Et forsvar av de deuterokanoniske bøker
Når katolikker og protestanter snakker om "Bibelen", har de faktisk to litt forskjellige bøker i tankene. Den protestantiske versjon består av 66 bøker, den katolske av 73 - syv flere.
På 1500-tallet fjernet nemlig de protestantiske reformatorer en bit av Det gamle Testamente (GT), av teologiske grunner. De hevdet at disse skriftene ikke var inspirerte, og kalte dem for "Apokryfene". Blant katolikker foretrekker man heller å kalle dem de "deuterokanoniske" bøker (ettersom deres tilhørighet i GTs kanon ble fastslått noe senere enn de andre bøkene), og resten av GT kalles de "protokanoniske" bøker (ettersom deres kanonisitet ble fastslått først).
Etter at protestantene avviste disse skriftenes integritet, erklærte den katolske kirke ufeilbarlig at disse deuterokanoniske bøker var guddommelig inspirert. Det skjedde under konsilet i Trient i 1546. Men ved å gjøre dette, fastslo ikke kirken noe nytt: Den bekreftet noe som hadde vært trodd helt siden Kristi egne dager.
Hvem satte sammen Det gamle Testamente?
Kirken benekter ikke at det finnes gamle skrifter som er "apokryfe". I kristenhetens tidligste dager fantes det dusinvis av manuskripter som påberopte seg å være Hellig Skrift, men som ikke var det. Mange av dem har overlevd like til våre dager, som f.eks. Peters Apokalypse og Thomasevangeliet, som ingen kristne kirker anser som del av Den hellige Skrift.
I løpet av det første århundre var det uenighet blant jødene om hvilke bøker som inngikk i deres hellige skrifter. Det var et stort antall varierende kanonfortegnelser i bruk, i tillegg til den voksende kanon blant de kristne. I den hensikt å demme opp for den kristne kultus, møttes endel rabbinere i Jamnia (eller Javneh) i ca. år 90 (eller noe senere) for å fastlegge hvilke bøker som i sannhet var Guds Ord. De erklærte mange bøker, som for eksempel evangeliene, som utenfor kanon. Denne kanon utelukket også syv av de bøker som de kristne anså som deler av Det gamle Testamente, nemlig Baruk, Sirak, 1. og 2. Makkabeerbok, Tobit, Judit, Visdommens bok, og deler av Ester og Daniel.
Den grupper av jøder som møttes i Jamnia ble den utslagsgivende gruppe for jødenes senere historie, og idag godtar de fleste jøder Javneh-kanon. Imidlertid er det enkelte jøder, som f.eks. de fra Etiopia, som følger en annerledes kanon, nemlig den som er identisk til det katolske GT og inkluderer de syv deuterokanoniske bøker (jfr. Encyclopedia Judaica, bind 6, s. 1147).
Kirken avviste selvfølgelig Javnehs definisjon av de hellige skrifter. For det første var ikke et jødisk konsil fra tiden etter Jesu Kristi død bindende for Kristi disipler. For det andre avviste Javneh nettop de dokumenter som var fundamentet for kirken - nemlig evangeliene og de andre dokumenter som vi nå regner som Det nye Testamente (NT). For det tredje: Ved å avvise de deuterokanoniske bøker, avviste Javneh bøker som var blitt brukt av Jesus og apostlene, og var en del av den utgave av Bibelen som apostlene benyttet i det daglige - nemlig "Septuaginta" (LXX).
Apostlene og de deuterokanoniske bøker
At de kristne anerkjente de deuterokanoniske bøker var logisk, idet disse bøker var også med i "Septuaginta", den greske versjon av Skriftene som apostlene benyttet under sitt misjonsarbeid. To tredjedeler av sitatene i NT kommer fra LXX. Men apostlene etterlot seg ingen instrukser til sine menigheter om at man for all del måtte se bort fra syv av bøkene i LXX. Jøder i hele verden benyttet LXX, og de tidlige kristne aksepterte denne bibelutgaven i sin helhet. De visste at apostlene ikke ville forlede dem i et slikt viktig spørsmål ved å gi dem delvis falske skrifter i hendene, særlig ikke uten å advare dem.
