Onsdag 8. januar ble jubileet markert både i messen i St. Olav domkirke kl. 11, med biskop Eidsvig og biskop-elekt Hansen tilstede, og med mottagelse i bispegården.
– Du kom sent igang, hos oss, p. Oddvar, men godt. Takk for iherdig innsats gjennom 25 år, sa biskop Bernt Eidsvig under mottagelsen i bispegården.
Jubilanten takket biskopen og lovte ikke å tale lenge, men heller å overlate anledningen til andre.
I intervjuet med katolsk.no sparte p. Oddvar heldigvis ikke på ordene:
– Hva (i denne 25-årsperioden) tenker du tilbake på med størst glede?
– Rent menneskelig har nok kontakten med så mange mennesker (ofte i svært viktige øyeblikk i deres liv) gitt meg mest glede, sier den jubilerende pastor.
Han var 16 år i bispedømmets største menigheter (St Paul, St. Svithun og St. Hallvard) og hatt mange hundre barnedåper.
– Det gir meg alltid en nær og fin kontakt med familiene – og også mange ungdoms- og voksendåper. Da kommer man den som døpes enda nærmere, sier den avholdte, pliktoppfyllende og allsidige hyrden.
P. Oddvar har møtt hundrevis av barn og ungdommer i katekese og annet menighetsarbeid. Det har gjort inntrykk.
– Mange barn har kommet til meg i sitt første skriftemål og jeg har også gitt dem deres første hellige kommunion, forteller p. Oddvar, som i ca. 20 år hadde store konfirmantkull (40 – 60) hvert år.
– Det var svært givende å treffe disse flotte ungdommene, men også krevende, så etter at jeg passerte 60, var den perioden forbi, sier han.
P. Oddvar har også gledet seg over å ha forberedt mange ektepar og feiret mange bryllup. Flere av disse husker han svært godt 10, 15 og 20 år senere.
– Jeg har selvsagt også møtt mennesker i dypeste sorg, og de siste 8 årene som sykehusprest i Oslo-området har jeg opplevd mye trist – men det har vært fint å kunne hjelpe de døende med Kirkens sakramenter, og å kunne støtte foreldre og familie når tragiske ting skjer, forteller han.
Når det gjelder tro og teologi, er selve messefeiringen det viktigste en prest gjør. P. Oddvar har alltid gledet seg til å feire både hverdagsmesser og store messer på søndager og høytider.
– De årene jeg var i store menigheter, var arbeidet der så altoppslukende, at jeg sjelden reiste utenfor menighetsgrensene. Men de siste 8 årene har jeg, som stiftskapellan og bosatt i Oslo, reist mye rundt og faktisk besøkt alle bispedømmets menigheter, og i de aller fleste har jeg vært søndagsvikar. Her har jeg møtt mange flotte mennesker. Jeg har også vært glad for å kunne feire mange hverdagsmesser disse siste årene i St Olav domkirkemenighet og på Lunden kloster.
De fleste har opplevd at ting de ville eller drømte om, ikke ble helt som de hadde forestilt seg. For p. Oddvar gjaldt det først og fremst livets praktiske omstendigheter.
– Ganske mye ble som jeg hadde tenkt meg, blan annet fordi protestantiske prester/pastorer gjør mange av de samme tingene som katolske prester. Men det dukket opp en del praktiske utfordringer rundt det faktum at jeg er gift; hva slags oppgaver fikk jeg lov til å ta på meg, hvordan skulle jeg bo, og da det ble klart at det var mest praktisk at jeg kjøpte egen leilighet og dekket egne boutgifter, hva slags lønn skulle jeg da få? Midtveis i mine 25 år som prest var disse spørsmålene vanskelige og uavklarte, men det er 10 å siden ting løste seg, sier han.
I møte med mennesker i menighetene har det aldri vært noen problem (eller et tema) at jeg er gift, men det skapte noen praktiske og administrative utfordringer.
Den aller første
P. Oddvar konverterte fra Den evangelisk lutherske frikirke, der han også var prest.
– Har du noen gang angret på valget?
– Jeg vokste opp i Den norske kirke, men litt etter studiene på MF (1975 – 82) meldte jeg overgang til Den evangelisk lutherske frikirke og var pastor i Arendal i 6 år. Før det hadde jeg vært feltprest i 3 år. Fra ca. 1991 begynte jeg å få problemer med enkelte protestantiske/ lutherske standpunkter, og høsten 1993 forstod jeg at jeg måtte bli katolikk, og måtte selvsagt da si opp min jobb som luthersk prest. Jeg har aldri angret på det teologiske valget og jeg fant meg også raskt til rette i Den katolske kirke. De siste tiårs uheldige utvikling i lutherske og andre protestantiske kirker viser også at det var klokt av meg å bli katolikk, sier p. Oddvar.
