Av Gjermund Hogh, skoleråd i Oslo katolske bispedømme. Opprinnelig trykt i Bergens Tidende. Gjengitt med forfatterens tillatelse.
Fra neste høst starter St. Paul skole katolske gymnas i Bergen. Tanken er å gjenreise de klassisk-europeiske skoleidealene. Alt skal ikke måles ut ifra produksjon og nyttte.
Rafael: Skolen i Athen (utsnitt).
Platon og Aristoteles som det naturlige midtpunkt.
Platon peker opp mot ideenes verden,
mens Aristoteles peker utover mot verden omkring oss.
Hans Skjervheim sa: I oppsedinga vert det spørsmål etter tekniske løysingar når ein ikkje lenger har noko bestemt å seia til andre.
Om man på 60-tallet spurte en oppegående skolestyrer om meningen med skolen, kunne man på frihånd få en hel 17.mai-tale om opplysningssamfunnet, kulturarven og skoleverket som en kulturbastion: Den skulle beskytte mot at enkeltmennesket ble brukt som mål til å oppnå mål utenfor seg selv, om det skulle være av nasjonal eller politisk karakter. Mange ville også tatt med fordeling av utdanning som forutsetning for rettferdig fordeling av goder.
Det klassisk europeiske skoleidealet, Skolen i Athen, med Aristoteles som peker ut mot verden omkring oss, mens Platon peker opp mot ideenes verden var fortsatt gylden latin.
Spør man en tilsvarende resultatsenhetsleder i dag, kan man vente en opplesing fra virksomhetens måloppnåelsesplan. Deretter gjerne et engasjert innlegg for den siste metodiske nyvinning, skutt ned fra den pedagogiske stjernehimmel. En ny måte å gjøre tingene på, som nå hele personalet er kurset i og er klare til å ta i bruk. Avslutningsvis nevnes gjerne et hensiktsmessig utvalg av individuelle elevrettigheter, slik at de smiler dypt ned i tilsynene.
Gjennom et halvt århundre har noe skjedd i skolen og samfunnet.
Tilskyndet av teknologisk og økonomisk utvikling, sammen med tilbakeholdenhet fra å ta stilling til spørsmål om rett og galt, har teknisk rasjonalitet blitt den nær eneste form for fornuft som gis plass i samfunnsdebatten. Men teknisk rasjonalitet kun er en av mange måter å se tilværelsen på. Max Weber (1864 – 1920) snakker om den tekniske rasjonalitetens dominans. At den type rasjonalitet vi kjenner fra teknikk og økonomi har blitt ideal for hele det moderne samfunnet. I skoleverket kommer dette til uttrykk gjennom honnørord som, effektivitet, gjennomstrømming, måloppnåelsesgrad og evidens med John Hattie fra New Zealand som tidens guru.
Uansett hvor bra teknisk rasjonalitet er i forhold til naturvitenskap eller økonomi, blir det likevel for snevert i utdanningen. Skolen må også handle under henvisning til praksis og ta hensyn til idemessige verdier. Teknisk rasjonalitet initierer at handlinger alene vurderes i forhold til krav om effektivitet og i henhold til nyttemaksimering av materielle mål. En instrumentell bevissthet får bre om seg på bekostning av tradisjons- og normbasert rasjonalitet nedfelt i ønsket om et kommunikativt og forståelig fellesskap (Habermas 1999). Hanna Arendt (1906 – 1975) snakker om tilbedelsen av arbeid og produksjon, hvor det som ikke resulterer i et målbart resultat betegnes som unyttig, bare aktiviteter som resulterer i et produkt gjenstår som viktig. Mennesket blir kun betraktet i et nytteperspektiv. Den som faller utenfor rammen av produksjon og konsum regnes som irrelevant og verdiløs. Hvor mye av menneskelivet har vi da gitt avkall på? Samvær med andre, opplevelsen av kultur, gleden ved sport og naturopplevelser eller et trosliv som gir mening med livet.
