Mens Jesus forteller disiplene om sin nær forestående lidelse, død og oppstandelse, er disiplene opptatt av noe helt annet: Hvem av dem er den største?
Oversettelse: Vuokko-Helena Caseiro,
Vatican News
Søndag 22. september var evangelieteksten:
[…] Og han sa til dem: «Menneskesønnen blir overgitt i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og tre dager etter sin død skal han stå opp.» Men de skjønte ikke hva han sa, og de våget ikke å spørre ham. […] Da de var i hus, spurte han dem: «Hva var det dere snakket om underveis?» Men de tidde, for på veien hadde de snakket med hverandre om hvem som var den største. […]
Mark 9,30–37, Bibel 2024
Her følger alt pave Frans sa før angelusbønnen:
Kjære brødre og søstre, god søndag!
I dag forteller evangeliet oss om Jesus som forkynner hva som vil komme til å skje ved kroningen av hans liv: «Menneskesønnen», sier Jesus, «blir overgitt i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og tre dager etter sin død skal han stå opp» (vers 31). Men selv om disiplene følger Mesteren, har de andre ting i hodet og også på leppene. Når Jesus spør hva dem hva det var de snakket om, svarer de ikke.
Disiplene hadde snakket om hvem som var den største
La oss legge merke til denne tausheten: Disiplene tier for de hadde snakket om hvem som var det største (jf. vers 34). De tier av skam. For en kontrast til Herrens ord! Mens Jesus betrodde dem meningen med sitt eget liv, snakket de om makt. Og skammen lukker da munnen på dem, likesom hovmodet tidligere hadde lukket deres hjerte. Likevel svarer Jesus åpent på det de hadde hvisket om underveis: «Om noen vil være den første, må han være den siste» (vers 35). Vil du være stor? Gjør deg liten, still deg til tjeneste for alle.