Del 8: Trappistene
Vi startet kapittel seks med å slå fast at historien om klostervesenet er historien om stadige reformer. Og det viste seg at selv reformbevegelsen cistercienserne måtte reformeres. Ordenen var blitt rikere og rikere av sin lønnsomme forretningsvirksomhet, og mens havesyken økte, sank innflytelsen.
Cistercienserordenens reformgren heter Trappister, etter sitt stamkloster La Trappe i Normandie i Frankrike. Det ble grunnlagt i 1140 som et benediktinerkloster, men sluttet seg i 1147 til ordenen fra Cîteaux. Som mange andre klostre ble det fra 1527 benyttet av kongen av Frankrike som såkalte kommenderier for legmenn. Det var kirkelige beneficier hvor inntektene gikk til titularabbeden, ofte en legmann. Som følge sank disiplinen i disse klostrene. La Trappe ble i 1637 gitt som len in commendam til den unge Armand-Jean Le Bothillier de Rancé (1626-1700), en gudsønn av kardinal Armand Jean du Plessis de Richelieu, som i 1636 var valgt til cisterciensernes ordensgeneral.
Den unge titularabbeden var høyt begavet og henfallen til verdslige fornøyelser, noe som ikke endret seg etter prestevielsen i 1651. Men under innflytelse av den gjenoppvekkede monastiske ånd etter den katolske reform i Frankrike, forvandlet han seg i 1657 til en rigorøs asket. Fra kong Ludvig XIV fikk han tillatelse til å føre sitt kloster tilbake til den opprinnelige ånd og disiplin fra Cîteaux, og han bestemte seg i 1662 for selv å bli cisterciensermunk. Han gjennomgikk novisiatet i klosteret Persigny, som var av streng observans. Fra 1664 reformerte han La Trappe som regulær abbed ved hjelp av munker fra Persigny.
Grunnlaget for abbed de Rancés reform, som var preget av umåtelig strenghet, var les Règlements, hvor han skjerpet cisterciensernes Charta caritatis betydelig. Han forpliktet sine munker ikke bare til et isolert, kontemplativt bønneliv og gjenopptakelse av det manuelle arbeidet som var foreskrevet i Charta caritatis, men også til en hard, asketisk levemåte, kontinuerlig taushet og streng faste. Han forbød ethvert vitenskapelig studium, som han mente stred mot den monastiske ånd. Men en del av munkene gjennomførte botsøvelsene som en slags idrettsprestasjoner, og en moderne trappist, Thomas Merton, har skrevet at atmosfæren i klosteret var mer preget av atletisk aktivitet enn av kontemplativ stillhet og fred.
de Rancés rigorisme forårsaket heftige diskusjoner og motstand på cisterciensernes generalkapitler i 1667, 1672 og 1675, men les Règlements ble godkjent gjennom to brev fra pave Innocent XI av 2. august 1677 og 23. mai 1678. Likevel forble La Trappe formelt underlagt Cîteaux og cisterciensernes generalkapittel, men klosteret kunne innrette sin levemåte som de selv ville. Fra La Trappe skjedde bare en eneste klostergrunnleggelse: Buonsollazzo ved Firenze i 1703. Men ånden fra La Trappe inspirerte en rekke andre franske klostre, deriblant også noen kvinneklostre.
Da den franske revolusjon brøt ut og undertrykkingen av klostrene begynte, var det 53 munker i la Trappe. 24 av dem fant i 1791 tilflukt i det tidligere karteuserklosteret Valsainte i den sveitsiske kantonen Fribourg under ledelse av novisemesteren, Dom Augustin de Lestrange (1754-1827). Gjennom formidling av biskopen i Lausanne og nuntius i Lucerne opprettet pave Pius VI i 1794 i Valsainte et cistercienserkloster av «Kongregasjonen av Vår Frue av La Trappe» og innsatte de Lestrange som abbed.
