Publisert 20. august 2024
|
Oppdatert 20. august 2024
SELVBIOGRAFI OG GJENDIKTNING:Bøkene er veldig forskjellige, men ordet spørsmål binder dem sammen. Wera Sæther er fortsatt den rebelske jenta som spør og spør og spør. Foto: Linda Therese Utstøl.
Bilde
Dobbel boklansering med Wera Sæther torsdag 22. august i Oslo.
Tekst: Linda Therese Utstøl
Snart åtti år gamle Wera Sæther (f. 1945) har hatt et langt og spennende liv som forfatter og som katolikk. Et liv hun fortsatt fyller med arbeid og søken. Under pandemien sa hun til seg selv: å, om jeg bare kunne få nok tid i verden til å fullføre de fire bokprosjektene jeg jobber med! På torsdag lanseres to av disse: Den selvbiografiske romanen «Et essay i gud» og en gjendiktning av sanger etter den bengalske filosofen og forfatteren Fakir Lalan Sain (1774-1890). Samlingen heter «Hva sier jeg er fremmed». Lalan Sain hevet seg over religiøse skiller og hans mausoleum i Bangladesh besøkes av både muslimer og hinduer. For Sæther selv, ga møtet med bengalsk sang en viktig teologisk innsikt: Ikke spør Gud etter noe annet enn Gud.
SKRIVENDE OG GRASROTARBEIDENDE: Wera Sæther er aktivist i både ord og gjerning. Foto: Privat.
Å finne hjem
Bilde
Diktsamlingen, eller sangsamlingen «Hva sier jeg er fremmed» begynner der de fleste store verk begynner, i en følelse av hjemløshet og lengsel. «Ennå har ikke hjertet fått sin adresse» er den første linjen vi leser. Nettopp dette hjertets adresse er det et «Et essay i gud» tar utgangspunkt i også. Dette hjerte får levert sin adresse, både tydelig og faktisk, men likevel bare som et lysskimt som må tolkes.
Da Wera Sæther er tjue år får hun en åpenbaring. Liggende ved et tre i en sørlandsskog hørte den militante ateisten og tidligere skoleavisredaktøren en stemme som sa «Nåde er, gå til den katolske kirke». Men det vil ikke dermed si at romanen handler om stillstand, tvert imot. Hun begynner nærmest å forske i seg selv og i alle verdens tradisjoner og hellige skrifter. Hun tviler ikke på det hun har lært, men ga seg likevel ikke med å undersøke hva andre har skrevet og erfart.
Selv om dette lynnedslaget skjedde i virkeligheten forklarer Wera Sæther at romanen både er, og ikke er selvbiografisk. – Det er veldig mye som er utelatt og det er ikke en tekst som følger et kronologisk skjema. Den er litterær, med en bevisst dramaturgi, selv om den også er basert på mine personlige erfaringer, sier hun.
«Et essay i gud» er en historie om det indre jeget og trekker samtidig opp en sterk forbindelse mellom både Gud og verden. Det er nettopp gjennom det litterære at vi kan håpe å få en innsikt i «hva som egentlig skjedde», gjennom dikterens og vår felles erfaring av en helhetlig virkelighet, hvor språket bygger en bro mellom det indre og det ytre, det personlige og det allmenne, det nåtidige og det evige.
STORT KILDEMATERIALE:Wera Sæther spøker med at arbeidet som ligger bak gjendiktningen kvalifiserer til en uoffisiell doktorgrad. Foto: Linda Therese Utstøl
Lang prosess
Bilde
Bøkene er frukter etter 20 års arbeid, hvor begge har vært i prosess samtidig, og kommer dermed også på et vis fra samme litterære og eksistensielle sted. Samtidig har prosjektene en enda tidligere, felles opprinnelse.
Noen måneder etter sørlandstreet og den mystiske oppfordringen om å oppsøke Den katolske kirke, flyttet Wera Sæther til Oslo. Hun drar til St. Dominikus kloster på Majorstuen og begynner i trosopplæring hos fr. Ellert Dahl. Samtidig begynner hun å studere på Universitetet i Oslo. Der, forteller hun, raste hun mot psykologistudiet og laget sitt eget studie i studiet. Hun ble interessert i religionshistorie, latin, muslimsk, jødisk og hinduisk mystikk, og India. Det arbeidet som lynnedslaget av en setning «Nåde er, gå til den katolske kirke» startet, har absolutt hatt betydning for gjendiktningen av Fakir Lalan Sains sanger også, forteller Sæther. Dette ga henne grunnbegreper og et «kart» å gå etter. – Jeg er en underlig blanding av at ting skjer meg, eller jeg tar beslutninger, veldig fort, veldig totalt, kanskje utenkt, men samtidig veldig grundig.
