Pave Frans har proklamert et ekstraordinært jubelår, i barmhjertighetens tegn. Barmhjertighetsåret varer fra 8. desember 2015, høytiden for Marias uplettede unnfangelse, til 20. november 2016, Kristi Kongefest. I et brev til biskop Rino Fisichella, president for rådet for nyevangelisering, forklarer paven sine hensikter med jubelåret.
At det ekstraordinære barmhjertighetsjubileet nå nærmer seg, gir meg anledning til å fokusere på noen punkter hvor jeg mener det er viktig å intervenere for at feiringen av det hellige året skal kunne være et virkelig møte med Guds barmhjertighet for alle de troende. For det er mitt ønske at jubelåret skal være en levende opplevelse av at Faderen er nær, hans ømhet nesten til å ta og føle på, slik at hver enkelt kristens tro kan bli styrket og vitnesbyrdet dermed bli stadig mer virksomt.
[Last ned logoen i fullversjon her.]
Pilegrimer til Barmhjertighetens dør
Først av alt går mine tanker til alle de troende som skal leve jubelårets nåde i de enkelte bispedømmene eller som pilegrimer til Roma. Jeg ønsker at jubelårsavlaten kommer til hver enkelt som en ekte opplevelse av Guds barmhjertighet, som går alle i møte med ansiktet til Faderen som tar imot og tilgir, og fullstendig glemmer synden som er begått. For å leve og vinne avlaten er de troende kalt til å foreta en kort valfart til Den hellige dør som er åpnet i hver domkirke eller i kirkene som bispedømmets biskop har fastsatt, og i de fire pavelige basilikaene i Roma. Valfarten skal være tegn på et dypt ønske om ekte omvendelse. Likeledes fastsetter jeg at man kan vinne avlat i de helligdommer hvor Barmhjertighetens dør er åpnet og i de kirker som tradisjonelt er regnet som jubelårskirker. Det er viktig at dette momentet forenes med botens sakrament først og fremst, og med feiring av Den hellige eukaristi med en refleksjon over barmhjertigheten. Det er nødvendig å kombinere disse feiringene med en bønn for meg og for de intensjoner jeg bærer i hjertet for Kirkens og hele verdens beste.
De syke og de i fengsel
Dessuten tenker jeg på dem som av ulike grunner ikke har mulighet til å komme seg til Den hellige dør, først og fremst de syke og de som er eldre og ensomme og ofte ikke kan komme seg ut av huset. For dem vil det være til stor hjelp å leve sykdommen og lidelsen som en erfaring av nærhet til Herren, som i sin lidelses, døds og oppstandelses mysterium viser kongeveien til å gi smerten og ensomheten mening. Deres måte å vinne jubelårsavlaten vil være å leve med tro og gledefylt håp dette prøvelsens øyeblikk og motta kommunionen eller delta i Den hellige messe og den felles bønn – eventuelt via ulike medier.
Mine tanker går også til dem som er i fengsel og opplever frihetsbegrensninger. Et jubelår har alltid vært en anledning til å innvilge et stort amnesti, som skal omfatte mange personer, som selv om de fortjener straff, har blitt seg bevisst den urett som er begått og oppriktig ønsker igjen å bli en del av samfunnet og komme med sitt ærlige bidrag. Måtte Faderens barmhjertighet, han som vil være nær den som har størst behov for hans tilgivelse, nå frem til alle disse på en konkret måte. De kan vinne avlaten i fengselskapellene og hver gang de går gjennom døren til sin celle og retter sine tanker og bønner til Faderen. Måtte denne handlingen bety for dem gjennomgangen gjennom Den hellige dør, for Guds miskunn, som er i stand til å forvandle hjertene, er også i stand til å forvandle murer til en opplevelse av frihet.