Men apostlene ga ikke sine konvertitter de deuterokanoniske bøker som del av LXX. De henviste til de deuterokanoniske bøker i sine skrifter. Et eksempel: I Hebr 11 blir de oppfordret til å la seg inspirere av heltene i GT, og det heter: "Kvinner fikk sine døde tilbake idet de stod opp. Noen ble spent på pinebenken og avslo å bli frigitt, fordi de heller ville få del i den oppstandelse som er bedre" (Hebr 11,35).
Det er et par eksempler på kvinner som får tilbake sine døde ved oppstandelse i det protestantiske GT. Man finner at Elia vekker opp enkens sønn i 1 Kong 17, og man finner at Elisja oppvekker sønnen til kvinnen fra Sjunem i 2 Kong 4. Men en ting du ikke finner noe sted i det protestantiske GT, er noen som blir torturert og avslår å bli frigitt fordi de ville få del i den oppstandelse som er bedre. Hvis man vil finne det, må man lete i de deuterokanoniske bøker som Martin Luther strøk fra GT.
I 2 Makk 7 leser vi:
"En annen gang ble sju brødre arrestert sammen med sin mor. Kongen lot dem torturere med pisker og remmer for å tvinge dem til å spise av svinekjøttet i strid med Guds lov ... (her følger detaljert beskrivelse av torturen) ... Mens osen fra pannen bredte seg vidt omkring, oppmuntret brødrene og moren hverandre til å gå døden tappert i møte. De sa: «Herren ser dette, og vi kan være forvisset om at han forbarmer seg over oss...» Da den første av brødrene var død ... førte de fram den andre til samme grusomme spott. ... Dermed måtte han gjennomgå resten av pinslene, slik som den første. Men idet han trakk sitt siste åndedrag, sa han: «Du din usling kan nok skille oss fra dette liv; men verdens konge skal reise oss opp igjen til evig liv fordi vi har gått i døden for hans lover»" (2 Makk 7, 1.5-9).
En etter en dør sønnene, og forkynner at de vil bli oppreist ved oppstandelsen. I særlig grad fortjener moren beundring og et godt ettermæle. Hun var vitne til at syv sønner mistet livet av en eneste dag, men bar det tappert fordi hun satte sitt håp til Herren. Mild og målbevisst oppmuntret hun hver enkelt av dem...: «Jeg vet ikke hvordan dere ble til i mitt morsliv, og ikke var det jeg som gav dere liv og ånde. Det var ikke jeg som føyde sammen kroppens enkelte deler. Nei, det er verdens skaper som former mennesket, og som har tenkt ut hvordan alt skulle bli til. Derfor skal han i sin barmhjertighet gi dere både liv og ånde tilbake, fordi dere nå ofrer dere selv for hans lover» ... (og sa til den siste:) «Vær ikke redd for denne bøddelen, men vis deg verdig dine brødre og gå villig i døden; så skal jeg ved Guds nåde få deg tilbake igjen sammen med dine brødre» (2 Makk 7,20-23.29).
Dette er bare ett eksempel på at NT refererer til de deuterokanoniske bøker. De første kristne gjorde helt rett i å anse disse bøkene som del av Skriftene, for ikke bare hadde apostlene gitt dem i deres hender som en del av den Bibel de benyttet da de forkynte evangeliet for all verden, men de henspilte til dem i NT selv, som eksempler til etterfølgelse.