Men da franske tropper gikk inn i Sveits i 1798, måtte munkene flykte på nytt. Men etter å ha flakket omkring i Østerrike, Preussen, Polen, Bøhmen og Russland kunne de i 1802 vende tilbake til Valsainte. Under de Lestranges fornyede satsing ble klosteret utgangspunkt for mange nye grunnleggelser av klostre av den cisterciensiske strenge observans i Frankrike, Belgia, Nederland og Tyskland. Samtidig dro en gruppe over Atlanteren for å grunnlegge det første klosteret i den nye verden, i Kentucky i USA. Bare i Frankrike var det ved abbed de Lestranges død oppstått 18 nye grunnleggelser, derav seks kvinneklostre. De gikk tilbake til det klosteret som de Lestrange gjenopplivet i kantonen Wallis i 1796 for fordrevne og flyktede ordenssøstre.
Men bare en del av disse klostrene fulgte Vedtektene fra Valsainte, mens en annen del fulgte de Rancés Règlements. Forsøkene på å forene disse to grenene i Frankrike og slutte dem sammen med den langsomt gjenopplivede allmenne cisterciensiske observans, viste seg fruktesløse. Derfor delte pave Pius IX i 1847 de franske trappistene i to kongregasjoner med hver sin generalvikar, i «Den gamle reform» etter de Rancés Règlements og «Den nye reform» etter Cîteaux' gamle skikker, mens Vedtektene fra Valsainte var avskaffet i 1835. Ved siden av disse kongregasjonene konstituerte også en tredje seg i Belgia og en fjerde i Italia.
Den siste rest av forbindelse mellom trappistene og de ureformerte cistercienserne var retten cisterciensernes general, som da var bosatt i Roma, hadde til å godkjenne trappistabbeder. Da trappistene heller ikke lenger ville anerkjenne denne retten, men ville ha en direkte anerkjennelse av sine abbedvalg fra Den hellige Stol, så Roma seg til slutt tvunget til å innvilge den endelige utskillelsen av trappistene fra cistercienserordenen. I 1892 ble det innkalt til generalkapittel for trappistene i Roma, og der sluttet kongregasjonene seg sammen til en selvstendig orden med en egen generalabbed. Dens offisielle navn er «Cisterciensere av den strenge observans» eller «Reformerte Cisterciensere», Ordo Cisterciensium Reformatorum (OCR) seu Strictioris Observantiae (OCSO).
I 1898 kunne trappistene erverve Cîteaux, cisterciensernes stam- og moderkloster, som Den hellige Stol i 1900 erklærte som titularabbedi for trappistenes generalabbed. Cîteaux er fortsatt stedet for trappistenes årlige generalkapittel. Ordenskonstitusjonene av 1894 og 1925 bygger på cisterciensernes Charta caritatis. Deres system med «Filiation» er bevart, og den øverste makt ligger hos generalkapitlet under forsete av generalabbeden, som residerer i Roma.
Hovedoppgaven for munkene, som i et kontemplativt liv arbeider for en fornyelse av de gamle cisterciensiske idealene, er den høytidelige liturgiske tidebønn («Opus Dei»), fordypet gjennom åndelig lesning, betraktning av skriften og teologisk studium («Lectio divina») og forbundet med manuelt arbeid for livsunderhold («Labor manuum»). Ordensdrakten består av hvit drakt med svart skapular og hvit kappe. I liturgiske spørsmål samarbeider nå trappistene nært med cistercienserne.
Ordenen omfattet i 1990 i hele verden 91 munkeklostre med 2710 munker, derav 1260 prester, og 62 nonneklostre med 1787 nonner, derav 17 henholdsvis 13 i Frankrike.
Også trappistene har en sidegren. Mariannhill-misjonærene (Religiosi Missionarii de Mariannhill; fra 1936 Congregatio Missionariorum de Mariannhill) (CMM) stammer fra det tidligere abbediet Mariannhill i Natal i Sør-Afrika. Det ble grunnlagt i 1882 av trappisten Franz Pfanner (1825-1909) og i 1885 opphøyet til abbedi. Mariannhill ble med sine mange stasjoner det mest fremgangsrike misjonssentrum i Sør-Afrika gjennom sine utdanningsinstitusjoner for den innfødte befolkningen og gjennom munkenes økonomiske, sosiale og kulturelle virksomhet.
Av hensyn til misjonsarbeidet ble klosteret i 1909 gjennom et pavelig dekret utskilt fra trappistordenen og omdannet til en egen kongregasjon. Den omfattet i 1990 34 hus med 379 medlemmer, derav 312 prester.
