"Helgenen fra Urakami": Rørende historie om en katolikk som overlevde atombomben i Nagasaki

 

STOLTE PÅ GUDS FORSYN: Selv i dag er det et ordtak i Japan som omhandler Hiroshima og Nagasakis forskjellige respons til atombombeangrepene: I Hiroshima roper de, mens i Nagasaki, ber de. "Alle vet at det var dr. Takashi Paolo Nagai som gjorde forskjellen", står det på den katolske foreningen Amici di Takachi e Midori Nagai sin nettside.

 

Guds tjener Takashi Paolo Nagai (1908 - 1951) var en katolsk konvertitt, lege, vitenskapsmann og overlevende etter atombomben som ble sluppet over Nagasaki under andre verdenskrig. Gjennom sin egen dype tro og åndelige liv inspirerte han de lidende ofrene av atombomben til å leve uten bitterhet og se Guds kjærlige forsyn i livets dypeste katastrofer. 

 

Tekst: Ayla Heimly

Den 9. August markerer minnedagen for ofrene som ble rammet av den andre atombomben som ble sluppet over Japan i 1945. Bomben som drepte over 70 000 mennesker ledet til Japans overgivelse og krigens slutt. 

Katolikken og konvertitten Takashi Nagai, også kalt “Helgenen av Urakami” på folkemunne, spilte gjennom sin egen personlige erfaring med lidelse en spesielt stor rolle i å løfte håpet til en befolkning knust av krig, ødeleggelse og tap. Selv hadde han mistet sin kjære kone Midori Nagai som døde momentant i atombombens eksplosjon. Han levde de siste årene av sitt liv sengeliggende med leukemi, og ble progressivt fysisk svekket. Allikevel var disse årene preget av en fordypdning i bønn, glede, enkelthet og dessuten et enormt produktivt forfatterskap.

Nagai og hans forfatterskap tiltrakk seg vidstrakt oppmerksomhet som økte i løpet av de siste par årene av hans jordiske liv. Han fikk blant annet brev fra paven, og av de mange personene som besøkte han i hans siste leveår var Hellen Keller og keiseren av Japan selv. Takashi Nagais saligkåringsprosess står åpen ettersom han allerede har blitt gitt ærestittelen 'Guds tjener'. Det er flere katolikker som håper at han kan bli en av Japans første moderne helgener. 

 

SKREV OM GUD TIL BARNA SINE: Takashi Nagai visste at han ikke hadde lenge igjen å leve ettersom han hadde pådratt seg leukemi fra sitt arbeid innenfor radiologi allerede før atombombekatastrofen. I løpet av sine siste leveår hadde han et svært produktivt forfatterskap. Han skrev blant annet bøker om Gud og kristen nestekjærlighet til barna sine, som overlevde atombomben da de hadde blitt sendt ut på landet for å bo med bestemoren. Han var tynget av vissheten om at barna måtte vokse opp foreldreløse. "Lev ikke på negativt vis, som om styrt av en blind skjebne, men lev meningsfylt og kjærlig slik at dere kan erfare Faderens personlige forsyn" står det som en oppfordring i hans bok som på på engelsk oversettes til "Leaving These Children Behind".

 

Katolsk konvertitt og hverdagsmystiker 
Ved siden av Takashi Nagai museet i Urakami-området i Nagasaki, kan man finne en enkel liten hytte kalt Nyokodo. På norsk oversettes dette til “som deg selv”. Navnet er en referanse til Jesu dobbelte kjærlighetsbud om å elske sin neste som seg selv. Det var her Takashi Nagai levde sine siste leveår sengeliggende, på enkelt vis, mens han skrev utallige bøker fylt av åndelig visdom, vitenskapelig innsikt og dyp poesi.

Han spilte også en viktig rolle for lokalmiljøet som søkte til Nyokodo for hans råd og trøst. Han ble på et vis Urakami-katolikkenes lokale eremitt og mystiker i årene av Nagasakis gjenoppbygning. 

"Ekte bønn stiller ikke fryktelig vanskelige krav som å dra alene til fjells og bli asketer. Nei, vi ber så snart vi kan snakke med den kjærlige Personen som er kilden til hele universets dynamikk" , skrev han i en bok dedikert til barna sine. 

Japans hjerte
Urakami i Nagasaki kalles for Japans katolske hjerte. Det var her de 26 første kristne martyrene i Japan ble korsfestet i 1597. Urakami er også området hvor mange av de skjulte kristne oppholdt seg i rundt 250 år under kristendomsforbud og forfølgelse, mens de i hemmelighet prøvde å holde troen levende uten sakramenter og presteskap. 

Da religionsfriheten kom i 1873, kunne katolikkene i Nagasaki endelig praktisere troen fritt. Men det skulle ikke gå lang tid før de fikk oppleve sin neste prøvelse. Det var nettopp det kristne Urakami som 9. august 1945 var episenteret for atombomben sluppet over Nagasaki. 