Kirkefedrenes tale
Denne tidlige mottagelse av de deuterokanoniske bøker ble så noe som Kirken tok med seg ned gjennom århundrene. Den protestantiske patristiker J.N.D. Kelly skriver:
Det burde påpekes at det GT som således ble ansett som autoritativt i Kirken, var noe større og mere omfattende enn (det protestantiske GT)... Det inkluderte alltid, om enn med varierende grad av anerkjennelse, de såkalte apokryfer eller deutero-kanoniske bøker. Grunnen til dette er at det GT som først ble gitt i de kristnes hender var ... den greske oversettelse som var kjent som Septuaginta ... de fleste av skriftsitatene vi finner i NT kommer derfra snarere enn fra hebraisk. I de første to århundrer ... synes Kirken å ha akseptert alle, eller de fleste, av disse tilleggsbøker som inspirerte, og den har uten tvil behandlet dem som del av Skriften. Vi finner f.eks. sitater fra Visdommens bok i 1 Klemensbrev og i Barnabas' brev ... Polykarp siterer Tobit, og "Didaké" (siterer) Sirak. Ireneus henviser til Visd., Historien om Susanna, Bel og dragen [dvs. de deuterokanoniske deler av Daniel] og Baruk. Bruken av apokryfene hos Tertullian, Hippolyt, Kyprian og Klemens av Alexandria er for hyppig til å nødvendiggjøre detaljerte referanser. [Note 1]
Den anerkjennelse av de deuterokanoniske bøker som del av Bibelen som individuelle kirkefedre gav dem, ble også gitt av kirkefedrene som helhet når de trådte sammen på kirkemøter. Resultatene av disse synodene er særs verdifulle idet de ikke respresenterer enkeltpersoners synspunkter, men viser hva kirkelederne for hele regioner anså.
Den hellige Skrifts kanon, både for GT og NT, ble endelig fastslått på synoden i Roma i 382, under pave Damasus I. Denne kanon ble snart bekreftet på andre synoder. Den samme kanon ble bekreftet på synoden i Hippo i 393 og på synoden i Kartago i 397. I 405 ble den bekreftet i et skriv fra pave Innocens I til biskop Exuperius av Toulouse. En senere synode i Kartago, i 419, bekreftet den på nytt og ba pave Bonifatius om å "bekrefte denne kanon, for dette er de ting som vi har mottatt fra våre fedre for å bli lest i kirken". Alle disse kanoner var identisk med den moderne katolske Bibel, alle av dem inkluderte de deuterokanoniske bøker.
Nøyaktig den samme kanon ble implisitt bekreftet på det syvende økumeniske konsil, II Nikea (787), som godkjente resultatene fra synoden i Kartago i 419, og eksplisitt bekreftet på de økumeniske konsiler i Firenze (1442) og Trient (1546), I Vatikankonsil (1870) og II Vatikankonsil (1965).
Reformasjonens angrep på Bibelen
De deuterokanoniske bøker lærer katolsk lære, og det var derfor de ble fjernet fra GT av Martin Luther og plassert i et appendiks uten sidenummerering. Luther tok også ut fire NT-lige bøker - Hebreerbrevet, Jakob, Judas og Johannes' Åpenbaring - og satte også den i et upaginert appendiks. De ble senere tatt inn på sine respektive steder av senere protestanter, men de syv GT-bøkene forble utelukket. Etter Luthers tid forble de værende i et tillegg til GT, og til slutt ble selve tillegget strøket (i 1827 av The British and Foreign Bible Society). Det er derfor disse bøkene ikke lenger finnes i det hele tatt i de fleste moderne protestantiske Bibler, selv om de var med (i tillegg) i klassiske protestantiske oversettelser som f.eks. "King James Version".
Grunnen til at de bortfalt, var at de inneholdt læreelementer som protestantene avviste. Vi har ovenfor gjengitt det stedet som Hebreerbrevet fremholder som et gammeltestamentlig eksempel fra 2 Makk 7, men som ikke gjenfinnes i noe protestantisk GT, men er lett å finne i et katolsk. Men hvorfor ville Martin Luther utelate denne boken, når den så åpenbart inneholdt noe som holdes frem for oss som et eksempel i NT? Jo - et par kapitler lengre ut i boken roser den den skikken det var å be for de avdøde så de skulle bli renset fra følgene av sine synder (2 Makk 12,41-45); med andre ord, den katolske lære om purgatoriet (skjærsilden). Ettersom Luther avviste denne lære (som hadde sine røtter allerede i førkristen tid, som 2 Makk viser), måtte han fjerne denne boken og sette den i appendiks. (Legg merke til at han lot Hebreerbrevet, som inneholdt denne referansen til 2 Makk, også lide samme skjebne.)
