Her følger Frans budskap i anledning Verdensdagen for syke, som feires tirsdag 11. februar:
Kjære brødre og søstre!
Den 33. Verdensdagen for de syke feires i jubelåret 2025 når Kirken innbyr oss til å bli «håpets pilegrimer». Vi ledsages av Guds ord, som gjennom Paulus skjenker oss et høyst oppløftende budskap: «Håpet skuffer ikke» (Rom 5,5), nei, det gjør oss sterke i trengsler.
Dette er trøstefulle ord, men de kan vekke noen spørsmål, spesielt i dem som lider. For eksempel: Hvordan skal vi kunne holde oss sterke når vi rammes av alvorlige, invalidiserende sykdommer, som kanskje krever en dyrere behandling enn det vi har råd til? Hvordan skal vi kunne holde oss sterke når vi foruten vår egen lidelse også ser lidelsen til dem som er glade i oss og er tett på oss, men føler seg ute av stand til å hjelpe oss? Under slike omstendigheter føler vi behov for støtte fra en som er større enn vi selv: Vi trenger Guds hjelp, hans nåde, hans forsyn, den styrke som er en gave fra hans Ånd (Den katolske kirkes katekisme, 1808).
Så la oss se litt nærmere på Guds nærvær til dem som lider, og da spesielt på tre sider ved dette nærværet, nemlig møte, gave og deling.
1. Møte. Når Jesus sender ut de syttito disiplene (jf. Luk 10,1–9), oppfordrer han dem til å si følgende til de syke: «Guds rike er kommet nær til dere!». Han ber dem altså hjelpe de syke å forstå at sykdom, uansett hvor smertefull og ubegripelig den er, byr på en mulighet til å møte Herren. Under sykdom føler vi jo på den ene side hele vår skrøpelighet som skapninger – fysisk, psykologisk og åndelig – men på den annen side erfarer vi nærheten og barmhjertigheten til Gud, som i Jesus delte våre lidelser med oss. Han går aldri fra oss og ofte overrasker han oss ved å gi oss en seighet som vi aldri hadde tiltrodd oss selv og som vi alene aldri ville ha funnet.
Sykdom er da en anledning til et forandrende møte, og gjør det mulig for oss å oppdage en urokkelig klippe, som vi kan ankre opp mot, for å kunne møte livets stormer: Dette er en erfaring som, om enn krevende, gjør oss sterkere, fordi vi blir oss mer bevisst at vi ikke er alene. Derfor sies det at smerte alltid medfører et frelsens mysterium, fordi smerte lar oss erfare Guds trøst som nær og virkelig, i den grad at vi får «kjenne evangeliets fylde med alle dets løfter og dets liv» (Johannes Paul II, tale til de unge, New Orleans, 12. september 1987).
2. Og dermed kommer vi til den andre siden ved nærvær, nemlig gave. Som aldri ellers blir vi i lidelse klar over at alt håp kommer fra Herren, og at det da først og fremst er en gave som vi må ta imot og dyrke, idet vi forblir «trofaste mot Guds trofasthet», slik Madeleine Delbrêl så vakkert uttrykker det (jf. Nous autres, gens des rues, Livre de vie, 1966).
Dessuten er det kun i Kristi oppstandelse våre skjebner finner sin plass i evighetens uendelige horisont. Bare fra hans påske får vi vissheten om at ingenting, «verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet» (Rom 8,38–39). Og fra dette «store håp» kommer også etterhvert annet lysglimt som vi hjelper oss å overvinne livets prøvelser og forhindringer (Benedikt XVI, Spes salvi, 27.31). Og ikke bare det, Den oppstandne vandrer også sammen med oss, han blir vår reisefelle, slik han var det for Emmaus-disiplene (jf. Luk 24,13–53). Også vi kan, som de, dele vår forvillelse, våre bekymringer og våre skuffelser med ham, vi kan lytte til hans ord, som opplyser oss og oppildner vårt hjerte, og vi kan erkjenne ham som nærværende når han bryter brødet. I hans samvær med oss kan vi, om enn med nåtidens begrensninger, oppfange det «hinsides» som ved å komme nær oss gir oss motet og tilliten tilbake.
3. Og dermed kommer vi til den tredje siden ved nærhet, nemlig deling. Der det lides, deles det gjerne også, der finnes det gjensidig berikelse. Hvor ofte er det vel ikke ved et sykeleie at vi lærer å håpe! Hvor ofte er det vel ikke ved å være tett på noen som lider at vi lærer å tro! Hvor ofte er det vel ikke ved å bøye oss over et trengende menneske at vi oppdager kjærligheten! Vi blir altså klar over at vi alle sammen er håpets «engler», budbærere for Gud, for hverandre: både syke, leger, sykepleiere, slektninger, venner, prester og ordensfolk; overalt der vi er: i familien, på poliklinikkene, på sykehjemmene, på sykehusene og på klinikkene.
Og det er viktig å få med seg skjønnheten i og betydningen av slike nådefulle møter og å lære å legge seg dem på hjertet, for å huske dem: å ta til sitt hjerte det vennlige smilet til en helsearbeider, det takknemlige og tillitsfulle blikket til en pasient, det forståelsesfulle og omsorgsfulle ansiktet til en lege eller en frivillig, det forventningsfulle og spente ansiktet til en ektefelle, til et barn, et barnebarn eller en kjær venn. Alt dette er lyspunkter som vi kan skatte og som, om enn i prøvelsens mørke, ikke bare gir oss styrke, men også lærer oss hva livet virkelig smaker, i kjærlighet og nærhet.
Kjære syke, kjære brødre og søstre som gir bistand til dem som lider, i dette jubelåret har dere, mer enn noensinne, en spesiell rolle. Deres vandring sammen med hverandre er et tegn for alle, «en hymne til menneskelig verdighet, en sang om håp» (Spes non confundit, 11). Denne stemmen bærer langt utover helseinstitusjonenes rom og senger, i nestekjærlighet stimulerer og fremhjelper den «hele samfunnets samspill» (ibid.), en harmoni som det iblant er vanskelig å virkeliggjøre, men som nettopp av denne grunn er sødmefylt og sterk, i stand til å bringe lys og varme der det behøves aller mest.
Hele Kirken takker dere for dette! Også jeg gjør det, og jeg ber for dere idet jeg betror dere til Maria, frelse for syke, med de ord som mange brødre og søstre i sin nød har henvendt seg til henne med:
Under ditt vern tar vi vår tilflukt, hellige Guds mor.
Ta nådig imot de bønner vi ber i våre trengsler,
og frels oss fra alle farer.
Du evige jomfru, velsignet og herlig.
Jeg velsigner dere, sammen med deres familier og deres kjære. Ikke glem å be for meg, vær så snill!
Roma, Laterankirken, 14. januar 2025
FRANS
