R.I.P. sr. Mary Doyle
USENTIMENTAL: «Usentimental lykke er en passende overskrift over hennes liv», skriver biskop Bernt Eidsvig i sitt minneord over sr. Mary Doyle, som døde søndag 2. juni 2024 og ble stedt til hvile tirsdag 11. juni. Foto: St. Paul menighet
Mer enn de aller fleste har jeg grunn til å takke sr. Mary for et vennskap over 40 år, for gode råd, for støtte, tålmodighet og hjelp, for å nevne noe. Derfor er det med sorg jeg må innse at jeg ikke er i stand til reise til Bergen for å være sammen med dere som tar det siste farvel med sr. Mary.
«Noen tusen ganger har sr. Mary redd gjestenes senger, hun vasket gulv og klær, hun holdt en stor have i vakker stand, hun forsømte ikke sin vennekrets ...»
Det er en vanlig erfaring at et dødsfall fører til erkjennelse av takknemlighet. Jeg vet at disse ord leses opp i en forsamling av takknemlige mennesker. For oss alle var sr. Mary en person vi kunne stole på, en person som ville oss vel, en som representerte Kirkens oppdrag i verden på en troverdig og overbevisende måte.
På Voss var jeg sr. Marys gjest et par hundre ganger. To søndager og to mandager hver måned i ni år feiret jeg messen for søstrene og stedets katolikker. Det var ingenting man kunne lære den lille kommuniteten om gjestfrihet og andre former for nestekjærlighet. Noen tusen ganger har sr. Mary redd gjestenes senger, hun vasket gulv og klær, hun holdt en stor have i vakker stand, hun forsømte ikke sin vennekrets … . Dessuten laget hun verdens beste appelsinmarmelade.
Jeg merker et stikk i samvittigheten når jeg tenker på alle ministranter, konfirmanter og konvertitter jeg hadde med meg til Voss i disse årene. Ingen av dem var uberørt av søstrenes omsorg og deres stillferdige vidnesbyrd om troen, noe jeg forøvrig har fått mange bekreftelser på efterat sr. Marys døde.
«Jeg husker at sr. Mary gledet seg over at eget og medsøstres slit gjorde en ny katolsk skole mulig.»
Sr. Mary valgte selv et liv i bønn og hardt arbeide. Det siste hun sa til venner som besøkte henne da det gikk mot slutten, var at hun hadde hatt et godt og rikt liv, og at hun kunne forlate denne verden uten å ha noe uoppgjort med noen. De som tror at nonner må være ulykkelige pga. et liv i forsakelse, kan umulig ha kjent sr. Mary. Usentimental lykke er en passende overskrift over hennes liv.
Med sr. Marys død avsluttes et omfangsrikt kapitel i vårt bispedømmes historie. Vår eneste kongregasjon av biskoppelig rett ble stiftet pga. en alvorlig strid mellom biskop Fallize i Norge og hans kollega i Luxembourg. Jeg skal ikke gå inn på detaljene, men konflikten endte med at de luxembourgske franciskaner-søstre ble trukket tilbake fra sykehus og skole i Bergen og Stavanger. Biskop Fallize fikk allikevel beholde fem søstre og med disse grunnla han en norsk kongregasjon, Søstrene av Fransiscus Xaverius (SFX). Dette ble formalisert den 19. mars 1901 – festen for St. Josef.
JUBILERTE: Fredag 6. oktober 2006 var det høytidelig markering av
50-årsjubileet for St. Franciskus Xaverius-søstrenes moderhus, Marias Minde.
Sr. Mary og biskop Bernt var begge tilstede. Foto: Jan Wilhelm Werner
De først søstre levet i virkelig fattigdom. Ofte måtte de tigge fisk og grønnsaker på torvet i Bergen for i det hele tatt å ha noe å spise. Biskopen påla dem å opprette nye kommuniteter med skole og sykehus. Disse måtte de finansiere selv. Både blant katolikker og andre ble de kjent som utpreget omsorgsfulle, ja det ble sagt om dem at de ingenting hadde, men alltid hadde noe å gi. Det de med årene hadde opparbeidet av bygningsmasse og kapital, ble overlatt bispedømmet, noe som inntil de siste år har gjort ny vekst mulig. St. Paul gymnas er den siste kirkelige institusjon vi kan takke søstrene for. Jeg husker at sr. Mary gledet seg over at eget og medsøstres slit gjorde en ny katolsk skole mulig.
Kongregasjonen vokste raskt og mottok kall fra Norge, Luxembourg, Tyskland, Danmark og Nederland – og én fra Irland. I 1930 hadde de mottatt 139 medlemmer.
Fra 1960-årene kom det ikke flere noviser, og «realistene» blant oss regnet med at kongregasjonens fremtid var kort. Noen av søstrene nektet imidlertid å gi opp. De var seg bevisst at de forvaltet en stor arv av bønn og gode gjerninger. Sr. Mary og sr. Aase især holdt fast ved at fremtiden lå i Guds hender. Huset på Voss var ment å ta imot de kandidater som kanskje ville komme. Det er ikke en tragedie at ingen kom, men en trofasthetens seier at søstrene holdt ut så lenge de kunne.
Alle som har en visjon, må være forberedt på at den kanskje ikke blir virkeliggjort. Men hvor ville Kirken ha vært uten inspirerte mennesker som holder fast ved sin visjon?
+Bernt Eidsvig
Oslo, juni, 2024