk-og-kast’-verden». Nr. 188 i den samme encyklikaen går så langt som å identifisere en «bruk-og-kast-kultur».

[98] Jf. Frans, tale til deltakerne på konferansen organisert av Det pavelige råd for nyevangelisering (21. oktober 2017): L’Osservatore Romano (22. oktober 2017), 8: «Sårbarhet er en iboende del av menneskets essensielle natur.»

[99] Jf. Frans, budskap til den internasjonale dagen for funksjonshemmede (3. desember 2020): AAS 112 (2020), 1185–1188.

[100] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 187–188: AAS 112 (2020), 1035–1036; jf. også Frans, tale til Europaparlamentet, Strasbourg (25. november 2014): AAS 106 (2014), 999 og Frans, tale under møte med myndighetene og diplomatkorpset i Den sentralafrikanske republikk, Bangui (29. november 2015): AAS 107 (2015), 1320.

[101] Frans, den postsynodale apostoliske formaningen Amoris laetitia (19. mars 2016), nr. 250: AAS 108 (2016), 412–413. Med henvisning til Den katolske kirkes katekisme, nr. 2358.

[102] Frans, tale til medlemmer av diplomatkorpset akkreditert til Den hellige stol i forbindelse med overrekkelsen av nyttårshilsener (8. januar 2024): L’Osservatore Romano (8. januar 2024), 3.

[103] Frans, den apostoliske formaningen Amoris laetitia (19. mars 2016), nr. 56: AAS 108 (2016), 334.

[104] Ibid. Med henvisning til Bispesynodens 14. ordinære generalforsamling, Relatio finalis (24. oktober 2015), 58.

[105] Ibid, nr. 286: AAS 108 (2016), 425.

[106] Den katolske kirkes katekisme, nr. 364.

[107] Dette gjelder også respekten for avdødes legemer; se for eksempel Troskongregasjonen, instruksjonen Ad resurgendum cum Christo (15. august 2016), nr. 3: AAS 108 (2016), 1290: «Ved å begrave de troendes kropper bekrefter Kirken sin tro på legemets oppstandelse og ønsker å vise menneskekroppens store verdighet som en integrert del av den menneskelige person, hvis kropp utgjør en del av dens identitet.» Mer generelt, se også Den internasjonale teologiske kommisjon, Some Current Questions in Eschatology (1992), nr. 5: «People Called to Resurrection».

[108] Jf. Frans, encyklikaen Laudato Si’ (24. mai 2015), nr. 155: AAS 107 (2015), 909.

[109] Frans, den apostoliske formaningen Amoris laetitia (19. mars 2016), nr. 56: AAS 108 (2016), 344.

[110] Frans, den postsynodale apostoliske formaningen Christus vivit (25. mars 2019), nr. 88: AAS 111 (2019), 413. Sitat fra Bispesynodens 16. ordinære generalforsamling, sluttdokument (27. oktober 2018), nr. 23.

[111] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 42: AAS 112 (2020), 984.

[112] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 205: AAS 112 (2020), 1042. Sitat fra Frans, budskap til den 48. verdens kommunikasjonsdag (24. januar 2014): AAS 106 (2014), 113.

[113] Frans, angelus (10. desember 2023): L’Osservatore Romano (11. desember 2023), 12.

[114] Jf. Den internasjonale teologiske kommisjon, Propositions on the Dignity and Rights of the Human Person (1983), nr. 2.

[115] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), nr. 195: AAS 112 (2020), 1038. Med henvisning til den apostoliske formaningen Evangelii gaudium (24. november 2013), nr. 274: AAS 105 (2013), 1130.

[116] Frans, encyklikaen Laudato Si’ (24. mai 2015), nr. 205: AAS 107 (2015), 928.

 

Kilder på norsk

• Cicero. Om pliktene. Oversatt av Henning Mørland. Oslo: De norske bokklubbene, 2004. 
• Den katolske kirkes katekisme (1992/1997/2018). 
• Det annet vatikankonsil. Dignitatis humanae (7. desember 1965). 
• Det annet vatikankonsil. Gaudium et spes (7. desember 1965). 
• FN. Verdenserklæringen om menneskerettigheter (10. desember 1948).
• Frans. Laudate Deum (4. oktober 2023). Oversatt av Kristine Dingstad. 
• Frans. Laudato Si’ – Lovet være du. Oversatt av Anne Bente Hadland. Oslo: St. Olav forlag, 2016.
• Johannes Paul II. Livets evangelium [Evangelium vitae] (25. mars 1995). 
• Johannes Paul II. Menneskenes Frelser [Redemptor hominis]. Oversatt av Marit Flagestad. Oslo: St. Olav forlag, 1979.

 

Offisielle oversettelser av Dignitas infinita

• Engelsk
• Fransk
• Tysk
• Italiensk
• Polsk
• Portugisisk
• Spansk