For å rettferdiggjøre denne avvisning av bøker som hadde vært med i Bibelen siden førapostolisk tid (ettersom Septuaginta ble skrevet før apostlene), anga de tidlige protestanter som begrunnelse at det var hovedsaklig fordi jødene ikke hadde dem med - jfr. Javneh ca. år 90. Men reformatorene kjente bare til de europeiske jøder, ikke til de afrikanske, slik som de etiopiske jøder som regnet med de deuterokanoniske bøker som del av sin Bibel. De fortiet de nytestamentlige henspillinger til de deuterokanoniske skrifer, likeså NTs store grad av bruk av Septuaginta. De så bort fra det forhold at det verserte en rekke jødiske skriftkanoner under det første århundre, og appellerte til et post-kristent jødisk rabbinermøte uten myndighet over kristne som bevis på at "jødene godkjenner ikke disse bøker". Med andre ord gikk de svært langt i sin rasjonalisering av avvisningen av disse bibelske skrifter.
Om å omskrive kirkehistorien
Senere begynte man å spre myten om at den katolske kirke hadde "lagt til" disse syv bøkene ved konsilet i Trient!
Man forsøker også å bortforklare de beviser for de deuterokanoniske bøkers stilling som kirkefedrenes skrifter vitner om. Noen hevder at kirkefedrene avviste de deuterokanoniske bøker, andre sier mere tilbakeholdende at enkelte kirkefedre - som f.eks. Hieronimus - ikke aksepterte dem.
Det er korrekt at Hieronymus og noen få andre isolerte fedre ikke anerkjente de deuterokanoniske bøker som del av Skriften. Men Hieronymus ble overtalt til, til tross for sin opprinnelige oppfatning, å inkludere dem i sin Vulgata-versjon av Skriftene - et vitne om det faktum at disse bøkene ble alminnelig ansett som del av, og ble forventet inkludert i, Den hellige skrift.
Videre kan det dokumenteres at Hieronymus på sine eldre dager faktisk anerkjente visse deuterokanoniske deler av Bibelen. I et brev til Rufinus forsvarte han de deuterokanoniske deler av Daniel, selv om jødene på hans tid ikke gjorde så. Han skrev:
Hvilken synd har jeg begått ved å følge kirkenes vurdering? Men den som bringer anklager mot meg for å ha presentere de innvendinger som jødene vil måtte komme med mot historien om Susanna, sønnen av de tre barn, og historien om Bel og dragen, som man ikke finner i den jødiske utgave, viser bare at han er en tåpelig bakvasker. For jeg gjenga ikke mine personlige standpunkter, men kun de anklager som de (jødene) vil kunne rette mot oss. [Note 2]
Dermed godtok Hieronymus prinsippet ved hvilket kanon var fastlagt - av Kirken, ikke av senere jøder.
Andre kirkefedre som det hevdet hadde innvendinger mot de deuterokanoniske bøker, som Athanasius og Origenes, aksepterte i virkeligheten noen eller alle av dem. Athanasius godtok f.eks. Baruk som det av sitt GT (Festbrev 39), og Origenes godtok alle sammen - han anbefalte bare at man ikke skulle henvise dem i disputter med jødene.
