Av sr. Anne Bente Hadland op. (artikkelen har tidligere stått på trykk i St. Olav tidsskrift)
For drøye 30 år siden var det forfatteren Rolf Hochhuth som med skuespillet "Der Stellvertreter" utløste debatten omkring Kirkens, i sær pave Pius XIIs, holdning til jødeutryddelsene. I år ble debatten utløst av Kirken selv da Vatikanet 16. mars offentliggjorde dokumentet "We remember: a Reflection on the Shoah". Men det er verken dokumentet eller reaksjonene på det som skal være tema i denne omgang, her er fokus et annet.
"I det vi forbereder oss på å gå inn i kristendommens tredje årtusen, er Kirken seg bevisst at gleden ved et jubileum fremfor alt har syndenes tilgivelse og forsoningen med Gud og nesten som forutsetning." Dette står å lese i pavens innledende ord til dokumentet, og i fortsettelsen heter det: "Derfor oppmuntrer hun (Kirken) sine sønner og døtre til å rense sine hjerter ved å gjøre bot for fortidens synder og utroskap. Hun kaller dem til ydmykt å stille seg foran Gud, og ransake seg selv for det ansvar som de også har for vår tids ondskap."
Den pavelige botsgang er med andre ord ledd i en større forberedelse - nemlig forberedelsen til år 2000. Allerede dagen etter at han var valgt, 17. oktober 1978, snakket Johannes Paul II om tiden frem til årtusenskiftet som "en ny advent". I sin første encyklika, "Redemptor hominis", (mars 1979), erklærer han år 2000 som et jubelår. Årene frem til år 2000 er tenkt som en eneste lang "adventstid"; en tid hvor man skulle forberede seg åndelig og mentalt på feiringen av Inkarnasjonens mysterium, at Gud selv ble menneske.
Selve jubelårstankegangen er ikke ny. Den henter sin inspirasjon fra gammeltestamentlig tid hvor hvert femtiende år var et særlig nådens år. Dette året ble feiret i forsoningens og rettferdighetens tegn: slaver skulle settes fri, gjeld skulle ettergis. På kristen grunn ble tradisjonen tatt opp av pave Bonifatius VIII som gjorde år 1300 til et hellig år hvor en pilegrimsferd til Roma gjort under spesielle forutsetninger, skulle gi avlat. Tradisjonen holdt seg med hvert femtiende år, etterhvert ble det hvert femogtyvende. I vårt århundre har det i tillegg vært to ekstraordinære hellige år, 1933 og 1983 til minne om Jesu død.
Men jubelåret 2000 er spesielt. Paven fremhever det enkle faktum at selve tidsregningen er kristen idet den tar sitt utgangspunkt i det antatte år for Kristi fødsel. At de lærde strides om årstall og beregninger, får være som det er. År 2000 er ladet med symbolikk, og det skal brukes! Hvordan det kan gjøres og hva som er målet med en slik forberedelse, redegjør paven for i sitt apostoliske brev fra 1994, "Tertio Millennio Adveniente" (TMA). Paven skisserer her en trinnvis forberedelse til det store jubileum. Hvert av de tre årene frem til år 2000 skal dreie seg spesielt om en av personene i Treenigheten, et sakrament og en "teologal dyd". 1997: Kristus, dåpen og troen. 1998: Den hellige Ånd, fermingen og håpet. 1999: Faderen, forsoningen og kjærligheten. År 2000 skal være viet Treenigheten, og meningen er da at det blant meget annet både skal finne sted en eukaristisk kongress i Roma, og Verdensungdomsdager.
Jubelårets motto er: Jesus Kristus, verdens Frelser, er i går og i dag, ja, til evig tid den samme (kfr. Heb, 13,8). Troen på Kristus er hovedsaken i forberedelser såvel som feiring. Det overordnede mål er like enkelt som krevende: at vi kristne skal bli bedre kristne i morgen enn vi har vært i dag. En genuin fornyelse av kristenlivet er poenget slik at det kristne vitnesbyrd skal stå renset og klart frem, troverdig og overbevisende for mennesker i et nytt årtusen. Bot og omvendelse er viktige stikkord, og et vesentlig aspekt ved omvendelsen er samvittighetsransakelsen. Det er en utfordring til den enkelte troende, men det er ikke bare et personlig anliggende, det er også et kollektivt, sier paven, idet han oppfordrer til å "rense og helbrede hukommelsen", og bli oss bevisst de ganger i historiens løp da Kirken "har fjernet seg fra Kristi og Evangeliets ånd, og hvor Kirken istedet for å være et vitnesbyrd om troens liv, i mentalitet og handlinger har fremstått som et motvitnesbyrd" (TMA).
