Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956

Jeg takker for invitasjonen til Katolsk akademi for å holde foredrag om et emne som for meg som kirkehistoriker er ytterst interessant, nemlig den siste viktige uttrykte lovbegrensning av religiøst nærvær og utøvelse i et Norge i endring fra å ha vært et religiøst begrunnet enhetssamfunn til å bli pluralistisk med en i våre dager selvfølgelig vektlegging av menneskets grunnleggende rettigheter. Jeg har hatt dette emne som en sideinteresse i flere år, jeg har lagt til side materiale og gjort notater. Og etter hvert erfarer jeg at det naturlig nok er flere andre som har fattet interesse for dette temaet. 3-4 hoved- og masteroppgaver tar opp problematikken. Den siste i rettshistorie og under publisering, forfattet av Ulrik Sverdrup Thygeson jr, som til og med har vært så vennlig å sende meg en utskrift av sitt manuskript. Og min kollega ved Menighetsfakultetet, Bernt Oftestad har tilkjennegitt at også han vil fordype seg i jesuittordenes spennende historie i Norge. Og det kan bli ytterst fruktbar med en slik økt interesse, for som en dansk kollega uttrykte det en gang, to par øyne ser aldri likt.

Min særskilte interesse for jesuittordenes opphevelse, har en rent familiær bakgrunn. Å rydde opp i private papirer kan være en delt fornøyelse. Det erfarte jeg da jeg etter min svigerfar professor Einar Mollands død skulle gå gjennom hans korrespondanse og personlige papirer gjennom nærmere femti år. Absolutt alt var tatt vare på, og side om side lå julekort fra tantene i Åsgårdstrand og brev fra verdens ledende teologer. Det gjorde at jeg konstant måtte ha blikket skjerpet. For innimellom langhalmen fant jeg plutselig kildemessige perler som kunne bli nyttige for videre forskning. Dette gjelder også dagens tema. Min svigerfar var i november 1955 blitt anmodet av lederen for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Erling Wikborg, om å forfatte en redegjørelse om jesuittordenen. Spørsmålet gjaldt Stortingets behandling av den siste konfesjonelle begrensing i Grunnlovens § 2, at jesuitter ikke hadde adgang til riket. Bakgrunnen var Norges underskivning av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 4. november 1950.

I realitetsbehandlingen av saken 1. november 1956 fremsto tidligere stortingspresident, nå odelstingspresident, C.J. Hambro som en av de virkelige fanebærerne mot en opphevelse av paragrafen. Hambro hadde brukt sterke ord i debatten for å karakterisere den jesuittiske fare, og fremsatte saftige konspirasjonsteoerier der linjene ble trukket fra jesuittordenen til både kommunisme og fascisme. Venstrerepresentanten Arthur Sundt hadde i den forbindelse tatt kontakt med professor Molland for å få hans vurderinger av C.J. Hambros utsagn. Molland hadde da gitt Sundt medhold i at Hambros konspirasjonsteorier hvilte ”på et sviktende historisk grunnlag”. Hambro repliserte i harnisk:

… når han fra talertolen her betrodde oss hva professor Molland hadde hvisket til ham over skranken der borte, vil jeg si at han har gjort hr. Molland en bjørnetjeneste, hvis hr. Molland har uttalt – og det har jeg ingen grunn til å tvile på – til hr. Sundt det denne sa, da er det en så lettvint uttalelse at det karakteriserer den som er kommet med den.

Hambro fant ingen grunn til å feste lit til Mollands bedømmelse av hans eget utsagn ettersom Molland ikke var professor i historisk politikk fra den foregående 20-30år, og hans autoritet til å uttale seg om den politiske utvikling mht jesuittordenen «er meget ringe»:

… det er mulig Molland har beskuet denne fra det fjerne. Men jeg har i alle disse år vært en aktiv deltager i det som har skjedd på den internasjonale front, jeg kjenner en rekke av de personer det er tale om, jeg har samarbeidet med jesuitter, jeg har hatt en jesuitt som min sekretær under en av de store oppgaver Folkeforbundet hadde. Jeg har hatt den glede og av og til ære å møte en rekke av de personer som her har spillet en aktiv rolle, og det betyr muligens noe mer å ha levet med i alt dette i noe over tredve år enn det å sitte i en trygg lenestol ved Universitetet i Oslo og tro at man blir en autoritet.

Arthur Sundt repliserte:

Jeg vil sluttelig anføre at jeg er nødt til – ikke for å angripe hr. Hambro, men for å beskytte hr. Molland – å si noen ord. Etter å ha hørt hr. Hambro, hadde jeg følelsen av at der var skuddpremie på professorer som ble oppnevnt som sakkyndige i en komité. Siden jeg er den meget uskyldige foranledning til at Molland, vår professor i kirkehistorie, ble hengt ut av hr. Hambro, vil jeg gjøre oppmerksom på at han er komiteens sakkyndige, og at jeg derfor med stor rett konfererte med ham etter møtet, ikke over skranken, men selv over skranken hadde det vært tillatt, det gjøres jo daglig av stortingsrepresentanter og av statsråder.

Men jeg vil gjerne si at når en professor ved Universitetet eller en annen sakkyndig blir oppnevnt av en komité, da skal hans meninger respekteres noenlunde objektivt, og den form for uthengning som er skjedd overfor professor Molland, tror jeg er en forløpelse av hr. Hambro i sinne. Jeg tror at det av hensyn til fremtidige engasjementer av sakkyndige, ville være i høyeste grad påkrevet om hr. Havbro i en sluttbemerkning ville avdempe noen av sine ord.

Hambros sluttbemerkning var overhodet ingen avdempning, men en retorisk finte:

Jeg må få lov til å gjøre oppmerksom på at det var ingenlunde meg som hengte ut professor Molland, for å bruke hr. Sundts uttrykk, det var hr. Sundt som tok og hengte ham ut. Det å være meg fjernt å bruke det uttrykket at han tok ham ved vingebenet, men han tok ham for en uttalelse som ikke hadde noe å gjøre med den betenkning som han gav til komiteen, og som jeg ikke har uttalt et eneste kritisk eller nedsettende ord om.

Molland reagerte spontant og sendte stortingspresidenten et skarpt brev hvor han utba seg en uforbeholden unnskyldning for Hambros omtale av ham i Stortinget:

Jeg tillater meg å meddele Dem at jeg mener å ha krav på at De gjør meg Deres undskyldning etter den måte De i går omtalte meg på i stortingsdebatten.

De deler formodentlig ikke denne oppfatning, men dersom De ved å studere det stenografiske referat av Deres innlegg skulle komme til å dele den, ville det glede meg.

Hambros svar gir et godt bilde av ham selv - det er han som har krav på en unnskyldning i saken:

Jeg har - jeg er fristet til å si med forbauselse - mottatt Deres brev med spørsmål om jeg ikke efter å ha lest igjennem det stenografiske referat av debatten om Grunnlovens § 2, skulle føle trang til å gjøre Dem en undskyldning for den måte hvorpå jeg hadde omtalt Dem i debatten. Jeg må tilstå at det snarere var det omvendte jeg ville ha funnet naturlig. Der er intet i mine uttalelser som jeg finner grunn til å uttale nogen beklagelse over. Men jeg tør si at det er første gang jeg har opplevet under en debatt i Stortinget at en videnskapsmann, hvis assistanse har vært påkalt av en komité til utarbeidelse av en særlig oversikt, etablerer sig som konsulent for en fraksjon av komiteen og bemyndiger en taler i debatten til å uttale sig som herr Sundt uttalte sig til mig. Hvis De vil lese igjennem det stenografiske referat av herr Sundts uttalelse, vil De formodentlig forstå hvad jeg uttalte i min replikk til ham, og De vil muligens også sympatisere med det. Mer har jeg ikke å si i den sak.

Imidlertid var det Hambro og hans allierte som tapte. Dagbladet skrev på lederplass dagen etter avgjørelsen at Hambros angrep på Molland utvilsomt bidro til å svekke saken for motstanderne av en opphevning av jesuittparagrafen:

Der argumentene svikter begynner lett utenomsnakket og personangrepene, og det var karakteristisk for hr. Hambro at han angrep en man som selv satt i tilhørerlosjen og ikke kunne ta til gjenmæle i forsamlingen.

