Preken på høymessen i Bodø søndag 22. juli 2007 (avskjedsmesse med søstrene) av p. Torbjørn Olsen
16. alminnelige søndag, år C: 1. Mos. 18, 1-10a; Kol. 1, 24-28; Luk. 10, 38-42
Kjære medkristne!
Det kan virke som om Forsynet har hatt et ord med i laget når dagen for våre engelske søstres avskjed med Bodø skulle bestemmes. Valget falt nemlig på dagen når Evangeliet om to kvinner, Marta og Maria, leses. Og i første lesning hørte vi om ytterligere en bibelsk kvinne, Sara, som fikk i oppdrag av sin mann Abraham å stelle for de ankomne gjester. «Skynd deg, ta tre mål hvetemel; kna det og bak kaker!»
Helgen er full av kaker. Så vi lar Saras kakebaking ligge. Men hva har våre søstre vært for oss siden de kom hit i 1953, Marta eller Maria?
I utgangspunktet vil mange plassere nonner - sammen med munker og prester - i Marias kategori. De sysler med det åndelige, og så får andre ta seg av det praktiske. Og historien er full av eksempler på at geistlighet og ordensfolk omgav seg med et tjenerskap som styrte med det uåndelige.
Men alt før søstrene var på plass i Bodø finner vi tendenser til det martaske hos dem. Våren 1953 var moder Ansgar i Bodø for å se an mulighetene, og sognepresten - pater Rusche - må ha gitt henne litt mat. Dog var moder Ansgar på vei tilbake til England ikke kommet lenger enn til St. Katarinahjemmet i Oslo før hun sendte brev til pater Rusche, vedlagt betaling for maten han hadde servert henne i Bodø. Inntrykket av menighetens fattigdom, kombinert med Martas omtanke for maten, må ha gjort utslag.
Siden skulle det komme mye mat fra søstrenes bord. Helt frem til min tid ble prestene daglig bevertet av søstrene. I tillegg kom de i årevis med lommepenger til dem - som rett nok stort sett usynlig strømmet over i menighetskassen.
Prestene var ikke de eneste som ble vartet opp. Tallet på gjester - kjente og ukjente - som har spist i Mariaklosteret, kan ikke telles. Dertil kommer all mat bragt med på pastoralreiser rundt om i sognet, for ikke å snakke om de store gryter som er kokt ved barneweekender mv. Og Maria-funksjonen har ikke stoppet ved matgrytene.
Søstrene har selvfølgelig hatt sitt eget hus å holde i orden, samt sne på taket og ugress i hagen som måtte bort. Dertil kommer kirkens sakresti, gulv i kirkerom og menighetssal samt mye annet.
For ikke å snakke om all bilkjøring for å bringe ulike mennesker til og fra kirken.
Og går vi litt tilbake i tiden da vi på «Barnevennen» hadde stor aktivitet med ungdomsklubb, ballett og pop-grupper og -sangere, ja, så stod søstrene egentlig for Marta-arbeid. De lukket seg ikke inn i et kloster, men samlet inn penger for å reise «Barnevennen» og støttet på alle måter det arbeid som går praktiske resultater.
Kvinnelige prester finnes ikke i vår Kirke. Vi trenger prester for å feire Messen. Men uten søstrenes innsats for å legge alt til rette ved mang en messe-feiring ville det ikke blitt mye til messe her eller i distriktene.
Og i alt dette arbeid har ikke søstrene stått alene. De har hatt med seg legfolk fra menigheten og byen. (De skal ikke glemmes.)
Det er lett å konkludere med at vi i våre dominikanerinner har hatt vår parallell i Marta i Betania.
Men så er det noe som ikke stemmer. For jeg har ikke hørt søstrene si som Marta: «Herre, er du likeglad med at min søster lar meg gå her og streve helt alene? Si til henne at hun skal komme og hjelpe meg!» Det vil si, jeg har nok hørt dem si det, men ikke som Marta!