Det var også her Takashi Nagai og hans kone, Midori Nagai, levde sine daglige trosliv, oppdro familie og dro i messe. 

 

URAKAMI-KATEDRALEN I DAG: Her står den gjenoppbyggede katedralen av Den Uplettede Unnfangelsen i Nagasaki, identisk til den opprinnelige kirken. Da byggingen av den originale katedralen ble startet i 1895, var det rundt 300 år siden de første kristenforfølgelsene i landet hadde startet. Det tok hundrevis av lokale kristne landsbybeboere flere år å bygge kirken, som sto ferdig i 1925. Det var da den største kristne bygningen i Øst-Asia. Katedralen sto kun 500 m fra bombens "episenter".

 

Fra ateisme til agnostisisme 
Som en rød tråd gjennom Takashi Nagais liv finner man en ustoppelig dedikasjon til å søke sannheten. Denne søken ledet til hans omvendelse, og konvertering til Den katolske kirken som ung mann i 1934. Dette kom ikke uten indre åndelig og intellektuell kamp. 

Fremskrittsoptimisme og en blind tro på fornuft preget Japans universiteter på begynnelsen av 1900-tallet, og Takashi Nagai, som fersk medisinstudent, tok raskt til seg disse verdiene. Han ble overbevist om at vitenskapen holdt alle svar til livet spørsmål, og tilegnet seg et rent ateistisk og materialistisk verdensbilde. 

I 1930 ble dette verdensbildet rystet da moren fikk et slag. Takashi Nagai rakk å komme hjem kort tid før hun døde for å være med moren i hennes siste stund. Da han satt ved sykesengen til sin mor, som var lammet og ute av stand til å snakke etter slaget, sendte hun ham et siste kjærlig blikk. Han skrev om dette øyeblikket at: 

“Med dette siste gjennomtrengende blikket rev min mor ned det ideologiske rammeverket jeg hadde konstruert. Denne kvinnen som hadde satt meg til verden og oppdratt meg, denne kvinnen som aldri hadde gitt seg selv et øyeblikks hvile på grunn av sin kjærlighet til meg, talte svært tydelig til meg i de siste øyeblikkene av sitt liv. Blikket hennes fortalte meg at menneskets ånd fortsetter å leve etter døden. Alt dette kom som en intuisjon, en intuisjon som smakte av sannhet.” 

 

Ville teste ut troen 
Takashi Nagai fortsatte å kjempe med eksistensielle spørsmål etter morens død. I denne perioden leste han den franske vitenskapsmannen og 1600-talls filosofen Blaise Pascals Tanker. Pascal inviterer i denne boken den skeptiske leser til å møte Gud i tro og bønn.

Nagai tenkte for seg selv at han måtte være like villig til å teste ut den kristne troen som han var villig til å teste ut vitenskapelige hypoteser i laboratoriet. Han tok derfor inn hos en katolsk vertsfamilie, og der bodde han imens han fortsatte medisinstudiene i Nagasaki.

Hos den kristne Moriyama familien ble Takashi Nagai eksponert til familiens tro og bønneliv. Takashi ble imponert av å lære om de kristne japanernes utholdenhet gjennom forfølgelsene, og følte seg stolt over at den store katolske katedralen i Urakami hadde blitt bygget av fattige lokale fiskere og bønder, og ikke vestlige misjonærer slik han først hadde trodd.

Til tross for sin opprinnelige skepsis til troen vokste hans fascinasjon for katolisismen seg sterkere og tankene fortsatte å spinne. I messen opplevde han det han følte som en “kjærlig og personlig tilstedeværelse”. Han begynte gradvis å åpne seg opp for at fornuften alene ikke kan gi full kjennskap om sannheten, og at troen er nødvendig. Et av Pascals sitater gjorde spesielt dypt inntrykk på ham, og fungerte som en samvittighetsransakelse: "Det er nok lys for dem som ønsker å se, og nok mørke for dem som har et motsatt sinnelag". Takashi Nagai ønsket ikke å leve livet i mørket.  

 

EN KVINNE AV DYP TRO: Midori Moriyama ble kjent med den unge legestudenten da han bodde 
som innlosjert student hos hennes foreldre i familiehjemmet i Urakami. Hun ble svært grepet av den
unge mannens karakter og genuinitet, og bestemte seg for å be hver dag for hans omvendelse og 
trygge tilbakekomst fra krigen i Manchuria. 

Forbønn fra en ung kvinne
Takashi Nagai møtte etter hvert sine kristne vertsforeldres eneste datter, Midori Moriyama, da hun kom hjem til familien for å feire jul. Hun jobbet ellers som barneskolelærer.

