Av Anne Bente Hadland OP
Kolosseum i Roma var åstedet for kristenforfølgelser i Kirkens første århundrer. Her ble kristne som bekjente at Kristus, ikke keiseren, var Herre, kastet for ville dyr. Kolosseum var også åstedet da paven minnet "de nye martyrer" den 7. mai i år.
De nye martyrer det her er tale om, er nye, ikke bare fordi de kommer fra vår egen tid, men også fordi det her er tale om martyr i videre betydning av ordet. Nemlig i betydningen trosvitne, ikke nødvendigvis blods-vitne, alstå en person som er gått i døden for Kristi skyld og som Kirken har anerkjent i form av en salig- eller helligkåring.
Johannes Paul II gjenkalte minnet om menn og kvinner som ga sitt liv for Kristus gjennom det 20. århundre, det århundre som har hatt det største antall martyrer gjennom hele kristendommens historie. Det er kristne som lider for sin tros skyld, ikke bare individuelt, men hele generasjoner som har vært forfulgt, hele kirker, fellesskap, familier som har lidd for deres troskap mot Kristus, Evangeliet og Kirken, som ingen har forsøkt å ta livet av, men å drepe mentalt og sjelelig. Det er mennesker som er blitt utsatt for hat og utelukkelse, vold og mord. Mange land, blant dem de første som ble kristnet, er igjen blitt land hvor trofasthet mot Evangeliet krever en høy pris.
Det mest slående i eksemplene er at det i det 20. århundre dreier seg om menn og kvinner som led, ikke så mye under enkeltpersoners forfølgelse, som under umenneskelige systemer. I tillegg har det ofte vært slik at kristne fra forskjellige konfesjoner har lidd sammen for eksempel under kommunistisk og nazistisk regime. Martyriet er felleskristent, sa paven i sin preken, det heroiske trosvitnesbyrd holdes høyt i ære blant alle kristne, og enheten i martyriet taler sterkere enn alt som skiller.
Formene kan variere. Der er eksempler som adskiller seg fra det klassiske martyriet - for eksempel de små søstre fra Bergamo som døde i Zaire etter å ha fått Ebola-viruset. De ble ikke dømt til eller forfulgt inn i døden, men de valgte å bli på stedet og ta seg av de syke i stedet for å reise derfra. Budskapet er: Det er bedre å elske og dø, enn å leve uten kjærlighet.
Paven ba eksplisitt Kommisjonen for år 2000 om å lage en oversikt over det 20. århundres trosvitner. Det er et århundre preget av mørke skygger, sa paven, men enkelte strålende lys sprenger mørket. Så mange mennesker - kvinner og menn, fra alle kristne retninger, nasjoner og raser, har vitnet om troen og utstått harde forfølgelser - mange av dem har gått i døden i troen på Kristus. Det er oppstandelsens lys som stråler gjennom disse menneskene, det er fra Kristi oppstandelse disse Herrens disipler har fått styrke til å følge Ham i prøvelsens time.
Martyriet er først og fremst en trosakt; nemlig å la troen seire i menneskets liv i motgang og prøvelser både av samfunnsmessig og personlig art. Martyriet er sånn sett horisonten i ethvert kristenliv.
Helt fra Kirkens tidligste tid har de troende bestrebet seg på å holde minnet om martyrene levende. Et martyrologium for det 20. århundre er under utarbeidelse, og til nå har kommisjonen som arbeider med disse fått inn over 12.000 navn fra mer enn 80 land. Noe som regnes for å være altfor lavt, bare i Sovjetunioen regner man med at 1 million kristne ble drept.
Det var av de mest representative økumeniske møter som har vært: Østkirkene som også var representert ved det russisk-ortodokse patriarkat, anglikanere og protestanter, katolikker, og tusener av pilegrimer var samlet for å minnes de anslagsvis 3 millioner mennesker som ble forfulgt for sin kristne tros skyld gjennom det siste hundreår.
Rammen omkring; det antikke Romas monumenter og ruiner, er selv et talende vitnesbyrd om våre forgjengere i troen og deres utholdenhet under lidelser og forfølgelser. De minner om sannheten i Tertullians ord "Sanguis martyrium - semen christianorum", martyrenes blod er Kirkens såkorn.