For Høyres gamle fører må i det hele tatt gårsdagen ha stått som et sviende nederlag. Den markerer noe av en personlig tragedie for en mann som har hatt store evner og perspektiver nettopp overfor åndsfrihetens og rettsstatens prinsipper. Så ender det med at han til slutt kjemper reaksjonens sak i et håpløst mindretall.

Dette var altså min høyst personlige innfallsvinkel til diskusjonen rundt opphevelsen av jesutittparagrafen. Som historiker stiller jeg meg spørsmålet hvordan kan, som Dagbladet riktig påpekte, Hambro som en forsvarer av rettsprinsipper og åndsfrihet, og i tillegg som jøde, en etnisk gruppe som i også var inkludert i forbudene i paragraf 2 i 1814, gå i mot det som for oss synes å være helt elementære menneskerettigheter i forhold til trosfrihet. Dette kan bidra til å belyse det merkverdige fenomen at Norge opprettholdt jesuittparagrafen i nesten 60 år etter at den siste av de øvrige begrensingene var fjernet. Ikke minst kan de være interessant å se på hvilke argumenter som ble ført i marken av Hambro og hans allierte. Og hvem var egentlig hans allierte?

For å besvare dette må vi ta en litt omstendelig omvei. Utgangspunktet er i første omgang formuleringene i § 2 i 17. mai-grunnloven fra 1814. Her heter det:

§ 2: Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.

Før vi ser på hva som ligger til grunn for innførelsen av paragrafen, er det grunn til å ta fatt i tendensen i paragrafen: Formuleringene uttrykker et status quo i religionsspørsmål. Den evangelisk lutherske religion forblir statens offentlige religion. Jøder er fremdeles utestengt fra riket. Og i denne sammenheng må vi også vurdere bestemmelsen om jesuitter og munkeordener. Den står som en fortsettelse av en tidligere religionspolitisk praksis. Hva er så bakgrunnen for denne praksisen:

Bakgrunnen for disse forbudene skyldtes jesuittordenens skjulte konfesjonelle motoffensiv mot de nordiske land på slutten av 1500-tallet og på første del av 1600-tallet. Før vi går videre må vi derfor ha det historiske perspektiv klart for oss: Nemlig forskjellen mellom motreformasjonens og et Europa etter det moderne gjennombrudd og utviklingen av en forståelse av menneskets grunnleggende rettigheter. Motreformasjonens Europa var konfesjonelt splittet, og religionen i det enkelte land var bestemt av fyrstens religiøse tilhørighet. Derfor var klimaet både på protestantisk og katolsk side spent: Det dreide seg om å beskytte, gjenvinne eller vinne nytt religiøst territorium. Det er i denne sammenhengen man også må se jesuittordenens opprettelse av Ignatius Loyola i 1534 og dens stadfestelse av paven i 1540. Det var en pavetro frontorganisasjon med misjon og undervisning som siktemål. Den var aktiv i katolske land, den drev misjon bl.a. i Latin Amerika og i Orienten, men den hadde da også sin virksomhet rettet mot protestantiske områder. Dette kom i konflikt med den fragile religionspolitiske balanse som var gjeldende.

I denne sammenheng ble også de nordiske land blinket ut for jesuittisk aktivitet allerede få år etter reformasjonens innførelse. En førende skikkelse i denne sammenhengen var den norske jesuittmunker, Laurids Nielsen, også kalt Kloster-Lasse eller Laurentius Nicolai Norvegicus. Mye av hans vita ligger i det dunkle, men det er klart at han som 26-åring konverterte til katolisismen og ble opptatt i jesutittordenen i Lovain 1564. Etter hvert ble han utpekt til å reise nordover. Han virket først i dølgsmål i Vestfold, men ordenen bestemte ganske snart at han skulle dra til Sverige for å forsøke å få landet alliert med Roma igjen, og han ankom Stockholm i april 1576. Valget av Sverige var ikke tilfeldig, ettersom landet på dette tidspunkt var i konfesjonell ustabilitet. Kong Johan III som var katolsk gift, hadde gitt signaler om at han ønsket en tilnærming til Roma. Kloster-Lasse ble ansatt ved Det kongelige kollegium for å undervise lutherske prestestudenter, også her med skjult konfesjonell tilhørighet. Sin motreformatoriske virksomhet begynte han først i det stille, men hans hensikter ble etter hver mer og mer tydelige, og utgav han etter hvert et anonymt skrift ”Brev fra Satan til de lutherske prester”, som var en temmelig utilslørt angrep på Luther og reformasjonen. Dette satte kongen i et politisk dilemma og han var harm over at Kloster-Lasse på denne måten hadde forspilt hans ønsker om å få i stand en tilnærming med Roma. Konsekvensen ble at Kloster-Lasse og de øvrige jesuittene ble utvist fra Sverige i 1580. I 1602 utgav Kloser-Lasse et apologetisk skrift, ”Confessio Christiana – en kristen bekjennelse” som han tilegnet danskekongen Christan IV. Hensikten med skriftet var å legge grunnen for at det dansk-norske rike skulle vende tilbake til moderkirken, og i denne sammenheng tilbød kongen han sin hjelp. Fremstøtet kan vel mildt sagt karakteriseres som ytterst naivt, om enn aldri så engasjert. Han oppsøkte i denne forbindelse Danmark inkognito, men enden på visa ble at han ble resolutt ble landsforvist etter kongens ordre.

Men de jesuittiske forsøkene på å sette historien i retur, var ikke slutt med dette. Et talende eksempel er brødrene Hjort, fire prestesønner fra Tønsberg som opptrådte som fordekte jesuitter i løpet av de første to tiårene av 1600-tallet. Den mest kjente av dem er Christoffer Hjort (1561-1616).

Christoffer Hjort hadde studerte både i det lutherske Wittenberg og ved jesuittkollegiene i Braunsberg (i nåvæårende Polen) og Olmütz i Mähren, og han avla akademiske grader både i Wittenberg og i Olmütz i 1494 og 1495. Det er ingen tvil om at han i løpet av studietiden konverterte til katolisismen, men det er også like sannsynlig at han har opprettholdt en luthersk utdannelse som et skalkeskjul. Hans karriere minner i mangt og mye om Kloster-Lasses. Christoffer Hjort vendte tilbake til Oslo i 1597 der han etter et år ble rektor for katedralskolen. Etter hvert ble han sogneprest i Hoff på Toten i 1602. Åtte år senere ble han slottsprest på Akershus og dermed også sogneprest i Aker kirken, dvs like oppe i veien her.

Hjorts virksomhet var klarert med ordenen. Hans mål var som Kloster-Lasses, å verve prestestudenter for ordenen med henblikk på at de skulle komme tilbake til Norge og drive fordekt misjon. Og han lyktes: to av brødrene ble munker, mens den tredje ble sogneprest på Onsøy. Flere andre ordinerte katolske prester ble prester rundt på Østlandet. De fremstod som lutheranere og hadde derfor pavelig godkjennelse for avvik fra forskjellige krav til katolske prester, bl.a. sølibatet.

I tillegg til dette var ryktet om jesuittenes pedagogiske dyktighet nådd Danmark-Norge. Flere fremstående familier sendte sine sønner til jesuittiske seminarer utenlands. Samtidig var det bekymringsfullt at Kloster-Lasees bøker ble distribuert i riket. Dett skapte uro både i kikrelige kretser og på regjeringshold. Man fryktet katolsk infiltrasjon. På herredagen i Bergen i 1604, gikk biskopene inn for at katolikkenes innflytelse i landet måtte stoppes. Samme år bestemte derfor myndighetene at embeter i kirke og skole skulle være stengt for dem som hadde studert ved jesuittiske seminarer i utlandet.