Selv om denne tilnærmingen har fått stadig større innflytelse i moderne utdanningspolitikk, er der heldigvis mange som også står imot trenden som støttes av organisasjoner som EU og OECD. Liberale trender, hvor individets utfoldelsesmuligheter, enhvers kamp for personlig, og helst øyeblikkelig tilfredsstillelse, trekker i samme retning. What’s in it for me? En utvikling som i stigende grad domineres av relativisme og eksistensiell tomhet, hvor det eneste gjenstående spørsmål er: hva er det målbare resultatet? Skolens oppgave reduseres til å frambringe citizens.
Den skotske pedagog og filosof Gert Biesta (2007) hevder: Dette handler til syvende og sist om at utdanning er en verdiladet, etisk og moralsk praksis, som krever en fortløpende, kritisk og demokratisk deltakelse. Inga Bostad, viserektor ved Universitetet i Oslo, (2008) uttrykker at uten et klart syn på hva og hvordan dannelsen skal komme formende inn i utdannelsen, fins det liten motvekt i forhold til en økende instrumentalisering av kunnskapssamfunnet.
Også innen lærergruppene er der mange som roper varsku mot svekket fokus på humanistiske problemstillinger.
I spann med dette, har vi en utvikling som følger en felles europeisk utvikling, f. eks. gjennom tjenestedirektivet. Alle forhold skal oppfattes enten som å tilhøre det statlige, med makt og kontroll som sentrale mekanismer, eller å tilhøre det private, hvor marked og profitt sies å være det eneste av betydning. Siden de fleste er enige om at ytterlighetene er lite attraktive, oppstår et endeløst problem om hvor en skal legge seg på aksen og spørsmålet søkes avklart med byråkratisk millimeterjustis.
Men mennesket er mere enn sentralmakt, markedskrefter og byråkratiet som utfolder seg i rommet mellom. En viktig del av ethvert godt samfunn er enkeltpersoner eller sammenslutninger av mennesker av god vilje som oppriktig søker og arbeider for det felles beste. Det frivillige samfunn, som tradisjonelt har vært dominert av kristne grupperinger, faller stadig ut av viktige samfunnsoppgaver som helsevesen og sosial omsorg. Ikke minst er utdanningssystemet blitt et område med svært liten plass for annet enn offentlige skoler. Likevel ser vi nå en utvikling av «helprivate» skoler uten sikker forankring i læreplaner eller skolelover. I dag blir rundt 80 % av alle frisører utdannet i rent private foretak. Byggfagene beveger i samme retning. (Klassekampen 24.11.11).
Der skjer mye godt i norsk skole. Fokusering på nye undervisningsmetoder og kritisk holdning til at det gamle er godt nok er bra. På mange måter er skolen blitt både dyktigere og mer effektiv, men kanskje også noe armere. Det har blitt et jag etter stadig nye tekniske løsninger, men svakere fokus på mål og mening: – Kjappe spørsmål og tabloide svar.
Vi trenger en sterkere besinnelse om hva som egentlig er skolens oppdrag. Er det den enkelte elevs utvikling eller produksjon i økonomisk betydning som er skolens oppdrag?
På grunnlag av vårt menneskesyn, vi er skapt i Guds bilde, har en katolsk skole et klart syn på dette. Den enkelte elev skal utvikle seg i retning av sitt endelige mål, som for oss er utenfor denne verden.
St. Paul skole vil derfor utvide til også å omfatte gymnas. Vi skal være fullt oppegående i naturvitenskapene og dyktige både pedagogisk og metodisk. Men vi skal også tørre å ta de store spørsmålene og belyse disse ut fra vår kulturarv. Skolen vil legge vekt også på klassiske dannelsesfag som filosofi, antikkens språk og kultur og de kunnskaper som er nødvendige for å lese litteratur med forståelse eller å følge med i samfunnsdebatten.
St. Paul gymnas tar mål av seg å gi et bidrag på dette området. Vi har ikke for intet valgt mottoet: en dannelsesreise.