Barmhjertighetsgjerninger
Jeg har bedt om at Kirken i denne jubileumstiden skal gjenoppdage rikdommen i de fysiske og åndelige barmhjertighetsgjerningene. For opplevelsen av barmhjertighet blir synlig i vitnesbyrdet fra konkrete tegn, slik Jesus selv har lært oss. Hver gang en troende personlig utfører én eller flere av disse barmhjertighetsgjerningene, vil de utvilsomt vinne jubileumsavlaten. Herav følger forpliktelsen til å leve av barmhjertigheten for å oppnå den fullstendige og omfattende tilgivelsens nåde, gjennom kraften i Faderens kjærlighet som ikke utelukker noen. Derfor vil det dreie seg om en fullkommen jubelårsavlat, en frukt av begivenheten selv, levd med tro, håp og kjærlighet.
De avdøde
Til sist kan jubelårsavlaten vinnes også for de avdøde. Vi er knyttet til dem ved det vitnesbyrd om tro og kjærlighet som de har etterlatt oss. På samme måte som vi minnes dem under eukaristifeiringen, kan vi, i det store mysterium som de helliges samfunn er, be for dem om at Faderens miskunnsrike ansikt skal befri dem fra enhver rest av skyld og dra dem til seg i den salighet som ikke har ende.
Skriftemålsfullmakter
Et av de alvorlige problemene i vår tid er utvilsomt det endrede forholdet til livet. En svært utbredt mentalitet har ført til at den nødvendige sosiale og personlige sensibilitet mår det gjelder å ta imot et nytt liv, er gått tapt. Det dramaet som en abort er, blir levd av noen med en overfladisk bevissthet, så de nesten ikke er klar over det svært alvorlige ondet en slik handling medfører. Men mange andre mener, selv om de lever dette øyeblikket som et nederlag, at de ikke har noen annen utvei. Jeg tenker særlig på alle kvinnene som har tydd til abort. Jeg er vel kjent med presset som har ført dem til denne beslutningen. Jeg vet at det er et eksistensielt og moralsk drama. Jeg har møtt mange kvinner som bar arret etter dette vonde og smertefulle valget i sitt hjerte. Det som har hendt, er dypt urettferdig; likevel, bare når man forstår det som det virkelig var, er det mulig å ikke miste håpet. Guds tilgivelse kan ikke nektes den som angrer, fremfor alt når den angrende oppsøker skriftemålets sakrament for å oppnå forsoning med Faderen. Også av denne grunn har jeg bestemt, tross det som måtte stå i veien, å gi alle prester fullmakt til å gi absolusjon til dem som har foretatt en abort og med et angrende hjerte ber om tilgivelse for det. Prestene skal forberede seg til denne store oppgaven ved å vite å forene ord som uttrykker en virkelig velkomst med en refleksjon som hjelper til å forstå den synden som er begått og peke på en sann omvendelsesvei for å nå frem til å ta imot Faderens sanne og generøse tilgivelse, han som fornyer alt med sitt nærvær.
En siste betraktning er rettet til de troende som av ulike grunner går til kirkene som betjenes av prester fra Pius Xs prestebroderskap. Dette ekstraordinære barmhjertighetens jubelår utelukker ingen. Noen medbrødre i bispeembedet fra ulike kanter har fortalt meg om disse troendes gode vilje og sakramentale praksis, dog blandet med ubehaget ved å leve i en pastoralt vanskelig situasjon. Jeg setter min lit til at man i en nær fremtid kan finne løsningene som skal til for å gjenvinne fullt fellesskap med prestere og de overordnede i prestebroderskapet. I mellomtiden, motivert av behovet for å hjelpe disse troende, fastsetter jeg, av egen beslutning, at de som i løpet av barmhjertighetens hellige år oppsøker prestene fra Pius Xs prestebroderskap for å feire forsoningens sakrament, vil motta en gyldig og lovlig absolusjon for sine synder.
Jeg setter min lit til Barmhjertighetens Mors forbønn og betror forberedelsene til dette ekstraordinære jubelår til hennes beskyttelse.
Fra Vatikanet, 1. september 2015
Frans