Da Takashi Nagai ble innkalt til militær tjeneste som kirurg for den japanske hæren i Manchuria, brevvekslet Takashi og Midori jevnlig. 

Midori ba rosenkransen hver dag for Takashi Nagais trygge hjemkomst. Hun ba også daglig for hans omvendelse. Hun skrev oppmuntrende ord til ham, og sendte ham også en liten katekisme, slik at Takashi kunne lære mer om troen mens han tjenestegjorde i en krig som han selv ikke ønsket å være en del av. 

Midoris trofaste og inderlige bønner var en viktig del av Takashis omvendelse. Da han kom hjem fra krigen i 1934 ble han døpt og tatt opp i kirken. Takashi dedikerte seg også til å tjene syke pasienter som radiolog. Han visste at arbeidet med røntgenstrålebehandling utgjorde en stor risiko, men ønsket å delta som pioner i radiologien for å bedre kunne hjelpe syke og trengende. 

Takashi og Midori giftet seg og stiftet familie. Før giftemålet ble inngått, ble Midori informert om at Takashis arbeid innenfor radiologien kunne føre til en tidlig død for hennes mann, og at hun kunne bli etterlatt som enke. Til dette svarte hun “Det vil være et privilegium å få være med på reisen hans, uansett hvor den fører og uansett hva som skjer på veien”. Midoris sterke tillitt til Gud gjorde det mulig for henne å støtte Takashi i hans idealer som lege innenfor et pionerfelt som ville kunne redde livet til mange syke. 

Da Takashi mot slutten av krigen fikk påvist at han faktisk var kreftsyk med leukemi, var Midori fortsatt støttende til tross for sorgen de begge opplevde. Takashi hadde fått vite at han mest sannsynlig kun hadde noen år igjen på å leve. Lite visste han at det skulle være Midori som skulle gå forut for ham inn i evigheten. 

 

SÅ ETTER MENING I ØDELEGGELSEN: Det bodde rundt 15 000 kristne i Urakami-området, og rundt 10 000 av dem ble drept. Takashi Nagai hadde selv en dyp overbevisning om at Gud hadde tillatt den store tragedien for å bringe ut et større gode. "Er det ikke en dyp sammenheng mellom utslettelsen av denne kristne byen og krigens slutt?" skrev han frimodig. 

 

Atombombens ødeleggelse  
Dybden av Nagais tro viste seg tydelig i hans respons under og etter atombomben.

Takashi jobbet på universitetssykehuset da et blendende lys eksploderte over byen klokken 11:02 den 9. august 1945. Det var ironisk nok radiologiavdelingens tykke vegger som skjermet ham fra de verste skadene under eksplosjonen. 

Da han kom ut fra sykehuset så han at Nagasaki hadde blitt grunnet med jorden og at det var forkullede lik og døende mennesker strødd imellom byens brennende ruiner. Han var selv skadet, men dedikerte seg som en av de få overlevende helsepersonelle i Nagasaki til å hjelpe de nødlidende med de få midlene de hadde til disposisjon. 

TEGNET OG SKREV POESI:
Takashi var dyktig både innenfor poesi og illustrasjon. 
Til venstre har han tegnet Jomfru Marias opptagelse
til himmelen. Til høyre har han tegnet sin kone Midori,
som blir tatt opp til himmelen på en atombombesky.  

Da han etter hvert kom seg hjem til sitt eget nabolag, slet han med å finne huset sitt, ettersom Urakami hadde blitt fullstendig utslettet og redusert til en haug med rester av taksten og bygningsmateriale.

Han fant etter hvert sin kones forkullede ben i ruinene av sitt tidligere hjem. Knelende, i intens smerte og sorg, samlet han gråtende opp levningene av sin kone. Da så han at det skinte vagt fra de støvete benrestene av venstrehånden til Midori; det var krusifikset fra rosenkransen hennes.

Han skjønte at Midori hadde bedt rosenkransen i det øyeblikket hun døde. Dette ga han et overnaturlig håp og styrket hans tro på at Gud var tilstede, selv i atombombe-ødemarken av ødeleggelse rundt ham. 

"Min Gud, jeg takker deg for at du lot henne dø i bønn. Maria, smertenes mor, takk for at du fulgte henne i hennes dødstime... Jesus, du bar det tunge korset på veien til din korsfestelse. Nå sprer du et fredens lys over lidelsens og dødens mysterium, både Midori sin død og min... Merkelig skjebne, jeg hadde trodd at Midori skulle føre meg til graven... Nå hviler hennes stakkars levninger i mine armer... Hennes stemme synes å mumle: "Tilgi, tilgi." 

Nagais tilgivelse var absolutt. Senere oppmuntret han kristne som hadde mistet familien sin, til å overgi seg til Guds forsyn.

