Bønn i lys av adventsmysteriet

Et foredrag holdt av sr. Marie-Louise Pettersen O.P.

Oppdraget som ble gitt meg var å snakke om bønn. Foredraget kommer til å handle mest om bønn, men siden adventstiden er begynt, kan vi prøve å la adventsmysteriet kaste litt lys over det store mysterium som bønnen er: det at Gud taler til oss og at vi kan tale til ham.

Bønn er dialog

Med dette har vi sagt noe vesentlig om bønnen: det er en samtale mellom Gud og meg - et jeg-du forhold som kan bli utdypet gjennom en dialog. Men hva er egentlig en dialog? En dialog i ordets rette forstand er noe mer enn at to personer bare snakker med hverandre. De som fører dialogen må først og fremst kjenne hverandre, begge bør vite hvem de taler med, ellers snakker de bare forbi hverandre. Det blir to enetaler og ikke noen dialog i det hele tatt - ikke noe grunnlag for et dypere forhold.

Gud på sin side kjenner selvsagt meg, ikke noe av det som er mitt er skjult for Ham. «Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg» sier Gud til profeten Jeremia (1,5). Men hva vet jeg om Gud? Vi kan selvfølgelig ikke driste oss til å lodde dybden av Guds vesen. Han er så uendelig meget mer enn hva vi kan fatte med vår lille menneskeforstand. Allikevel trenger vi noe håndgripelig, så å si - et slags bilde, for å tenke på Ham som mer enn den helt skjulte Gud. Men det Gudsbilde vi danner oss har svært lett for å likne en kopi av oss selv. Vi former og omformer gjerne Gud etter våre subjektive oppfatninger og slik vi helst vil Han skal være akkurat nå. Og da blir det på en måte oss selv vi taler til i bønnen. Heller ikke dette kan vi kalle en dialog.

Ikke «slik er du», men «hvem er du?»

Dersom vi ønsker å få et rettferdig bilde av et medmenneske, da kommer vi nærmest sannheten hvis vi ikke på forhånd påstår: «Slik er du», men at vi nærmer oss med en åpen forventning og spør: «Hvem er du? Hva kan du fortelle om deg selv?» Dette gjelder også overfor Gud. Som kristne vet vi at han har talt om seg selv, at han har åpenbart noe helt vesentlig om hvem Han er, noe som vi umulig kunne finne på av oss selv. Og her kommer vi inn på det adventsaspektet hvor vi ser bakover i tiden, fra historiens begynnelse inntil Jesu fødsel.

Dette er en lang historie mellom de to permene i det Gamle Testamente. Her skal vi risse opp noen få kjente linjer av det som er vårt adventsbilde og som avdekker litt av Guds bilde. Mange sider i denne historien er ikke bare oppbyggelige hvis vi leter etter en from setning «å ta med på veien» som det heter, eller hvis vi venter å møte folk av helgener. Men jeg synes det er en helt fascinerende historie hvis vi ser den fra Guds side, dvs. som hans historie i vår ufullkomne verden. Hvordan han litt etter litt gir seg til kjenne - først bare glimtvis gjennom enkeltmennesker som Abraham og hans etterfølgere, fedre til et nomadefolk, som under oppholdet i Egypt blir seg mer bevisst at de er et samlet folk, at de er ledet av en Gud som gir dem løfter og siden befrir dem ut av fangenskapet. Så under den lange og tunge ørkenvandringen gir Gud dem et klarere bilde av seg selv gjennom Moses «som Gud talte til åsyn til åsyn likesom en mann taler til sin neste» (2. Mos. 33,11). Det er ganske enestående at et slikt gudsforhold kan oppstå i et lite folk, omgitt av folkeslag som «bar med seg sine guder av tre», som det står i en av Davidssalmene. Guder som gjerne var kravstore, men som ikke hadde kjærlighet og omsorg for dem. Israels ene Gud, Yahve, var den miskunnsrike og trofaste som aldri brøt sin pakt og sine løfter til folket, selv om de på sin side måtte innrømme at de var et såre gjenstridig og troløst folk.

