JESUS SOM HJØRNESTEIN:Pave Frans ber oss nøre opp under drømmen om en ny sivilisasjon basert på fred og søskenskap. Foto: NTB.
Søndag 7. juli var pave Frans på dagsbesøk til den italienske byen Trieste i anledning den femtiende sosialuken for katolikker i Italia. «Vi har behov for troens skandale» understreket paven i sin preken.
Han gikk derfra og kom til hjemstedet sitt, og disiplene fulgte ham. Da sabbaten kom, begynte han å undervise i synagogen. Mange som hørte ham, var slått av undring og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør! Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og bor ikke søstrene hans her hos oss?» Og de ble forarget og avviste ham. […]
For å gi knuste hjerter håpet tilbake og for å støtte folket under vandringen har Gud alltid latt det stå fram profeter hos sitt folk. Men ofte ble de møtt av et opprørsk folk, av «barn med steinansikt og harde hjerter», slik første lesning fra Esekiels bok i dag forteller oss (jf. Esek 2,4). Og profetene ble avvist.
Er Jesus en hjørnestein eller en snublestein for oss?
Også Jesus opplever det samme som profetene. Han kommer tilbake til Nasaret, sitt hjemsted, til folk som han vokste opp blant, men blir ikke anerkjent, han blir til og med avvist: «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11). Evangeliet sier oss at Jesus «de ble forarget og avviste ham» (Mark 6,3) [«for dem var skandaløst» på italiensk], men ordet «skandale» viser ikke til noe obskønt eller uanstendig, slik vi bruker det i dag; skandale betyr «snublestein», altså en forhindring, noe som står i veien, noe som blokkerer deg og forhindrer deg i å gå videre. La oss spørre oss: Hva er forhindringen som står i veien for å tro på Jesus?
Snublesteinen: Jesus er menneske
Hvis vi lytter til det hans bysbarn sier, ser vi at de blir stående ved hans jordiske historie, ved hans familiebakgrunn, og forstår derfor ikke hvordan slik visdom og til og med evne til å gjøre mektige gjerninger kan komme fra tømmermannen Josefs sønn. Skandalen er da Jesus menneskelighet. Det som forhindrer disse menneskene i å anerkjenne Guds nærvær i Jesus er det faktum at han er menneske, for dem er han ganske enkelt sønn av tømmermannen Josef: Hvordan kan vel Gud, den allmektige, åpenbare seg i et skrøpelig menneske? Hvordan kan en allmektig og sterk Gud, som har skapt verden og befridd sitt folk fra slaveri gjøre seg så svak at han kommer som menneske og bøyer seg ned for å vaske disiplenes føtter? Dette er skandalen.
«En korsfestet Kristus. Han er til forargelse …» (1 Kor 1,23)
Brødre og søstre, en tro basert på en menneskelig Gud, som bøyer seg ned til menneskeheten, som tar seg av den, som blir rørt over våre sår, som tar på seg vårt slit, som brytes som brød for oss. En sterk og mektig Gud, som står på min side og som tilfredsstiller meg på alle måter, er tiltrekkende; en svak Gud derimot, en Gud som dør av kjærlighet på korset og som også ber meg overvinne all egoisme og ofre mitt liv for verdens frelse; og dette, brødre og søstre, er en skandale.
Vi har behov for troens skandale
Men om vi trer fram for Herren Jesus og lar blikket hvile på de utfordringene vi står overfor, på de mange sosiale og politiske spørsmål som er blitt drøftet også i løpet av denne Sosiale uken, på vårt folks liv og det de sliter med, kan vi si at det er nettopp denne skandalen vi har behov for i dag. Vi har behov for troens skandale. Vi har ikke behov for en religiøsitet lukket i seg selv, som ser opp mot himmelen uten å bekymre som om det som skjer på jorden og som feirer liturgier i kirken, men glemmer støvet i våre gater. I stedet trenger vi troens skandale – vi trenger troens skandale –, en tro grunnfestet i den Gud som er blitt menneske, og derfor en menneskelig tro, en kjødets tro, som går inn i historien, som kjærtegner folks liv, som helbreder knuste hjerter, som blir en surdeig av håp og en kime til en ny verden. Det er en tro som vekker samvittighetene fra deres døs, som legger fingeren i samfunnets sår – dem er det mange av –, som fremkaller spørsmål om fremtiden til mennesket og menneskets fremtid og om historiens gang. Det er en urolig tro, og vi bør leve et urolig liv, vi bør leve ut en tro som beveger seg fra hjerte til hjerte, en tro som utenfra mottar samfunnets problemer, en urolig tro, som hjelper oss å overvinne middelmådighet og hjertets latskap, som blir en torn i kjøttet til et samfunn som ofte er bedøvet og fortumlet av konsumerisme.