 

Et fjell av blomster
Takashi Nagai levde sine siste år i enkelhet, bønn og håpefull tillit til Gud i sitt Nyokodo, som han fikk bygget i ruinene av sitt tidligere nabolag. Han ønsket ikke å forlate Urakami, men heller være tilstede i det byen ble gjenoppreist fra askene. Han ønsket å igjen få se glade barn leke i gatene, og se byen blomstre. Han nektet å la ødeleggelsen få det siste ordet. 

Som et materielt bidrag til denne visjonen for Nagasaki, donerte han 1000 kirsebærtrær til Urakami. Av honorarene som Takashi Nagai mottok fra bøkene han solgte, donerte han alt til Nagasaki restaurering. Han ønsket å gjøre området som hadde fattet så stor ødeleggelse til “et fjell av blomster”. Allikevel lå hans sterkeste bidrag i bønn, kontemplasjon og nestekjærlighetshandlinger. Han trodde sterkt på at Gud alltid bringer godhet ut av det onde, men at bønnen er nødvendig for å klare å skimte Guds vilje. 

NYOKODO: Takashi Nagai fikk bygget seg en liten hytte hvor han kunne leve sine siste år i enkelhet, tilgjengelig for sin familie og sitt nærmiljø. Han kalte hytten opp etter Jesu dobbelte kjærlighetsbud. Nyokodo betyr "som deg selv. Hytten står i dag ved siden av Takashi Nagai Museet i Urakami.

 

Et fruktbart forfatterskap
Takashi Nagai dedikerte seg til endeløs skriving om hendelsene i Nagasaki. Han skrev mange vitenskapelige avhandlinger om ettereffekten av atombombene. I tillegg til forskning, skrev han flere bøker som inneholdt eksplisitt kristne refleksjoner og trosbudskap. Disse ble bestselgere i et Japan nedbrutt av krig, som ellers viste svært stor skepsis til kristent innhold. 

Han skrev også om Japans egne krigsforbrytelser under krigen, og om viktigheten av å klare å forsone seg med fortiden. Etter hvert som sykdommen brøt ham ned fysisk, ble Takashi fullstendig sengeliggende. Men Takashi Nagai ble ikke mindre produktiv av den grunn. Han skrev 15 bøker i løpet av fire år.

Takashi Nagai var også svært engasjert i fredsarbeid, og skrev inngående om atomkraft og om menneskets ansvar. Han mente at ekte fredsarbeid alltid måtte bli drevet av mennesker som først og fremst har fred i sitt eget hjerte, gjennom bønn, og ikke gjennom aktivisme drevet av bitterhet og sinne.

Han diskuterte også mulighetene for hvorvidt mennesket ville klare å bære byrden av å ha oppdaget atomkraften, og ba intenst for at befolkningen i Nagasaki skulle bli de siste atombombeofrene i menneskets historie. Han så på atomkraft som et tveegget sverd som enten kunne brukes til det gode, eller til det onde. 

"Avgjørelsen ligger i menneskets frie vilje. Mennesket holder nå sin skjebne i sine hender...for min del tror jeg at en sann religiøs ånd er den eneste garantien på dette området...", skrev han. 

I hans mest kjente bok som på engelsk er oversatt til Bells of Nagasaki refererer han til kirkeklokkene ved Urakami katedralen, som han i så mange år gjennom sitt liv hos Moryama vertsfamilien og senere i hverdagen som familiefar i Urakami var vant til å høre ringe til Angelus tre ganger om dagen. 

"Dette er klokkene som ikke ringte på flere uker eller måneder etter katastrofen. Måtte det aldri igjen komme en tid da de ikke ringer! Måtte de ringe ut dette fredsbudskapet helt til morgenen den dagen verden går under." skrev han bedende i Bells of Nagasaki.

 

Døde i Marias måned
Takashi Nagai døde på universitetssykehuset i Nagasaki 1. mai, begynnelsen av Marias måned i 1951. Hans siste ord var “Jesus, Maria, Josef”, “Jeg overgir min sjel i Dine hender” og til slutt “Be, vær så snill, be”. 

Takashi Nagai ble begravet ved siden av Midori. Til graven hennes hadde han valgt gravskriften "Se, Jeg er Herrens tjenerinne, la det skje meg etter ditt ord" (Luk. 1,38). For sin egen gravsten fikk han innskrevet: "Vi er uverdige tjenere; vi har bare gjort det som var vår plikt" (Luk. 17,10). Disse to bibelversene er gode oppsummeringer for to heroiske sjeler som viste en ufattelig grad av overgivelse og kjærlighet til Guds vilje for sine liv. 

• For videre lesning om Takashi Nagais liv anbefales boken A Song for Nagasaki av Paul Glynn
  
  
• Klikk her for å komme inn på den italienske venneforeningens nettside, som jobber for å fortelleTakashi Nagai og Midori Nagais historie