Advent - en modningstid

Men ennå - både under vandringen i ørkenen og siden, da de ble fastboende i Israel - var folkets gudsforhold nærmest å regne som et bånd som holdt nasjonen samlet - de førte så å si nasjonal dialog med Gud ved hjelp av mellommenn - først Moses, senere dommere, konger og profeter. Så griper Gud påny radikalt inn i historien - eliten blant folket som blir ført i fangenskap til Babylon. Men det som først så ut som en katastrofe, blir tvert imot en modningstid, en advent før Jesu komme. Templet, nasjonalhelligdommen, var lagt i ruiner - og under landflyktigheten hvor enhver var overlatt til seg selv, vokser det frem et mer personlig gudsforhold. De mest trofaste blant dem, «Israels lille rest» som de blir kalt, hadde en dyp lengsel etter en befrier, ikke bare på det nasjonale plan, men en frigjører fra det onde i dem selv. Etter hvert demret det også frem en tro på en oppstandelse fra døden. Tiden var blitt moden for den begivenhet som Gud hadde forutsett fra tidenes opphav - Han sendte verden en frelser, sin egen Sønn, «avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen» som det står i Hebreerbrevet. Gud er blitt en av oss, et menneske som også kunne si om seg selv: «Den som ser meg, ser Faderen». Gud er ikke lenger den skjulte Gud, i Kristus har han sagt hvem Han er, Han er kommet inn i vår verden så vi kan gå inn i hans verden. Vårt forhold til Gud er blitt mer konkret, et dypere jeg-du-forhold.

Israels forventningstid setter også sitt preg på vår adventstid - de gamle profetene lar seg stadig høre påny i vår adventsliturgi. Men vår advent konsentrerer seg ikke bare om en begivenhet som har funnet sted, vi ser også med forventning fremover mot Jesu gjenkomst hvor han skal fullbyrde sine løfter om et evig liv, der Gud skal bli alt i alle. I adventsprefasjonen - den bønnen i messen som innleder den store eukaristiske bønn - heter det: «Ved sitt første komme delte han ydmykt med oss menneskelivets kår..... I glansen av sin herlighet skal han komme igjen for at vi engang i lyset skal eie den gave som er vårt håp, mens vi ennå våker i troen.»

«Det modne menneske»

«Mens vi ennå våker i troen». Mellom to adventspoler lever vi en alltid vekslende nåtid, en veksttid hvor Jesus stadig kommer inn i våre liv påny, og hvor vi selv har ansvar for verdens videre utvikling. Efeserbrevet sier kanskje med litt vanskeligere ord: (4,13) «Vi er kalt til å bygge opp Kristi legeme og nå frem til det modne menneske som har nådd sin fulle vekst og virkeliggjør i seg selv Kristi hele fylde,» Enklere sagt, og innenfor vårt tema, peker dette på bønnens store betydning i våre liv og hva det vil si å be.

Hva betyr det at vi bønnen skal nå frem til modenhet som menneske? Ikke minst at vi vet hva mennesket er hvordan vi er skapt etter Guds mening. En sann dialog med Gud forutsetter at vi har et sant gudsbilde, men det er også viktig at vi har et sant menneskebilde - slik at vårt møte med Gud - med Kristus - kan finne sted i vårt egentlige jeg, der hvor Gud finner grobunn for den modningsprosess han selv vil la oss gjennomgå.

Hvem er jeg? Jo, jeg er noe uendelig lite, og på samme tid noe uendelig stort. Dette er to tilsynelatende motstridende sannheter om meg selv men som jeg ikke kan skille fra hverandre hvis jeg vil møte Gud med hele mitt jeg.

Jeg er på den ene siden uendelig liten, jeg er kommet av støv, Gud har skapt meg av ingenting, men av grenseløs kjærlighet. Alt jeg har er noe Han har gitt meg, derfor vet jeg også at jeg ikke har noe å kreve av Gud. Men så er det heller ikke grenser for hva han kan gi og for hva jeg kan ta imot. Det er jeg selv som setter grenser for Guds gavmildhet - jeg undervurderer Ham så å si - hvis jeg låser meg fast i min egen ringhet og ikke tør nærme meg Gud når jeg erfarer at jeg kan falle like dypt som så mange andre.

