Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang. Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting
Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:
Kjære brødre og søstre, god søndag!
I dagens evangelietekst hører vi at etter at apostlene var vendt tilbake fra misjonen, samlet de seg hos Jesus og fortalte ham hva de hadde gjort. Da sier han til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (vers 31). Men folk forstår hvor de har tenkt seg hen, og når de går i land, finner Jesus en stor mengde mennesker som venter på ham. Han får inderlig medfølelse med dem og gir seg til å undervise dem (jf. vers 34).
Hvile og medfølelse
Så på den ene side har vi en innbydelse til hvile, og på den annen side Jesu medfølelse med folkemengden – det er fint å tenke over Jesu medfølelse. Disse to tingene, oppfordringen til å hvile og medfølelse, kan synes uforenlige, men i stedet går de sammen: hvile og medfølelse. La oss se.
Overaktivitet er skadelig
Disiplenes tretthet bekymrer Jesus. Denne faren, som han ser, kan muligens være en trussel også mot vårt liv og vårt apostolat, for eksempel når vår entusiasme over misjonsvirksomheten eller over arbeidet, samt vår rolle og våre oppgaver, gjør at vi faller offer for overaktivitet, og det er ikke bra: altfor opptatt med alt som skal gjøres, altfor opptatt med resultatene. Og da skjer det at vi blir urolige og taper av syne det vesentlige, vi risikerer å bruke opp all vår energi og henfalle til fysisk og åndelig tretthet. Det er en viktig advarsel for vårt liv, for vårt samfunn, som ofte er fanget inn av travelhet, men også for Kirken og for den pastorale tjenesten: Brødre og søstre, la oss passe oss for handlingsdiktaturet!
Foto: NTB / Vatican Media, Simone Risoluti
Paven om de olympiske leker
Bilde
Etter angelusbønnen søndag 21. juli ønsket pave Frans seg «olympisk fred».
Denne uka begynner de olympiske leker i Paris, som så vil bli etterfulgt av de paralympiske leker. Sport har også en stor sosial kraft, den kan forene mennesker fra forskjellige kulturer på fredelig vis. Jeg håper at denne begivenheten kan være et tegn på den inkluderende verden som vi ønsker å bygge, og at idrettsutøverne, med sitt sportslige vitnesbyrd, kan være fredens budbringere og gode forbilder for de unge. Måtte de olympiske leker, i tråd med gammel tradisjon, spesielt være en anledning til å få på plass en våpenhvile i krigene og slik vise oppriktig fredsvilje.
Tid til familien
Og også familiene kan nødtvungent ha det slik, for eksempel når faren, for å kunne sette mat på bordet, er nødt til å være mye hjemmefra og jobbe, og dermed må gi avkall på sin tid med familien. Ofte drar fedrene tidlig om morgenen, når barna fortsatt sover, og vender tilbake sent på kvelden, når barna allerede har lagt seg. Og dette er en sosial urett. I familiene burde far og mor ha tid sammen med barna, slik at de kan få familiekjærligheten til å vokse og ikke henfalle til et handlingsdiktatur. La oss tenke etter hva vi kan gjøre for å hjelpe mennesker som er nødt til å leve slik.
Medfølelse forutsetter hvile
Men samtidig er den hvile Jesus foreslår ikke en flukt fra verden, intet tilbaketog i personlig velvære; tvert imot har han medfølelse med folket, som verken vet ut eller inn. Så av evangeliet lærer vi at disse to tingene – hvile og medfølelse – er forbundet: Kun om vi lærer å hvile kan vi ha medfølelse. Et medfølende blikk, et blikk som oppfatter andres behov, kan vi ha bare om vårt hjerte ikke fortæres av «handlingssyke», om vi vet å stoppe opp og, i tilbedelsens stillhet, å motta Guds nåde.
Spørsmål
Så, kjære brødre og søstre, vi kan spørre oss: Vet jeg å stoppe opp under dagens løp? Vet jeg å ta meg en liten stund for å være sammen med meg selv og Herren? Eller er jeg alltid oppslukt, oppslukt av ting som skal gjøres? Vet vi å finne et lite «øde sted» i oss selv, midt oppe i den daglige støy og alle aktivitetene?
Bønn
Måtte den hellige jomfru hjelpe oss «å hvile i Ånden», selv midt oppe i alle de daglige aktivitetene,
