Biskop Bernt Eidsvigs tale til pater Jo Neve ved hans 60 års jubileum som prest:
Kjære p. Jo,
I dag for 60 år siden ble du viet til prest av biskop Theodorus Hendriksen av Breda. Det er en stor glede og ære å bli invitert til å preke ved dagens fest. For å rykke ut med konklusjonen først: Du har til denne dag aldri spart deg i din gjerning, ingen har bedt deg om hjelp uten å få den – så vidt det var mulig, du har et lyst sinn med litt temperament … Så skal premissene komme efterhvert.
Du sier i et intervju i 2019 at troen var noe positivt og nødvendig i ditt liv. Din hjemby, Hulst i Nederland, må ha hatt – selv for Nederland – en bemerkelsesverdig tetthet av prester og ordensfolk. Det ble bedt hjemme, morgenbønn, bordbønn, aftenbønn og rosenkrans. Og Gud var alle steder. Fra du var 5 - 6 år gammel fulgte du din far til messe kl. 6.30 hver dag. Pga. usikker musikalitet (jeg prøver å være høflig) ble du satt til å ministrere alle søn- og helligdager, dvs. fra barndommen av ble du allerede en liturgisk ekspert.
Fire år gammel var du da du først følte deg kallet til å bli prest. Du hadde gode forbilder i guttene i juvenatet, og ville bli som de. Tolv år gammel ble du tatt imot i maristenes juvenat eller middelskole og gymnas + presteseminar. – Ikke rart at biskop Mangers ble regnet som et sent kall med sin inntreden 19 år gammel.
Det som kan være vanskelig for oss å forstå, er at du så rett frem hele tiden, og aldri har angret på ditt valg. Du skjønner og sier imidlertid at en norsk kallshistorie sjelden kan bli så enkel. De fleste av oss er konvertitter. Det kunne være vanskelig nok, men å bli noe så «unaturlig» (for slik tenker jo mange) som katolsk prest, var ikke lett.
Du har i Norge tjenestegjort i St. Paul/Bergen 1969-70, 1970-80 i St. Olav/Oslo, 1980-2013 Mariakirken Asker og Bærum, så ble du kapellan og sjelesørger for St. Josephsøstrene her på Grefsen. Du har vært Presterådets ordstyrer og hilste på prestenes vegne pave Johannes Paul da han besøkte Norge i 1989. Kort efter min utnevnelse til Oslo i 2005 besøkte du Klosterneuburg og lovet meg støtte og hjelp, et løfte du samvittighetsfullt har holdt.
Kjære p. Jo, på bispedømmets og ganske særlig egne vegne, takker jeg deg for 60 års innsats som prest, sjelesørger og kollega. Du er en prest som spør: Hva kan jeg ennå gjøre? Svaret er: Det meste, og du gjør det. Jeg takker deg for at du er en god venn for biskop Gerhard. Du beriker hans liv her. Søstrene gleder seg over alt du gjør for dem. Idag ber jeg med dem at de må beholde deg lenge.