Vi kan også reagere helt motsatt på oss selv - vi bortforklarer synden slik vi gjerne gjør det i vår tid hvor vi ofte blir overpsykologisert - da gjør vi oss bedre enn vi er - skjønt egentlig mindre enn vi er, fordi vi tar fra oss ansvaret, det som ikke kan skilles fra menneskets adelsmerke - den frie vilje. Hvordan det enn er, så svikter det rette grunnlaget for en dialog med Gud. Vi ser ikke på oss selv slik vi er, og på Gud slik Han er. En Gud som gjennom hele Israels historie kunne gjøre så store ting i et så ufullkomment folk. Men så var det også et folk som kalte synd for synd og Gud for «den langmodige og barmhjertige, rik på miskunn, og som ser de små og ringe».

Levende vitner om Gud

Men som menneske vet jeg også at jeg ikke bare er støv eller må bli i støvet. Det støvet eller den leiren som Gud formet mennesket av, har Han blåst liv i med sin egen ånde, leser vi i skapelsesberetningen. Gud skapte mennesket til en levende sjel og i sitt eget bilde, men allikevel med trekk som gjør at vi kan gi et svar på hans kjærlighet. Vi kan komme Ham i møte med det dypeste i oss selv, men det som i egentlig forstand er vår personlighet, og som krever å bli brukt hvis vi vil være hele mennesker. Dette er vår storhet, en ufattelig storhet, noe som vi i all ydmykhet kan og bør være stolte av. For tross alt går vi omkring som levende vitner om Guds allmakt og kjærlighet i skaperverket, med en ubegrenset mulighet for å ta imot og bruke de gaver Han (selv) har nedlagt i oss. Jeg har alltid en følelese av at vi på en måte fornærmer Gud, innskrenker Ham så å si - hvis vi bare snakker nedsettende om vår syndige natur. Vi unndrar Gud den takk og hyllest vi skylder Ham dersom vi ikke setter pris på vårt menneskeverd.

Bibelen gir oss i 8. Davidssalme en praktfull lovprisning av Guds skaperverk - jeg siterer noen linjer av den:

Herre vår Herre, stort er ditt navn over den vide jord!
Når jeg ser din himmel og dine henders verk,
månen og stjernene som du har dannet.
Hva er da et menneske at du tenker på det,
et menneskebarn at du sørger for det?
Lite ringere enn englene gjorde du ham,
kronet ham med herlighet og ære.
Herre, vår Herre, stort er ditt navn over den vide jord!

Når adventstiden er forbi, feirer vi jul - festen for Guds sønn som ble menneske. Kanskje tenker vi ikke over at Han gjorde mer ved sitt komme enn å frelse oss fra synd, at Han - som i salmen - kronet menneske påny med herlighet og ære. Julens liturgi understreker dette: «Når ditt Ord ikler seg vår skrøpelige natur, opphøyes det dødelige menneske til evig ære». Det mangler noe i vårt forhold til julens store mysterium, til Kristus selv, hvis vi ikke tar dette med i vår betrakning.

Etter den første jul er Gud ikke lenger den skjulte Gud. Vi kan rette vår bønn til en Person som har talt til oss mens Han levde iblant oss, som forstår alt som kan røre seg i et menneske.

Bønn - en mulighet for hvert menneske

Allikevel føler mange at det er vanskelig å be. Vi hører så ofte: «Jeg skulle ønske jeg kunne be, men jeg klarer det ikke, Gud føles så langt borte». Den hellige Augustin opplevde noe liknende. Men han fikk svar gjennom et glimt av visshet, noe han forstod innerst i sjelen: «Du søkte meg ikke hvis du ikke alt hadde funnet meg».

Bønnen er ikke en prestasjon, noe vi kan eller ikke kan. Bønnen er i oss, i hvert menneske. Den ligger som en mulighet i vårt innerste dyp, kjernen av oss selv i det møtested hvor Gud alltid er nærværende og venter på at en dialog skal komme i gang gjennom våre ønsker, våre lengsler og vårt håp. Han som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, vet å tolke alt dette som vi ikke kan uttrykke i ord. «Mitt ønske var min bønn», sa en fransk jødinne (Simone Weil) som lette etter sannheten i kristendommen. Men hun stanset ikke opp ved ønsket, det gikk hånd i hånd med en stadig fordypelse av hva kristendommen står for, hva Kristus sa og lærte.

