Søndag 15. desember var pave Frans på dagsbesøk til Ajaccio på Korsika. Messen ble feiret utendørs, på Place d’Austerlitz.
Evangeliet søndag 15. desember
«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.» Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Den salvede. […]
Kjære troende,
folk spør døperen Johannes: «Hva skal vi da gjøre?» (Luk 3,10). Hva skal vi da gjøre? Man bør lytte oppmerksomt til dette spørsmålet, for det uttrykker et ønske om å fornye sitt liv, om å forandre det til det bedre. Johannes forkynner den etterlengtede Messias’ komme, og de som hører på det døperen sier ønsker å gjøre seg klare til dette møtet, til møtet med Messias, til møtet med Jesus.
Si sannheten om deg selv
Lukasevangeliet sier oss at det nettopp er de som står lengst unna som gir uttrykk for dette ønsket om omvendelse: ikke de som sosialt sett tilsynelatende stod nærmere, ikke fariseerere og lovkyndige, men de fjerne, tollere – som ble ansett for å være syndere – og soldater spør: «Mester, hva skal vi gjøre?» (Luk 3,12). Dette er et fint spørsmål, som hver av oss i dag, før vi legger oss til å sove, kan si som en bønn: «Herre, hva skal jeg gjøre for å gjøre mitt hjerte klart til jul?». De som anser seg selv for å være rettferdige, søker ikke å fornye seg selv. De som derimot blir ansette som offentlige syndere ønsker å slutte å te seg uærlig og voldelig og gå over til et nytt liv. Og de fjerne blir nære når Kristus kommer nær oss. Johannes svarer jo disse tollerne og soldatene slik: Gjør det som er rett og rettferdig; vær oppriktige og ærlige (jf. Luk 3,13–14). Ved å trekke inn spesielt de siste og de som blir holdt utenfor, vekker Herrens forkynnelse samvittighetene, for han kommer for å frelse, ikke for å dømme dem som er kommet bort (jf. Luk 15,4–32). Og det beste vi kan gjøre for å bli frelst og lett etter av Jesus er å si sannheten om oss selv: «Herre, jeg er en synder.» Alle er vi det, her, alle. «Herre, jeg er en synder.» Og slik nærmer vi oss Jesus, med sannheten, ikke med en sminket, uekte rettferdighet. For det er nettopp synderne han kommer for å frelse.
«Hva skal vi gjøre?»
Og derfor stiller også vi i dag det samme spørsmålet, som folkemengden stilte døperen Johannes. La oss i denne adventstiden finne mot til å spørre, uten frykt: «Hva skal jeg gjøre?» «Hva skal vi gjøre?» La oss oppriktig stille det spørsmålet, for å gjøre klart et ydmykt hjerte, et tillitsfullt hjerte til Herren som kommer.
To forskjellige måter å vente Messias på
De lesningene som vi har hørt viser oss to forskjellige måter å vente Messias på: mistenksom venting og gledesfylt venting. Dette er to innstillinger som vi kan vente på frelsen med: mistenksom venting og gledesfylt venting. La oss reflektere over disse to åndelige innstillingene.
Kristne skal ikke leve med engstelse. Ikke vær engstelige, skuffede, triste.
Mistenksom venting
Den første ventemåten, den mistenksomme, er preget av mistillit og engstelse. Når vi hele tiden tenker på oss selv, blir vår hjerteglede borte: I stedet for å vente med håp, tviler vi på fremtiden. Fullstendig opptatt med verdslige bekymringer, venter vi ikke på det guddommelige forsyn. Vi vet ikke å vente med det håp som Den hellige ånd gir oss. Og da kan den hellige Paulus’ sunne ord komme og vekke oss fra denne sløvheten: «Vær ikke bekymret for noe!» (Fil 4,6). Når vi gripes av engstelse, er det alltid ødeleggende. Én ting er smerte, fysisk smerte, sjelelig smerte for en katastrofe i familien …; noe annet er engstelse. Kristne skal ikke leve med engstelse. Ikke vær engstelige, skuffede, triste. Hvor utbredt er vel ikke disse åndelige lidelsene i dag, spesielt hvor det råder konsumerisme! I disse dager har jeg sett mye folk ute i gatene i Roma, mye folk som går for å gjøre innkjøp, innkjøp, med forbrukstrang, som så blir borte og ikke etterlater seg noe. Et slikt samfunn, med forbruk som livsstil, eldes uten å bli fornøyd, siden det ikke makter å gi. Den som lever bare for seg selv, blir aldri lykkelig. Den som lever slik [lukket hånd] og ikke gjør slik [åpen hånd] er ikke lykkelig. Den som har slike hender [lukket hånd], «til meg», og ikke har hender for å gi, for å hjelpe, for å dele, vil aldri bli lykkelig. Og dette er et onde som vi alle kan ha, alle kristne, også vi prester, biskoper, kardinaler, alle, også paven.
Tenk på rosenkransbønn: Når den gjenoppdages og praktiseres på en god måte, lærer den å holde hjerte sentrert på Jesus Kristus, med Marias kontemplative blikk.
Gud gir oss håp
Men apostelen byr på en virkningsfull medisin når han skriver: «Legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk» (Fil 4,6). Troen på Gud gir oss håp! Nettopp i disse dager, på den kongressen som har funnet sted her i Ajaccio, er det blitt fremhevet hvor viktig det er å verdsette folkefromhetens rolle for å dyrke troen. Tenk på rosenkransbønn: Når den gjenoppdages og praktiseres på en god måte, lærer den å holde hjerte sentrert på Jesus Kristus, med Marias kontemplative blikk. Og tenk på broderskapene, som kan oppdra til uselvisk tjeneste for nesten, både åndelig og fysisk. Disse foreningene av troende, som er så rike på historie, deltar aktivt i Kirkens liturgi og bønn, som de forskjønner med sang og folkelig andakt. Og medlemmene av broderskapene vil jeg be alltid holde seg nære og tilgjengelige, spesielt for de svakeste, og slik gjøre troen virksom i kjærlighet. Og broderskap må med sin spesielle form for fromhet være nær alle, nær sine neste for å kunne hjelpe dem.