Dette kollektive aspekt ved samvittighetsransakelsen har vakt adskillig diskusjon. Ikke bare de konkrete utslagene av den, som for eksempel Holocaust-dokumentet, men også det faktum at paven her maner til et oppgjør med fortidens synder. Er en slik kollektiv og stedfortredende samvittighetsransakelse og bønn om tilgivelse i det hele tatt mulig, spør man seg, og har det noen hensikt?
Kritikerne står ikke bare utenfor Kirkens rekker, de befinner seg langt inn i kurien. En av dem, kardinal Biffi av Bologna, var raskt ute med å avvise hele prosjektet; det ville bare gi Kirkens kritikere enda mer vann på mølla, og gi næring til fordommer. Er det noe vi ikke behøver å bistå med, så er det å hjelpe Kirkens motstandere med å finne nye argumenter, mente han. Andre var ikke fullt så avvisende, men likefullt skeptiske; ville ikke en slik konfrontasjon med fortiden være å gå i rette med tidligere tiders paver? Og det gjør man som kjent ikke, ihvertfall ikke hvis man er pave! Hvilke verdslige myndigheter er det som er villig til å påta seg ansvaret for det tidligere generasjoner har gjort? Dessuten, ble det innvendt, det er ikke riktig å dømme fortiden etter nåtidens målestokk, og en rekke av de kontroversielle saker som paven ønsket å ta opp, var ikke noe Den katolske kirke stod alene om, det var for eksempel "bred økumenisk enighet" om fordømmelsen av Galileo Galilei i 1633!
At "alle de andre også gjorde det", er imidlertid ikke noe argument for Johannes Paul II, verken i et historisk perspektiv eller for den del i nåtidens. Riktignok kan man snakke om formildende omstendigheter, en annen mentalitet osv., men der har også alltid vært heroiske unntak, nemlig hellige menn og kvinner som til enhver tid og i enhver konflikt har visst å holde frem Evangeliets budskap og virkeliggjort Kristi kall i verden på tross av de rådende tendenser både i og utenfor Kirken - Selv med samtidens utbredte oppfatninger som formildende omstendighet, dispenserer det ikke Kirken fra å beklage dypt de svakheter som har bidratt til å undergrave Kirkens budskap og hindret Guds Sønns ansikt i å stå herliggjort frem.
Svaret på kritikken som ble reist under kardinalkonsistoriet våren 1994, kom i november samme år i det apostoliske brev "Tertio Millennio Adveniente", hvor paven fastholder sitt forsett; at forberedelsene til det tredje årtusen skal være preget av oppriktig omvendelse, og at denne omvendelsen både har et personlig aspekt, og et kollektivt. "Kirken som er hellig fordi den er innlemmet i Kristus, opphører allikevel ikke med å gjøre bot: overfor Gud og mennesker vedkjenner hun seg sine egne syndige sønner og døtre. Som Lumen Gentium bekrefter: 'Kirken rommer syndere i sitt eget skjød, den er på én gang hellig og trenger til rensning, og derfor tilstreber den stadig botferdighet og fornyelse.' (LG 8)." (TMA 33). Det dreier seg med andre ord om ta både Kirkens guddommelige karakter og dens menneskelige side alvorlig. Vi kan ikke berømme oss av fortidens lysende begavelser og begivenheter uten samtidig å ta historiens mørke sider inn over oss.
Paven fortsetter alene, skriver den italienske journalisten og Vatikan-kjenneren Luigi Accatolli i boken "Quand le pape demande pardon" (Når paven ber om tilgivelse, original italiensk: "Quando il papa chiede perdono", Mondadori, 1997), hvor forfatteren nettopp tar for seg en serie pavelige mea culpa'er, 94 i tallet nærmere bestemt. Her behandles forholdet til jødene, til muslimene, til andre kristne trossamfunn, behandlingen av kvinner, religionskriger, inkvisisjonene, korstog, mafiaen, rasisme, fundamentalisme, Rwanda etc., og de sammenhenger hvor paven har tatt til orde for både et oppgjør med historien og med tendenser i vår tid som fremmer urettferdighet.
Helt alene var paven dog ikke. Like etter offentliggjøringen av TMA nedsatte paven den komité som skulle forberede det store jubileum, og presidenten, kardinal Roger Etchegaray, som også er president for Det pavelige råd for Justitia et Pax, var blant dem som støttet initiativet, sammen med blant andre fremtredende kardinaler som Ratzinger, Cassidy og Ruini. Likeledes pavens "hoffteolog", dominikaneren Georges Cottier, som ble satt til å lede en av fire kommisjoner, nemlig den historisk-teologiske som blant annet har i oppgave å forberede og gjennomføre to store symposier, ett om kristendommens innflytelse på antisemittismen (høsten -97), og ett kommende høst om inkvisisjonene, i flertall, vel å merke.