Bønnen må næres med kunnskap. Vår store teolog St Thomas sier: «Jo mer vi kjenner, jo høyere elsker vi, og jo høyere vi elsker, jo mer føler vi trang til å kjenne den vi elsker ennå dypere». Det ene er en følge av det andre. Selv om bønnen ikke er en prestasjon, krever den allikevel noe av oss om den ikke skal bli tømt for innhold, miste sin bakgrunn av tro, håp og kjærlighet.

Det vi har snakket om hittil, er især forutsetning for en ekte bønn. Vanskeligere er det å svare på spørsmålet: «Hvordan skal jeg be?» For det første er vi så forskjellige at vi måtte gi like mange svar som det er mennesker på denne jord. Dessuten føler man seg alt annet enn verdig til å lære andre om det som er det mest intime i vårt forhold til Gud. Noe annet er det at vi kan berike hverandre gjennom samtale og egne erfaringer - det kan være bønn i fellesskap, liturgisk bønn, det kan være mer personlig bønn - vi har f.eks. Jesus-bønnen som mange har funnet så verdifull - at vi kan trekke oss tilbake i stille betrakning: meditasjon - noen kan sitte i Guds nærvær i ordløs bønn og tilbedelse: kontemplasjon. Enhver må finne sin måte, det vil si at vi først og fremst må være oss selv overfor Gud og ikke slik naboen er. Det fører ikke frem.

Meditasjon

Jeg skal allikevel stanse litt opp ved begrepet meditasjon fordi så mange i vår tid føler en sterk trang til stillhet og samling, de søker en motvekt mot all stress og uro for å finne tilbake til seg selv. En rekke mennesker søker hjelp i Østens meditasjonsformer. Disse kan ha sin verdi som forberedelse til kristen bønn og meditasjon, som en hjelp til avspenning og konsentrasjon. Men de kan ikke være et mål i seg selv for oss.

I Østen har de et inngående kjennskap til menneskenaturen, de vet å skape et harmonisk hele av mennesket gjennom sine metoder. Men med all respekt for de verdier vi ellers kan finne her, så kan vi ikke snakke om kristen meditasjon uten at vi tilføyer et kristent innhold. Målet for kristen meditasjon er ikke å oppnå tomhet og henførelse i en slags kosmisk opplevelse. Det vi søker er mer enn å tømme oss for oss selv - vår meditasjon er rettet mot en Person, mot Kristus som mer og mer skal fylle oss, som møter oss i et jeg-du-forhold dypest inne i sjelen. «Han skal vokse, jeg skal avta», sa Døperen Johannes. Dette er en prosess som ikke kan programmeres, slik man kan det med fremmede meditasjonsformer eller avspenningsmetoder. Ved å bruke disse kan vi få en illusjon om at vi blir tilfredsstillet, vi drikker oss utørste. Men i virkeligheten går vi over bekken etter vann. For når det gjelder meditasjon og kontemplasjon har vi en lang kristen tradisjon. Vi kan lese oss til det i kirkefedrenes skrifter og hos store åndelige læremestre som f.eks. Katarina av Sienna i det 14. Århundre og Johannes av Korset og Teresa av Avila i det 16. århundre. I klostrene er det meget deres erfaringer vi har bygget på.

Bønnens enkelhet

De skriftene som disse har etterlatt seg kan være tunge å komme igjennom - de er jo skrevet i en helt annen tid. Men studerer vi dem nærmere, kommer vi frem til at den dypeste form for bønn og meditasjon er den aller enkleste. Vi kan forklare dette med et eksempel som noen av dere vel har hørt før, men kanskje ikke alle. En sogneprest (sogneprest av Ars) la merke til en gammel mann som pleide sitte lange stunder helt urørlig i kirken, og en dag spurte han ham: «Hva sier du til Vårherre når du sitter slik?» og den gamle mannen svarte: «Jeg ser på Ham og Han ser på meg». Det høres så enkelt, men det kan bety et langt livs kamp, askese og trofasthet før man kommer så langt.