Noen år etter ble de motreformatoriske forsøkene avslørt. I 1611 dro Jacob Hjort, Christoffer Hjorts bror, utenlands, men ble senere oppsporet av kongens agenter. Christoffer Hjort og hans bror Evert, og flere andre prester ble anklaget for konfesjonelt dobbeltspill etter husransakelser hvor det ble funnet katolsk litteratur, liturgisk utstyr og brevveksling med andre jesuitter. Dom falt i 1613 og fire prester, deriblant Christoffer og Jacob Hjort ble fradømt sine embeter og arverett og ble beordret om å forlate landet. Forbudet mot å studere ved jesuittiske seminarer ble gjentatt ved denne anledning.

Den politiske stemningen ble ytterligere skjerpet i 1624 ved at det var blitt åpenbart at to dominikanere og fire jesuitter hadde virket i Danmark i hemmelighet for å drive katolsk propaganda.

Dette førte til en kongelig kunngjøring under Christina IV den 28. februar 1624 som forbød

"alle Paffuiske Muncke, Jesuviter, presbyteros seculares oc andre saadanne geistlige Personer, vnder deris Liffs Fortabelse … sig her vdi Vore Riger oc Lande at begiffue oc lade befinde”. Straffes strengt skal alle som våger ”saadan Folck vijdende at herbergere oc underholde, eller oc steder dennem Huse, hvor de deris Romerske Ceremonier oc Superstitiones kunde fulddriffue.”

Det ble gjentatt i Christian IV store recess fra 1643 1-3-2:

Muncke, Jesuviter oc dislige Papistiske Geistlige Personer, maa under deris Liffs Fortabelse, icke her udi disse Riger oc Lande lade sig finde eller opholde, som de imod voris Christelige Troes Bekiendelse, oc Kircke Ordninanse, Atskillige Vildfarende Noviteter og Superstitioner vilde Indføre oc paatrenge.

Straff gjaldt også for dem som ”Hvo vidende saadanne Personner Huuser oc Herberger, eller steder dennem Plads til deris Rommerske Ceremonier, og Superstitioner at fund driffve”.

Vi må her huske på den historiske konteksten. På denne tiden herjet Trettiårskrigen i Europa, fra 1618 til 1648. Bakgrunnen var den tysk-romerske keiserens ønske om å bygge opp en samlet tysk sentralmakt i et Tyskland som var konfesjonelt todelt siden reformasjonen, med den følge at lokale protestantiske tyske fyrster gjorde oppstand. Etter hvert kom andre protestantiske land med i konflikten, bl. a. Danmark-Norge og Sverige, og fra 1630 var Sveriges konge Gustav Adolf den førende protestantiske hærfører mot keiseren og de katolske fyrstene. Men det var også merkelige politiske allianse på tvers av de konfesjonelle skillelinjene: Det katolske Frankrike støttet protestantene mot den tysk romerske keiserens maktambisjoner, først finansielt og siden også militært.

Trettiårskrigens resultat var en sementering av de konfesjonelle skillelinjene i Europa. Derfor er det ganske naturlig at forbudet mot jesuittene ble videreført i Christian Vs norske lov av 1687 6-1-3, omtalen av jesuittene er nærmest en blåkopi av Christian IV recess:

Munke, Jesuviter og dislige Papistiske Geistlige Personer maa under deris Livs Fortabelse ikke her i Kongens Riger og Lande lade sig finde, eller opholde. Hvo vidende saadanne Personer huse og herberge, eller stæde dennem Platz til deris Romerske Ceremonier at fulddrive, straffis som de, der huse Fredløse.

Dessuten, 6-1-2: ”Findis nogen paa Jesuvitiske Stæder at have ganget i Skole, eller studeret, da skal den ikke til noget Kald, enten i Skolerne, eller Kirkerne betrois.”

I en forordning under Christian VII fra 19. september 1766, gis det tillatelse til at utenlandske diplomater kunne ha besøk av katolske prester til å feire messe, men det understrekes at dette ikke omfatter jesuittiske geistlige.

Like fullt vet vi at disse forbudene ikke maktet å holde jesuittene fullstendig borte. Vi vet at en nederlandsk jesuitt besøkte Bergen i 1648. Og i Fredrikstad skal to jesuitter virket på 1680-tallet. Ja, ved ett tilfelle ble en jesuitt innbudt av kongen. Det skjedde i 1767 da Christian VII innbød en østerriksk jesuitt og astronom, Maximilianus Hell, til på kongens bekostning å drive astronomiske undersøkelser med base i Vardø.

Som vi har sett, var den lovgivning Danmark-Norge som omfattet jesuittene, hadde sin bakgrunn i et ønske om å forhindre katolsk misjon og på denne måten opprettholde en enhetlig, religiøs stabilitet som var forutsetning som forståelse av forholdet mellom kongemakt og samfunn. Og i store trekk lyktes dette. Jesuittiske kilder tilkjennegir at resultatene var spinkle i forhold til innsatsen her nord.

Men før vi går videre og ser på Grunnloven av 1814, må det bemerkes et annet forhold. Jesuittordenen møtte ikke bare motstand på protestantisk område. Historisk betraktet har jesuittordenen hatt en vel så komplisert historie i katolske land.

Helt fra sin grunnleggelse fremstod jesuittordenen som kontroversiell også innenfor en katolsk kontekst. De såkalte jansenistene og da først og fremst Blaise Pascal, angrep sentrale aspekter ved den jesuittiske morallære. Spesielt satte man spørsmålstegn ved jesuittenes lære om probabilisme, dvs at man kan handle på tvers av ens samvittighet dersom man kan begrunne det med de kirkelige morallæreres autoritet. Likeledes kritiserte man tanken om reservatio mentalis som innebærer at man i sitt sinn tar forbehold som endrer på meningen med det man sier, slik at den man kommuniserer med, må bli ført bak lyset, og på den andre siden at man uttrykker seg flertydig, uten at man tilkjennegir sin egentlige oppfatning. Dette er tendensen i Pascals kritikk mot jesuittene i de såkalte provinsialbrevene fra 1656-1657. Det er også et historisk faktum at det tidlig fant sted en rivalisering mellom de to andre store ordene – dominikanerne og fransiskanerne –og jesuittordenen. I løpet av ganske kort tid etter grunnleggelsen ble jesuittordenen fordrevet fra en rekke land og regioner. Allerede i 1555 fordrev erkebiskopen av Zaragoza i Spania jesuittene fra byen.

Men det er særlig på 1700 og 1800-tallet at jesuittordenen fikk problemer også utenfor protestantisk kontekst. Dette har sitt opphav i antiklerikalismen som vokste frem under opplysningstiden. I 1759 ble jesuittene utvist fra Portugal. Paris-parlamentet erklærte ordenen for oppløst i Frankrike i 1762. To år senere forbød franskekongen ordenens nærvær på fransk jord og i koloniene. Spanskekongen forbød jesuittordenen i 1767. Bakgrunnen var at ordenen skapte splid, og at den tok sikte på politisk innflytelse og også til dels utgjorde en økonomisk maktfaktor. Press fra katolske fyrster gjorde at pave Clemens XIV temmelig motvillig måtte oppheve ordenene i 1773 gjennom reskriptet Dominus ac redemptor noster. Begrunnelsen fra pavens side var at ordenen var et kontinuerlig stridsfenomen og at Europas katolske fyrster hadde forlangt en oppløsning. Imidlertid iverksatte ikke ikke-katolske land som Preussen og Russland forbudet, øyensynlig fordi de hadde nytte av ordenens undervisningsvirksomhet, slik at man kan si at Jesuittordenen ble egentlig aldri fullstendig oppløst.