"Hvis paven ikke hadde reist så mye, så hadde han ikke bedt så mange ganger om tilgivelse", har noen sagt. Det er ikke hele forklaringen, men det er uten tvil riktig at pavens reiser også har bidratt til å aktualisere hendelser av nyere og eldre dato. Paven har for eksempel ikke godt kunnet reise til Sør-Amerika, til et reformert kjerneområde som Skandinavia, eller til Luthers egen hjemby, til Jan Hus' Praha, Calvins og Zwinglis Sveits, eller for den del besøke synagogen i Roma, uten å berøre det forgangne, eller å stille ubehagelige spørsmål ved historien. "For en tusenårig institusjon som Den katolske kirke, er ingenting mer besværlig enn å foreta en slik revisjon av historien", skriver Accattoli, og påpeker at allerede Johannes XXIII hadde åpnet for den først og fremst ved å åpne for en dialog og en tilnærming til jødene og til muslimene, og nevner også Paul VI's bønn om tilgivelse overfor de "adskilte brødre" ved åpningen av Konsilets annen sesjon i 1963.
Idéen om en kollektiv samvittighetsransakelse og forsoning hadde modnes gjennom mange år da Johannes Paul II lanserte den som pave. I et brev fra de polske til de tyske biskoper i 1965 heter det: "La oss forsøke å glemme, la oss gå inn i dialog som Konsilet og pave Paul VI oppfordrer til på alle områder. Det er i denne ånd - på én gang dypt kristen og sant menneskelig at vi tilgir og selv ber om tilgivelse". Ved avslutningen av konsilet og forut for feiringen av Polens dåp (966-1966) fant de polske biskoper tiden moden for et felles oppgjør med den tragiske historie som bandt de to folk sammen. Brevet nevner Hitlers okkupasjon, utryddelsen av mer enn seks millioner polakker hvorav flertallet jøder, og Kirkens eget martyrium. Initiativet ble tatt for å kunne feire Polens kristning med "god samvittighet". De tyske biskoper tok imot den utstrakte hånden "med dyp bevegelse og glede". En av de førende bak dette initiativet var biskop Karol Wojtyla. I september 1978 kulminerte forsoningsprosessen da de polske biskoper møtte de tyske i Tyskland. I en av flere taler understreket kardinal Wojtyla betydningen av å "lege sår, gamle som nye" før vi går inn i det tredje årtusen. Talen ble holdt i Fulda tyve dager før han ble valgt til pave.
Johannes Paul II erkjenner fullt ut arven fra sine nære forgjengere og Det annet vatikankonsil, men nøler heller ikke med å trekke frem en annen forgjenger; nemlig den siste ikke-italiener på pavestolen før ham selv, pave Hadrian VI (1522-1523) som erkjente feil fra Kirkens side og sendte en delegat til Nürnberg i 1523 for å søke å unngå kirkesplittelse. Det lyktes som kjent ikke, og som vi også vil vite var det ikke forsoningen som var det mest fremtredende trekk ved motreformasjonen. Den etterreformatoriske kirke utviklet en kraftig apologetikk og et klima som ikke akkurat gav rom for tilnærming, dialog eller forsoning.
Det åpnet imidlertid Det annet vatikankonsil for, og den "økumeniske vending" som konsilet står for er det som har muliggjort Johannes Paul II's "milleniumsprosjekt". Paven selv viser nettopp til Det annet vatikankonsil som inspirasjon og veiviser. Det er realiseringen av konsilets intensjoner han ser det som sin oppgave å gjennomføre, og økumenikk, både interkonfesjonelt og interreligiøst står høyt på prioriteringslisten. Den første og største synd er synden mot enheten, går det frem av Tertio Millennio Adveniente, og den første forpliktelse nettopp arbeidet for enhet; enhet og forsoning mennesker imellom, kirker imellom, religioner imellom, nasjoner og folk imellom. Mange vil nok hevde at i det praktiske indrekirkelige liv har dette pontifikatet hatt motsatt effekt, men hvordan man enn måtte vurdere det, så er det ikke mulig å overse de gjentatte og oppriktige initiativer tatt overfor annerledes troende - det være seg fra andre kristne kirker og kirkesamfunn eller fra andre religioner - som i høy grad preger dette mangslungne pontifikatet.
