Kristenretten 1000 år: Historieleksjonen du aldri fikk
Bilde
Petter Stocke-Nicolaisen
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Publisert 9. april 2024
|
Oppdatert 9. april 2024
Bilde
KRISTENRETTENS FAR: Olav Haraldsson, Hellig Olav, la frem kristenretten for forhandlinger på Mostertinget i 1024. Her er Norges evige konge portrettert av Pius Welonski (1849 – 1931) i San Carlo-kirken, Roma. Landskapet kan minne om værhard vestlandskyst – kanskje er det nettopp ved Moster kongen viser frem sin verdighet? Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
I 2024 feirer vi tusen år med kristne lover i Norge. Det er en gyllen anledning til å tette noen av de kunnskapshullene skolen påførte deg.
KRONIKK: Ole Petter Erlandsen,
Bilde
faglig leder i Åpne Dører. Aktuell med boken «Anno 1024 – året som forvandlet Norge»
Kristenretten. Selv oppegående mennesker med interesse for historie blir både usikre og flakkende i blikket når Kristenretten kommer på bane. Og det er ikke så underlig, for dette lærte vi lite om på skolen.
Å ikke vite eller ikke ville vite
«Vi vet ikke noe nærmere om de lovene Olav ga», sto det i min historiebok fra videregående. Denne ene setningen, den eneste om Kristenretten, avslører mer enn noe annet hvordan samfunnet har fortiet betydningen av den kanskje eneste revolusjonen Norge har hatt – kristningen av landet. Her har vi et lovverk som kriminaliserte spebarnsdrap, la grunnlaget for fattigomsorg, lovfestet monogamiet, gjorde slutt på menneskeofringer og førte til en skrittvis frigivelse av alle treller.
Og disse lovene vet vi altså ikke noe nærmere om?
Neida, vi har ikke den nøyaktige lovteksten slik Olav formulerte den på Moster. Innholdet ble innarbeidet i de fire landskapslovene ved Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting, og ingen av disse er helt like. Men samsvaret mellom lovene, unntakene som viser diskusjonene ved lagtingene samt åndene i lovene er nok til å se Olavs tydelige hånd og vilje.
«Sverd ble flittig brukt både ved de fleste begivenheter i denne tidsepoken, men det er ikke slik at nordmenn flest ble truet til tro, for den kristne troen startet lenge før de siste og avgjørende stridighetene om hva Norge skulle være.»
Gjemt, glemt, fordreid
Hvordan kan kristningen, og Kristenretten, til de grader ha blitt glemt? Her er mange skyldige, og mange ulike agendaer har dratt i samme retning. Fra overivrige reformatorer og danskekonger, som helst ville vi skulle glemme Hellige Olav, via 1800-tallets nasjonalromantikere med sine vikingmyter og svermeri for det norrøne og til marxistiske historikeres forsøk på å stemple Kirken som lakeier for makta.
Resultatet er at det eneste den jevne nordmann vet om kristningen, er at den skjedde med sverd. Sverd ble flittig brukt både ved de fleste begivenheter i denne tidsepoken, men det er ikke slik at nordmenn flest ble truet til tro, for den kristne troen startet lenge før de siste og avgjørende stridighetene om hva Norge skulle være. Arkeologer finner stadig eldre kristne graver langs kysten, lenge før «kristningskongene» ble født. «I sjøbygdene var folk døpt nesten overalt, men kristenloven var ukjent for de fleste; og i avdaler og fjellbygder var folk helt hedenske mange steder», forteller Snorre. Her ser vi konturene av en folkelig oppvåkning som er lite dokumentert i sagaen, som helst ser begivenhetene fra kongenes eget perspektiv.
Ikke bare i Norge
Det er ikke bare i Norge at man har forsøkt å diskreditere vår kristne historie – det har skjedd over hele Europa. Som opplysningstidens historikere, som tegnet et idyllisert bilde av et førkristent romerrike, og så på Kirken som den som kom og ødela det hele. Eller kommunistregimene i Øst-Europa, som sprengte kirker, forbød Bibelen og framstilte Kirken som lakeier for kapitalismen. Hensikten er den samme: Å få oss til å glemme.
Derfor er det oppløftende når dette ikke lykkes. Som når historikeren og den tidligere ateisten Tom Holland, etter mange års studier, måtte innrømme for seg selv at han var «kulturelt kristen». Som han skrev: «Å leve i et vestlig land er å leve i et samfunn som i århundrer – og i mange tilfeller mer enn tusen år – har blitt fullstendig forvandlet av kristne begreper og forestillinger.» Deretter fortsetter han: «Så gjennomgripende har den kristne troens innvirkning på utviklingen vært at vi ikke lenger ser den.»
«I vakuumet etter kristne verdier er det fritt fram for andre ideologier, andre verdigrunnlag, andre tankesett.»
Fra forglemmelse til forsømmelse
Det vi ikke lenger ser, er det lett å forsømme. I vår tid er vi på mange måter vitne til en demontering av den kristne arven. Spørsmålet er hvem som har mest å tape - Kirken eller samfunnet? Min erfaring fra Åpne Dører, hvor vi jobber med den forfulgte kirke over hele verden, gjør meg overbevist om at Kirken alltids greier seg, ja, kanskje blir den både mer livskraftig og frimodig av litt motstand. Og når jeg snakker om Kirken i denne sammenhengen, tenker jeg på hele spekteret av kristne, uavhengig av konfesjon.
For samfunnet er det verre. I vakuumet etter kristne verdier er det fritt fram for andre ideologier, andre verdigrunnlag, andre tankesett. Å tro at samfunnet vil fortsette på en sunn vei, uten å ha sunne absolutter å bygge på, er i beste fall naivt, i verste fall ødeleggende.
«2024 gir rik anledning ti å oppdatere seg på denne forsømte delen av norsk historie. Kristenretten blir gjennomgangstema på flere av sommerens kristne stevner.»
Tette kunnskapshull
Når vi i år skal feire Kristenretten, feirer vi det som på mange måter var Norges grunnlov og ideologiske plattform fram til Magnus Lagabøtes landslov 250 år senere. At Gud skulle være alles venn, som Kristenretten sa, sier noe om et gudsbilde som var totalt annerledes enn det våre forfedre til da hadde hatt. Det handler om vår forening med det kristne Europa og vår omfavnelse av kristne verdier.
2024 gir rik anledning ti å oppdatere seg på denne forsømte delen av norsk historie. Kristenretten blir gjennomgangstema på flere av sommerens kristne stevner. Det blir en egen jubileumsfeiring på Moster i mai-juni. Bjørgvin bispedømme har lagd en video-serie om Kristenretten, og selv har jeg skrevet bok. Måtte alt dette ikke bare tette kunnskapshull, men fylle oss med takknemlighet over hva vi har fått, og en bønn om at Gud fortsatt må få prege landet. Og måtte kristne i alle leire kunne stå sammen i takknemlighet og glede over at «ljos over landet strøymde», som salmedikteren Elias Blix skriver i Fedrelandssalmen.