Dette – dvs en nedlagt jesuittorden - er pussig nok den nære konteksten for jesuittspørsmålet på Eidsvoll i 1814. Hva lå bak det religionspolitiske vedtaket i § 2, der den lutherske kirke fortsatt skulle være statens offentlige religion, og der munkeordener, jesuitter og jøder ikke hørte hjemme. Bakgrunnen for § 2 er svært interessant, ettersom riksforsamlingen i første omgang tenkte seg en kombinasjon av den tradisjonelle statsreligion og religionsfrihet ut fra inspirasjonen fra den amerikanske og den franske konstitusjonens fremheving av menneskerettighetene. I forsamlingen var hele spekteret av oppfatninger representert, fra de som ønsket full religionsfrihet til dem som gikk inn for innskrenkinger av den i forskjellig grad. Konstitusjonskomiteen landet på et radikalt standpunkt, der det het at ”Alle religions-Secter tilstedes frie Religions-Øvelse.” Unntaket var en opprettholdelse av det gamle forbudet mot jøders adgang til riket, men da ikke ut fra religiøse betraktninger, men ut fra en oppfatning av at jødene var dårlige samfunnsborgere. Ved annen gangs behandling ble religionsfriheten etter forslag fra sorenskriver Wilhelm Koren Christie innskrenket til å gjelde ” alle christelige Relionssecter, og det ble slått fast at jesuitter og munkeordener ikke skulle tolereres. Til sist forsvant også det generelle prinsippet om religionsfrihet. Innenfor historieforskningen er det forskjellige teorier om det noe spesielle utviklingsforløpet når det gjaldt spørsmålet om religionsfrihet. Min svigerfar mente at passusen falt ut ved en lapsus, men det tror jeg er feil. Så lenge dette hadde vært et tema som hadde vært inngående drøftet før fastsettelsen av den endelige grunnlovsteksten, har jeg vanskelig for å tro at hele forsamlingen skulle glemme de forutgående prinsippdiskusjonene. Forsamlingen kom rett og slett frem til at spørsmålet om samfunnsmessig enhet var viktigere enn spørsmålet om religionsfrihet. Derfor gikk man inn for et status quo i religionsspørsmålet, slik at i en i nøye gjennomtenkt konstitusjonell forståelse av maktfordelingen i det norske samfunnet, var religionen som fenomen som uttalt ble oppfattet som en fortsettelse av eneveldet: Den lutherske religions skulle fortsatt være statens religion og kongens dens øverste representant, og i dette perspektivet var det også opportunt å opprettholde den tidligere lovgivning når det gjaldt, jesuitter, munkeordener og jøder. Dette enhetssynspunktet kommer klart frem hos sorenskriver Christie som advarte mot en åpning for religionsfriheten:

Naar denne § ubetinget antoges, kunde Jesuiter og andre mer eller mindre skadelige Munke-Ordener intdtrenge sig, hvilket Fortidens viise Lovgivere med sand Fader-Omhu hidindtil have forebygget. Frafald fra den herskende Religion, kan vanskelig forebygges, naar alle Religioner offentligen udøves.

Det interessante her er spørsmålet om jesuittene. Da grunnloven ble vedtatt, var jesuittordenen formelt altså fortsatt opphevd. Har grunnlovfedrene argumenter mot et spøkelse? Det viser seg at flere av representantene har vært svært godt informert om tingenes tilstand. Sorenskriver Christie henviste til at jesuittene fortsatt var virksomme i Russland. Justitsråd og sorenskriver Christian Adolph Diriks kunne påvise at ordenen etter oppløsningen fortsatt hadde forsøkt å verve proselytter. I riksforsamlingen var det øyensynlig kunnskap om at sterke krefter forsøkte å få jesuittordenen gjenopprettet. Det skjedde da også senere på året da pave Pius VII 7. august 1814 gjennom bullen Sollicitudo omnium ecclesiarum. Derfor ble § 2 i november-grunnloven fra 1814 etter inngåelsen i unionen med Sverige en bekreftelse av grunnlovsfedrenes forordning om jesuittene.

Men igjen skulle det vise seg at jesuittordenes begrensninger mht til virkefrihet fortsatt var et stridsspørsmål ute i Europa. Den ortodokse kirke så med misbilligelse på jesuittenes suksess i Russland, noe som førte til at tsaren utviste ordenen fra St. Petersburg og Moskva 1816 og fra hele riket i 1820. Ordenen var et stridens tema i Holland og Belgia etter gjenopprettelsen og fikk ikke fritt leide dit før i 1830. Portugal protesterte i 1815 offisielt mot gjenopprettelsen, og ordenen hadde en skiftende historie i landet under forskjellige regimer, og ordenen fikk endelig innpass først i 1933. I Spania møtte ordenen omtrent de samme problemer som i Portugal. Etter at den ble reorganisert i landet i 1815 møtte den dels aksept og dels forbud fra skiftende regimer, frem til at Franco tillot den i 1938. Jesuittordenen ble også et mål under Italias samling på midten av 1800-tallet og fremover der sterke antiklerikale krefter var i sving. Ordenen ble fordrevet fra flere stater, og først fra 1892 var ordenens sete igjen permanent i Roma. I Frankrike fikk jesuittordenen store problemer i løpet av det urolige 1800-tallet også her var det sterke antiklerikale krefter som stod bak som ønsket å gjennomføre prinsippet om laité – dvs at kirken skulle ut av samfunnets offisielle organer. Dette rammet de jesuittiske skolene, i første omgang gjennom et forbud i 1830 og endelig gjennom en lov i 1901 der skoler drevet av ordener ble forbudt. Først etter første verdenskrig kunne jesuittene virke fritt i Frankrike. Utviklingen under Tysklands endelige samling under Bismarck stod anti-katolisismens tegn, til tross for at landet var konfesjonelt delt. Ordenen ble forbudt og dens virksomhet måtte opphøre, og jesuittene dro i landflyktighet. Forbudet ble ikke endelig opphevet av Riksdagen før i 1917. Sveits var og er fortsatt et konfesjonelt delt land. På andrehundretallet var det sterke spenninger mellom reformerte og katolske innad i kantonene. Da Sveits gikk over til å bli en forbundsstat i 1848 med felles forfatning, inngikk det et forbud mot jesuittordenen på sveitsisk jord. Denne passusen ble faktisk forsterket i grunnloven av 1874, en klar reaksjon fra den reformerte majoriteten i landet mot det ultramontant pregede Første Vatikankonsil i 1870. Forbudet mot jesuitter i Sveits ble ikke opphevet før ved folkeavstemning i 1973. I England, Danmark og Sverige kunne imidlertid ordenen operere relativt fritt i løpet av 1800-tallet.

Jeg har tatt dette utblikket mot Europa for å vise hvor komplekst jesuittspørsmålet var i Europa på 1800-tallet og fremover.

Bortsett fra akkurat jesuittordenen som står i en noe spesiell stemning, fikk betoningen av menneskets politiske, økonomiske friheter større og større slagkraft i den europeiske kulturdebatten. Det skulle snart vise seg at den religionspoliske tenkningen som lå til grunn for Grunnlovens § 2 var i liten grad i samsvar med den samfunnsmessige utviklingen i Norge og Europa. Både tenkningen bak Grunnloven og samfunnsutviklingen for øvrig forutsatte en differensiering av samfunnet og bidro dermed til en åpning for det moderne gjennombrudd. Dette impliserte en stigende grad av pluralisme som stod i strid med grunnlovsfedrenes religiøse enhetstenkning. Dette gav seg i første frekke utslag i kravet om forsamlingsfrihet innad i Den norske kirke, dovs legfolkets krav om frihet i forhold til det kirkelige embete. Dette gjaldt legfolket forsamlings- og forkynnnelsesfrihet som Haugebevegelsen kjempet for. Dernest kom de eksterne krav ved et økende antall borgere som ikke tilhørte Statens offentlige religion, i første rekke gjeldt dette kvekernes krav på frihet i forhold til påtvungne kirkelige ritualer og militærtjeneste. Dernest kom det økende kravet om religiøs frihet fra katolikker og andre religiøse samfunn. Religiøse rettigheter innad i Den norske kirke var regulert av den såkalt konventikkelplakaten som av 1742 som fastsatte at den lokale prest skulle ha kontrollen med religiøse samlinger i sognet, og at ingen møter kunne skje uten godkjennelse og overoppsyn av presten. Avskaffelsen av denne bestemmelsen ble den viktigste saken for den religiøse vekkelsen nedenfra i samfunnet representert ved Hans Nielsen Hauge. De mest liberale krefter i Stortinget så både kampen mot konventikkelplakaten og for allmenn religionsfrihet som to sider av samme sak og kjempet for dette i Stortinget. Det paradoksale var imidlertid at legfolket i sin kamp for forsamlings- og forkynnelsesfrihet ikke så dette i lys av kravet om en generell trosfrihet. Legfolket ønsket frihet for seg selv, men anså en generell trosfrihet som en trussel mot det statskirkelige hegemoni i landet. På den annen side var de geistlige representantene i Stortinget faktisk blant de mest aktive pådriverne for en generell trosfrihet. Løsningene kom derfor skrittvis. I 1842 ble konventikkelplakaten opphevet, og i 1845 ble det innført en begrenset trosfrihetslov, den såkalte dissenterloven som gav frihet for kristne samfunn utenfor statskirken, men samtidig gav den også frihet til å stå utenfor ethvert religiøst samfunn. Faktisk var dette den mest radikale religionsreform i Norden på dette tidspunkt. Stortingets beslutning kom på overtid. Det var allerede gitt flere konsesjoner til andre religiøse samfunn enn Den norske kirke. Den katolske kirke hadde fått innvilget forsamlingsrett og kultusfrihet allerede i 1843. I løpet av 1800-tallet skjedde der mange endringer til gunst for ikke-medlemmer av Den norske kirke, embetsmannsloven ble oppmyket gradvis for alle borgere – og dag omfatter begrensingene bare de kirkelige embetene og halvparten av setene i statsråd.