I kjølvannet av Tertio Millennio Adveniente fulgte så, i mai 1995, to skriv myntet på enhetsbestrebelsene på kristen grunn: Det første, Orientale Lumen, tar for seg forholdet til Øst-kirkene, det andre, Ut Unum Sint, forholdet til de adskilte kirkene i Vest - det er her paven inviterer til diskusjon om paveembetets rolle i arbeidet for kristen enhet. Det er også kjent at paven lenge har ønsket et møte mellom representanter for de tre monoteistiske religioner, jødedom, kristendom og islam i Sinai i år 2000. Uten at troende fra forskjellige trosretninger evner å leve sammen i fred, kan ikke freden sikres i store deler av verden. Skal år 2000 stå i forsoningens tegn og virkelig bli en ny begynnelse, så kreves det mer enn å tolerere eller tåle sin neste. For man tolererer ikke sin bror, man elsker ham! I Ut Unum Sint tales det om "omvendelsens dialog". Det dreier seg om å erkjenne hverandre som brødre og søstre i Gud, bekjenne skyld og overvinne fortidens konflikter som setter stengsler, og om å tilgi hverandre gjensidig. Forsoning forutsetter vilje til å gå den veien Gud krever, uten å overse elle ignorere fortidens eller nåtidens konflikter. Derfor er det viktig å sette navn på den urett som er begått. Å bekjenne svakheter er en lojal og modig handling som styrker troen og ruster oss til å fremtidens utfordringer, som Tertio Millennio Adveniente uttrykker det (kfr. pkt.33). Intet samfunn, intet enkeltmenneske kan leve i fred og bygge en fremtid på usannheter og forvrengninger. Enhetsbestrebelsene er både kirkelig/religiøst tenkt og samfunnsmessig. I Tertio Millennio Adveniente tas det eksempelvis til orde for ettergivelse av u-landsgjeld og religionsdialog i fredens og forsoningens tjeneste. Forpliktelsene mot underprivilegerte og forholdet Nord-Sør understrekes også. Andre utfordringer som tas opp er fattigdom, sekularisering, religiøs integrisme.
Alle som ønsker det, uansett religionstilhørighet eller tro, inviteres til å ta del i Kristi disiplers glede ved det store jubileum. Det er en glede som springer ut av forsoningen med Gud og med mennesker. Men er det i det hele tatt mulig, ble det spurt, å forsone seg med fortiden på denne måten, å be om tilgivelse på andres vegne? I en kommentar til de franske biskopers syndsbekjennelse 30. september i fjor, da de bekjente den franske katolske kirkes taushet under 2. verdenskrig, formulerer Anders Piltz et svar i sin artikkel "Tystnaden som skuld" (Signum 7/97). Han påpeker at Den katolske kirke er den eldste bestående sosiale struktur i verden og sier: Et menneskelig fellesskap som har kontinuitet gjennom tidene må betraktes som en moralsk person, som en ansvarlig personlighet, der de enkelte medlemmer kan kjenne stolthet over en ærerik fortid like så vel som belastes av skam. Det gjelder nasjoner, slekter, familier, men fremfor alt slike fellesskap som man tilhører frivillig, et politisk parti eller et religiøst samfunn. I fortsettelsen betoner han at man i katolsk tradisjon har lagt langt større vekt på det åndelige fellesskap mellom alle Kirkens medlemmer enn i andre tradisjoner. Det er et hellig samfunn som strekker seg ut over tid og rom, og hvor udødelige kunstverk og menneskelig heroisme har sin plass ved siden av nederlag og moralsk tilkortkommenhet. Derfor er det både mulig og logisk at fellesskapets nåværende talsmenn representerer det forgangne og opptrer som dets talsmenn, sier Piltz.
Å be om tilgivelse er ikke fornedrende, tvert imot er det det falne menneskets mulighet til å reise seg opp og gå videre, sier et av "hovedkomitéens" medlemmer, Mary Ann Glendon i en kommentar til de mer skeptiske røster som hevet seg i kurien. Uttrykk for beklagelse over gamle feil er alltid velkomne, sier hun, det er en indikasjon på at vi er falne mennesker som erkjenner vår skrøpelighet og ber om tilgivelse, men det betyr ikke at Kirken skal innta en entydig plass i historiens skammekrok. Kirken er nå en gang både hellig og i stadig behov for renselse og reform.
Det er ingen triumfalisme å spore i den vandring det er lagt opp til mot årtusenskiftet. Mens det første kristne årtusen var preget av enhet, var det andre preget av splittelse. Paven vil gå inn i det tredje årtusen forsonet med andre kristne, i vennskap med andre religioner og med alle mennesker av god vilje, forvisset om at Kristus, som i går og i dag er den samme, er historiens Herre, og den som angir retningen i en omskiftelig verden.