Av Olav Martinsen
I en av de islandske annaler sies det at Vinald ble valgt til erkebiskop. Vinald var en svensk geistlig som etter svartedauden hadde overtatt en del kirker i Viken, da disse etter mannefallet blant geistligheten nå måtte styres av én prest. Han ble korbror i Oslo, senere også i Nidaros, han ble kansler og endelig prost ved Apostelkirken i Bergen.
Han var slik en framstående geistlig innen den norske kirken, og som medlem av domkapitlet i Nidaros var det ikke noe i veien for at han kunne velges til erkebiskop. Men han hadde også vært kongens kansler, og som prost ved Apostelkirken var han den øverste geistlige i Norge som var tilknyttet kongehuset, idet prosten var overhode for den kongelige kapellgeistlighet, og som sådan var han også medlem av riksrådet.
Den 7. juni 1387 finner vi Vinald i Genova som innviet erkebiskop. Det hele må ha vært avviklet ganske fort. Vi må følgelig bli stående ved den sannsynlige løsning at Margrete har foreslått for paven å providere Vinald, og at hun har sendt Vinald til Roma. Mens han var i Genova forpliktet han seg til å betale 800 gylden i hovedavgift, og dessuten de fem mindre avgifter. Og ikke nok med det: Han måtte også forplikte seg til å betale hele hovedavgiften og de mindre avgiftene for sin forgjenger Nicolaus og videre 328 gylden som stod igjen etter erkebiskop Trond. Vinald måtte betale i det hele over 2000 gylden, og han slet med avbetalinger hele sin tid som erkebiskop.
Vinald var 10. august 1387 blant dem som i Lund valgte og hyllet Margrete som dronning, han nevnes her først blant underskriverne av et dokument som bare angår Danmark. Om vi vet noe om Vinalds virke som medlem av riksrådet, har vi nesten ingen kjennskap til hans virke som erkebiskop. Det vi vet om ham, er meget tilfeldig. Fra hans erkebispetid har vi en rekke pavebrev, som nesten alle gjelder utnevnelser til biskop eller korbror.
Vi kan på denne tiden regne med at erkebiskopen i Nidaros har mistet enhver kontakt med biskopen på Man og Suderøyene. Fra Vinalds tid har vi to avlatsprivilegier. Gjennom dateringen av disse skriv kan vi følge ham fra Oslo til Hamar, til Tunsberg og Danmark. Ingen av skrivelsene er utgitt i Nidaros, men det er klart at han må ha vært der. Det er merkelig at vi vet så lite om hans kirkelige virksomhet, det virker som om han mer var Margretes tjener enn kirkens. Det kirkelige arbeidet må ha blitt drevet av stedfortredere, idet domkapitlet i stor utstrekning kunne overta erkebiskopens administrative og juridiske myndighet. Vårt kildemateriale er tilfeldig, så vi må være svært forsiktige med å trekke noen som helst konklusjoner ut av dette. Det kan knapt forstås annerledes enn at vi for disse årene har en lakune i vårt kildemateriale.