Det moderne gjennombrudd med en iboende pluralisme ble derfor mer og mer påtrengende i den norske samfunnsutviklingen og i den offentlige debatt. Etter dissenterlovens innføring kom jødespørsmålet med tyngde inn i samfunnsdebatten. Som kjent var Henrik Wergeland en betydelig aktør i denne sammenhengen, og jødeparagrafen falt i 1851.

Det moderne gjennombrudd førte til en løpende diskusjon om statsreligionens regulering av det norske samfunnet. Derfor var det bare et tidsspørsmål før de to andre begrensningene i Grunnlovens § 2 kom opp til diskusjon, nemlig forbudet mot munkeordener og jesuittene.

Det skjedde på begynnelsen av 1890-tallet. I 1892 ble det reist forslag fra Venstre-representantene Viggo Ullmann, Hans Jacob Horst og Thomas Georg Münster om endring av grunnlovens paragraf 2 med henblikk på at forbudet mot jesuitter og munkeordener skulle oppheves. Konstitusjonskomiteen gikk faktisk prinsipielt inn for å fjerne begge restriksjonene. Men da forslaget ble behandlet av det påfølgende Storting i 1897, opphevet man med stor majoritet 73 mot 43 stemmer forbudet mot munkeordener, men forbudet mot jesuittene ble opprettholdt med 63 mot 48 stemmer. Selv om debatten ikke fikk fanatiske utslag, var det tydelig at tiden ikke var moden for en endring av jesuittforbudet.

På begynnelsen av 1920-tallet kom saken opp igjen, og i 1923 fremsatte regjeringen Berge et forslag om opphevelse av jesuittparagrafen. Begrunnelsen var at etter innføringen av den alminnelige borgerlige straffeloven i 1902 fantes det ingen lovbestemmelse for straff mot jesuitter som kom til Norge. Allerede i 1921 hadde Justisdepartementet forelått en oppehevelse etter at en jesuittmunk hadde vært i landet og holdt foredrag om den katolske tro. I forbindelse med forslaget sendte man saken ut til høring:

Det livssynsmessige klimaet var imidlertid blitt betydelig endret siden 1890-tallet. Den norske kirke var i dyp indre krise pga striden om den liberale teologi, noe som utvilsomt gjorde at den katolske kirke appellerte til mange som en kirke med læreautoritet, fasthet og tradisjonsbevissthet. Mens saken om jesuitter pågikk opplevde Norge et par, vi får vel si, spektakulære konversjoner. Det ene var den verdensberømte nobelprisvinnerern i litteratur, Sigrid Undset, som konverterte i 1924, den andre var den anerkjente skolemannen og grundtvigianeren Lars Eskeland som konverterte året etter.

Da behandlingen av jesuittparagrafen pågikk, fikk saken ekstra offentlig oppmerksomhet ved at fenomenet Marta Steinsvik gikk til frontalangrep på den katolske kirke i sin alminnelighet og jesuittordenen i særdeleshet. Jeg benevner henne som fenomen, hun hadde vært antroposof, hadde studert teologi, egyptologi og medisin uten å fullføre noen av studiene. Hun fremstod som offentlig debattant på en rekke områder, og var forresten den første kvinne som preket i en norsk luthersk kirke.

Hun reiste landet rundt med et foredrag ”I moderkirkens favn” og hadde en artikkelserie i Aftenposten i 1925 der hun tok avstand fra den katolske kirke og alt dens vesen, og for henne var det alt om å gjøre å forhindre at jesuittparagrafen ble opphevd. Foredraget gikk hun særlig til angrep på den katolske skriftemålspraksis i sin alminnelighet og den jesuittiske moralkasuistikk i særdeleshet. Følgende utsagn fra foredraget skulle gi en angivelse av både den åndelige temperaturen og av argumentasjonsivået:

Vore Eidsvodlsmænd i 1814 hadde været fremsynte nok til at stænge landet for jesuitene – ikke paa grund av jesuitenes katolske dogmer, ikke paa grund av deres katolske tro, men fordi Eidsvoldsmændene forstod at jesuitenes moralske, eller rettere umoralske principer vilde virke som en kræftskade i ethvert samfund som de fik indpas i. At slippe ind en orden, som direkte hadde til opgave at tilintetgjøre reformationsvverket, en orden som alle midler var tillatt for,- at slippe denslag folk ind i vort land, det forekom selv den mest religiøst indiffernete at være et noget vel stivt stykke.[…] Denne jesuitismen, som vore Eidsvoldsmænd vilde beskytte vort land imot, den er nu maskert, under romerkirkens beskyttende dække trengt herind. Gjennem en bakdør har den listet sig ind i vort land. Og nu arbeider den ugenert og planmæssig paa at bringe hele Nrge tilbake til ”Moderkirkens favn”. Siden 1845 har altsaa folk her i Norge hat fuld anledning til at indaande den liflige røgelsesduft i de katolske kirker, nyde den vakre, velskolerte korsang og fryde sit øie ved de blomstersmykkede altere og de vakre billeder.

Romerkirken er en kirke for de aandelig umyndige. Og efterhvert sim de enkelte individer vokser frem til personlige ansvarsfølelse overfor Gud og blir religiøst voksne, modne mennesker, maa de bryte med Roma. De maa bryte med Rom Det var jo netop dette som i stor stil skjedde ved reformationen.

Artikkelserien i Aftenposten hadde overskriften ”Jøder og jesuitter”. Her advarte hun mot jødenes internasjonale pengemakt samtidig som hun hevdet av reformasjonens frigjøringsverk ville bli underminert av jesuittene. ”Slipp ikke jesuitterordenn og den jødiske storkapitalen inn i landet. Det ville være nasjonalt selvmord” (Aftp. 6.5.25).

Det er ikke tvil om at Marta Steinsvik på denne måten høynet temperaturen på diskusjonen og brakte inn dimensjoner, som tidligere knapt hadde vært til stede i den norske debatten om jesuittene: Deres morallære og angivelige dobbeltmoralske virksomhet. Blant legfolket og i de kristelige organisasjonene var dette perspektiver som lett gled inn.

Men på den annen side, innenfor Den norske kirke hadde situasjonen endret seg betydelig. Den ensidige konfesjonalistiske forståelse av samfunnet var ikke lenge enerådende, religionsfrihetsprinsippet var ikke til å komme utenom: Da saken var ute til høring, uttalte Det teologiske fakultet, med unntak av en professor, seg for en opphevelse av forbudet. Menighetsfakultetet var derimot samlet imot. Men blant biskopene gikk faktisk fire inn for opphevelse, mens to var i mot. Både kirkedepartementet og justisdepartementet var åpen for en opphevelse. Justisdepartementet anførte:

Efter dette departements opfatning bør bestemmelsen opheves, da den ikke er stemmende med den forståelse av religionsfrihet som er den almindelige i våre dager, og da det heller ikke kan antas at opphevelsen av dette foreldede i og for seg lite virksomme forbud vil kunne a skadelige følger.

