Av Olav Markussen. Artikkelen har vært trykket i kirkebladet "Broen", og er en del av serien "Våre menigheter".
Stafettpinnen om våre menigheter har kommet til Asker og Bærum. Menighet har 2350 sjeler fordelt over et relativt lite område bestående av Asker og Bærum kommuner. Vi har medlemmer fra over 60 land, men er kanskje allikevel en av landets "norskeste" menigheter. Det begrensete areal betyr at ingen har mer enn en halvtimes biltur til kirken, som riktig nok ligger relativt asentralt. Stabekk og Veståsen ligger begge i østre Bærum nær grensen til Oslo. Hadde menigheten blitt etablert i dag, hadde nok en kirke i Sandvika vært et mer naturlig valg.
Da biskop Olaf Smit grunnla menigheten i 1926, var Stabekk godt ute på landet. Etter erverv av Nyveien 17 med villa og den nåværende prestegård, ble villaen innredet som søsterhus og kapell for menigheten. To stuer i første etasje ble slått sammen og ble til Jesu Hjerte Kapell. På den tid var det to Marister i Norge, p. Jacob Mangers og p. Peter Bzdyl, begge i Bergen. Da pater Mangers ble kalt til biskop i Oslo i 1932, tok han pater Bzdyl med seg som sogneprest på Stabekk. Da var fire Antoniussøstere flyttet inn i annen etasje. I 1935 ble Hønefoss menighet stiftet, og p. Bzdyl ble sendt dit. Vi fikk p. Rommelse som sogneprest gjennom krigen og fram til 1949-50. Da kom maristpater Antoine Ivens til Hønefoss, vi fikk tilbake p. Bzdyl og beholdt ham til 1958. Da kom p. Ivens til Stabekk, et halvår etter ble han supplert av p. Boekema, og intet ble som før. Det ble over alles hoder inngått en avtale mellom bispedømmet og Maristene, hvor eiendommen i Nyveien ble overdratt til Maristene mot at de bygget kirken. Et aldershjem drevet av Antoniussøstrene skulle også bygges. Her ble bygget, kirken endret seg med konsilet, menigheten vokste og de engelsktalende kom mer og mer på banen.
Fru Gran, biskopens mor, hadde tidligere donert eiendommen på Eikeli, Veståsen, til bispedømmet under forutsetning at det skulle bygges en kirke der. Så da biskop Gran meddelte at enten bygger dere kirke eller så bygger vi og justerer menighetsgrensen, var svaret fra p. Ivens "over mitt lik". I 1972 sto kirken på Veståsen ferdig. St. Barromeussøstrene hadde allerede 1968 etablert barnehage. Man fikk kommunen til å betale tilfluksrommet og kom rimelig fra det.
Veståsen ble særlig rettet mot den engelsktalende delen av menigheten som vokste sterkt, parallelt med Natos utbygging av kommandosenteret på Kolsås under den kalde krigen. I 1969 kom så p. Rory Mulligan fra Irland og p. Jo Neve fra Nederland, begge med Stabekk som bestemmelsessted. Den siste ble raskt omdirigert til Bergen for et år, og deretter til et vikariat i St. Olavs menighet i Oslo - som skulle vise seg å vare i 10 år. P. Mulligan tok ansvar for de engelsktalende og ble etter hvert en elsket ungdomsprest. Ungdomslaget blomstret da også opp gjennom 70-tallet. Blant annet ble det drevet diskotek i menighetssalen, til begrenset glede for naboene.
Samtidig som kirken på Veståsen sto ferdig i 1972, gikk skolene over til fem dagers uke. Det ga støtet til religionsundervisning hver fjerde lørdag, et opplegg som er i full blomst i dag. 70-årene ble et kraftfullt tiår med sterk vekst i menigheten både hva gjaldt antall og aktivitet. På det meste var det tre prester og en menighetssøster, paterne Ivens, Mulligan, Muckian og sr. Helene. Så da p. Neve i 1980 omsider kom til sitt bestemmelsessted, fikk han behendig et sabbatsår i Canada fra -81 til -82. Deretter falt ting til ro. I 1973 hadde kommunen tatt over ansvaret for driften av aldershjemmet, og i 1989 tok menigheten avskjed med de to siste Antoniussøstrene, sr. Martine og sr. Marianna, ikke uten vemod.
De to fettere, p. Ivens og p. Neve, ga stabilitet og kontinuitet, og vi så p. Ivens eldes med verdighet. Selv setter jeg pris på stabilitet, men jeg noterer at ungdom, som har vært borte noen år, kommer tilbake og kan konstatere at alt er ved det gamle, den samme presten, den samme organisten, de samme brødre som skal overdøve alle andre under messen. En stabilitet som kanskje er en utfordring for et aktivt ungdomsarbeid. I dag har vi fått Elia Otero som ungdomssekretær til å røske opp i det fastlagte mønster. Det hjelper. Vår kjære pater Neve er alene etter at pater Ivens reiste tilbake til Nederland i 2000. Han er ved god helse. Det er godt, for han er alt; sjelesørger, vaktmester, sekretær, regnskapsfører, eiendomsforvalter mm. Han vil ha det på sin måte, så når kompetansen hos menigheten medfører at de vil hjelpe på egne premisser, kan det fort gå galt - men jobben blir gjort. Hver dag har vi messe, om søndagene to, hver måned lørdagsundervisning og konfirmantundervisning, årlige juletrefester for barn og voksne, ungdomslag i vekst med hjelpeaksjoner, hytteturer med mer, et kor med verdens beste organist, Wolfgang Plagge, et menighetsråd som fungerer best når det gjør det det skal, gi råd. Økonomien er bunnsolid, og overskudd blir det uansett. Fire prester har utgått fra menigheten, paterne Erik Ruud, Arne Kirsebom, Sigurd Markussen og foreløpig som diakon, Jon Erik Slåttelid. Mye har gått vår vei, og vår største fare er selvgodhet. Klarer vi å holde den djevel på avstand, vil menigheten fortsatt blomstre.
Jesu Hjerte banker stadig på Stabekk, som overalt ellers. Gud skje lov.