I 1994 konverterte han altså til Den katolske kirke, mens han bodde i Arendal. Siden flyttet han til Bergen og arbeidet flere år som lærer på St. Paul skole. Han ble diakonviet 8. september 1999 på Mariaholm Skolesenter, i Mariamenigheten (Askim), Østfold. 8. januar 2000 ble han presteviet i St. Paul kirke, Bergen, av biskop Gerhard Schwenzer SS.CC..
Da var han allerede gift med amerikanske Arlyne, født Lander; de har ingen barn. NTB skriver i en sak fra oktober 1999: «Oddvar Moi (43) fra Time på Jæren har – som første nordmann – fått pavens velsignelse til å bli prest i Den romersk katolske kirke på tross av at han er gift.»
– Hvordan har det vært å være én av få gifte katolske prester?
– I møte med mennesker i menighetene har det aldri vært noen problem (eller et tema) at jeg er gift, men det skapte noen praktiske og administrative utfordringer. Jeg var den første gifte presten i bispedømmet – og i mange år var jeg den eneste. Man hadde ingen erfaring med gifte prester og, som nevnt, møtte vi noen utfordringer. Dessverre har min kone og jeg ikke fått barn, men hvis vi hadde hatt barn da jeg konverterte i 1994, hadde jeg sannsynligvis ikke våget å ta «spranget» og gå gjennom de fem krevende (bl.a. økonomisk) videreutdanningsårene frem til ordinasjonen i januar 2000, sier p. Oddvar.
NTB skriver videre i den samme artikkelen fra 1999:
«I 1950-årene ble det innført en ordning der paven kunne gi dispensasjon fra kravet om at de menn som skulle være prester måtet leve i sølibat. Den katolske kirke i Danmark fikk sin første gifte prest rundt 1960, mens det i Norge først skjer nå. Oddvar Moi sier at kravet om sølibat for prester blir praktisert litt forskjellig. I Den gresk-katolske kirke kan ikke en prest inngå ekteskap etter prestevigselen, men han kan gjøre det før han blir vigslet til prest. I praksis innebærer det at gresk-katolske prestekandidater som ønsker å gifte seg, venter med ordinasjonen til de har funnet seg en kone. I den romerske (latinske) del av katolisismen er hovedregelen at en prest skal være ugift. Dispensasjonen som Oddvar Moi har fått, endrer ikke en tøddel på denne hovedregelen og bærer ikke bud om at noe nytt er på gang på dette feltet. Det ble også gjort klart i godkjenningsbrevet fra Vatikanet. Det er om lag 1000 år siden prestesølibatet ble innført i Den romersk-katolske kirke. Men i Norge og Island var det inngrodd motstand mot en slik ordning, og den ble vel heller aldri innført her før lutherdommen forbød katolisismen på 1500-tallet.»
Hun har tålt (uten å klage) mine ukurante arbeidstider og vært en trofast støttespiller i alle år.
Takker biskop og kone
8. januar takkes p. Oddvar for 25 års lojal tjeneste i bispedømmet. Han skal selvsagt takkes ved sitt jubileum, men er det noen han vil takke på en sådan dag?
– Jeg vil først og fremst takke biskop Gerhard Schwenzer. Han hadde tro på meg, ønsket at jeg skulle bli katolsk prest, og han tok på seg det veldig store arbeidet det er å skaffe meg en dispensasjon fra sølibatet. Det er bare paven selv som kan gi en slik dispensasjon, og papirarbeidet (og ventetiden) var ganske krevende. Han ordinerte meg til diakon på Prestemøtet på Mariaholm 8. september 1999, og til prest i St Paul kirke i Bergen 8. januar 2000. Biskop Schwenzer er ikke så sterk lenger og kan ikke komme i min jubileumsmesse, men jeg skal reise opp til Grefsen senere på jubileumsdagen og hilse på ham og takke ham, sier p. Oddvar, som også takker sin kone, Arlyne.
– Hun har tålt (uten å klage) mine ukurante arbeidstider og vært en trofast støttespiller i alle år. Jeg har ikke hatt fri noen søndager (bortsett fra i ferier) på 25 år, og i mange år jobbet jeg også alle lørdager og flere kvelder hver uke – alle mine prestebrødre vet jo godt hvordan en prests arbeidssituasjon er, sier han.
– 25 år er gått. Du er sprek – og virker ung! Hva ser du mest frem til i din prestelige tjeneste?
– Jeg er frisk og takknemlig for det, men ung er jeg ikke; jeg fyller 70 i senhøstes i år. Når jeg fyller 70, håper jeg å kunne arbeide noe mindre, og da vil jeg helst arbeide med typiske «presteting», feire messer, undervise og veilede mennesker o.l..