 

Imidlertid gikk Utenriks- og konstitusjonskomiteens flertall inn for å forkaste regjeringens endringsforslag. Begrunnelsen gikk ut på at det ikke var noe behov for en opphevelse av forbudet, samt at blant teologer og ute i folket rådet en stek uvilje mot en opphevelse. Ved Stortingets behandling ble forslaget forkastet med 99 mot 33 stemmer.

Behandlingen av jesuittsaken i 1925 hadde et besynderlig sidespor og forlengelse. Den katolske sognepresten i Kristiansand, Coelestin Riesterer, beskyldte henne under hennes virksomhet forut for stortingsbeslutningen, for forfalskninger og løgn, med det resultat at hun gikk til injuriesak mot ham. Selv om retten i 1928 mortifiserte en rekke av Riesterers utsagn, kom den likevel til at pastorens ærekrenkelser var fremkalt av fru Steinsvik selv ved utilbørlig opptreden. Riesterer ble således frifunnet, og Marta Steinsvik ble idømt saksomkostninger. Hun krevde imidlertid saken gjenopptatt uten å få medhold av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun anket deretter dommen til Høyesterett, som forkastet anken. Derimot førte et kjæremål i Kristiansands byrett over saksomkostningsavgjørelsen frem, slik at hun ble fritatt for å betale saksomkostningene.

 

Mens rettssaken pågikk i 1928 utgav Marta Steinsvik boken Sankt Peters himmelnøkler. Bokens formål var, som hun selv skrev, å opplyse folk om den katolske kirkes store og sentrale feil, primært knyttet til den katolske presteutdannelsen og det katolske tvungne muntlige skriftemål. Hun anså denne opplysningsmisjonen som helt nødvendig ut fra at man i hennes øyne levde i en tid hvor den romersk-katolske kirke drev en intens virksomhet for å underminere alle evangeliske trossamfunn. Den første utgaven ble utgitt “Paa eget forlag og eget ansvar”. Fokus var også her rettet mot jesuittenes angivelige dobbeltmoral. Det hun anså for å være de groveste sitatene fra romersk kasuistikk, hadde hun likegodt sladdet med svart, og man kunne få oversettelser utlevert ved å sende inn en slipp bak i boken og med bekreftelse på at man var voksen og ikke skulle vise det utleverte materialet til uvedkommende. Boken er et merkverdig produkt av en tydeligvis belest dame, men som ikke har språklige eller teologiske forutsetninger for å behandle det materiale hun hadde gitt seg i kast med. Og hele hennes virksomhet som agitator tjente overhodet ikke det kirkelige klima i Norge. Men hennes agitasjon bidrog nok til resultatet av Stortingsbehandlingen i 1925.

Det var imidlertid bare et tidsspørsmål før saken kom opp igjen. Det skjedde gjennom St. prp. 202/1952. Bakgrunnen var Norges undertegnelse av Europeisk konvensjon for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter i desember 1951. I konvensjonen av 1950 heter det i artikkel 9:

1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å endre religion eller tro, og frihet til, enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, undervisning, andaktsøvelser eller iakttagelse av religiøse skikker.
2. Frihet til å utøve sin religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn dem som loven foreskriver og som er nødvendige i et demokratisk samfunn for den offentlige sikkerhet, for opprettholdelsen av offentlig orden, beskyttelsen av helse eller moral, eller for beskyttelsen av andres rettigheter og friheter.

Da Norge skrev under konvensjonen skjedde det derfor med forbehold pga jesuittforbudet i Grunnloven. Dette forbeholdet fant Regjeringen lite formålstjenlig eller i pakt med den ånd som konvensjonen var forfattet i.

Saken var derfor blitt reist av justisdepartementet i et brev til Utenriksdepartementet allerede i april 1951. Det hevdes her:

Påbudet i Grunnlovens § 2 om at ”jesuitter maa ikke taales” rammer etter sin ordlyd ikke bare jesuiter-ordenen som institusjon og organisert eller uorganisert forkynnelses- og undervisningsvirksomhet som drives av jesuitter, men også enkelte personer tilhørende jesuiter-ordenen. I sistnevnte henseende har bestemmelsen for tiden neppe noen praktisk betydning.

Det ble også påpekt at Norge også hadde tiltrådt menneskeretterighetserklæringen i 1948 som uttrykker prinsippet om full religionsfrihet og at man hadde et nært samarbeide med FN om videre utvikling av menneskerettighetene.

Regjeringen mente at forbudet mot jesuittordenen var i strid med prinsippet om religionsfrihet og fri religionsutøvelse slik verdens nasjoner den gang var enige om å legge i dette prinsippet. Og det ble pekt på at det var bare Sveits og Norge som hadde forordninger mot jesuittordenen i sitt lovverk.

I kirkelige kretser hadde flere aktører meldt seg med artikler for og mot Regjeringens tiltak allerede da saken ble kjent i 1951. Professor Hallesby ved Menighetsfakultetet var raskt ute med en sterk advarsel til Regjeringen.

Men situasjonen hadde endret seg. Kirkedepartementet forela saken for de sedvanlige instanser til uttalelse. De foreliggende uttalelsene er svært interessante og er en ytterst god indikator for utviklingen i retning av større religiøs toleranse i det norske samfunnet. Av rikets åtte biskoper, var bare en imot opphevelse av paragrafen. Flertallets argumenter gikk ut på at paragrafen var i strid mot religionsfriheten, at forbudet rettslig var umulig å håndtere og dermed uvirksomt, og at religiøse motsetninger måtte utkjempes med åndelige våpen og ikke med paragrafer.

Unntaket var biskop Ragnvald Indrebø i Bjørgvin: han hevdet at det var generell religionsfrihet for katolikker, men at jesuittordenen utgjorde et særtilfelle i forhold til religionsfriheten:

Men det er ei kjend sak at jesuittane hevdar moralprinsipp som gjev høve til å nytta sers tvilsame råder i striden for religions-politiske føremål,og som vil ha farlege konsekvensar både i det private og offentlige livet når dei vert praktiserte. Det er dette som er bakgrunnen for jeusitt-forbidet. Det kan fråkyrkja so sode ikkje vera grunn til ¨mæla imot at det norskefolket i lovs formsavviser slike moralgrunnsetningar og bed seg for for å hysa folk som gjer seg til talsmann for dei. Ein kan berre ynskja at folket må halda fast på den gamle stode i denne saka.

Ved Det teologiske fakultet var tre professorer for en opphevelse av paragrafen, mens en var for opphevelse av den aktuelle paragrafen, men at den burde endres til å gjelde myndighetenes kontroll av alle katolske ordener. På Menighetsfakultetet var stillingen to mot to.

Den massive protesten innen kirken kom fra ledere av de frivillige kristelige organisasjonene i et brev til Stortinget fra januar 1954 anmodes det om at forbudet mot jesuittordenen måtte bli opprettholdt, ettersom man ikke kunne se at situasjonen var endret siden 1925, det var altså de samme krefter innad i kirken som fortsatt var imot:

Vi kan ikke se at det er skjedd noe den siste mannsalder som berettiger en opphevelse av forbudet.

Som en del av forberedelsen for behandlingen av forslaget til Grunnlovsendring ble professor Einar Molland oppnevnt av Utenriks- og konstitusjonskomiteen, ved lederen KrF-politikeren Erling Wikborg til å gi en sakkyndig redegjørelse om jesuittspørsmålet. Mandatet lød:

1. En fremstilling mest mulig àjourført om jesuittenes formål og morallære fra ordenen ble stiftet.
2. En historisk oversikt over hvordan ordenen er blitt behandlet av Paven og i de forskjellige land den arbeidet, særlig med henblikk op i hvilke tilfeller og med hvilken begrunnelse ordenen er blitt forbudt.
3. En historisk fremstilling av spørsmålets stilling i Norge fra 1624.

