Jubelårets tegn:Bot og omvendelse

Et vesentlig trekk ved jubelåret er bot og omvendelse. Viljen til å gå i seg selv og gjøre opp med det forgangne og be om tilgivelse, er forutsetningen for en ny start, en ny begynnelse. Det gjelder på det personlige plan, men ikke bare der. Det angår også kollektivet, Kirken.

Søndag 12. mars, som er første søndag i fasten, vil pave Johannes Paul II komme med en særegen bønn om tilgivelse. Da vil han be om tilgivelse for de ganger i historiens løp da Kirkens sønner og døtre har unnlatt å handle eller gjort seg skyldige i handlinger som har stått Evangeliet imot. Dette at kirken skulle gjøre bot for fortidens synder, var noe Johannes Paul II tok opp "Tertio Millennio Adveniente" (TMA), det apostoliske brev fra 1994, hvor han skisserer motivasjon og planene for jubelåret både hva feiring og forberedelser angår. Der står det blant annet: "Derfor er det riktig at Kirken, (?), minnes alle de omstendigheter i historien da dens barn har fjernet seg fra Kristi ånd og hans Evangelium og istedenfor (?) har vist tenke- og handlemåter som var sanne former for mot-vitnesbyrd og anstøtsstener. (?)

Til tross for at Kirken gjennom sin innlemmelse i Kristus er hellig, blir den ikke trett av å gjøre bot: Den anerkjenner alltid sine syndige barn som sine egne foran Gud og mennesker."

Johannes Paul refererer her til nødvendigheten av å be om tilgivelse, også på Kirkens vegne, siden der er mørke pletter på dens historie. Men paven trekker en viktig distinksjon: Kirken er hellig fordi den mottar og formidler Kristi hellighet til menneskene, men kristne er syndere, fordi vi er troløse mot Guds nåde.

Denne bønn om tilgivelse har vært forberedt lenge. En særlig historisk-teologisk kommisjon har hatt i oppdrag å granske historiske hendelser, blant annet har det vært avholdt to store symposier, ett om kristendommens innflytelse på anti-judaismen, ett om inkvisisjonen. Nylig også et seminar om Jan Hus, den bøhmiske reformator, som endte sitt liv på bålet. Paven selv har gjentatte ganger og i ulike sammenhenger, ikke minst på hans mange reiser, ikke unnlatt å ta opp mørke sider ved Kirkens historie.

Denne internasjonale teologkommisjonen møttes første uke i advent for å arbeide med "den store bønnen om tilgivelse" i det hellige år 2000. Et utkast til et dokument med tittelen "Kirken og fortidens synder: å minnes for å forsones", lå til grunn for arbeidet. Dette dokumentet ligger altså på kommisjonens bord. Den egentlige bønn om tilgivelse som paven vil komme med den 12. mars, blir forfattet av pave Johannes Paul II personlig og blir neppe offentliggjort før selve dagen.

Grunnlagsdokumentet vil imidlertid bli gjort tilgjengelig tidligere, og i en pressekonferanse i Vatikanet i forbindelse med kommisjonens møte, ble det opplyst at dette dokumentet ikke går i rette med historiske enkelthendelser, men behandler det fundamentale spørsmål hvordan det i det hele tatt er mulig å tale om "historisk skyld" på Kirkens og dens medlemmers vegne. En ting er å erkjenne feilgrep i Kirkens historie, noe annet å be om tilgivelse for det som en annen generasjon har gjort, er det blitt innvendt.

Kommisjonen holder imidlertid på berettigelsen av en slik bønn om tilgivelse, og begrunner det med at Kirken er å betrakte som et "historisk subjekt". Likeså vel som vi er en del av en historie som rommer store mesterverk og heroiske vitnesbyrd fra hellige menn og kvinner, likeså vel er vi del av en historie med motsatt fortegn. Dokumentets intensjon er å betrakte historien om utbredelsen av Evangeliet i troens lys, for så å be om tilgivelse for de feil og mangler som kristne har gjort seg skyldige i og som har hindret Kristi lys i å skinne for menneskene.

