Pavens preken i anledning Ordenslivets dag

Lørdag 1. februar feiret pave Frans kyndelsmessens første vesper, i Peterskirken. Kyndelsmesse er festen for Herrens fremstilling i tempelet. Ordenslivets dag feires på denne festen.

Her følger pavens preken:

«Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud» (Hebr 10,7). Med disse ordene tilkjennegir Hebreerbrevets forfatter Jesu fulle tilslutning til Faderens plan. I dag leser vi dem på festen for Herrens fremstilling i tempelet, på Ordenslivets dag, i Håpets jubelår og i en liturgisk sammenheng preget av lysets symbol. Og alle dere, søstre og brødre, som har valgt de evangeliske råds vei, har viet dere, som «en brud foran brudgommen […] innhyllet i hans lys» (Johannes Paul II, Vita consecrata, 15); dere har viet dere til Faderens lysende plan, som går tilbake til verdens opprinnelse. Den vil bli fullstendig fullbyrdet ved tidenes ende, men allerede nå kan vi se noe av den gjennom «de undre som Gud virker i den skrøpelige menneskeligheten til dem som er blitt kalt» (ibid., 20). Så la oss tenke over hvordan også dere, gjennom løftene om fattigdom, kyskhet og lydighet som dere har avlagt, kan være lysets budbringere for vår tids kvinner og menn.

Fattigdommens lys

Det første aspektet: fattigdommens lys. Det har sine røtter i Guds eget liv, som er Faderens, Sønnens og Den hellige ånds evige og fullkomne gave av seg selv til hverandre (jf. ibid., 21). Når gudviede personer utøver fattigdom slik, med en fri og raus bruk av alle ting, bringer de velsignelse gjennom dem: De viser tingenes godhet innenfor kjærlighetens orden, de avviser alt som kan fordunkle deres skjønnhet – egoisme, grådighet, avhengighet, voldelig bruk med dødelige hensikter – og omfavner i stedet alt som kan fremheve deres skjønnhet: nøkternhet, raushet, deling, solidaritet. Og Paulus sier det: «Alt hører dere til, men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til» (1 Kor 3,22–23). Dette er fattigdommen.

Kyskhetens lys

Det andre elementet er kyskhetens lys. Også dette har sin opprinnelse i Treenigheten og viser en «avglans av den uendelige kjærligheten som forbinder de tre guddommelige Personene […]» (Vita consecrata, 21). Å avlegge løfte om kyskhet, noe som innebærer å gi avkall på ekteskapelig kjærlighet og å være avholdende, understreker at det er Guds kjærlighet som har absolutt forrang for mennesket, som mottar den med et udelt hjerte, med en bruds hjerte (jf. 1 Kor 7,32–36). Kyskhetsløftet peker dessuten på Guds kjærlighet som kilde og forbilde for enhver annen form for kjærlighet. Som vi vet lever vi i en verden som ofte er preget av avvikende former for følelsesliv, der «det jeg liker»-prinsippet – det prinsippet – driver en til i andre snarere å søke tilfredsstillelse av våre egne behov enn gleden over et fruktbart møte. Det er sant. I relasjonner fører dette til overfladiskhet og ustadighet, til egosentrisme og hedonisme, til umodenhet og moralsk ansvarsløshet. En ektefelle for livet erstattes av en «partner» for øyeblikket, barn mottas ikke lenger som en gave, men kreves som en «rettighet» eller elimineres som et «uroelement».

Søstre, brødre, i en slik sammenheng, i møte med det «økende behov for indre gjennomsiktighet i menneskelige relasjoner» (Vita consecrata, 88) og for større menneskeliggjøring av forholdet mellom individer og samfunn, viser kyskheten i gudviet liv oss – viser det tjueførste århundrets menn og kvinner – hvordan en kan helbredes fra isolasjonens onde, i en fri og frigjørende måte å elske på, der man tar imot og respekterer alle, og verken tvinger eller avviser noen. For en medisin det er for sjelen å møte ordenskvinner og ordensmenn som makter å leve i modne og gledesfylte forhold av denne typen! De er en avglans av den guddommelig kjærlighet (jf. Luk 2,30–32). Men til dette formål er det imidlertid viktig at vi i våre fellesskap tar vare på menneskers åndelige og følelsesmessige vekst, under hele formasjonen, slik at kyskhet virkelig viser skjønnheten i selvutgivende kjærlighet og slik at ingen skadelige fenomener får fotfeste, så som forbitring av hjertet eller lite overbeviste valg, som blir kilde til tristhet, misnøye og som hos mer skjøre mennesker kan føre til et regelrett «dobbeltliv». Kampen mot dobbeltlivets fristelse er daglig. Den er daglig.

Lydighetens lys

Og nå kommer vi til det tredje aspektet: lydighetens lys. Også om dette taler den teksten vi har hørt. Den viser oss, i forholdet mellom Jesus og Faderen, «den frigjørende skjønnheten i en sønnlig, ikke servil, avhengighet, rik på ansvarsfølelse og besjelet av gjensidig tillit» (Vita consecrata, 21). Dette er virkelig lyset fra Guds Ord, som blir kjærlighetens gave og svar, et tegn for vårt samfunn, der vi har en tendens til å snakke mye, men lytte lite: i familien, på jobben og spesielt på sosiale medier, hvor man kan utveksle strømmer av ord og bilder uten noensinne virkelig å møtes, fordi folk aldri virkelig satser på hverandre. – Og dette er interessant. I hverdagslige dialoger kommer ofte svaret før den andre er ferdig med å snakke. Man hører ikke etter. Vi må lytte før vi svarer; vi må ta imot andres ord som et budskap, som en skatt, også som en hjelp til meg selv. – Lydigheten i gudviet liv er en motgift mot slik ensom individualisme. Den fremmer i stedet et relasjonsmønster preget av handlingsvillig lytting, der «å si» og «å lytte» etterfølges av «å handle», altså noe konkret, selv på bekostning av å måtte sette til side min egen smak, mine planer og ønsker. Bare på denne måten kan mennesket fullt ut oppleve gleden ved å gi, overvinne ensomhet og oppdage meningen med sitt eget liv i Guds store plan.

Husk tilbedelse! Våre grunnleggere var framfor alt troende

Til slutt er det noe annet jeg ønsker å minne om: «tilbakevending til opprinnelsen», som det idag er så mye snakk om i gudviet liv. Men ikke en tilbakevending til opprinnelsen, som å vende tilbake til et museum, nei! En tilbakevending til vårt gudviede livs egentlige opprinnelse. I denne forbindelse minner det Guds ord som vi har hørt, oss om at alt gudviet livs første og viktigste «tilbakevending til opprinnelsen» er, for alle oss, tilbakevendingen til Kristus og hans «ja» til Faderen. Den minner oss om at fornyelse, før møter og «rundbordssamtaler» – som også må gjøres, de er nyttige – skjer foran tabernaklet, i tilbedelse. Søstre, brødre, vi har mistet noe av sansen for tilbedelse. Vi er for praktiske, vi vil gjøre ting, men … Tilbe. Tilbe. Evnen til å tilbe i stillhet. Og slik gjenoppdager vi våre grunnleggere framfor alt som troende kvinner og menn, og gjentar med dem i bønn og oppofrelse: «Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud» (Hebr 10,7).

Mange takk for deres vitnesbyrd! Det er en surdeig for Kirken. Takk!

Høydepunkter