KRISTNINGSKONGEN:Skulptør Dyre Vaas' monument over Hellig Olav på Stiklestad. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Bilde
Forfatter: Ole Petter Erlandsen Bok:Anno 1024 – Året som forvandlet Norge Forlag: Proklamedia, 2024 Antall sider: 317
Omtale: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
«Vi vet ikke noe nærmere om de lovene Olav ga», står det i en lærebok av Edvard Bull som kom i flere opplag fra 1940- til 80-tallet og formet historiesynet til mange nordmenn. Ole Petter Erlandsen er opptatt av å avsløre mytene om kristningen av Norge og fortelle hva som virkelig skjedde. Det gjør han i boken om 1024, året da Olav Haraldsson satte ting på Moster og innførte Kristenretten i landet. (Etter å ha lest boken vil du kanskje være enig i at Kristenretten fortjener stor forbokstav – i likhet med Landsloven.) Det er en spennende og relativt lettlest, men tettpakket fremstilling av en langsom revolusjon som forvandlet Norge.
Det sies at man ikke skal dømme boken etter omslaget, og det gjelder dobbelt for denne boken. For det første kunne selve omslaget vært bedre; det formidler ikke den høye kvaliteten på innholdet. For det andre kan den som forventer å lese om året 1024, bli overrasket når boken begynner med en reise tilbake til Jesus og kristendommens vekst. I bokens første del trekker Erlandsen de lange linjene. Denne bakgrunnskunnskapen er viktig for å forstå verdien i det vi fikk da kristendommen kom til Norge, som er tema for bokens andre del. Vi kan være takknemlige for at Olav den hellige gjorde landet vårt til en del av det kristne Europa.
«Vi kan være takknemlige for at Olav den hellige gjorde landet vårt til en del av det kristne Europa.»
Tredje del av boken handler om fremveksten av et rettssamfunn og innholdet i Kristenretten. Vi har ikke den opprinnelige teksten, men den er inkorporert i landskapslovene som gjaldt for ulike deler av landet: Gulatingsloven, Frostatingsloven, Eidsivatingsloven og Borgartingsloven. Siden den var felles, blir Kristenretten beskrevet som «vår første landsdekkende lov» og «Norges første grunnlov». Erlandsen nedvurderer ikke viktigheten av Magnus Lagabøtes landslov i 1274, men hevder at det allerede må ha vært en lov i landet for at Magnus skulle kunne bøte (forbedre) den. I sin gjennomgang av loven viser Erlandsen til avviklingen av slaveriet, omsorgen for de fattige, rettsbeskyttelse for barn og kvinner, og den revolusjonerende tanken om at alle er like for Gud.
«I sin gjennomgang av loven viser Erlandsen til avviklingen av slaveriet, omsorgen for de fattige, rettsbeskyttelse for barn og kvinner, og den revolusjonerende tanken om at alle er like for Gud.»
Fjerde og siste del tar for seg spørsmålet om hvorfor det er så mange fordommer om kristendommen og kristningen i dag. Erlandsen sporer fremveksten av et negativt syn på middelalderen, fra renessansen til anti-katolisismen i reformasjonen og opplysningstiden. Under nasjonsbyggingen på 1800-tallet ble det viktig å fremheve vår førkristne arv, og man fant opp «vikingemyten». For nasjonalromantikerne var kristningskongene først og fremst samlende nasjonalhelter, ikke kristne reformatorer. Ved århundreskiftet kom kulturradikalismen og marxismen, som så på kristendommen som del av en undertrykkende maktstruktur. Erlandsen påpeker at svartmetall-band, satanister og kirkebrennere i Norge på 1990-tallet var preget av denne oppfatningen, som har funnet veien inn i norske lærebøker.
Hva Kirken har gjort for oss
I et minneverdig avsnitt skriver Erlandsen: «Norge i vikingtiden var et land NATO burde ha invadert». Han maler et bilde av førkristne nordmenn som brutale og grusomme, og det kan innvendes at han overdriver for å gjøre kontrasten til kristendommen større. Det kan også hende at bildet er riktig. Det var slik vikingene ble oppfattet i samtiden av dem som var ofre for plyndring med drap og voldtekt, slavehandel og kidnapping mot løsepenger. Ifølge Erlandsen er vikingene blitt romantisert og fremstilt i et for positivt lys, ikke minst av film- og underholdningsbransjen. Av norske museer og historieformidlere blir vikingenes rolle som handelsmenn og oppdagere fremhevet, mens volden underdrives.
