Jødene som satt fast i sin forutinntatthet

1024px-Robert_Cardinal_Sarah_with_Bishop_of_Hrodna_Alaksandr_Kaškievič_in_Minsk.jpg

BRØD FRA HIMMELEN: Feiring av messe i Minsk. Foto: Wikimedia Commons.

 

Angelus: Hvorfor murret jødene da Jesus sa: «Jeg er kommet ned fra himmelen»?

 

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
 
Søndag 11. august var evangelieteksten:

Jødene på stedet murret mot ham fordi han sa: «Jeg er brødet som er kommet ned fra himmelen.» Og de spurte: «Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner jo både faren og moren hans. Hvordan kan han da si at han er kommet ned fra himmelen?» […]

Joh 6,41–51 fra Bibel 2024

 

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god søndag!

Dagens evangelium (Joh 6,41–51) forteller hvordan jødene reagerte da Jesus sa: «Jeg er kommet ned fra himmelen» (jf. Joh 6,38). De blir forarget.

 

En tro blokkert av fordommer og formastelse

De murret seg imellom: «Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner jo både faren og moren hans. Hvordan kan han da si at han er kommet ned fra himmelen?» (Joh 6,42). Slik murret de. La oss merke oss det de sier. De er overbevist om at Jesus ikke kan være kommet ned fra himmelen, ettersom han er sønn av en tømmermann og ettersom moren og slekten hans er vanlige folk, kjente, alminnelige mennesker, ikke ulik mange andre. «Hvordan kan vel Gud åpenbare seg på slikt et ordinært vis?» sier de. Deres tro er blokkert av fordommer mot hans enkle avstamning og også blokkert av formastelsen om ikke å ha noe å lære av ham. – Fordommer og formastelse er skadelig! De forhindrer oppriktig dialog, tilnærming mellom søsken. Pass dere for fordommer og formastelse! – De har sine rigide tankeskjemaer og i deres hjerte er det ingen plass for det som ikke passer inn i dem, ingen plass for det som de ikke kan katalogisere og arkivere på sine støvete hyller med det de er sikre på. Og dette er sant: Ofte er vår sikkerhet lukket, nedstøvet, som gamle bøker.

 

Lukkethet

Og slik er det selv om de holder loven, gir almisser, passer på å faste og be når de skal. Og selv om Den salvede hadde allerede gjort flere undre (jf. Joh 2,1–11; 4,43–54; 5,1–9; 6,1–25). Hvordan har det seg at alt dette ikke hjelper dem å erkjenne Messias i ham? Hvorfor er det ikke til noen hjelp? Fordi hensikten med deres religiøse praksis egentlig ikke er å lytte til Herren, men å få bekreftelse på det som de selv allerede tenker. De er lukket for Herrens Ord og søker bekreftelse på sine egne tanker. Det fremkommer av det faktum at de ikke engang bryr seg med å be Jesus om en forklaring: De bare murrer mot ham seg imellom (jf. Joh 6,41), som for å forsikre hverandre om det de er overbevist om, og de stenger seg inne i en ugjennomtrengelig festning. Og på denne måten klarer de ikke å tro. Hjertets lukkethet: Den er skadelig, hvor skadelig er den vel ikke!

 

Sann tro og sann bønn åpner vårt hjerte og vårt sinn

La oss merke oss alt dette, for iblant kan det samme skje med oss, i vårt liv og i vår bønn. Det kan altså skje at vi ikke virkelig prøver å lytte til det Herren har å si oss, men hos Herren og hos andre bare søker en bekreftelse på det vi selv tenker, en bekreftelse på våre overbevisninger, på våre dommer, som er fordommer. Men denne måten å vende oss til Gud hjelper oss ikke å møte Gud, å møte ham på ordentlig, og heller ikke hjelper den oss å åpne oss for det lys og den nåde han gir oss, for slik å kunne vokse i godhet, for å gjøre hans vilje og for å overvinne lukkethet og vanskeligheter. Brødre og søstre, sann tro og bønn åpner vårt hjerte og vårt sinn; de stenger dem ikke. Når du står overfor et menneske med et lukket sinn, en lukket bønn, er det ikke sann tro og sanne bønner det dreier seg om.

 

Spørsmål

Så la oss spørre oss: Er jeg i mitt trosliv i stand til virkelig å gjøre det stille inne i meg selv, til å prøve å lytte til Gud? Er jeg villig til å ta imot hans røst utenfor mine egne tankeskjemaer, og med hans hjelp å overvinne det jeg er redd for?

 

Bønn

Måtte Maria hjelpe oss å lytte med tro til Herrens røst og med mot å gjøre hans vilje.