Konsumerisme
Og dette vil jeg gå litt mer inn på. Det sies at vårt samfunn er litt bedøvet og fortrollet av konsumerisme. Har dere tenkt over om konsumerismen er kommet inn i deres hjerte? Dette sug etter å ha, å ha ting, å ha flere ting, suget etter å kaste bort penger. Konsumerismen er en pest og en plage, det er en kreft: Den gjør ditt hjerte syke, den gjør deg til egoist, den får deg til å interessere deg bare for deg selv.
Troens nei til egosime, det onde, urettferdighet, utnyttelse
Brødre og søstre, vi har framfor alt behov for en tro som kan være en strek i regningen for den menneskelige egoisme, som fordømmer det onde, som retter fingeren mot urettferdighet, som setter kjepper i hjulene til komplottene til dem som i maktens skygge leker med livet til de svake. Og mange, mange – det vet vi – bruker troen for å utnytte folk. Dette er ikke tro.
La oss forargre oss over det som virkelig er forargelig!
En av denne byens diktere beskriver hvordan han som vanlig er på vei hjem om kvelden. Han forteller at han går over en litt mørk vei, et forfallent sted der menneskene og varene fra havnen er «avfall», altså menneskehetens vrakgods. Men nettopp her – skriver han – «finner jeg, i det jeg går forbi, det uendelige i ringheten». For den prostituerte og sjømannen, kvinnen som krangler og soldaten «er alle livets og smertens skapninger; i dem, som i meg, virker Herren» (U. Saba, «Città vecchia», i Il canzoniere (1900-1954) Edizione definitiva, Torino, Einaudi, 1961). Dette må vi ikke glemme: Gud finnes skjult i de mørke hjørner av livet i vår by, har dere tenkt på det? Hans nærvær avsløres nettopp i ansikter merket av lidelse og der hvor forfallet tilsynelatende triumferer. Guds uendelighet finnes skjult i menneskelig elendighet, Herren virker, gir seg til kjenne og blir et vennlig nærvær nettopp i dem stiller sist i køen, i dem som blir glemt og i dem som blir vraket. Der åpenbarer Herren seg. Og vi, som iblant forarger oss over småting, ville i stedet gjøre vel i å spørre oss: Hvorfor forarger vi oss ikke over det onde som griper om seg, over livet som blir ydmyket, over arbeidsforholdene, over migrantenes lidelser? Hvorfor stiller vi oss apatiske og likegyldige til all uretten i verden? Hvorfor ligger ikke de innsattes situasjon oss på hjertet, en situasjon som også fra denne byen Trieste, lyder som et rop av angst? Hvorfor ser vi ikke elendigheten, smerten, utenforskapet til mange i byen? Vi er redde, redde for å finne Kristus der.
Kjærlighetsoffer i hverdagen
Kjære dere, Jesus levde personlig ut hverdagsprofetien. Han gikk inn i folks daglige liv og historier, han viste medlidenhet i den sårede menneskehetens anliggender, og han viste hvordan Gud er, nemlig medlidende. Og av denne grunn forarget noen seg over ham, han ble en forhindring, han ble avvist, ja satt under tiltale og dømt; likevel forble han tro overfor sin sendelse, han gjemte seg ikke bak tvetydigheter, han gikk ikke på akkord med den politiske og religiøse maktens logikk. Han gjorde sitt liv til et kjærlighetsoffer til Faderen. Og det gjelder også for oss kristne: Vi er kalt å være profeter og vitner for Guds rike, i alle de situasjoner vi lever i, overalt hvor vi ferdes.
Velg riktig
Brødre og søstre, la oss fra denne byen Trieste, med utsikt til Europa, et krysningspunkt mellom folk og kulturer, et grenseområde, nøre opp under drømmen om en ny sivilisasjon basert på fred og søskenskap; vær så snill, la oss ikke forargre oss over Jesus, men tvert imot bli indignert over alle de situasjoner der livet blir vansiret, såret og drept. La evangeliets profeti legemliggjøres i oss, og det mer gjennom våre valg enn gjennom våre ord. Overensstemmelsen mellom våre valg og våre ord. Og til Kirken i Trieste vil jeg si: Fremad! Fremad! Fortsett å stå på i fremste linje for å spre håpets evangelium, særlig overfor dem som kommer fra Balkan-ruten og overfor alle dem som, i kropp og ånd, trenger å bli oppmuntret og trøstet. La oss stå på sammen: for når vi oppdager at vi er elsket av Faderen, kan vi alle leve som søsken. Alle søsken, med gjestfrihetens og sjelefredens smil. Takk!