«At Olav ble hyllet som helgen etter sin død på Stiklestad, viser at nordmennenes verdier hadde endret seg. De hadde fått en ny type helt som ofret seg selv, ikke andre.»
Erlandsen mener ikke at dette kan rettferdiggjøre kristningskongenes maktbruk, men det kan hjelpe oss å forstå den. «Det går nesten ikke an å forestille seg hvor voldelig våre forfedres kultur var», skriver han. Likevel ville Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson gjøre det de kunne – med livet som innsats – for å reformere samfunnet slik at det ikke lenger var makten, men retten som bestemte. Det var den kristne troen, som de møtte i England og Frankerriket, som inspirerte dem til det. At Olav ble hyllet som helgen etter sin død på Stiklestad, viser at nordmennenes verdier hadde endret seg. De hadde fått en ny type helt som ofret seg selv, ikke andre.
«Erlandsen er protestant, men det finnes kanskje ingen annen bok på norsk som gir en like konsis fremstilling av Den katolske kirkes betydning for vestlig sivilisasjon.»
Erlandsen er protestant, men det finnes kanskje ingen annen bok på norsk som gir en like konsis fremstilling av Den katolske kirkes betydning for vestlig sivilisasjon. Det er mange, inkludert katolikker, som ikke kjenner denne historien. «Med Kirken kom sivilisasjonen», skriver Erlandsen, og da mener han «Den katolske kirke, som var den delen av Kirken som sto for kristningen av Norge». Det katolske blir svært positivt fremstilt. Da Romerriket falt, var det Kirken som utøvde moralsk lederskap, bygget skoler og hospitaler og tok vare på antikkens lærdom. Benedikt av Nursia, keiser Justinian, pave Gregor, Karl den store og hans rådgiver Alkuin blir fremhevet som viktige forløpere.
Det finnes håp
I epilogen skriver Erlandsen at det er mye å tenke på, mye å være takknemlig for. Det er også inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest boken. Norge sammenlignes med et gammelt hus som fortsatt står på en kristen grunnmur. Det gjenspeiles i mange av verdiene som vi tross alt har til felles, og det er mange som gjenoppdager vår kristne arv. Etter 22. juli, da nordmenn samlet seg i kirkene, skrev ateisten Anne Holt: «Vi er alle kulturelt kristne.» Erlandsen nevner også den britiske historikeren Tom Holland, som oppdaget det samme. Det finnes fortsatt håp, selv om Erlandsen etterlyser en kirke som tør å være litt kontroversiell og motkulturell.
OLAVSARMEN:Under olsokfeiringen i St. Olav domkirke æres Hellig Olav idet relikvien bæres i kirkerommet. De troende kysser relikvariet og ber om helgenkongens forbønn. Foto: Kristin Svortet
Foredragsholder: Historiker og forfatter Øystein Morten.
Kl. 11.15 – 12.15:Hva endret seg med kristenretten?
Foredragsholder: Forfatter og faglig leder ved Åpne dører Ole Petter Erlandsen,
Kl. 12.15 – 13.00: Gratis lunch
Kl. 13.00 – 14.00:Kristenrett. Landslov. Norge 2024.
Foredragsholder: Postdoktor Brage Thunestvedt Hatløy ved Det juridiske fakultet, UiB.
Kl. 14.00– 14.30: Avslutning ved p. Torbjørn Holt: «Hellig Olav sett med katolske øyne».
ST. HALLVARD-BIOGRAF: Kunsthistoriker Ole Rikard Høisæther. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Etter seminaret fortsetter olsokprogrammet med blant annet omvisning i Akersveien ved Mari Atlanta Lunde; olsokkonsert i St. Olav domkirke ved domorganist Otto Christian Odland og den tsjekkiske sopranen Miriam Miskovsky; pontifikalmesse og Olavsforedraget «Hellig Olav og Hellige Hallvard – forbundet gjennom kristentro og slektsbånd» ved forfatter og kunsthistoriker Ole Rikard Høisæther. Et endelig program for Olsok 2024 kunngjøres snarlig.
Bilde
Abonner gratis på St. Olav kirkeblad
Bilde
Ønsker du å motta kirkebladet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:
