Artikkelen har vært trykket i kirkebladet "Broen", og er en del av serien "Våre menigheter".
De første tiårene av det 20. århundre fantes det ingen katolsk kirke mellom Harstad og Trondhjem, en avstand i luftlinje på 650 km (og dog var det den gang ingen som reiste i luftlinje). I 1931 opprettet Vatikanet Midt-Norge og Nord-Norge som egne kirkedistrikter med fylkesgrensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland som distriktsgrense. Kongregasjonen Misjonærene av Den hl. familie fikk ansvaret for Nord-Norge, og den første superior ble pater Johannes Starke.
Midt i Lofoten befinner den århundrer gamle Storfjord gård seg, områdets største gårdsbruk, syv kilometer fra Stamsund og like langt fra Leknes. Der bodde det noen katolikker. Under en av sine mange reiser kom pater Johannes Starke dit, og 16. oktober 1933 feiret han der den første kjente messe etter reformasjonen i Lofoten. Alt sommeren etter ble det tatt opp forhandlinger om kjøp av gården og 18. august 1935 kunne den ombygde 200 år gamle hovedbygning benediseres som Den hl. families kirke. Denne fikk også et tilbygg med en rekke soverom. Nytt fjøs ble bygd og likeså borgstue.
Søndag 14. juli 1940 var utviklingen kommet så langt at en offisiell menighet med pater Franz Kunz MSF som første rektor (sogneprest) kunne opprettes høytidelig. 23 medlemmer ble registrert og menigheten dekket hele Nordland fylke. Og på gården eksisterte det nå også et lite MSF-kloster. Senere ble en stor Lourdes-grotte oppbygd litt nedenfor kirken.
Krigsårene ble til dels noe dramatiske på Storfjord. Prestene ble mistenkt fra flere hold for ikke å ha rent mel i den sikkerhetspolitiske pose, noe de reagerte skarpt på. Stikkord kan være: to måneders kamper i 1940 før Nord-Norge kapitulerte, Lofot-raidet, skyttergraver rundt gården, forberedelse til å ta imot evakuerte fra Finnmark.
Næringsvirksomheten på gården var ikke spesielt vellykket, hverken gårdsdriften eller strikkefabrikken som man opprettet. Menigheten skrumpet inn og ble preget av motsetninger. Klosterlivet bortfalt og gården ble forpaktet bort. Fremtidshåpet ble knyttet til fastlandet og største del av menighetsterritoriet (Salten og Helgeland) ble i 1951 utskilt som egen menighet. Siden er Lofot-menigheten blitt betjent fra Bodø, den nye menighets senter, fire timers båtreise unna.
Menighetens liv bestod i de etterfølgende år hovedsaklig av messer, kanskje en gang i måneden, mest på Storfjord, men en tid også i Svolvær. Lenge hadde menigheten veldig få medlemmer og fremmøte var ikke mye å skryte av, dog fantes det noen trofaste sjeler og familier.
En ny æra begynte ved innvandringen av filippinske kvinner som ønsket å forbli aktive katolikker. Også andre er etter hvert kommet til. I august 1981 flyttet Solveig og Anfinn Johansen til Storfjord og tok over som forpaktere. Siden har de på vegne av Tromsø stift gjort en formidabel innsats for å bygge opp gården og gårdsdriften samt legge forholdene til rette for gudstjenestelivet. Dominikanerinnene fra Bodø besøkte familiene og gav katekese til barn og unge. Stedet rommet også en del leirer og hvert år i september samlet prestene i Nord-Norge seg til retrett på Storfjord. Noen personer i Lofoten har gjennom årene konvertert.
Gudstjenestelivet stabiliserte seg med ca. 20 fremmøtte til den månedlige søndagsmesse med etterfølgende kirkekaffe. Høytidsgudtjenestene har vært lagt til annendag, og ofte med svært godt fremmøte i den lille vakre trekirke som rommer 40 mennesker. Lenge har det vært vanlig at biskopen kommer annen pinsedag for å konfirmere, normalt bare én ungdom. Ved siste årsskifte talte menigheten 72 medlemmer. Driftsregnskapet balanserte på ca. kr 46.000. Menighetsrådet har tre valgte medlemmer og arbeider svært uformelt.
Sommeren 2004 inntraff en ny æra ved at det på Storfjord ble opprettet et cistercienserkloster med navn Fjordenes dronning. Hva dette vil innebære, kan bare fremtiden vise. Men kirken, de andre bygninger og den store landbrukseiendom gir gode muligheter for å utvikle en berikende klosterform her. Befolkningen er begeistret.
Torbjørn Olsen
Sogneadministrator