Vi kan alle ha mange vanskeligheter å streve med - det gjelder bare å ikke gi opp. Det gjorde heller ikke en from søster jeg vet om. Hun hadde humoristisk sans, og det kan også være uttrykk for det dypeste alvor. Hun sa en gang: «Jeg må tilstå at jeg ofte kjeder meg når jeg sitter i kapellet, men nå vet jeg i hvert fall at vi er to som kjeder oss sammen!» I grunnen var hun kanskje ikke så langt fra å si det samme som den gamle mannen.

Det er vel også en annen erfaring vi gjør - det kan være vanskelig, ja nesten umulig å samle tankene - vi føler det som om vi kommer inn i en helt annen verden når vi prøver å søke litt stillhet og bønn. Eller rettere sagt, vi tar verden med oss inn, tankene surrer omkring i hodet på oss. Hva vi og andre har gjort, hva vi håper på og hva vi er skuffet over. Og jo mer vi prøver å bremse tankestrømmen, jo mer påtrengende blir den, og vi blir sittende og holde enetale uten å være i stand til å lytte. Vi er kommet for å søke en dialog, og i en dialog skal jo helst begge parter komme til orde. Hvorfor da ikke ganske enkelt være slik vi er, vedkjenno oss disse tingene vi ikke synes passer i en stille betrakning, bruke dem, legge dem frem for Gud i stedenfor det umulige å jage dem bort som plagsomme fluer! Gud kjenner dem jo allikevel. Så vil vi kanskje merke at vi får klarhet i mange ting som lå der og holdt karusellen i gang - og stillheten vil ofte erobre plassen etter hvert. Da er det Gud som har talt, og vi har ikke bare pratet.

Men helst skulle vi nok ønske at hele vår tilværelse var preget av en slik enhet at vårt bønneliv og vårt aktive liv var som to stykker av samme alen, og ikke to forskjellige måter å være på. Jeg tror vi kan komme i hvert fall et stykke på vei til et slikt ideal gjennom en viss holdning til tingene - til det vi ser og hører, og til mennesker vi møter. Jeg mener den samme åpne, mottagende holdning vi har overfor Gud når vi spør: «hvem er du?»

Å se med hjertet

Dette innebærer også at vi ikke bare ser med forstanden og hjernen. Vi mennesker av i dag er blitt så altfor serebrale, vi har flyttet vårt eget tyngdepunkt til hjernen på bekostning av vår innerste virkelighet, der hvor vi «ser med hjertet» som skriften uttrykker det. Jeg skal prøve å belyse det med et par eksempler.

Vi kan ta en tur i skog og mark, og vi kan f.eks. gå med floraen i hånden og bestemme plantene vi ser, noe som også kan være berikende i seg selv. Men vi opptrer da som subjekt med naturen som objekt, vi begrenser den til det vår hjerne kan registrere. Lar vi derimot tankevirksomheten tie og ser oss omkring med hjerte, spørrende og undrende, slik som barn er mestre i å gjøre det, da kan vi oppdage at det er naturen som åpner seg for oss med et lys som åpenbarer Guds underverk i naturen.

Det er også to måter å lytte til musikk på: Enten ut fra teoretisk eller teknisk kunnskap, eller vi kan gjøre oss til ren mottagelighet - la tonene strømme inn i dypet av oss selv så de frigjør en rikdom som vi fornemmer mer enn vi forstår den.

Men det er vel især overfor våre medmennesker at en slik tosidig holdning kan gjøre seg gjeldende. Vi har ofte tendens til å bruke etiketter og plassere hverandre i bestemte båser på grunnlag av få og ofte uriktige erfaringer vi har gjort, istedenfor å stille oss selv spørsmålet: «Hvem er du?». Vi kan risikere å bremse, og ikke hjelpe frem de store muligheter ethvert menneske bærer i seg, i det dyp av dem selv som ingen kan lodde.

Er vår innstilling preget av åpenhet og mottagelighet for de verdier som ligger latent i verden omkring oss, kan vi sikkert håpe på en mykere overgang fra aktivitet til bønn, fra vårt møte med med mennesker i dagliglivet til vårt møte med Gud - med Kristus - i stillhet og betraktning.

