Pave Frans takker og roser sogneprester i brev

Pave Frans har skrevet et brev til alle verdens sogneprester, der han takker og roser dem for «det generøse arbeidet dere gjør hver eneste dag, idet dere sår evangeliets frø i all slags jord». Uten sogneprester kunne ikke Kirken fortsette, understreker paven.

Pave Frans signerer et brev — Foto:
Vatican Media

Øyvind Evenstad

Publisert 3. mai 2024 | Oppdatert 3. mai 2024

Brevet kommer i kjølvannet av en fire dagers samling i Sacrofano, utenfor Roma, hvor sogneprester fra hele verden samlet seg for å dele sine erfaringer av synodalitet og diskutere spørsmålet «Hvordan være en lokal synodal kirke i misjon?» Der var det også en prest fra Danmark som representerte sogneprestene i Skandinavia.

Les mer

Brev fra Den hellige far, pave Frans

Til sogneprestene

Kjære prestebrødre!

Det internasjonale møtet «Sogneprester for synoden», og dialogen med alle dere som har deltatt, gir meg anledning til å be for sogneprestene over hele verden. Til dere alle retter jeg disse ordene med stor hengivenhet.

Det er så innlysende at det nesten høres banalt ut, men det gjør det ikke mindre sant: Kirken kunne ikke fortsette uten deres engasjement og deres pastorale tjeneste. Derfor vil jeg først og fremst takke for og rose det generøse arbeidet dere gjør hver eneste dag, idet dere sår evangeliets frø i all slags jord (jf. Mark 4,1–25).

Som dere har erfart når vi har delt med hverandre gjennom disse dagene, er det stor variasjon i menighetene der dere utfører deres tjeneste. Fra de som ligger i utkanten av store byer – som jeg personlig kjenner fra Buenos Aires – til dem som ligger i tynt befolkede områder på størrelse med store provinser. De spenner fra dem som ligger i bysentra i mange europeiske land, der gamle basilikaer huser minkende og aldrende menigheter, til dem der feiringen foregår under grenene på store trær og fuglesang blander seg med stemmene til små barn.

Sogneprestene er godt klar over dette, siden de kjenner Guds folks liv fra innsiden, deres gleder og vanskeligheter, deres ressurser og deres behov. Derfor trenger en synodal kirke sine sogneprester. Uten prester vil vi aldri kunne lære å vandre sammen og slå inn på synodalitetens vei, «den vei som Gud forventer av Kirken i det tredje årtusen». [1]

Vi vil aldri bli en synodal og misjonerende kirke med mindre menighetene kjennetegnes av at alle døpte deltar i det ene oppdraget med å forkynne evangeliet. Hvis menighetene ikke er synodale og misjonerende, vil heller ikke Kirken være det. Synteserapporten fra første sesjon av Bispesynodens 16. ordinære generalforsamling er svært tydelig på dette punktet. Menighetene, med utgangspunkt i sine strukturer og organiseringen av menighetslivet, er kalt til å tenke på seg selv som «først og fremst i tjeneste for det oppdraget som de troende utfører midt i samfunnet, i familielivet og i det profesjonelle liv, men uten å fokusere utelukkende på sine egne aktiviteter og behovet for å organisere disse aktivitetene» (II.8). Menighetene må i økende grad bli steder som de døpte drar ut fra som misjonerende disipler, og som de kommer glade tilbake til for å dele de underverk som Herren har gjort gjennom deres vitnesbyrd (jf. Luk 10,17).

Som hyrder er vi kalt til å ledsage de menighetene vi tjener i denne prosessen, og samtidig forplikte oss til å bruke bønn, skjelning og apostolisk nidkjærhet for å sikre at vår tjeneste er tilpasset behovene til en synodal og misjonerende kirke. Denne utfordringen er stilt til paven, biskopene og den romerske kurie, og den er også stilt til dere som sogneprester. Herren som har kalt oss og vigslet oss, ber oss i dag om å lytte til hans Ånds stemme og gå videre i den retningen han peker ut for oss. En ting kan vi være sikre på: Han vil aldri forlate oss uten sin nåde. Underveis vil vi oppdage hvordan vi kan frigjøre vår tjeneste fra det som sliter oss ut, og gjenoppdage dens mest autentiske kjerne, nemlig forkynnelsen av Guds ord og samlingen av menigheten til brødsbrytelse.

Jeg oppfordrer dere derfor til å ta imot dette, Herrens kall til å være bygningsmenn for en synodal og misjonerende Kirke som sogneprester, og til å vie dere entusiastisk til å nå dette målet. For å oppnå dette vil jeg gjerne komme med tre forslag som kan bidra til å inspirere deres levemåte og aktivitet som hyrder.

