Av p. Frode Eikenes. Artikkelen har vært trykket i kirkebladet "Broen", og er en del av serien "Våre menigheter".
Menigheten ble opprettet allerede i 1889 og er dermed blant de "gamle" menighetene i Oslo katolske bispedømme. Menighetens opprinnelse er ganske spesiell. Selv om menigheten også var en strategisk plassert "misjonsstasjon", var den grunnlagt for å imøtekomme et konkret pastoralt behov. Et antall katolske håndtverkerfamilier fra Bøhmen (i det daværende Østerrike-Ungarn) var knyttet til den nystartede Porsgrunns Porselensfabrikk - dette ble grunnstammen i den nye menigheten.
I nesten hele sin historie har menigheten vært sterkt preget av St. Josephsøstrene. De første søstre ankom byen allerede i 1891, to år etter menighetens grunnleggelse. Sorgen var stor da de to siste forlot menigheten sommeren 2004. Selv om søstrene virket i mange forskjellige apostolat i og utenfor menigheten, var hospitalet det viktigste - her som i mange andre menigheter. St. Josephs renommé ble så godt at bekymrede protestanter fant det nødvendig å opprette et luthersk sykehus. De to sykehusene fant imidlertid fort frem til fredelig sameksistens.
Sognekirken, viet Vår Frue, det gode råds mor, sto ferdig i 1899. Den står fortsatt, og den er den siste av biskop Fallizes nasjonalromantiske dragestilkirker som fortsatt er i drift som sognekirke. Kirkene i samme "sjanger" som fantes i Stavanger, Drammen og Fredrikstad, er blitt erstattet av nye og større kirker.
Menighetens historie frem til i dag er som de fleste andre menigheters. Lenge var det små forhold og magre kår, men med sterkt samhold på plussiden. Menigheten vokste, men svært langsomt. Noen konvertitter kom til, men frafallet var også merkbart.
De siste 25 år har endret dette bilde. Menigheten er blitt nesten firedoblet, hovedsakelig grunnet innvandring, men også naturlig tilvekst (barnedåp) og konversjoner. I dag teller menigheten knappe 1400 personer, hvorav litt over halvparten er født i Norge.
Menigheten omfatter det meste av Telemark (foruten Nissedal og Fyresdal som hører til Arendal). De fleste, dvs. ca. 1000, bor i Grenlandsområdet. Disse har en overkommelig vei til kirken i Porsgrunn.
Skien er den største byen - og fylkeshovedstad. Det er selvsagt et minus å ikke ha en kirke der, men når det er 10 km. fra Skien til Porsgrunn sentrum, er det til å leve med. Planer om kirke i Skien har vært drøftet før, men ligger for øyeblikket på is. Det kan endre seg.
Derimot har menigheten allerede et kapell et annet sted, nemlig på Rjukan. På slutten av 1970-tallet kom flere filippinske familier dit for arbeide i en lokal virksomhet. Likheten til menighetens eldste historie er slående. I de første årene ble messene feiret i leide lokaler. I 1994 kjøpte så Den katolske kirke en kirkebygning fra Frikirken. Gjennom støtte fra Bonifatiuswerk ble den satt i stand og inneholder nå kapell, menighetssal og prestehybel. Sognepresten virker der to dager i måneden. Tinn kommune har nesten 150 katolikker blant sine litt over 6000 innbyggere. Kun i Oslo-området er andelen høyere.
Vår Frue menighet har de samme utfordringer og bekymringer som andre menigheter, men på samme vis også mange gleder. Selv om vi savner mange når vi samles til søndagsmessen, gleder vi oss også over de mange som kommer. Det satses på katekese og barne- og ungdomsarbeid, og det bærer frukt. Menigheten har en Caritasgruppe, en Elisabethforening og flere andre grupper med ivrige medlemmer. Mange nasjonalgrupper, men spesielt den vietnamesiske, polske og filippinske, setter sitt preg på menigheten.
P. Frode Eikenes har vært sogneprest siden 2002. Det bor også to andre prester i sognet. P. Anton Taxt var sogneprest fra 1978 til 1987 og er nå pensjonist. P. Robert K. Anderson OCSO er munk i Hylland munkelyd i Tinn. Det er århundrer siden nonnene på Gimsøy sang sine tidebønner, men menigheten har fortsatt et kloster.