Men vi kan snakke og forklare så meget vi vil om bønn, den er allikevel et mysterium - det er troens mysterium dette at Gud vil komme oss så nær at Han kan tale til oss og vi til Ham - et mysterium som vi også undertiden kan føle som et knugende mørke og møte med et «hvorfor» når vi ike får det vi har bedt om og som vi mener det var så soleklart at en kjærlig Gud burde gi oss.

Eyvind Skeie sier i en betraktning:

Kall meg gjerne for en dåre.
Men jeg vil heller ha en stor Gud i mysteriets skygge.
Enn en liten Gud i fornuftens dagklare lys,
Jeg tror nettop på en Gud som handler i skyggen.
Der hans verden og min verden møtes, finnes et mørke.
Noen ganger brytes det av lys og jeg synes at jeg ser Gud.

Jeg skal til slutt komme tilbake til advent som våre tanker om bønn er rammet inn i. I adventsliturgien møter vi to skikkelser, to adventspersoner, som virkelig har sett Gud, ikke bare gjennom mysteriens mørke, men i dagens klare lys som menneske blant mennesker. Disse to understreker hver på sin måte det som er bønn og advent kan bety i våre liv.

Venter vi en annen enn Han som virkelig er kommet?

Flere ganger i søndagens evangelium og også i løpet av ukens liturgi møter vi Døperen Johannes, han som pekte Frelseren ut for folket og viste hvordan vi kan forberede vårt møte med Ham i bønnen: «Han skal vokse, jeg skal avta». Mens Johannes satt fengslet, sendte han til Jesus noen av sine disipler som gjerne ville vite med større visshet: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Dette er et avgjørende spørsmål også for oss. Et spørsmål som adventstiden innbyr oss til å svare på: Venter vi en annen enn Han som virkelig er kommet? Barnet som ble født og lagt i en krybbe, lager vi et virkelighetsbilde av Ham, eller kanskje bare et stemningsfullt glansbilde? Vi kan ikke legge hele vår sjel i en bønn foran et glansbilde, det kan vi bare gjøre når vi mener, håper, inderlig ønsker å kunne svare som Peter da Jesus i sin tur spurte disiplene: «Hvem sier dere at jeg er?» Svaret kom spontant fra Peter: Du er Kristus, den levende Guds sønn!»

Den andre adventsskikkelsen er Guds egen Mor - vi møter henne fremfor alt i evangeliet om engelens budskap, hvor hennes svar var: «Se, jeg er Herrens tjenerinne». Om henne mener vi å kunne si at hun er den eneste som ennå avspeiler det fulle adventsbilde: forventningen før Jesu fødsel, et liv her på jorden i fullkommen forening med Ham - en stadig dialog. Og hun har også som den første blant oss fått oppfylt Jesu løfte som skal fullbyrdes ved hans gjenkomst - trosbekjennelsen uttrykker det som «kjødets oppstandelse og det evige liv».

Ingen har vel opplevd en større adventsforventning enn hun som bar verdens Frelser under sitt eget hjerte, grunnet over dem, forsto kanskje litt etter litt dybden i dem mens hun fulgte sin Sønn fra Nasaret, gjennom hele hans virksomhet og til korset på Golgata. Den katolske kirke følger henne enda lenger - gjennom århundrer har den levd i den tro at etter døden ble hun tatt opp til himmelen med legeme og sjel - det som alle kristne ser frem til når tiden går over til evigheten. Ikke fordi hun var mer enn et menneske. Men som den første av alle oss andre opplever hun i et evig nu det som for fremdeles står i forventningens lys.

Det er godt å ha store forbilder - å leve opp til dem en annen sak. Men en mulighet har vi alle, hvor små vi enn er! Pascal (og visstnok en av kirkefedrene før ham) har sagt noe som i oversettelse lyder omtrent slik:

Enhver som løfter sin sjel i bønn mot Gud
løfter også verden med seg oppover mot Ham.

Det kan være vår oppmuntring og litt av en oppgave i den adventsperioden som spenner over nåtiden og hvor det er vi som bærer ansvaret for verdens videre utvikling.