Mollands redegjørelse forelå 27. august 1956. Molland gir et relativt fyldig og nyansert svar på de spørsmål som ble ham forestilt. Som historiker var han kritisk til sider av jesuittisk molarteologi og kasuistikk, så som probabilismen og den sk reservatio mentalis. Han påviser at dette er et svært komplekst problemfelt, der det faktisk har vært divergerende oppfatninger innenfor ordenen selv, og at slike moralteologiske oppfatninger også har vært gjeldende utenfor for ordenen.

Molland har åpenbart ikke tolket mandatet dithen at han skulle ta stilling til om han skulle uttale om jesuittforbudet skulle falle eller ikke, men hans konklusjon er like fullt til å lese mellom linjene. Det går ikke an å hevde at jesuittordenen skulle stå for en særskilt moraltenkning som skulle rettferdiggjøre restriksjoner. Han hevder positivt:

Jesuittordenens medlemmer i vår tid har i det hele meget divergerende innstilling til moralske problemer og samfunnsproblemer. Eiendommelig er det at denne orden som ikke uten grunn har fått ord på seg for å representerer den mest intolerante og bigotte katolisisme, både har hatt i tidligere tiden og ikke minst har i dag enkelt menn som utmerker seg ved toleranse, åpenhet for moderne problemer og frisinnede meninger. Konklusjonen av mine undersøkelser må være at man ikke børtilskrive jesuittene en egen morallære til forskjell fra den katolske moral i sin alminnelighet.

Imidlertid tonet Molland flagg i en kronikk i Morgenbladet dagen før stortingsbehandlingen, 31. okotber 1956:

Vi har for lengst tillatt romersk-katolsk gudstjeneste og propaganda her hos oss, og fra 1897 av også de mannlige ordenssamfunn, med denne ene unntagelse. En bibeholdelse av unntagelsesbestemmelsen for jesuittene beror på overdrevne og uriktige forestillinger om denne ordens særpreg i forhold til de andre religiøse ordener, og den innebærer en innskrenkning av den ellers meget vidtgående religionsfrihet i vårt land.

Innstillingen fra utenriks- og konstitusjonskomiteen var delt i et flertall og et mindretall, der flertallet støttet regjeringens forslag. Flertallets argumenter er derfor i stor grad de samme som de vi finner i innstillingen. De fremhever at å la være å gi jesuittene adgang til riket, ville være rett og slett intolerant. Det ville være en ubetinget innskrenkning av den frie religionsutøvelse å nekte en orden retten til å skaffe proselytter til Den katolske kike, ettersom det i religionsutøvelsen inngår en rett til å virke for sin tros utbredelse. Det ville være et brudd på de grunnleggende friheter som Norge ellers har gitt sin tilslutning til. Religiøs innflytelse kan ikke imøtegås med lovparagrafer. Det var jo dessuten en erkjennelse som flertallet av biskopene var kommet frem til.

Mindretallet ble utgjort av Høyres Hambro og Kristelig folkepartis Wikborg og Vatnaland. Deres votum er langt mer omfattende og defensivt, og det er interessant at det til dels imøtegår Mollands redegjørelse for komiteen. Det er også en blanding av en ytterst smal forståelse av religionsfrihetsprinsippet og en frykt for jesuittenes lære og praksis. Et av argumentene er at den katolske kirke med andre kirkesamfunn har full religionsfrihet, og det her dreier seg om en organisasjon innenfor den katolske kirke, og ikke den katolske kirke som sådan. Det hevdes med ettertrykk at jesuittene ønsket en frihet for seg selv i et ikke-katolsk land som de ikke ville gi til andre trosoppfattelser i katolske land. Jesuittene representerte en uthunlig av det absolutte sannhetsbegrep som er den kristne etikkens innerste kjerne. Det norske samfunn, og særlig barn og unge burde beskyttes mot dette. Holdningsendringen som hadde foregått innenfor norsk kirke og teologi blir av komiteen, tolket som manglende erfaring og innsikt. Man burde merke seg at lederne for misjonsorganisasjonene, gikk imot, ut fra den erfaring de hadde med jesuittordenens ferd på misjonsmarken. Ikke bare burde paragrafen opprettholdes, men om nødvendig burde myndighetene benytte seg av de tilstrekkelig og effektive motmidler de hadde til disposisjon. I grunnen skremmende lesning tatt i betraktning av at dette var en diskusjon om elementære menneskerettigheter i et moderne demokrati.

Debatten i Stortinget fulgte de linjene som forelå fra flertallet og mindretallet i Utenriks- og konstitusjonskomiteen.

Men i særstilling står Hambros innlegg, han hadde bare tre, det første av dem svært omfattende. Flere andre representanter påpekte med en viss skadefryd at Hambro som var komiteleder da jesuittsaken var oppe i 1925, utviste da en langt mer nyansert holdning til spørsmålet til tross for at han stemte for at jesuittforbudet skulle opprettholdes også den gang. Hans prinsipielle holdning i 1925 var hensynet til flertallet av borgere i den norske stat og det flertall i Den norske kirke som var imot en opphevelse. Han advarte den gang til og med mot en sjablongmessig karakterisering av jesuittordenen og den katolske kirke som sådan. Her gjaldt det altså politisk pragmatisme.

I innleggene i 1956 er nyansene borte, og han innrømmer det selv.

Det er skjedd en hel rekke ting siden 1925, både her i landet og utenfor dette land, som enhver som fulgte med og ikke ville innskrenke sin erfaring til det han personlig opplevet i sin valgkrets, men mente at erfaringene burde omfatte det hele siviliserte samfunn, ikke kan overse, og som gjør at mange av oss ser med mindre sympati på jesuittenes virksomhet i dag enn vi gjorde i 1925.

Han hevdet at dette skyldtes at han hadde fått øynene opp for jesuittenes krav for en likebehandling som de ikke håndhever selv. Man har aldri sett, hevder han, at de som i noen sammenhenger har krevd den fulle åndsfrihet for seg selv, har levd etter noe av det de den gang forkynte, når de ville omstyrte friheten for andre. Og her er det at Jesuittbevegelsen av Hambro settes i sammenheng med alle tenkelige totalitære systemer:

Man må jo huske på at verken nazismen i Tyskland, fascismen i Italia, rexismen i Belgia, ledet av Degrelle, katolikkenes kjære yndlingsdisippel, Petains bevegelse i Frankrike, Francos bevegelse i Spania hadde vært mulig uten jesuittenes støtte og aktive medarbeiderskap. De som har bevaret noe inntrykk av Hitlers ”Mein Kampf, vil også ha et sterkt inntrykk av hvor meget han hadde lært av jesuitismen, og hvor høyt han satte dens organisasjon og dens lære. Det er få ting han har gitt mer umiddelbart uttrykk for.

Men Hambro gir seg ikke med dette, han hevder at jesuittene har vært til stor inspirasjon også for kommunister og marxister. Kommunistene har høyeste myndigheter som har den samme myndighet innad som en jesuittgeneral eller pave. Begge åndsretninger har sine canones som man bør sverge til. Den kommunistiske kaderdisiplinen er den samme som jesuittenes, og at det er en klar forbindelse mellom Roma og Moskva.

For å si det mildt, dette er konspiratorisk sprøyt fra ende til annen. Men like fullt er dette myter som har versert om jesuittene, og det er selvfølgelig umulig å finne noen historiske belegg for dette. Men det kolporteres fortsatt slike myter: Mein Kampf var egentlig ført i pennen av en jesuitt, pater Stäpfel. Himmeler skal ha lagt Loyolas Exercitia spiritualia til grunn for oppbyggingen av SS. Hitler, Goebbels, Himmler og de fleste partitoppene var katolikker. Men det også andre myter, som går i helt andre retninger, nemlig at jesuittordenen opprinnelig for en stor del besto av konverterte jøder.

