Minneord over sr. M. Aloysia Brux
Sr. M. Aloysia Brux (Maria Lucia Monika) *16.5.1925 – †5.11.2024
Søster Maria Aloysia Brux var den eldste i en søskenflokk på seks. Hun var datter av bonden Aloys Brux og hans kone Berta (Liebig) og ble født i Schönbrunn / Schlesien, det daværende Tyskland, 16.5.1925. Bare åtte dager senere ble hun døpt. I 1936 mottok hun sin første hellige Kommunion og botens sakrament for første gang. I 1938 ble hun konfirmert.
Maria Lucia Monika, meldte seg som kandidat til St. Elisabethsøstrenes Kongregasjon i Hohenbuchau/ Schlangenbad i Tyskland den 8.11.1949, 24 år gammel. Ordensdrakten tok hun imot 15.12.1950 sammesteds og fikk ordensnavnet Maria Aloysia, etter sin far som hadde dødd noen år før. Hun avla sine første løfter i Hohenbuchau 22.1.1952, og evige løfter i Reinbek 18.8.1957.
På grunn av krigen gjennomførte Sr. Aloysia bare folkeskole. Sykepleieutdanningen fikk hun derfor i klosteret i Reinbek og denne ble senere godkjent i Norge i 1967. I 1976 tok Søster Aloysia Sosialdepartementets kurs for aldershjemsstyre og styrerassistenter.
Sr. Aloysia ble bedt av generalpriorinnen om å hjelpe i Norge og kom til landet i 1956, først til Oslo. Hun reiste tilbake til Reinbek i 1957 for å avlegge sine evige løfter. Med ferdig avlagt sykepleieeksamen begynte hun å tjenestegjøre for de eldre og syke på vårt daværende pleiehjem i Urtegaten 31.
Fra 1957 fulgte 17 år på vårt sykehus i Trondheim, St. Elisabeth Hospital. Her virket hun som sykepleier frem til 1974. Disse årene i Trondheim satte dype spor som viste seg til å bli en livslang kjærlighet. Hun glemte aldri Trondheim og snakket ofte om «hennes Trondhjem».
Sr. Aloysia ble i 1974 betrodd med priorinnevervet i Oslo. Hun var ansvarlig for flyttingen fra Urtegaten til Nordstrand, som var en trist og smertefull prosess. Årene på Nordstrand var preget av mye praktisk arbeid i tillegg til ansvar for søstrene og pensjonærene. I 1984 ble hun sendt til Tromsø, men allerede i 1987 kom sr. Aloysia tilbake til Oslo hvor hun igjen var priorinne for fellesskapet frem til 1996. Hun forble i vårt fellesskap i Oslo frem til sin endelige avreise til Tromsø i 2003. Hun tjenestegjorde også flere ganger som provinsvikar.
Sr. Aloysia var priorinne i Tromsø to ganger. Først i perioden 1984-1987, og så da hun kom tilbake i 2003 frem til 2012.
Det som gjorde sr. Aloysia unik og spesiell forblir hennes hemmelighet. Men hun tiltrakk seg mennesker på en særegen måte. Hun var glad i mennesker og mennesker var glad i henne. Sr. Aloysia elsket sin sykepleiergjerning og i sykepleiergjerningen levde hun sitt kall som St. Elisabethsøster. Bare Vår Herre vet hvor mange hun har pleiet og på hvor mange dødsleier hun har våket. Helt inn i sin høye alder var Sr. Aloysia tro mot sitt sykepleierkall og tok seg av våre eldre og syke søstre. Hennes omsorg var grenseløs, men hun kunne være både tydelig og streng når det var påkrevd.
Sr. Aloysia kvidde seg aldri for arbeid, hverken lite eller stort. Søster Aloysia var alltid villig til å gjøre sine oppgaver, men også å hjelpe de andre. Da kreftene minket og hun kunne ikke bidra med praktiske oppgaver i hjemme, ble henne hender opptatt av korsbrodering, hun laget fine løpere og bilder. Disse pryder mange vegger verden rundt.
Sr. Aloysia var også et bønnens menneske, henne blikk var alltid festet på Herren. Utallige timer tilbrakte hun i kapellet og med rosenkransen. Hennes forbønn var den største gave sr. Aloysia gav oss. Kroppen sviktet henne etter hvert, men jo mere kreftene minket jo sterkere var hennes bønn. Hun ba ofte: Jesus, jeg lever for deg, - Jesus, jeg dør i deg, Jesus, din er jeg – i livet og i døden.
Sr. Aloysia var trofast mot klosterkallet, også når det tynget med byrder og kors. Disse bar hun med et uforglemmelig smil. Hun lengtet lenge etter å komme «hjem» men bar ventetiden trofast.
Vår kjære søster Maria Aloysia sovnet stille inn i Herren, med sine medsøstre hos seg, den 5. november 2024 i sitt rom på St. Elisabethhjemmet i Tromsø.
Hun vil bli dypt savnet av sine medsøstre, og sine venner: med kjærlighet og takk for alt du var for oss.
Til Guds Barmhjertighet anbefaler vi vår kjære søster Maria Aloysia og lyser fred over hennes minne.