På tvers av religioner
Wera Sæther forteller at hun var en rebelsk ungjente som spurte og spurte, og fikk delsvar som hun brølte ut i skoleavisa. Denne praksisen med å stille spørsmål bærer hun fortsatt med seg. – I mitt liv som skrivende og som grasrotarbeidende, har jeg på en måte tvilt på alt. Jeg har blitt slått og sveket. Men det jeg fikk under det treet den gangen, det kan ingenting slå ned. Derfor kan jeg høre på alle fortellinger. Det betyr ikke at jeg ikke kan bli rystet av dem, men jeg kan høre på dem. Å vite at det er et menneske som forteller meg dette, som har fått andre verktøy enn jeg har fått, eller som har anvendt verktøyet på andre måter, som har andre typer lys og andre typer sår. Og som har vokst opp et annet sted i verden, er ingen trussel for min tro.
Dette fikk hun selv erfare da hun på en øy i Bengalbukten: «Den sørlige bønnens øy», kom teologisk sett hjem i sangene til Ma’rifa-muslimene.
Møte med Bangladesh
Da Sæther leste i avisen om øyer i den kolossale floden Brahmaputra som ble tatt av vannet i 1997, og blir det under monsunen hvert år, i større eller mindre grad, kontaktet hun Strømmestiftelsen som drev arbeid i området. Det ble bestemt at hun skulle dra ned dit å ta bilder og skrive reportasjer for dem. – Jeg hadde fått i oppdrag å intervjue kvinner i området om hvordan det var å leve der. Om giftemål og medgift, om fødsel, om døden og om når vannet kommer. Sæther forteller at hun kom i kontakt med noen fattige veversker, som vevde med tråd de rekte opp fra brukte, slitte tekstiler. – Det gjorde veldig sterkt inntrykk på meg.
Bilde
VEV OG SANG:På «Den sørlige bønnens øy» møtte Wera Sæther en levende sangtradisjon. Foto: Wera Sæther.
Veving og sang er nært knyttet til hverandre på det indiske subkontinentet, og tolken som visste at Sæther ble dypt beveget av musikk informerte henne om at veverskene kunne synge. Hun ble henrykt og spurte med en gang om de kunne synge for henne. Etter noe mumling kvinnene seg imellom, ble de enige om at det kunne de. Sæther forteller at det var mange barn og menn der som hadde kommet for å se denne hvitingen fra Norge. – Det var ikke vanlig at kvinnene sang foran mennene. Jeg ble mildt sagt overrasket da en av de muslimske veverskene, bokstavelig talt, kjeppjage mennene, før de begynte å synge. Og så sang de. Det var en stille sang, helt uten instrumenter. Sæther spurte tolken hva de sang om, hva ordene betydde. – Når du ber til Gud, skal du bare be om Gud, ikke noe annet svarte tolken. – Den setningen var som et nytt lite lynnedslag. Jeg kom teologisk hjem der og da.
Da hun skulle dra tilbake til fastlandet kom en av kvinnene bort til henne. Kvinnen hadde med seg tre barn: en ved brystet, en på ryggen og en i hånda. Hun sa: – Min nærmeste søster, vi er født av samme mor. – Det ble en sterk forbindelse mellom meg og dem den kvelden, sier Sæther.
Bilde
KUNSTNERISK SOLIDARITETSARBEID:Formålet er bevaring av og økt bevissthet om kunst, natur, og fellesskap - ved Bengalbukta, der vannet stiger. Foto: Wera Sæther.
I tillegg til å ha oversatt Fakir Lalan Sains sanger til norsk har Sæther satt i gang et folkesangprosjekt i Bangladesh for å bevare denne gamle sangtradisjonen. Selv om de alltid ønsker seg mer støtte er det langt fra «bare» et veldedighets prosjekt. – Vi får noe tilbake. Sangene lærer oss i Norge at det ikke bare er vi som vet. Vi har noe å gi og vi har noe å få, forteller Sæther.
Hvor: Kruttverket, Arnljot Gellines vei 41 B, Oslo Når: Dørene åpner 17.00
Program for kvelden
17:00: dørene og baren åpner 18:00: «Klima for gjendikting» foredrag v. Erlend Wichne 18:15: Hva sier jeg er fremmed. Sanger av Fakir Lalan Sain: opplesning v. Wera Sæther 18:35: Kakelotteri til inntekt for Lo forlag v. Atle Håland 18:40: Pause med bok-, lodd- og ølsalg 19:00: Et essay i gud samtale mellom Wera Sæther og Kari Løvaas (Efrem forlag) 19:30: Musikk v. Hersleb visekollektiv 20:00: Trekning av vinneren av kakelotteriet
Wera Sæther (f. 1945)
Norsk forfatter og psykolog
Hun har utgitt en rekke romaner, dikt, essaysamlinger og debatt-, intervju- og dokumentbøker.
Hun har mottatt flere litterære priser, bl.a. Doblougprisen, DnFs Ytringsfrihetspris og Ossietzky-prisen for sitt «enestående arbeid med å gi stemme til mennesker som har vært fratatt sine ytringer og sine muligheter til å ytre seg verden over».
Hun er statstipendiat fra 1996
Sæther debuterte med diktsamlingen Barnet og brødet (1973). Av andre samlinger kan nevnes Comiso, en klage (1984), Fravær Nærvær (1987) og Jeg tar asken og går (1989).