En hierarkisk oppbygget frontorganisasjon som jesuittordenen var i sitt historiske utgangspunkt, kan sikkert ha gjort inntrykk på politiske potentater av forskjellig slag, men det betyr jo ikke at jesuittene pr. definisjon har vært nazister eller deslike. Det er jo bare tøv. Faktum er faktisk at flere tyske jesuitter var i med i antinazistisk arbeid og ble både fengslet og henrettet, for eksempel i forbindelse med attentatet mot Hitler. En annen ting som er lite kjent, er at alle geistlige var vernepliktige under krigen, bortsett fra jesuittene. Forklaringen skal ha vært at Hitler var redd at de skulle spre religiøs propaganda blant troppene.

Men det er en historisk link som kan ha spilt inn for Hambros vedkommende, og det er ordenens tradisjonelle opptaksregler hvor det var bestemmelser om etniske jøders adgang til ordenen. I jesuittordenens tidlige historie kunne menn av jødisk herkomst bli opptatt. Ignatius Loyola efterfølger som ordensgeneral, Jacobus Lainez, var av jødisk avstamning. Også jødiske konvertitter til kristendommen kunne opptas som medlemmer. Imidlertid endret klimaet seg i løpet av 1590-årene. En uttrykt antisemittisk stemning preget Spania, jesuittordenens opphavsland. Den femte ordensgeneralen Claudio Aquaviva nedla i 1592 forbud mot opptagelse av jøder som hadde vært kristne i få generasjoner. Jesuittordenens femte generalkongerasjon bestemte derfor i 1593 at ingen av jødisk ætt skulle kunne opptas i ordenen. Vedtaket skapte en omfattende debatt innad. Den sjette generalkongregasjonen presiserte derfor bestemmelsene i sitt 28. dekret. Her het det at ingen kunne opptas i ordenen som hadde blant sine forfedre en jøde eller en muslim i inntil femte ledd. Denne bestemmelsen gjaldt inntil at ordenens statutter ble redigert i 1923. Ættekravet ble nå redusert til fjerde ledd, og den gjaldt utelukkende mannlige forfedre. Samtidig kunne ordenen gi dispens fra kravet, et privilegium utelukkende paven hadde hatt tidligere.

Kan dette ha næret jøden Hambros skepsis mot ordenen? Det vites ikke, men spørsmålet har i alle fall vært drøftet i Utenriks- og konstitusjonskomiteen. Molland berørte ikke dette spørsmålet i sin redegjørelse, men han fikk i ettertid spørsmål om dette fra komitéformannen Wikborg, og ha gav en ekstra uttalelse om dette.

Til slutt, i sitt hovedinnlegg, lot Hambro sitt konspiratoriske utblikk ende opp i et forsvar for statskirkesystemet som majoritetens religion:

Så lenge et flertall i vårt folk – og vi har grunn til å tro at det er så – med engstelse ville se på opphevelsen av Grunnlovens § 2, vil jeg ikke være med på å oppheve den. Det er skjedd en del ting siden 1925 også innadtil. Respekten for vår statskirke og for statens religion har vært i stadig nedgang i de siste år, og det har vært rettet en rekke angrep på den her i Stortinget, fordekt eller åpent, som alle Stortingets medlemmer vil være oppmerksom på Det er ting som var ukjent i 1925. Der var ennu efter krigen i den første tid en respekt for Grunnloven som ikke er til stede på samme måte på alle hold i dag.

Det han egentlig fryktet var en pluralisme som undergravde statskirkens stilling:

Men jeg må tilføye at jo mer jeg har sett av andre kirkesamfunns former og dogmer, bortsett far de fromme enkeltpersoner som man har sett og man opplevet, desto dypere har jeg vært takknemlig for at det har lykkes oss å opprettholde denne statskirke, og jeg ser med den aller største engstelse for vårt folks fremtid på ethvert snikløp mot statskikre, hva enten de som er med på det, er klar over hva det som de medvirker til innebærer, eller de ikke er klar over det.

Dagbladet hadde utvilsomt rett i sin diagnose at Hambro her kjempet for en sak som var totalt uten kontakt med situasjonen og med den pluralisme som preget det norske samfunnet og ikke minst, han realiserte ikke den rettsfølelse som både stortingsflertallet og opinionen her målbar.

Dette viste seg jo også i avstemningen. Tallenes tale var klar: Resultatet var 111 mot 31 stemmer. Av dette var 14 stemmer fra KrF, samtlige av partierts representanter, mens Hambro fikk støtte bare fra fem partifeller av partiets 27 representanter. Det viser jo at Hambros og meningsfellenes sak i utgangspunktet var en død sak.

For gangs skyld kan man være enig med Dagbladet: Her endte en tidligere åndsfrihetens og rettsstatens forkjemper opp med til slutt å kjempe reaksjonens sak i et håpløst mindretall.

Når det er sagt, må jeg si at ikke alle utspill fra katolsk side var like heldige. St. Olavs temperamentsfulle redaktør Ivar Hansteen Knudsen, som i spaltene med rette gikk til felts mot deler av den argumentasjon som motstanderne av jesuittparagrafen førte i marken. Men i en kommentar forfattet umiddelbart før realitetsbehandlingen i Stortinget. Her retter også han et kraftig skyts mot Einar Molland:

[…] Molland har forsynt komiteen med en sterkt anekdotisk historisk fremstilling. Den er ike bare skuffende ved sin korte forståelse og sin uvennlige bedømmelse av åndsfenomener som ikke uten videre lar seg innpasse i hjemlige lutherske kategorier. […] Professoren viker ikke tilbake for massive dommer over anderledes troendes moralske oppfatninger.

Molland repliserte i St. Olav, ikke uten indignasjon:

Jeg er så meget mer skuffet over Deres omtale av min betenkning som jeg står omtrent alene blant norske evangeliske teologer i min interesse for å yte den romerske katolisisme historisk rettferdighet og å møte den med teologisk forståelse. I denne ånd har jeg forsøkt å fremstille katolisismen i forelesninger, bøker, artikler og nå også i en betenkning. Om det ikke alltid er lyktes meg, kan naturligvis være tvilsomt. Denne holdning, på samme tid preget av sympati og forsøk på innlevelse og av kritikk, håper jeg at jeg også skal innta i fremtiden.

Jeg nevner ikke dette for på noen måte å forsvare Einar Molland, det trenger han neppe, men bare for å vise hvor smertefull saken kunne oppleves, selv blant dem som stod på samme side.

Men dette løste seg i fordragelighet: Hansten Knudsen gikk åpenbart i seg selv og inviterte Molland til å bli med i katolsk hygge-sirkel, hvor det alltid er verdifulle aftener, som han sier i et brev.

Hvis jeg så skal trekke noen perspektiver til slutt, vil jeg først og fremst peke på at det har vist seg at skremselspropagandaen fra motstanderne av en opphevelse av jesuittparagrafen var høyst grunnløs. Etter min egen opptelling har det vært til sammen seks jesuitter bosatt i Norge etter 1950. De har holdt en svært lav profil, og det finnes heller ingen ordenshus eller skoler, slik tilfellet for eksempel er for eksempel i Danmark og Sverige.

Videre at opphevelsen i 1956 utgjorde en skjellsettende markering og en utvidelse av trosfrihetens kår i Norge, og man kan bare forundre seg over at det gikk 142 år før denne etter hvert meningsløse restriksjonen ble fjernet. Men som jeg har forsøkt å uttrykke i dette foredraget, har religiøse forhold endret seg betydelig fra motreformasjonens tid og fra grunnlovsfedrenes tid til på femtitallet, og at fokuset på jesuittene har dreiet seg i forskjellige retninger. Fokuset har dreiet seg fra spørsmålet om religiøs enhet til graden av ønskelig religiøs pluralisme. Men det dreier seg også om en katolsk orden som har forandret seg i det samme tidsrommet, fra å være en pavelig militsorganisasjon til å bli en ganske mangefasettert og moderne orden som ikke lenger spiller den samme kirkepolitiske rolle. Ikke alle ikke-katolske samfunnsdebattanter skjønte det, og kanskje var heller ikke våre katolske trosfeller like heldige med å formidle nettopp det. Og, som kjent, i slike erkjennelsesvakuum er det at fordommene får florere, selv hos en betydelig politiker som C.J. Hambro.

Takk for oppmerksomheten.