For noen og enhver som gjør en innsats og ser mange andre som bare nyter resultatet av innsatsen, kan nok ønske seg at flere engasjerer seg. Ja, jeg har nok hørt om søstrene si at nå må denne menighet snart bli voksen og ikke lenger gjøre seg så avhengig av søstrene som den en gang var, av forståelige grunner.
Og slike utfordringer er helt sikkert på sin plass. Men disse ytringer har jeg aldri hørt som fra Marta. For for Marta var utgangspunktet at Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord.
Aldri har jeg hørt klage over at jeg prioriterer feil ved å bruke timer hver dag på messer, tidebønner og andre åndelige sysler. Og heller ikke har jeg hørt slik anklage mot andre prester, ordensfolk eller legfolk fra våre søstre.
Hva er årsaken til at de i så henseende ikke er som Marta? På det spørsmål finner jeg to svar.
For det første ligner søstrene ikke bare på Marta, men også på Maria. For ser dere etter hvordan søstrene bruker livet sitt, vil dere oppdage at de også sitter mange timer ved Herrens føtter og lytter til hans ord. Slik begynner søstrenes liv hver morgen i kapellet med tidebønn og eventuelt messe. Og slik fortsetter det flere ganger utover dagen og kvelden. I tillegg kommer stillhet til privat bønn, åndelig lesning og meditasjon. Kanskje vil noen av søstrene innvende og si at dette er et alt for idealisert bilde av klosterlivet deres. For det ble for lite tid ved Jesu føtter. Ja, kanskje det, men tid ble det i hvert fall!
Derfor er også Maria-dimensjonen sentral hos dem. Det innebærer at de ikke bare tenker på andres åndelige og menneskelige ve og vel, men faktisk også på deres eget ve og vel.
Å sitte ved Jesu føtter gjør vi ikke primært for å få kraft til vår Maria-funksjon, men fordi vi der vår noe vi trenger for vårt eget liv i Gud.
Dermed er mitt innledende spørsmål egentlig besvart: Hva har våre søstre vært for oss ..., Marta eller Maria? - Selvfølgelig begge deler, både Marta og Maria.
Der i ligger den ene forklaring på at jeg ikke har hørt dem spørre med Martas underliggende klage over Marias prioritering: Man klager ikke på seg selv.
Det andre svar på at søstrene ikke har klaget som Marta, er enda viktigere: De har antagelig lært noe av Jesu ord: «Maria har valgt den beste del; så skal den ikke tas fra henne.»
Og det ville vært ille om Jesu ord ikke hadde satt sitt preg på hans disipler etter 2000 år.
Det praktiske arbeid er selvfølgelig nødvendig for alt vårt liv og virke. Men alt representerer på ingen måte menneskets endelige mål. Dette mål er ikke arbeid, men enhet med Gud i Kristus. Den bevissthet gir rett forståelse av også det praktiske arbeid.
Hverken Marta eller Maria hadde nok forstått dette. Men det går an å lære.
Søstrene tilhører - som dominikanerinner - Prekenbrødrenes orden (Ordo prædicatorum). De har i Bodø i 54 år prekt med sine ord, men enda mer med sin handling og prioritering.
Skulle jeg håpe at en preken over dagens evangelium forblir et varig minne etter søstrene, må det være prekenen som fremføres midt under eget nyttig praktisk arbeid, men uten tale, og som lyder: «Å sitte ved Jesu føtter og lytte til hans ord er den beste del; den skal aldri tas fra noen!»
Derfor er det å møte opp i kirken til søndagsmessen, det å be, å lese i Bibelen og meditere det viktigste for vårt liv, viktigere enn Marias selvoppofrende innsats. Men når det finner sted, er ingen tjent med at kristne glemmer Marta. Ja uten henne kan man knapt tenke seg Maria ved Jesu føtter.
Amen.