John Willem Nicolaysen Gran ble født den 5. april 1920 i Bergen. Hans hovedinteresser som ung mann var opera og teater, og han utdannet seg som regissør i England, Tyskland og Italia. Under oppholdet i Italia opplevde Gran en stor religiøs utvikling, hvor han beveget seg fra en ateistisk livsanskuelse til en gudstro og videre til kristentro og Den katolske kirke. Han ble tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap i desember 1941.
Under Andre verdenskrig sluttet Gran seg til de allierte styrker, hvor han tjenestegjorde både i London og Norge, sist som liaison-offiser på Akershus festning.
I årene 1946-1947 arbeidet Gran som regiassistent for en rekke filmer. Mest kjent av disse er "Kampen om tungtvannet" (1947).
Etter å ha fullført latinartium i skoleåret 1948-1949, trådte Gran i november 1949 inn i cistercienserklosteret Caldey Abbey ved sydkysten av Wales. Der avla han sine evige løfter i april 1952. Prestevielsen fant sted den 21. mai 1957. I 1959 fullførte han teologisk lisensiatgrad i Roma, og i perioden 1960-1963 tjenestegjorde han som økonomisk administrator for cistercienserordenens generalkurie i Roma.
Gran ble utnevnt til koadjutorbiskop med etterfølgelsesrett i Oslo og til titularbiskop av Rafia den 27. desember 1962. Bispevielsen fant sted i St. Olav domkirke den 24. mars 1963. Konsekrator var OKBs daværende biskop, Jacob Mangers SM.
Som bispemotto valgte Gran "Ipse faciet" ("Han vil gjøre det").
Biskop Gran ble utnevnt til biskop av Oslo i november 1964, og innsettelsen fant sted i St. Olav domkirke den 13. desember 1964. "Det har alltid vært mitt store ønske å få en norsk biskop som min etterfølger," sa biskop Mangers til ved overdragelsen av embetet.
Biskop Gran deltok i Annet Vatikankonsil i Roma og ble under dette utnevnt til medlem av Det pavelige sekretariat for kristen enhet (1963-1970) (nå: Det pavelige råd for fremme av kristen enhet), samt til medlem av Det pavelige sekretariat for dialog med de ikke-troende (1965-1984) (nå: Det pavelige råd for interreligiøs dialog).
Som biskop av Oslo i tiden etter Annet Vatikankonsil, ble det hans store oppgave å implementere konsilets reformer i bispedømmet.
I 1964 var det ca. 7000 katolikker i OKB, og bispedømmeadministrasjonen var ikke større enn biskopen og hans sekretær. Biskop Gran knyttet til seg flere medarbeidere, og i årene fra 1965 ble det opprettet en rekke råd og kommisjoner, deriblant presterådet (1965). Av biskop Grans oppgaver og meritter i tiden som biskop av Oslo, i en tid da Den katolske kirke opplevde stor ekspansjon og fornyelse, kan svært mange nevnes. Her kan det kun nevnes et lite utvalg: Akersveien 5 ble bygget om, og kontorene ble utrustet med moderne utstyr. Kateketisk senter ble opprettet i 1972 (Bergen) og Mariaholm kurs- og konferansesenter ble innviet i mai 1969. St. Hallvard kirke på Enerhaugen, tegnet av arkitekt Kjell Lund, ble innviet av biskop Gran den 15. mai 1966. Mariakirken på Lillehammer ble innviet den 19. juli 1970, og sognet ble opprettet 1. april samme år. Det ble bygget kirke på Eikeli, Kristi Freds kirke, hvor tomten i biskop Mangers tid var skjenket som gave av biskop Grans mor. Innvielsen fant sted 16. april 1972. I midten av 70-årene ledet arkitekt Thomas Thiis-Evensen et stort restaureringsprosjekt av St. Olav domkirke, og biskop Gran innviet kirken på ny den 10. oktober 1976. I oktober 1981 kunne biskop Gran også nyinnvie St. Ansgar kirke i Kristiansand, etter et omfattende utbyggingsprosjekt og oppussing. Også St. Svithun i Stavanger ble bygget om for å kunne møte det sterkt økende antall katolikker i byen, og kirken ble nyinnviet av biskop Gran i juni 1983.
I årene 1964-1972 og 1985-1989 var biskop Gran generalsekretær for Den nordiske bispekonferanse, og han hadde formannsvervet for konferansen fra 1978 til 1986. I denne forbindelse skrev han i 1986 Den nordiske bispekonferanse - en oversikt over 25 års virksomhet.
Etter 18 års tjeneste for Kirken i Norge, for bispekonferansen og flere internasjonale forpliktelser, ønsket Gran avløsning. Antall katolikker i OKB var omtrent fordoblet i disse årene, og det vokste frem et behov for nye pastorale initiativer som han, ifølge ham selv, ikke opplevde å ha nok kraft og energi til å etterkomme lenger. Den 21. juni 1981 kom det melding om at biskop Gerhard Schwenzer SS.CC. var utnevnt til assisterende biskop av Oslo med etterfølgelsesrett, og han ble innsatt i tjenesten den 4. september 1981.
| Tre generasjoner biskoper av Oslo - fv. biskop Gran, biskop Eidsvig og biskop Schwenzer. |
Biskop Gran trådte tilbake som biskop av Oslo den 26. november 1983 og ble etterfulgt av biskop Schwenzer. Biskop emeritus Gran var en aktiv støttespiller for sin etterkommer på bispesetet i Oslo. De siste årene bodde biskop Gran på Korsika.
For sin gjerning ble han i 1984 utnevnt til Kommandør av St. Olavs orden.
Biskop Gran var sammen med Erik Gunnes og Lars Roar Langslet redaktør for boken "Den Katolske Kirke i Norge" (Aschehoug, 1993). Han skrev også erindringsbøkene "En hånd på min skulder" (1995) og "Terskelen" (1997), begge på Aschehoug forlag. Dessuten ga han ut boken "Det annet Vatikankonsil - Oppbrudd og fornyelse" (2001) på St. Olav Forlag.
Biskop Gran kunne i 2007 feire 50-årsjubileum for sin prestevielse. Dagen ble feiret den 24. august 2007, sammen med biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. av Oslo, som feiret sin 25-årsdag for det samme. Se bilder fra jubileumsmessen.
Han døde skjærtorsdag 20. mars 2008 i Paris.