BØNNEN ER ÅNDEDRETTET. GUD ER MÅLET:«Vit også at bønnen fortsetter i klostrene våre – tidebønner, tilbedelse – og at messer feires, og at det er mennesker i tilbedelse der hvor kirkene er åpne», skriver sr. Anne Bente Hadland, priorinne ved Sta. Katarinahjemmet. Foto: Katarinahjemmet
Jeg har ofte lurt på hvordan katolikker har det som bor langt fra kirken, eller som bor i områder der det ikke er prester som kan feire messen. Nå har vi sjansen til å erfare litt av dette i solidaritet med dem som av ulike grunner ikke kan komme til kirken selv om de gjerne ville. Hva kan vi gjøre for å holde liv i oss åndelig sett, uten sakramenter, og hvordan?
Umiddelbart vil jeg si: Les i Bibelen, be rosenkransen! Gjerne på faste tidspunkter hver dag. Les for eksempel ett av evangeliene, langsomt over tid, eller brevene i Det nye testamente. Vit også at bønnen fortsetter i klostrene våre – tidebønner, tilbedelse – og at messer feires, og at det er mennesker i tilbedelse der hvor kirkene er åpne. Tidebønner bes i alle klostre i Norge, og sikkert også i en del private hjem. Vi er mange som ber sammen!
For å bygge fellesskapet, er det viktig å ta del i Kirkens bønn, i liturgien. Vi kan godt feire søndagen med å be messen hjemme:
Ta deg god tid til å lese messetekstene – ikke bare lesningene, men prefasjonen og den eukaristiske bønn også. Gjerne en av de lengre som ikke bes så ofte. De er innholdsrike og gir masse næring! Og gå til åndelig kommunion. Bruk tid der også, ikke minst til takksigelsen etterpå, i stillhet. Åndelig kommunion er en realitet. Det er ikke bare noe man gjør «på liksom». Da forener vi oss med Kristi offer og gjennom det, med hverandre.
Og be, gjerne mer enn før!Allehelgenslitaniet har gjennom tidene vært brukt mot pest og sykdommer. Be det! Det er enkelt å be. Det er rosenkransen også, samtidig som vi gradvis blir mer og mer fortrolige med Jesu liv og vårt eget, i lys av hans.
Her på Katarinahjemmet er vi i karantene nå, 10 søstre og 12 studenter og volontører. Vi har flere med luftveisinfeksjoner, og en av våre studenter er testet for koronavirus. Vi avventer spent resultatet. Sakristanen her var forutseende nok til å be presten vår om å konsekrere det vi hadde igjen av hostier, like før vi måtte i karantene. På søndager og høytidsdager feirer vi nå ordets gudstjeneste med kommunion og preken ved en av søstrene.
Bilde
EN STILLE TID: «For meg er det en hjelp å tenke om denne situasjonen som et sted hvor Gud vil tale til oss – i hjertets stillhet», skriver sr. Anne Bente Hadland. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Det er jo en litt uvirkelig situasjon. I huset har vi stengt gjesteavdelingen frem til over påske, der er nå de med symptomer, og så har vi en i isolat. Det er mye å tenke på og som må organiseres, men samtidig er det uvant stille i huset. Men ikke bare hos oss. Det er stille rundt oss også, vi som bor i tettbebyggelsen kloss opp til en av Oslos travleste handlegater. Profeten Hosea snakker i 2. kapittel om å bli ført ut i ørkenen hvor Gud vil tale til oss i vårt hjerte. For meg er det en hjelp å tenke om denne situasjonen som et sted hvor Gud vil tale til oss – i hjertets stillhet.
Kanskje kan denne tiden nettopp bli en nådens tid? En tid hvor vi må leve av det vann som veller frem fra vårt indre, som det sto i evangeliet søndag 15. mars, tredje fastesøndag, om den samaritanske kvinne ved brønnen. Jeg bet meg merke i denne setningen: For det vann jeg vil gi ham, det skal velle frem i hans indre som en evig livgivende kilde. Joh 4, 14. Og jeg tenker: Gjennom dåpen og fermingen har vi fått Hans gaver i fullt mon. Nå må de bare komme til full utfoldelse. Ved å ta imot det Han har å si oss i bønn, i stillhet, i åndelig lesning.
Og vit: Vi er fra hverandre, men likevel sammen, forenet i Kristus. Ingen karantene, ingen manglende kirkegang kan endre det.