Til tross for den nølen man finner hos enkelte kirkefedre som Hieronymus, forble Kirken fast i sin historiske fastholdelse av de deuterokanoniske bøker som del av Den hellige Skrift. Den protestantiske patristiker J.N.D. Kelly skriver at til tross for Hieronymus' tvil,
Imidlertid rangerte for de aller fleste de deutero-kanoniske skrifter som hellig Skrift i ordets fulleste betydning. Augustin, f.eks., hvis innflydelse i Vesten var avgjørende, skilte ikke mellom dem og resten av GT... Den samme inkluderende holdning til apokryfene ble autoritativt lagt for dagen på synodene i Hippo og Kartago i henholdsvis 393 og 397, og dessuten i det berømte brev som Pave Innocens I sendte til Exuperius, biskop av Toulouse, i 405. [Note 3]
Det er dermed en komplett myte at den katolske kirke "la til" de deuterokanoniske bøker til Bibelen på konsilet i Trient. Disse bøkene hadde vært med i Bibelen helt siden den tid kanon ble endelig fastlagt i 380-årene. Alt det konsilet i Trient gjorde, var å bekrefte på nytt - stilt overfor dette nye protestantiske angrep på Skriften - hva som hadde vært Kirkens historiske Bibel, den standardutgave som var Hieronymus' egen "Vulgata", inklusive de syv deuterokanoniske bøker.
Det Nye Testamentes deuterokanoniske skrifter
Det er paradoksalt at protestanter avviser den inklusjon av de deuterokanoniske skrifter som fant sted på synodene som Hippo (393) og Kartago (397), fordi disse er de samme synoder protestantene er henvist til for å bekrefte kanon for NT. Forut for disse synodene på sent 300-tall, hersket det stor uenighet over hvilke bøker som hørte med i NT. Visse av skriftene, som evangeliene, Apostlenes Gjerninger og de fleste av Paulus-brevene hadde det i lang tid vært enighet om. Men det var en rekke av bøkene i dagens NT som var svært omdiskuterte helt til kanon ble fastlagt - særlig Hebr, Jakob, 2 Peter, 2 og 3 Johannes, og Johannes' Åpenbaring. Disse er faktisk "nytestamenlige deuterokanoniske bøker".
Mens protestanter er villige til å akseptere Hippos og Kartagos vidnesbyrd om NTs kanonliste, er de uvillige til å akseptere de samme synoders vidnesbyrd om GTs kanonliste. Paradoksalt.
"It should be observed that the Old Testament thus admitted as authoritative in the Church was somewhat bulkier and more comprehensive than the (Protestant Old Testament) ... It always included, though with varying degrees of recognition, the so-called Apocrypha or deutero-canonical books. The reason for this is that the Old Testament which passed in the first instance into the hands of Christians was ... the Greek translation known as the Septuagint ... most of the Scriptural quotations found in the New Testament are based upon it rather than the Hebrew ... In the first two centuries ... the Church seems to have accepted all, or most of, these additional books as inspired and to have treated them without question as Scripture. Quotations from Wisdom, for example, occur in 1 Clement and Barnabas... Polycarp cites Tobit, and the Didache (cites) Ecclesiasticus. Irenaeus refers to Wisdom, the History of Susannah, Bel and the Dragon (dvs de deuterokanoniske deler av Daniel) and Baruch. The use made of the Apocrypha by Tertullian, Hippolytus, Cyprian and Clement of Alexandria is too frequent for detailed references to be necessary" (Early Christian Doctrines, 53-54).
"What sin have I committed if I followed the judgement of the churches? But he who brings charges agains me for relating the objections that the Hebrews are wont to raise against the story of Susanna, the Son of the Three Children, and the story of Bel and the Dragon, which are not found in the Hebrew volume, proves that he is just a foolish sycophant. For I was not relating my own personal views, but rather the remarks that they [jødene] are wont to make against us" (Against Rufinus 11:33, fra år 402).
"For the great majority, however, the deutero-canonical writings ranked as Scripture in the fullest sense. Augustine, for example, whose influence in the West was decisive, made no distinction between them and the rest of the Old Testament ... The same inclusive attitude to the Apocrypha was authoritatively displayed at the synods of Hippo and Carthage in 393 and 397 respectively, and also in the famous letter which Pope Innocent I dispatched to Exuperius, bishop of Toulouse, in 405" (Early Christian Doctrines, 55-56).
Copyright (c) 1996 by James Akin. All Rights Reserved.