1. Jeg ber dere først og fremst om å leve ut deres spesifikke karisme som tjenere i stadig større tjeneste for de forskjellige gavene som Ånden sår i Guds folk. Det haster å «oppdage legfolkets karismer i alle deres forskjellige former fra de mest beskjedne til de mest opphøyede» (Det annet vatikankonsil, dekretet Presbyterorum ordinis om prestenes tjeneste og liv, nr. 9), som er uunnværlige for å evangelisere i en rekke menneskelige situasjoner og sammenhenger. Jeg er overbevist om at dere på denne måten vil bringe mange skjulte skatter frem i lyset og føle dere mindre alene i evangeliseringens krevende oppgave. Dere vil oppleve gleden ved å være sanne fedre, som ikke dominerer andre, men som snarere får frem store og verdifulle muligheter i både menn og kvinner.

2. Av hele mitt hjerte anbefaler jeg at dere lærer dere å praktisere kunsten å skjelne i fellesskap, og at dere til dette formålet bruker metoden «samtale i Ånden», som har vist seg å være så nyttig på den synodale reisen og i selve synodeforsamlingens arbeid. Jeg er sikker på at dere vil høste mange gode frukter av dette, ikke bare i strukturer i fellesskapet som menighetsrådet, men også på mange andre områder. Som synteserapporten gjør det klart, er skjelning et nøkkelelement i den pastorale virksomheten i en synodal kirke: «Det er viktig at denne skjelningen også praktiseres på det pastorale plan, i overensstemmelse med den foreliggende situasjon, så det kommer klart frem at Kirkens liv er noe helt konkret. På denne måten vil man bedre kunne få øye på de forskjellige karismer som er til stede i menigheten, fordele oppgaver og tjenester på en klok måte, og tilrettelegge det pastorale arbeidet i lys av Ånden på en måte som går lenger enn bare en programerklæring av aktivitetene» (I.2).

3. Til slutt vil jeg oppfordre dere til å basere alt dere gjør på delingens og brorskapets ånd dere imellom og med deres biskoper. Dette er noe som kom tydelig frem på den internasjonale konferansen for den permanente presteutdannelsen, med temaet «La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt» (2 Tim 1,6). Den fant sted her i Roma i februar i år, med over 800 biskoper, prester, legfolk og vigslede menn og kvinner som er engasjert i dette og representerte rundt 18 land. Vi kan ikke være autentiske fedre med mindre vi først er sønner og brødre. Og vi kan ikke fremme fellesskap og deltagelse i de fellesskapene som er betrodd vår omsorg, med mindre vi først og fremst lever disse realitetene blant oss selv. Jeg er fullt klar over at dette engasjementet kan virke tyngende, ja, til og med som bortkastet tid, midt i den konstante trykket fra vårt pastorale ansvar, men det er det motsatte som er sant: Det er bare på denne måten vi kan være troverdige, og det er bare på denne måten vi kan unngå at vår aktivitet ender opp med å spre det som andre allerede har samlet.

VEIVISER: Det greske ordet Hodegetria betyr «hun som viser vei»,
og brukes om fremstillinger av Maria som peker på Jesus.
Kunstner: Berlinghiero av Lucca (ca. 1230)

Det er ikke bare den synodale og misjonerende kirke som trenger sogneprester, men også den pågående prosessen under synoden 2021–2024, «For en synodal kirke: Fellesskap, deltagelse, misjon». Vi ser frem til andre sesjon av Bispesynodens 16. ordinære generalforsamling, som vil finne sted i oktober måned. For å kunne forberede oss til den, trenger vi å høre deres stemme.

Derfor inviterer jeg dere som har deltatt på det internasjonale møtet «Sogneprester for synoden» til å være synodalitetens misjonærer, både dere imellom og, når dere kommer hjem, overfor deres medsogneprester. Jeg ber dere om å oppmuntre til refleksjon, med en synodal og misjonal tankegang, over fornyelsen av sogneprestenes tjeneste, og gjøre det mulig for synodens generalsekretariat å samle deres særegne bidrag med tanke på utarbeidelsen av arbeidsdokumentet (Instrumentum laboris). Formålet med dette internasjonale møtet var å lytte til sogneprestene, men det kan ikke avsluttes i dag: Vi trenger å fortsette å høre fra dere.

Kjære brødre, jeg står ved deres side i denne prosessen, som jeg selv deltar i. Jeg velsigner dere alle av hele mitt hjerte, og jeg trenger på min side å føle deres nærhet og støtten fra deres bønner. La oss betro oss til den salige Jomfru Maria Hodegetria, Vår Frue av Veien. Hun viser oss veien; hun leder oss til Jesus, som er Veien, Sannheten og Livet.

Roma, Laterankirken, 2. mai 2024