Ofte glemmer vi dette: at han er er midt iblant oss når vi gjør en god gjerning, når vi oppdrar våre barn, når vi tar oss av de eldre.
Gledesfylt venting
Og så kommer vi til den andre innstillingen: gledesfylt venting. Den første innstillingen var mistenksom venting, den ventingen som er «til meg», med hender som lukker seg. Den andre innstillingen er gledesfylt venting. Og det er ikke lett å være full av glede. Kristen glede er slett ikke lettsindig, overfladisk, en karnevalsglede. Nei. Slik er den ikke. Tvert imot er den en glede i hjertet, som støtter seg på et bunnsolid grunnlag, som profeten Sefanja, henvendt til folket, uttrykker slik: Vær glad, for «Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser» (Sef 3,17). Tillit til Herren som er iblant oss, han er midt iblant oss. Ofte glemmer vi dette: at han er er midt iblant oss når vi gjør en god gjerning, når vi oppdrar våre barn, når vi tar oss av de eldre. Derimot er han ikke midt iblant oss når vi driver og sladrer, når vi stadig baktaler andre. Der er Herren ikke, der er bare vi. Herrens komme bringer oss frelsen, og det gir grunn til glede. Gud er «mektig», forteller Skriften: Han kan gjenløse vårt liv fordi han er i stand til å gjøre det han sier! Så vår glede er ikke en illusorisk trøst som hjelper oss å glemme livets sorger. Nei, den er ingen illusorisk trøst. Vår glede er Åndens frukt, født av troen på Kristus Frelseren, som banker på vårt hjerte og frigjør det fra sørgmodighet og kjedsomhet. Så Herrens komme blir en fest rik på fremtid for alle folk: I Jesu selskap oppdager vi den sanne glede over å leve og over å skjenke de tegn på håp som verden venter på.
Messen på ett minutt
Ikke gjem bort de eldre!
Det første av disses tegnene på håp er fred. Han som kommer er Immanuel, Gud med oss, som skjenker fred til mennesker av god vilje (jf. Luk 2,14). I denne adventstiden gjør vi oss klare til å ta imot ham, og må da våre fellesskap vokse i deres evne til å ledsage alle mennesker, spesielt de unge som skal bli døpt og motta sakramentene. Og også spesielt gamlingene, de eldre. De eldre er et folks visdom. La oss ikke glemme det! Og hver av oss kan tenke etter: Hvordan oppfører jeg meg overfor eldre mennesker? Oppsøker jeg dem? Bruker jeg tid på dem? Lytter jeg til dem? «Å nei, de er kjedelige, med deres historier!» Overlater jeg dem til seg selv? Mange barn lar sine foreldre bli sittende alene på aldershjem. Jeg husker en gang, i et annet bispedømme, da jeg dro til et aldershjem for å besøke folk. Og det var en kvinne der som hadde tre eller fire barn. Jeg spurte: «Og hvordan står det til dine barn?» – «De har det veldig bra! Jeg har mange barnebarn.» – «Og kommer de på besøk til deg?» – «Ja, de kommer stadig vekk.» Da jeg gikk ut, sa sykepleieren: «De kommer én gang i året.» Men moren dekket over barnas feil. Mange overlater de eldre til seg selv. De ønsker god jul og god påske på telefonen! Ta dere av de eldre, som er et folks visdom!
Få barn!
Og la oss tenke på de unge som skal bli døpt og motta sakramentene. Det er mange av dem på Korsika, Gud være takk! Og gratulerer! Aldri har jeg sett så mange barn som her! Det er en Guds nåde! Og bikkjer har jeg sett kun to av. Kjære brødre og søstre, få barn, som vil bli deres glede, deres trøst i fremtiden. Dette er helt sant: Aldri har jeg sett så mange barn – kun i Øst-Timor var det så mange, men ikke i andre byer. Dette er deres glede og deres herlighet.
Brødre og søstre, til alle tider og i alle trengsler er Kristus nærværende, Kristus er kilden til vår glede.
Verdenssituasjonen
Brødre og søstre, vi vet at dessverre er det ingen mangel på vonde ting i verden: elendighet, krig, korrupsjon, vold. Jeg vil si dere en ting: Iblant kommer det ukrainske barn på audiens, barn som er blitt brakt hit på grunn av krigen. Og vet dere hva? Disse barna smiler ikke! De har glemt hvordan man smiler. Vær så snill, la oss tenke på disse barna i krigsområder, på hvordan mange barn lider.
«Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder»
Men Guds ord setter alltid mot i oss. Og overfor de ødeleggelsene som folkene er rammet av forkynner Kirken et sikkert håp, som ikke skuffer, for Herren kommer for å bo iblant oss. Og da finner vår innsats for fred og rettferdighet en uutømmelig kraft i hans komme.
Brødre og søstre, til alle tider og i alle trengsler er Kristus nærværende, Kristus er kilden til vår glede. Han er med oss i trengslene for å hjelpe oss framover og gi oss glede. La oss alltid beholde denne gleden i vårt hjerte, denne trygge vissheten om at Kristus er med oss, at han vandrer med oss. La oss ikke glemme det! Og med denne gleden, med denne trygge vissheten om at Jesus er med oss, vil vi være lykkelige og gjøre andre lykkelige. Dette bør være vårt vitnesbyrd.
Bli med pave Frans til Korsika