Men hvorfor grave opp gamle synder? Spørsmålet ble stilt til dominikaneren, Georges Cottier, som er pavens "husteolog", og som leder arbeidet i kommisjonen. "Først og fremst fordi Kirken som de helliges samfunn er en realitet", sier han. "Kirken gjennom århundrene er én - og der eksisterer et kjærlighetens og bønnens samfunn i Kirken som bærer de synder som er begått. Det dreier seg ikke om å dømme mennesker, det tilligger det bare Gud å gjøre, men ved å minnes Kirkens fortid vil vi måtte innse at der var handlinger som hindret evangeliseringen. Det er nødvendig å gjennomgå denne renselsen av det forgangne ved å felle en rettferdig og balansert dom. Vi analyserer ikke konkrete hendelser, men setter opp prinsippene som muliggjør en slik bønn om tilgivelse." Dokumentet som er ventet fra den teologiske kommisjonen vil ikke ta opp emner som inkvisisjonen eller korstog, men begrense seg til å forklare den fundamentale grunn til at Kirken ber om tilgivelse.

Synd står i veien for et troverdig vitnesbyrd. Feiringen av de 2000 år for Kristi fødsel er en ekstraordinær anledning til å snu et blad i historien og komme over hindringer som splitter mennesker og troende fra hverandre. Dette sa paven ved en av sine onsdagsaudienser i høst, hvor han også fremholdt viktigheten av å gå inn i det nye årtusen i botens ånd og vise at Kirken er villig til å erkjenne egne feil og be om tilgivelse for disse, når de er bekreftet av seriøs forskning.

Kirken er ikke redd for sannheten, sa paven videre, og fortsatte med å si at denne bønnen om tilgivelse heller ikke måtte sees på som falsk ydmykhet. "Denne bønn om tilgivelse må ikke ses på som falsk ydmykhet, heller ikke som et anstrengt forsøk på å komme vekk fra 2000 års historie, en historie som er rik på fortjenester på det karitative område, på kulturens og hellighetens områder. Men det motsvarer et uunngåelig krav til sannhet som, sammen med de positive aspekter, også erkjenner de menneskelige begrensninger som hefter ved ulike generasjoner av Kristi disipler." Ved å analysere fortiden og erkjenne våre forgjengeres historiske mistak og ta lærdom av det, vil vi å kunne gi et ennå klarere og mer overbevisende vitnesbyrd i fremtiden, sa paven.

Tertio Millennio Adveniente, 33:	Incarnationis Mysterium, 11:
Derfor er det riktig at Kirken, mens dette andre årtusen går mot slutten, på en mer bevisst måte tar på seg sine barns synder. Den minnes alle de omstendigheter i historien da dens barn har fjernet seg fra Kristi ånd og hans Evangelium og istedenfor å gi verden det vitnesbyrd som et liv inspirert av troens verdier er, har vist tenke- og handlemåter som var sanne former for mot-vitnesbyrd og anstøtsstener. Til tross for at Kirken gjennom sin innlemmelse i Kristus er hellig, blir den ikke trett av å gjøre bot: Den anerkjenner alltid sine syndige barn som sine egne foran Gud og mennesker. Lumen Gentium sier i den anledning: "Kirken [rummer] syndere i sitt eget skjød, den er på én gang hellig og trenger til rensning, og derfor tilstreber den stadig botferdighet og fornyelse." Jubelårets hellige port bør være symbolsk bredere i år 2000 enn ved tidligere jubelår; for når menneskeheten har nådd dette målet, vil den legge bak seg ikke bare et århundre, men et årtusen. Kirken bør, idet den går inn i denne overgangen, være seg klart bevisst hva den har gjennomlevd de siste ti århundrer. Den kan ikke stige over terskelen til det nye årtusen uten å mane sine barn til gjennom anger å rense seg fra feil, troløshet, inkonsekvens og sendrektighet. Å bekjenne svakheter i fortiden er en lojal og modig handling, en hjelp til å styrke vår tro som gjør oss oppmerksomme og rede til å møte nåtidens fristelser og vanskeligheter.	Det dreier seg først og fremst renselsen av hukommelsen. Det er et tegn som krever en modig og ydmyk handling av alle, nemlig å erkjenne de feil som er begått av dem som har båret og bærer kristennavnet. Det ligger i det hellige års natur å være en tid som kaller til omvendelse. Dette er det første ordet i Jesu forkynnelse, et ord som betydningsfullt nok kobles med beredskapen til å tro: "Vend om, og tro på evangeliet" (Mark 1, 15). Kristi befaling er en følge av bevisstheten om at "Tiden er inne" (Mark 1, 15). At Guds tid er inne, blir til et kall om omvendelse. Den er først og fremst er en frukt av nåden. Det er Ånden som driver hver enkelt til å "gå i seg selv" og se behovet for å vende tilbake til faderhuset (kfr. Luk 15, 17-20). Samvittighetsransakelsen er altså et av de mest avgjørende øyeblikk i et menneskes eksistens. For den plasserer hvert menneske foran sannheten om dets eget liv. Slik oppdager det avstanden som skiller dets handlinger fra det idealet det han har satt seg. Vi er likevel skyldige å vedkjenne oss at historien også registrerer ikke få hendelser som utgjør et motvitnesbyrd for kristendommen. På grunn av det båndet som forener oss med hverandre i [Kristi] mystiske legeme, bærer vi alle byrden av våre forgjengeres feil og synder. Dette er tilfelle selv om vi ikke har noe personlig ansvar for dem og selv om vi ikke kan dømme i Guds sted, han som alene kjenner menneskenes hjerter.

Tertio Millennio Adveniente, 33:

Incarnationis Mysterium, 11:

Derfor er det riktig at Kirken, mens dette andre årtusen går mot slutten, på en mer bevisst måte tar på seg sine barns synder. Den minnes alle de omstendigheter i historien da dens barn har fjernet seg fra Kristi ånd og hans Evangelium og istedenfor å gi verden det vitnesbyrd som et liv inspirert av troens verdier er, har vist tenke- og handlemåter som var sanne former for mot-vitnesbyrd og anstøtsstener.

Til tross for at Kirken gjennom sin innlemmelse i Kristus er hellig, blir den ikke trett av å gjøre bot: Den anerkjenner alltid sine syndige barn som sine egne foran Gud og mennesker. Lumen Gentium sier i den anledning: "Kirken [rummer] syndere i sitt eget skjød, den er på én gang hellig og trenger til rensning, og derfor tilstreber den stadig botferdighet og fornyelse."

Jubelårets hellige port bør være symbolsk bredere i år 2000 enn ved tidligere jubelår; for når menneskeheten har nådd dette målet, vil den legge bak seg ikke bare et århundre, men et årtusen. Kirken bør, idet den går inn i denne overgangen, være seg klart bevisst hva den har gjennomlevd de siste ti århundrer. Den kan ikke stige over terskelen til det nye årtusen uten å mane sine barn til gjennom anger å rense seg fra feil, troløshet, inkonsekvens og sendrektighet. Å bekjenne svakheter i fortiden er en lojal og modig handling, en hjelp til å styrke vår tro som gjør oss oppmerksomme og rede til å møte nåtidens fristelser og vanskeligheter.

Det dreier seg først og fremst renselsen av hukommelsen. Det er et tegn som krever en modig og ydmyk handling av alle, nemlig å erkjenne de feil som er begått av dem som har båret og bærer kristennavnet. Det ligger i det hellige års natur å være en tid som kaller til omvendelse. Dette er det første ordet i Jesu forkynnelse, et ord som betydningsfullt nok kobles med beredskapen til å tro: "Vend om, og tro på evangeliet" (Mark 1, 15). Kristi befaling er en følge av bevisstheten om at "Tiden er inne" (Mark 1, 15). At Guds tid er inne, blir til et kall om omvendelse. Den er først og fremst er en frukt av nåden. Det er Ånden som driver hver enkelt til å "gå i seg selv" og se behovet for å vende tilbake til faderhuset (kfr. Luk 15, 17-20). Samvittighetsransakelsen er altså et av de mest avgjørende øyeblikk i et menneskes eksistens. For den plasserer hvert menneske foran sannheten om dets eget liv. Slik oppdager det avstanden som skiller dets handlinger fra det idealet det han har satt seg.

Vi er likevel skyldige å vedkjenne oss at historien også registrerer ikke få hendelser som utgjør et motvitnesbyrd for kristendommen. På grunn av det båndet som forener oss med hverandre i [Kristi] mystiske legeme, bærer vi alle byrden av våre forgjengeres feil og synder. Dette er tilfelle selv om vi ikke har noe personlig ansvar for dem og selv om vi ikke kan dømme i Guds sted, han som alene kjenner menneskenes hjerter.